Nyhetsbrev mars 2024 Dag Solstad (1941–2025)

Her kan du lese Vagants nyhetsbrev fra 17. mars 2025.

Foto: Øystein Vidnes

Kjære Vagant-leser,

Dag Solstad døde for tre dager siden, og dermed lukkes en epoke i norsk litteraturhistorie.

Ingen andre forfatterskap har de siste 60 årene vært møtt med like mye begeistring og diskusjon i Norge som Solstads. Og ingen andre har boret så standhaftig i «det særegne ved å være nordmann», som tittelen lød på et intervju Jan Kjærstad gjorde med den da 42 år gamle forfatteren i Vinduet 1/1984, i anledning utgivelsen av Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Solstad har flere ganger uttalt at han bestemte seg for å bli forfatter da han først leste Knut Hamsun som 16-åring. Han satte seg som mål en gang å skrive noe som kunne gjøre like uforglemmelig inntrykk på andre som Hamsun hadde gjort på ham. Det lyktes han med.

Foto: John Erik Riley

De to har også et annet berøringspunkt: sin periodevise identifikasjon med politisk ytterliggående ideologier. 

Når det litterære Norge i 50 år har brydd seg mer om det indre livet i et lite, revolusjonært, kommunistisk parti på 1970-tallet enn om hvordan de såkalte styringspartiene virker og har virket, skyldes det nok først og fremst at Solstad den gangen med fynd og klem tok del i den politiske vekkelsen som hjemsøkte landets unge, og fortsatte å skrive om den.

Fortsatt behandles maoismen av mange som et sjarmerende trekk ved Solstads liv og virke. Det har også skjedd i Vagant: Tidsskriftets forrige temaavdeling om forfatterskapet (i 3/2011) tok utgangspunkt i Arild Asnes, 1970, vekkelsesromanen fremfor noen i moderne norsk litteratur. 


Kanskje skyldes fascinasjonen Solstads evne til å suggerere frem en ubønnhørlig logikk: Enhver som har lest en Solstad-roman fra 1970- eller 80-tallet, har på et vis hatt muligheten til å gripe innenfra hvordan maoismen kunne fremstå som et tog man måtte stige på. 

Utover 80-tallet ble den doktrinært politiserte ungdomskulturen avløst av mediesamfunnets allestedsnærværende underholdning. Da jappetiden var et faktum, kom Solstads mest omfangsrike bok, Roman 1987, som på snedig vis tok for seg hele Norgeshistorien frem til da – ikke bare realhistorien, men også selve historieskrivingen, samt historiefagets nytte og unytte. Indirekte ble romanformen løftet frem som den mest elastiske og kanskje også sakssvarende form for historieskriving.

Solstad fortsatte etter denne kraftprestasjonen av en bok – kanskje den mest suverene romanen i norsk litteratur overhodet – å være aktiv i det litterære ordskiftet. Ja, så mange debatter satte han i gang – fra tiden i tidsskriftet Profil på midten av 1960-tallet via forsøkene på revitalisere arven fra sosialrealismen i Tilbake til Pelle Erobreren? (1977) til erklæringene rundt årtusenskiftet om at forfatterskapet var «ferdig» og at det som senere måtte komme, burde betraktes som et slags ekstramateriale – at en egen doktoravhandling er blitt skrevet om hans angivelige selviscenesettelser (Inger Østenstads Hvorfor så stor? En litterær diskursanalyse av Dag Solstads forfatterskap, Universitetet i Oslo, 2009). 

Dreide det seg faktisk om bevisste iscenesettelser, eller innforlivet Solstad etter hvert rett og slett litteraturen i den grad at han ble ett med den, og intuitivt ante hva som var nødvendig å si, og som samtidig ville sette ild i den litterære offentligheten?

Dette og mye annet i og om forfatterskapet vil etter alt å dømme diskuteres så lenge det ennå leses bøker på norsk.

Foto: Olaug Nilssen

På Vagants nettsider har en rekke Solstad-lesere i dag delt sine umiddelbare tanker etter dødsfallet 14. mars – derfra er også fotografiene over, tatt av henholdsvis John Erik Riley og Olaug Nilssen. Redaksjonen anbefaler dessuten Arve Kleivas intervju fra Vagant 3/2011, og Joni Hyvönens essay fra 2022 om ulike forfatteres «senverk», med utgangspunkt i blant andre Geoff Dyer, Lars Norén og Dag Solstad.

Vi er ellers i innspurten med Vagant 1/2025, som vil inneholde en fyldig temaavdeling om Japan. Fra og med dette nummeret skifter bladet format og utforming. Så det er bare å følge med – og å tegne abonnement

God lesning!

Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant

 

 


Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?

Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.

 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.