Hendene hans er svarte av arbeid, oljen har ett seg inn i huden og stivnet under neglene. Folk med slike hender pleier å arbeide rutinert og med glede. Hva arbeidet deres består i er en annen sak. Han står der, liten av vekst, lavmælt, bekymret, og forteller om situasjonen ved fronten, om brigaden sin, om kjøretøyet (han er sjåfør i en av enhetene). Brått tar han mot til seg og sier: «Dere», sier han, «dere er jo frivillige, kjøp et kjøleskap til oss.» «Hva skal du med et kjøleskap ved fronten»? Vi forstår ikke. «Men hvis det trengs, så kjører vi til kjøpesenteret, du velger et, vi kjøper det.» «Nei», forklarer han, «dere forstår ikke: Jeg trenger en bil med et stort kjøleskap. En kjølevogn. For å frakte de falne. Vi finner kropper som har ligget i solen i mer enn en måned, vi frakter dem ut med minibussen, det er umulig å puste.» Han snakker om de falne på samme måte som han snakker om arbeidet – rolig og sindig, uten bravader, men også uten hysteri. Vi utveksler kontaktinformasjon. En uke senere har vi funnet en kjølevogn i Litauen og fraktet den til Kharkiv. Han kommer med hele kamptroppen, de tar høytidelig imot bilen, og vi tar bilder sammen for rapporten.
Denne gangen bærer vår venn våpen og har rene klær. Skjønt om man ser etter, er hendene like svarte som før – han jobber hardt hver dag, hendene sier alt om det.
Hva er det første som endres av krigen? Følelsen for tid, følelsen for rom. Perspektivet, tidens utstrekning, endrer form veldig fort. Den som er i krigens rom forsøker å ikke legge planer for fremtiden, prøver å ikke tenke for mye på hvordan denne verden vil se ut i morgen. Bare det som skjer med en her og nå har vekt og betydning, bare de ting og mennesker som man treffer senest i morgen tidlig har mening – om man overlever og våkner. Hovedoppgaven er å holde seg i live, kjempe seg gjennom en halv dag til. Etterpå, senere, blir det klart og forståelig hva man skal gjøre videre, hvordan man skal forholde seg, hva man kan støtte seg på her i livet, hvor man skal ta sats. Det gjelder langt på vei både de militære og «sivilistene» (altså de ubevæpnede) som er blitt værende i dødens nærsone.
Denne følelsen har vi hatt følge av siden dag én i den store krigen: følelsen av et brudd i tiden, fraværet av kontinuitet, følelsen av at luften er presset sammen, at det blir tungt å puste, fordi virkeligheten trykker på og forsøker å presse deg over til den andre siden av livet, til den andre siden av det som er synlig. Hendelser og følelser blir presset sammen og oppløser seg i en tykk blodstrøm som omgir deg og drar deg med seg. Krigens virkelighet skiller seg fra fredens virkelighet nettopp i dette trykket, dette presset, denne umuligheten av å kunne puste fritt og tale lett. Men tale må man. Selv i krigstid. Særlig i krigstid.
Krigen endrer utvilsomt også språket, dets arkitektur, dets funksjonsområde. Som støvelen til en inntrenger, en fremmed, braser krigen inn i språkets maurtue. Så prøver maurene – det vil si de som taler det raserte språket – febrilsk å bygge opp igjen den ødelagte strukturen, å skape orden i det vante, i det livet de hadde. Til slutt er alt tilbake på plass. Men ikke å kunne benytte seg av de vante mekanismene, eller snarere, ikke å kunne formidle tilstanden sin, vreden sin, smerten og håpet ved hjelp av de gamle, fredelige førkrigskonstruksjonene – det er særlig smertefullt og uutholdelig. Særlig fordi man er vant til å stole på språket, støtte seg på dets muligheter, som har fremstått som nærmest uuttømmelige. Men nå viser det seg at språkets muligheter er begrensede, begrenset av de nye omstendighetene, det nye landskapet: et landskap som skriver seg inn i dødens rom, katastrofens rom. Det er hver enkelt maur sin jobb å gjenopprette en grunnleggende harmoni i denne kollektive talen, i den felles klangen, i kommunikasjonen og forståelsen. Hvem er en forfatter i denne prosessen? Han er en maur like stum som alle de andre. Helt fra krigens begynnelse har vi vært i sving for å hente denne skadete evnen tilbake, evnen til å skape forståelige ytringer. Alle sammen forsøker vi å forklare – oss selv, vår sannhet, grensene for våre sår og traumer. Kanskje har litteraturen litt større muligheter her, fordi den har et historisk bånd til alle tidligere språklige katastrofer og brudd.
