Da vi snakket sammen i Kyiv under Majdan-opprøret i 2014, var du full av håp. Du så Ukraina ved et vendepunkt i sin kamp for frihet, likhet og rettferdighet. Nå har Russlands brutale angrepskrig pågått i tre år, og konsekvensene er forferdelige. Hvor finner du og dine landsmenn styrken til å fortsette?
Nettopp i behovet for de tingene du nevnte, og som folk allerede den gang tok til gatene for. Friheten vår er fortsatt truet – enda sterkere i dag enn for elleve år siden. Likheten er i fare så lenge vi blir tvunget til å forsvare oss selv og landet vårt. Og de russiske angriperne er likegyldige til behovet vårt for rettferdighet. Det fatale er at verden – uansett hva man definerer den som – nå ser ut til å mene at rettferdigheten er relativ og kan være gjenstand for forhandlinger. Men går vi tilbake til dette vendepunktet, da Russland ga blanke i alle lover og regler i 2014, ser vi at det vesentlige fortsatt er det samme: Vi forsvarer fortsatt vår rett til å eksistere, vi påberoper oss fortsatt lov og rett, og vi snakker fortsatt om rettferdighet. De siste tre årene har vi imidlertid måttet betale en svært høy pris.
Siden begynnelsen av krigen har du hjulpet med å evakuere barn fra Kharkiv, distribuere mat og sørge for forsyninger til hæren. For et år siden meldte du deg frivillig som soldat. Hva kan du fortelle om hva du gjør i dag?
Nå er jeg soldat i den 13. brigaden Khartia i Den ukrainske nasjonalgarden. Det er en moderne enhet bygget opp etter NATO-standarder. Etter innkallingen tjenestegjorde jeg først i en støttebataljon, og ble deretter overført til avdelingen for sivil-militær kommunikasjon. Så jeg kjemper ikke direkte. Vi prøver å skape lagfølelse mellom soldatene, basert på begreper som verdighet, effektivitet og motivasjon, og forklarer sivilister hva brigaden gjør. Dessuten tar vi oss av materielle oppgaver. Det er mye å gjøre.
Når bestemte du deg for ikke lenger å være forfatter og musiker, men soldat?
Jeg har ikke sluttet å skrive. Det er bare sjelden jeg får muligheten. Jeg og vennene mine bestemte oss for å gå inn i hæren da mobiliseringsloven ble utarbeidet. Vi – jeg og medlemmene i bandet mitt «Zjadan i sobaky» – meldte oss inn i hæren samlet. Vi er alle menn i vernepliktig alder. Det gjorde ingen forskjell for oss om vi ble innkalt eller ikke, det handlet bare om å gjøre det vi kunne for landet vårt.
Da du mottok Tyske bokhandleres fredspris i 2022, sa du i talen din i Frankfurt at krigen hadde tatt fra deg språket. Men så triumferte språket likevel over stillheten. På Facebook og Twitter førte du dagbok, som senere ble publisert i bokform. Du skriver dikt, og nå også noveller.
Språk henger alltid sammen med tro. Med dette mener jeg ikke det religiøse aspektet, men evnen til å se lys, selv midt i fullstendig mørke. Språket har vist seg å være sterkere enn stress, frykt og fortvilelse. Det er som gress som begynner å vokse igjen på et brannsted. Helt fra begynnelsen av invasjonen var det viktig for meg å fange inn mine egne følelser. I begynnelsen klarte jeg ikke å skrive litteratur – jeg hadde ikke pusten til det. Men jeg forsøkte å skrive ned tankene mine hver dag. Det var en slags terapi, å gi tingene navn, å gi frykt og håp en form, for å kunne uttrykke noe jeg ikke kjente fra før. Så kom diktene og prosaen tilbake. Nå prøver jeg å skrive når jeg har muligheten, fordi det bringer meg i likevekt og gir meg følelsen av å kjenne en helt egen kraft. Språk har alltid noe å gjøre med å overvinne frykt og motgang.
I din siste bok Ingen vil be om noe1 forteller du om mennesker i krig. Tidligere var de musikere, lærere og bilmekanikere. I dag evakuerer de folk og henter ut lik etter bombeangrep. Fronten har gjort dem blinde. En jente besøker en klassekamerat på feltsykehuset. To fremmede søker trøst på et hotell i en by ved fronten. Er disse historiene funnet på?
Nei, de fleste historiene er ekte. Selvfølgelig er handlingstråder, steder og mennesker ført sammen på et vis. Men historiene har skjedd, nesten alle sammen. Og situasjonene er typiske. Jeg ville skrive om krigen slik den fortoner seg for mennesker som har overlevd og forsøker å tilpasse seg de nye forholdene. Hva betyr det å leve et liv som domineres av døden? Ingen var forberedt på dette. Men nå er vi nødt til å forholde oss til det.
Hva gjør krigen med mennesker i løpet av tre år?
Den huler dem ut innvendig. Den gjør dem hardere, tar bort lettheten og overmotet. Den ryster dem i sjelen. Men på den annen side får krigen også frem noen sterke og positive sider – viljen til å hjelpe andre, evnen til å ta ansvar for egne ord og handlinger. Det er en utrolig belastning. Noen mister seg selv, mens andre finner seg selv. Men krigen går ikke sporløst forbi noen, verken voksne eller barn.
