Hvem kunne tro på noe slikt tull? I midten av den kalde krigen, tidlig på 1960-tallet, hevdet enkelte samfunnsvitere på alvor at kommunisme og kapitalisme en dag ville konvergere og bli temmelig like hverandre. For å forhindre klassekamper ville det liberale Vesten tvinges til å innlemme planøkonomiske elementer; og omvendt måtte de fastgrodde planøkonomiene åpne seg for markedsøkonomien. «Konvergens mellom systemer» ble dette høytflyvende kalt, og forklaringen var enkel: Ettersom alle moderne samfunn er underlagt den samme tilpasningstvangen, må de til tross for ulike utgangspunkter utvikle sammenlignbare løsninger overalt, også i politikken.
Konvergensteorien ga opphav til mange typer spekulasjoner blant tilhengerne; for vanlige borgere var den en dårlig vits. Etter at Sovjetunionen falt i grus, ble teorien begravet og glemt. Vesten var kåret til verdensmester, den liberale friheten hadde ikke noe å lære av andre, den konvergerte med seg selv. Til tross for opprørende sosiale ulikheter anså USA seg selv som rollemodell for resten av verden. Nå måtte de tilbakeliggende i øst og sør i verdenssamfunnet til å skynde seg å slutte seg til det vestlige verdifellesskapet. Til det frie markedet, det frie demokratiet og så videre.
I dag, noen uker etter at Donald Trump ble president, er det bare noen vage konturer igjen av det seirende vestlige verdifellesskapet. Blant de konservative, som i årevis har bekjempet «woke tanketerror» som frihetens hovedfiende, er stillheten øredøvende: Det er ikke de forhatte godhetstyrannene eller de postkoloniale særingene som truer systemet; det er lederduoen Donald Trump og Elon Musk som innfører en cancel culture som vil forandre the land of the free fundamentalt. Duoen har, som The Washington Post formulerer det, startet en «blitzkrig» mot diverse myndigheter, de sparker nå tusenvis av ansatte og installerer lojalister i nøkkelposisjoner. De iscenesetter massedeportasjoner av innvandrere som sadistisk reality-TV, og aviser og TV-stasjoner som motsetter seg milliardærkuppet, skal bringes til taushet.
Trump sviker sitt lands nesten to hundre og femti år gamle tradisjon.
Bare som en påminnelse: Amerikas grunnleggere hadde forestilt seg presidenten som en slags demokratisk konge. Dypt i hans hjerte, håpet de, vil frihetens ånd råde, uforstyrrelig og for alltid. Og hvis presidenten i et svakt øyeblikk skulle gi etter for maktens fristelser, vil han få merke rettferdighetens milde korreksjoner i form av checks and balances. Det var utenkelig at presidenten skulle gjennomføre et statskupp ovenfra, eller hevde at «den som redder sitt land, bryter ingen lov.»
Etter at Trump ble valgt, tok det lang tid før lojale transatlantikere forsto alvoret i situasjonen. En annen var mye tidligere ute. Han forsto intuitivt at den nye amerikanske presidenten ønsket å avslutte åtti år med vestlig politikk og innlede en ny æra i verdensordenen. Fra nå av, mente han, flyter «verdenspolitikkens strøm, verdens mainstream, i en annen retning (…). For våre øyne formes en helt ny verdensorden, som ikke ligner på fortiden, som for eksempel Westfalen-freden eller Jalta-systemet.» Og hvem sa dette? Vladimir Putin.
Fascinasjon for fascistene
Skulle konvergenstesen altså vise seg å stemme? Nærmer de tidligere fiendtlige systemene seg hverandre, bare på en helt annen måte enn man en gang hadde forestilt seg? Frem til nylig så verdenssituasjonen fra et vestlig perspektiv slik ut: USAs unipolare øyeblikk er over, verden er inndelt i nye skillelinjer. På den ene siden, nattsiden, finner vi den nye østblokken av Russland og Kina, med førerkult, ultranasjonalisme, overvåking, fangeleirer og en autoritær, kvelende livsform. På den andre siden, på solsiden av historien, har vi det humane Vesten, med en liberalisme utviklet i USA, med menneskerettigheter, maktfordeling, fremskritt og frie medier. Og mellom blokkene, i periferien, kjører noen få landeveisrøvere og ubesluttsomme land sitt eget løp, land som Brasil, som vil delta både her og der og håper å få noe ut av begge maktpolene.
Vaskeekte demokratier mot autoritære regimer? Det var verden av i går. Etter valget av Donald Trump finner splittelsen mellom frihet og ufrihet nå sted i Vesten selv. Anti-Vesten sitter allerede i Det hvite hus og organiserer en konservativ revolusjon med en kultaktig besluttsomhet: Elon Musk har gjentatte ganger oppfordret tyske velgere til å stemme AfD, og visepresident J. D. Vance oppfordrer Europa til å rive ned brannmurer og buffersoner mot det ytre høyre. Han ønsker seg altså mer konvergens med Putins venner. Mens sjefen for det tyske Springer-forlaget, Mathias Döpfner, mente at disse utfallene var «inspirerende», legger ikke New York Times fingrene imellom: Vances posisjon er en «skam». Han allierer seg med «de som ønsker å utslette demokratiske idealer».