Hvordan skal man tale om krigen? Hvordan skal man klare å håndtere tonefallet, der det ligger så mye fortvilelse, vrede, krenkelse, men samtidig også kraft og beredskap til å stå opp for sine egne og ikke vike unna? Jeg tror at problemet med å utsi det viktigste ikke bare ligger i oss selv. Den verden som skal lytte til oss er heller ikke alltid i stand til å forstå de enkleste ting. Når vi snakker sammen, er det for store forskjeller i det språklige følelsesregisteret, den språklige anspentheten, den språklige åpenheten. Ukrainerne trenger ikke å unnskylde seg for følelsene sine, men det ville være bra å kunne forklare disse følelsene. Hvorfor det? Om ikke annet så for å slippe å stenge all denne smerten og alt dette sinnet inne. Da kunne vi forklare oss, da kunne vi fortelle om alt som har hendt oss og alt som kommer til å hende. Vi må bare være forberedt på at det ikke blir noen enkel samtale. Men på den ene eller andre måten må vi ta fatt på den i dag.
Noe som ser ut til å være viktig er hvordan ordforrådet vektes og farges på ulike måter. Det handler selvsagt også om optikken, om et annet standpunkt, om et annet perspektiv, men først og fremst handler det likevel om språket. Noen ganger virker det som om verden, når den ser på det som har foregått i Europas østlige regioner det siste halvåret, bruker ord og begreper som for lengst har mistet evnen til å forklare det som skjer. Hva mener for eksempel verden (jeg er klar over det flyktige og abstrakte i denne termen, men jeg bruker den likevel), når den snakker om nødvendigheten av fred? Man skulle tro at det handler om å stanse krigen, avslutte stridshandlingene, om øyeblikket da artilleriet blir taust og stillheten oppstår. Man skulle tro at dette var en sak vi kunne være enige om. For hva er det vi ukrainere ønsker mest av alt? Selvfølgelig at denne krigen tar slutt. Selvfølgelig fred. Selvfølgelig at det blir slutt på beskytningen. Jeg som bor i 18. etasje i sentrum av Kharkiv og kan se fra vinduet når russerne skyter ut raketter der borte fra Belgorod, ønsker sterkt og inderlig at rakettangrepene skal opphøre, at krigen skal ta slutt, å komme tilbake til normaliteten, til den vanlige eksistensen.
Hva er det som gjør ukrainerne ekstra vare når de hører intellektuelle eller politikere i Europa snakke om nødvendigheten av fred? Ikke at de er mot fred, selvfølgelig. Snarere at de forstår at det ikke blir fred ved at offeret for aggresjonen legger ned våpnene. Sivilbefolkningen i Butsja, Hostomel og Irpin hadde ikke våpen i det hele tatt. Noe som ikke vernet disse menneskene mot en fryktelig død. Innbyggerne i Kharkiv, der russerne jevnlig og kaotisk lar rakettene regne, de har heller ingen våpen i hendene. Hva mener tilhengerne av «fred i en fart for enhver pris» at de skal gjøre? Hvor skal grensen gå for dem mellom å støtte freden og ikke støtte motstanden? Det dreier seg, mener jeg, ganske enkelt om dette: Hvis man skal snakke om fred samtidig som denne blodige, dramatiske krigen, som Russland har startet, foregår, så er det noen som ikke vil forstå det enkle faktum at det ikke blir noen fred uten rettferdighet. Bare frosne konflikter av ulike slag, midlertidig okkuperte områder, tidsinnstilte bomber kamuflert som politiske kompromisser, men dessverre ingen fred, ingen ekte fred, ingen fred som gir følelsen av sikkerhet og fremtidsperspektiv. Og når noen europeere (jeg må understreke at det er en ganske liten del, men likevel) i lys av ukrainernes uvillighet til å gi opp, nærmest anklager dem for militarisme og radikalisme, så gjør de noe ganske forbausende: De sørger for å holde seg innenfor komfortsonen, mens de gladelig overskrider de etiske grensene. Og da er det ikke lenger et spørsmål til ukrainerne, men et spørsmål til verden, om hvor villig (eller uvillig) den er til enda en gang å svelge den totale, ukontrollerbare ondskapen i bytte mot tvilsom vinning og falsk pasifsme.
Kanskje har litteraturen litt større muligheter her, fordi den har et historisk bånd til alle tidligere språklige katastrofer og brudd.
For noen har dette vært en bekvem måte å skyve ansvaret fra seg på: Å appellere til folk som forsvarer livene sine, å legge skylden på offeret, å flytte fokus, å manipulere med gode og positive paroler. I virkeligheten er det veldig enkelt: Vi hjelper styrkene våre – ikke fordi vi vil ha krig, men fordi vi ikke ønsker noe annet enn fred. Det er bare det at den milde og diskrete kapitulasjonen som tilbys oss under dekke av «fred» ikke er noen vei til et fredelig liv eller en gjenoppbygging av byene våre. Kanskje vil ukrainernes kapitulasjon hjelpe europeerne med å minske energiutgiftene, men hvordan kommer europeerne til å føle seg når de forstår (og det er umulig å ikke forstå dette) at varmen i husene deres er betalt med de ødelagte livene og husene til mennesker som også gjerne ville levd i et fredelig og rolig land?
Jeg gjentar, det handler om språket. Om hvor nøyaktig og presist vi bruker det ene eller det andre ordet, hvor veloverveid tonefallet vårt er når vi snakker om en tilværelse på grensen mellom liv og død. Hvor langt strekker det til, det ordforrådet vi brukte i går for å sette ord på verden, hvor langt strekker det til for å snakke om det som smerter eller det som gir styrke? For vi taler jo nå fra et perspektiv som vi ikke har talt fra før, rammene for vurderinger og iakttakelser er forskjøvet, koordinatsystemet for betydninger er endret, liksom grensene for hva som anses som rimelig. Det som utenfra kan se ut som en samtale om døden er i virkeligheten veldig ofte et fortvilet forsøk på å klamre seg til livet, til livets mulighet, kontinuitet. Hvor slutter det å handle om krig og hvor begynner fredssonen i denne nye, brutte, forvandlede virkeligheten? En kjølebil med kroppene til de falne – handler det fortsatt om fred eller er vi kommet over i krigen? Når kvinner fraktes ut av byene og over i områder uten beskytning – hva vil man oppnå med dette? En fredelig løsning på konflikten? Det turnikeet man kjøpte, som reddet livet til en soldat – er det humanitær hjelp eller er vi da over i å støtte dem som er i strid? Og i det hele tatt: Å hjelpe dem som kjemper for en, for de sivile i kjellerne, for barna nede i metroen, er det å overskride grensene for en anstendig samtale om godhet og empati? Må vi minne om vår rett til å eksistere her i verden, eller er denne retten åpenbar og ubestridelig?
Det er blitt slik at mange ting, fenomener og begreper nå trenger – om ikke en forklaring, så i alle fall en påminning; de må nevnes og tas imot på en ny måte. Krig viser alltid frem det som man i lang tid har prøvd å overse, krig er en tid for ubehagelige spørsmål og vanskelige svar. Krigen som den russiske hæren har satt i gang løfter også frem en hel rekke spørsmål som går langt ut over det som angår forholdet mellom Ukraina og Russland. Uansett hvordan det går blir vi blir nødt til å snakke om kompliserte temaer de nærmeste årene, om populisme og dobbeltmoral, om ansvarsløshet og politisk konformisme, om etikk, som åpenbart for lenge siden har forsvunnet helt fra ordforrådet til dem som fatter skjebnesvangre beslutninger i dagens verden. Man kan si at disse temaene har å gjøre med politikk, at det er politikk vi må snakke om. Men i dette tilfellet er politikken bare et dekke, et skalkeskjul, en måte å gå utenom skarpe kanter og å ikke kalle tingene ved deres rette navn. Men det er nettopp det man må gjøre, tingene krever det: å bli kalt ved sitt rette navn. Å kalle ugjerningene for ugjerninger. Å kalle friheten for frihet. Å kalle nedrigheten for nedrighet. I krigstid klinger slike gloser tydeligere og skarpere enn ellers. Det er veldig vanskelig å gå utenom dem uten å skade seg. Og ikke skal man gå utenom heller. Slett ikke.