«Skam» viser til flørten med fascismen og det programmatiske sviket mot egne prinsipper. Trumps forhold til Putin handler ikke om et vennskap mellom menn, om klam nærhet mellom to tøffinger, skjørtejegere og dragedrepere. Snarere deler de to det samme reaksjonære synet på historien, det samme avstumpede verdensbildet. Trump sviker sitt lands nesten to hundre og femti år gamle tradisjon. De forente staters grunnleggere var overbevist om opplysningens og universalismens idealer. De trodde naivt på menneskehetens moralske fremskritt og evne til å forbedre seg selv. Her var det riktignok en del motbydelig hykleri med i spillet, mange av grunnleggerne var slaveeiere og behandlet mennesker som en vare. Og likevel heter det i den amerikanske uavhengighetserklæringen: «All men are created equal.»
Putin og Trump bare ler av slikt. De forakter syttenhundretallets idealisme, de latterliggjør idealistene og ildsjelene som snakker om «evig fred», om fredelig konkurranse mellom folkegrupper. I begynnelsen av sin regjeringstid snakket Putin ennå varmt om Immanuel Kant. Noen år senere delte han ut bøker av den høyreradikale filosofen Ivan Iljin om russisk makt og ære. På denne måten er erkekapitalisten Trump og klerikalfascisten Putin brødre i ånden: Begge er maktens mytologer, de motarbeider opplysningen og lengter etter hardhet og strenghet. Ingenting hater de mer enn svakhet og skjørhet, og de blir kvalme om de møter en liberal moralist, for moral er den ubegrensede maktutøvelsens fiende. Derfor snur de tingene på hodet og kaller den prinsippstyrte liberalismen «totalitær».
Trump og Putin er – og det gjør dem så farlige – nasjonalister av den gamle typen. For dem er nasjonen selve grunnfjellet, bare himmelen står over nasjonen og ingenting annet – ingen overnasjonal rett, ingenting som begrenser statsoverhodets despotiske makt og pålegger ham normative forpliktelser. For Trump og Putin er stater subjekter i storformat, og de kjenner bare ett legitimt mål, nemlig ubetinget selvhevdelse. Sagt på en annen måte: For dem betyr en stats eksistens at den er nødt til å utøve makt. De er overbevist om at denne gudgitte egoismen ikke må la seg begrense. Putin anser det dermed også som en naturlig rett å utøve vold og føre krig. «Gjennom århundrene har menneskeheten vendt seg til at konflikter til slutt løses ved bruk av vold. Den som er sterkest, har rett. Også dette prinsippet må gjelde. Landene må forsvare sine interesser med våpen, og hevde dem med alle midler», sa den russiske presidenten i en tale ved slutten av fjoråret.
Etter valget av Donald Trump finner splittelsen mellom frihet og ufrihet nå sted i Vesten selv.
«Hevde med alle midler»: Putins setninger kunne like godt ha kommet fra munnen til filosofen Aleksandr Dugin, en viktig inspirator for russisk statsideologi. Også Dugin er antihumanist; for ham er militær vold, blod og ofre naturlige bestanddeler av historien, og fordi kriger regelmessig vender tilbake som et normalt verktøy for politikken, er «innsatsen for å avskaffe dem meningsløs». Og i det hele tatt: «Nesten alle kjente stater ble skapt med sverdet,» skriver han i sin bok Fremtidens konflikter fra 2015. Allerede Heraklit hadde, ifølge Dugin, erkjent sannheten om menneskelig sameksistens: «Krig er alle tings far, alle tings konge. Noen gjør den til mennesker, andre til guder. Noen gjør den til slaver, andre til frie.»
For de som fortsatt er av denne oppfatningen i dag, er folkeretten bare en oppfinnelse for sveklinger. Dugin – og sannsynligvis Putin med ham – tenker faktisk slik. I hans øyne blokkerer folkeretten den russiske nasjonens vitale energier, forhindrer dens selvrealisering og hemmer «den levende, uforutsigbare historiens gang». Videre klager Dugin over at internasjonal rett er basert på en fiksjon og gir inntrykk av at alle stater er like. I virkeligheten er det ingen likhet mellom statene, mener Dugin: Noen land er så svake at de ikke engang kan forsvare seg mot et angrep fra et naboland.