Det er trist og betegnende at vi snakker om en fredspris samtidig som det på ny er krig i Europa. Ikke langt herfra. Og den har pågått i flere år. I alle de årene krigen har vart, er fredsprisen blitt delt ut. Det dreier seg selvsagt ikke om prisen i seg selv. Det dreier seg om hvorvidt Europa nå er rede til å ta inn over seg den nye virkeligheten: en virkelighet med ødelagte byer (byer man kunne ha næringslivssamarbeid med for kort tid siden), en virkelighet med massegraver (der det ligger ukrainske borgere som i går fortsatt kunne reise til tyske byer på shopping eller for å besøke museer), en virkelighet der det finnes filtreringsleirer for ukrainere i okkuperte områder (leirer, okkupasjon, kollaboratører – disse ordene er neppe del av europeernes ordforråd til daglig). Det dreier seg også om hvordan vi alle skal leve videre i denne virkeligheten – med de ødelagte byene, nedbrente skolene, tilintetgjorte bøkene. Og fremfor alt med de tusener av døde, som i går fortsatt levde vanlige, fredelige liv, som la planer, som levde med sine bekymringer og støttet seg på sitt eget minne.
Det er viktig å nevne minnet her, av følgende grunn: Krig er ikke bare en annen erfaring. Den som sier det, snakker om det overfladiske, om det som ligger oppe i dagen, som beskriver mye, men forklarer lite. I virkeligheten endrer krigen minnet vårt, fyller det med de mest smertefulle hendelser, dypeste traumer og bitreste samtaler. Man klarer ikke å kvitte seg med disse minnene, man klarer ikke å rette opp i fortiden. Fra nå av er dette en del av en selv. Og neppe den beste delen. Denne prosessen – å lammes og å begynne å puste igjen, erfaringen av å bli taus og å lete etter et nytt språk – den er så smertefull at man ikke kan snakke ubekymret om verden utenfor vinduet etterpå.
Poesi etter Butsja og Izium er utvilsomt mulig, ja, mer enn det – nødvendig. Men sky en fra Butsja og Izium vil tynge denne etterkrigspoesien med sitt nærvær, prege dens innhold og klang. Den smertefulle, men nødvendige erkjennelsen av at det fra nå av er massegraver og istykkerbombete nabolag som utgjør konteksten for de dikt som skrives i ens land, den inngir ikke akkurat optimisme, men derimot en forståelse av at språket vil kreve vårt daglige arbeid, vår kontinuerlige berøring, vår deltakelse. For når alt kommer til alt, hva er det vi har til rådighet for å uttrykke og forklare oss? Språket vårt og minnet vårt.
Siden slutten av februar [2022], altså siden begynnelsen av denne massakren, har man kunnet kjenne tydelig hvordan tiden har mistet sin vanlige rytme, sin vanlige flyt. Den er som en bekkedal om vinteren, når vannet bunnfryser, elven stopper opp og lammer alle som er havnet i det stivfrosne løpet. Vi sitter fast i denne trykkende lammelsen, midt i den kalde tidløsheten. Jeg husker så godt rådløsheten, når man ikke kjenner noen bevegelse, forsvinner i tausheten og ikke klarer å se hva som er rett foran en i mørket og stillheten. Krigstiden er en tid der perspektivet forvrenges, der kommunikasjonen mellom fortiden og fremtiden er brutt, en tid der nået fornemmes med maksimal skarphet og bitterhet, der man synker ned i det rommet som omgir en, fokuserer på øyeblikket som fyller en. Det er et innslag av fatalisme i dette, når man slutter å legge planer og å tenke på fremtiden, når man prøver å holde fast i nået, under himmelen som strekker seg utover en og er det eneste som minner en om at tiden tross alt går, at dager avløses av netter, at sommeren følger på våren og at livet, til tross for all lammelsen i følelsene, til tross for all stivheten, går videre, det stopper ikke opp, om så enn bare for et øyeblikk, men tar opp i seg all vår glede og all vår redsel, all vår fortvilelse og alt vårt håp. Det er bare avstanden mellom en selv og virkeligheten som har endret seg. Virkeligheten er kommet nærmere. Virkeligheten er blitt mer skremmende. Dette må vi nå leve med.
Hva ellers, utenom språket og minnet? Hva annet har endret seg for oss? Hva er det som kommer til å skille oss ut i et felleskap eller i en menneskemengde? Kanskje øynene. De tar ilden utenfra opp i seg og kommer alltid til å bevare gjenskinnet av den. Blikket til et menneske som har sett over grensen fra det synlige, som har skuet inn i mørket og faktisk fått øye på noe der – dette blikket kommer alltid til å være annerledes, for det er svært viktige ting som speiles i det.
Her i vår, en gang i mai, opptrådte vi for en militæravdeling som hvilte ut etter lange og harde kamper. Vi kjenner avdelingen godt og har spilt for dem jevnlig siden 2014. En forstad til Kharkiv, frisk og grønn, en fotballplass, en liten aula. Vi kjenner mange av soldatene personlig. Mange gamle venner fra Kharkiv har dratt ut for å kjempe denne våren. Det var uvant å se dem i uniform og med våpen i hendene. Og enda mer uvant var det å se øynene deres – som herdet metall, som glass med gjenskinn av en brann. Den store krigen var inne i sin andre måned, de hadde opplevd å være i skyttergravene under russisk beskytning. Nå står de her og smiler og spøker. Og så disse øynene, der man kan se to måneders helvete. «Jeg havnet på feltsykehuset», forteller en. «Russerne skjøt med fosforgranater og jeg ble truffet. Men det går bra – jeg lever og er frisk. Snart er det ut til fronten igjen.» Det er da man ikke vet hva man skal svare – språket svikter, det strekker ikke til, man bare leter etter ord. Men man kommer til å finne dem.
Krig viser alltid frem det som man i lang tid har prøvd å overse, krig er en tid for ubehagelige spørsmål og vanskelige svar.
Hvordan kommer språket til å være etter krigen? Hva kommer vi til å måtte forklare hverandre? Først og fremst må vi si navnene til de døde høyt. De må nevnes. Ellers blir det en stor revne i språket, et tomrom mellom stemmene, et brudd i minnet. Vi vil trenge mye styrke og tro for å snakke om våre døde. For ordforrådet vårt kommer til å formes av navnene deres. Men vi trenger ikke mindre styrke, visshet og kjærlighet for å snakke om fremtiden, sette ord på den, uttale den, beskrive den. På et eller annet vis må vi gjenopprette følelsen for tid, for perspektiv, for kontinuitet. Vi er dømt til å ha en fremtid, mer enn det – vi har ansvaret for den. Den formes nå av våre ideer, av våre overbevisninger, av vår beredskap til å ta ansvar. Vi skal ta tilbake følelsen av å ha en egen fremtid, for det er så mye igjen i minnene våre av slikt som krever at vi handler i morgen. Vi er alle bundet sammen av den strømmen som bærer oss, som ikke slipper oss, men forener oss. Vi er bundet sammen i språket. Og selv om språkets muligheter noen ganger fremstår som begrensede og utilstrekkelige, må vi på et eller annet vis ta fatt i de mulighetene som gir oss håp om at det ikke vil være noe usagt eller noen misforståelser mellom oss i fremtiden.
Språket fremstår av og til som svakt. Men i mange tilfeller er det en kilde til styrke. Språket kan kanskje forlate en for en stund, men det kan ikke svikte en. Det er det viktige og det avgjørende. Så lenge vi har språket, har vi i hvert fall en vag mulighet til å forklare oss, sette ord på hele sannheten, skape orden i minnet vårt. Derfor skal vi snakke og snakke. Selv om ordene river i halsen. Selv om de får en til å føle seg fortapt og tom. I stemmen finnes en mulighet for sannhet. Og denne muligheten må vi bruke. Kanskje er den det viktigste som noensinne vil hende oss.