Utsikten til en slik imperialistisk handlefrihet er også velkommen for den amerikanske administrasjonen. Visepresident J. D. Vance oppfører seg allerede som et mafiamedlem som inndriver beskyttelsespenger, og gir Europa et «tilbud» de ikke kan avvise: Militær bistand vil i fremtiden bare gis hvis den angivelig truede ytringsfriheten på kontinentet gjenopprettes. Også sjefen hans snakker som Al Capone; hvis europeiske stater ikke betaler mer penger i NATO-kassen, sier Trump, vil han «oppmuntre» Russland til å «gjøre hva faen de vil» med Europa. Trump vil bli kvitt «taperstatene», parasittene og gratispassasjerene som angivelig utnytter USA fordi de er for svake til å klare seg selv. «Det er på tide at vi blir litt tøffe, folkens. Vi blir utnyttet av nesten alle nasjoner i verden. Det kommer ikke til å skje lenger.»
Tid for en revolusjonær Prometheus
Og selvsagt: Når Trump og Putin ser på verdenshistorien som et Game of Thrones, en evig kamp mellom de store og de mektige, da må for all del ikke FN forstyrre. Det faktum at USA stemte sammen med Russland for en Putin-vennlig resolusjon i FNs sikkerhetsråd, vekker i hvert fall en mørk mistanke: Er det kanskje ikke bare Vladimir Putin, men også Donald Trump som går etter selve kjernen i folkeretten? Nemlig det omfattende voldsforbudet i artikkel 2, ledd 4 i FN-pakten, som forbyr medlemsstatene å true med eller bruke vold mot andre stater?
Det er ingen tvil om at også Donald Trump ønsker å gjøre som han vil innenfor sin innflytelsessfære. Han ser den som et uregulert eiendomsmarked, som er der for å deles opp så han kan snappe til seg mest mulig, og helst de største godbitene først. I Panamakanalen hever Trump seg over alle tidligere avtaler, Grønland er så godt som sikret og Canada, mener han, må innlemmes i USA snarest mulig.
Det skal sies at Trump, i motsetning til Putin, til dags dato ikke har ført noen grusom erobringskrig. Men de to deler ikke bare det imperialistiske perspektivet på internasjonal rett, de har også det samme synet på moral: Den har ingen betydning i konkurransen mellom maktene. De store er store fordi de er sterke, og en stormakt har rett fordi den er mektig. At stormakter overskrider grenser er en nødvendig del av det å være en stormakt. Det kan humanister gjerne klage over, men forandre det kan de ikke. Dette forklarer hvorfor Trump nekter å gi Russland skylden for krigen i Ukraina; slik Trump ser det, var det Ukraina som med sin svakhet provoserte Putin og forstyrret hans omkrets. Og i stedet for å sikre seg en «deal» i tide, sto Volodymyr Zelenskyj imot og ofret mange liv som «diktator». Denne tankegangen toppet seg i et uverdig skue i det hvite hus fredag den 28. februar 2025. Trump og Vance ydmyket Zelenskyj foran TV-kameraene ved å skjelle ham ut og forsøke å tvinge ham til å vise takknemlighet for fornærmelsene.
I Donald Trumps nihilistiske univers finnes det ingen forbrytere, bare rettmektige herskere, og det er ikke utenkelig at han vil sette seg til bords med Putin og Xi Jinping som gamle kompiser og organisere verden på nytt. Slik Trump ser det, representerer hver av dem en legitim, selvstendig kulturell verdiorden, som – uansett hvor brutalt den utøves – ikke er gjenstand for noen moralsk eller juridisk vurdering («menneskerettigheter!»). Han kan til og med støtte seg til den nasjonalsosialistiske juristen og rettsteoretikeren Carl Schmitt for dette synet. Etter andre verdenskrig ville Schmitt ha en pluralistisk verdensorden som ville tillate «sameksistens av flere politiske entiteter» som «ikke skulle betrakte hverandre som forbrytere, men som bærere av autonome ordener».
Skulle man tenke konvergensteorien til sin ytterste konsekvens under dagens forhold, ville man falle i dyp resignasjon. Da ville alle samfunn som er utsatt for globaliseringens ytre press, utvikle seg i samme retning og bli autokratier. Borgerne ville bare sitte igjen som avmektige tilskuere, og – som i antikken – være fullstendig prisgitt gudenes kamp. Sosiologen Max Weber spådde for over hundre år siden en slik senmoderne gudekamp: «De mange gamle gudene, avfortryllet og derfor i form av upersonlige makter, stiger opp fra sine graver, strever etter makt over våre liv og begynner sin evige kamp på nytt.» Dette er nøyaktig en slik verden nygudene i det hvite hus vil ha. Elon Musk er en fan av antikken, han tilber den, og han strekker armen frem mot den romerske varianten. Hvis nygudene forblir ved makten, er det ikke lenger noe politisk solskinn å se. Håpet er da at en revolusjonær Prometheus vil stå frem og stjele ilden fra dem.