Mange av figurene dine er svekkede, noen har stivnet innvendig, og noen kommer seg gjennom dagen bare om de tar medikamenter. Men selv de holder ut. Hvor tar de styrken fra?
Noen ganger kan raseri, sinne og hevnlyst, altså ønsket om å skape rettferdighet, gi styrke. Og ofte er kjærlighet en kilde til styrke. Kjærlighet i vid forstand. Kjærlighet som ansvar, kjærlighet som medfølelse, kjærlighet som etisk grunnlag. Ofte blir noen værende igjen og fortsetter arbeidet til minne om de døde.
Kan litteraturen holde tritt med den skrekkelige virkeligheten?
Den henger alltid etter. Den klarer ikke å holde tritt med virkeligheten. Og likevel er det nettopp kunsten som gir oss muligheten, med en viss avstand, eller i en indirekte form, til å uttale alt det smertefulle og traumatiske. Derfor bør man ikke undervurdere kulturens betydning, og særlig ikke litteraturens. Ukrainsk litteratur er, så vidt jeg kan bedømme, på jakt etter et nytt språk, en ny tone. I vår nye virkelighet er det mye som ikke lenger kan forklares med de gamle midlene og det gamle språket – det lyder ikke lenger overbevisende, ikke konsistent.
Din kollega Andrij Kurkov har sagt at samtalene mellom Donald Trump og Vladimir Putin over hodet på ukrainerne har brutt ned moralen hos de intellektuelle. De mener det nå hersker en «atmosfære av usikkerhet». Deler du dette inntrykket?
Jeg vil heller kalle det en atmosfære av bekymring, og den har eksistert helt siden begynnelsen av invasjonen. Kanskje har den blitt enda sterkere nå. Ukrainere er alltid ambivalente til sine vestlige partnere, de vil ikke at landets skjebne skal avgjøres bak deres rygg. Nå skjer det utvilsomt viktige ting som sannsynligvis vil ha avgjørende innvirkning på fremtiden for Ukraina, Russland og Europa. Derfor er det så viktig akkurat nå at vi sparer på kreftene og holder følelsene under kontroll.
I løpet av de siste tre årene har mer enn hundre ukrainske forfattere blitt drept, de fleste av dem i kamp. Hva gjør de daglige dødsfallene med landet?
Det koster uendelig mye kraft. Man kan gjenvinne områder, bygge opp byer på nytt, men de døde kan aldri mer vekkes til live. Hvert menneske som dør er et univers som slukker, en utbrent stjerne. Når det gjelder døde forfattere, betyr dette utallige uskrevne tekster, det er et uskrevet bibliotek. Det er fryktelig. Vi må huske på dette: Den russiske okkupasjonen har som mål å fortrenge alt som er ukrainsk. I de okkuperte ukrainske territoriene ødelegger russerne ukrainske biblioteker og det ukrainske utdanningssystemet, og tilintetgjør alt som er ukrainsk. Okkupasjon betyr også at stemmer blir brakt til taushet og bøker blir ødelagt. Det er en form for utryddelse. Og hele det ukrainske samfunnet er berørt: Alle kjenner noen som kjemper, som er blitt innkalt, såret eller drept. Det ukrainske samfunnet er dypt traumatisert. Det som likevel fører det sammen, er behovet for å støtte sine egne og hjelpe dem som kjemper ved fronten. Det motiverer sivilbefolkningen og gir den styrke.
Tidligere reiste du ofte utenlands, blant annet til Tyskland, for å fremme støtten til Ukraina. Sommeren 2023 kunngjorde du at du ville slutte med det. Hvorfor?
Det er vanskelig å forklare for en offentlighet som står og ser på et brennende hus hvorfor folk i bygningen må reddes. Kanskje du må sitte i huset selv for å forstå frykten og sinnet hos menneskene som ser døden i hvitøyet. Det unner jeg selvsagt ingen. For meg er det for øyeblikket viktigere å hjelpe mine landsmenn og slukke brannen sammen med dem, enn å forklare det åpenbare for noen i utlandet.
Mens Kyiv og Kharkiv bombarderes, legger den amerikanske presidenten skylden på ofrene og trekker tilbake støtten. Føler ukrainerne seg forrådt og forlatt av den vestlige verden, mens de forsvarer vestlige verdier mot Putins armé?
Det er utvilsomt veldig demotiverende og undergraver ideen om ærlighet og rettferdighet. På den annen side viser denne utviklingen at når vi konfronterer invasjonsmakten, må vi først og fremst stole på oss selv. Og at vi må snakke med våre europeiske og amerikanske allierte om verdien av frihet, som er noe annet enn det materielt motiverte ønsket om å tjene på andres ulykke.
Mange snakker om et oppfatningsskille mellom Øst- og Vest-Europa. Tror du Vesten har forstått hva som står på spill med angrepet på Ukraina?
Nei, jeg har inntrykk av mange der fortsatt hengir seg til illusjoner og ennå ikke tør å si tingene som de er. Det er veldig trist med tanke på den blodige historien vi opplever. Jeg håper bare at vi alle har litt tid igjen til å redde alt dette – sivilisasjonen og verdiene den bærer på.
Hvordan har krigen endret deg?
Den har frarøvet meg mine siste illusjoner. Om meg selv og om verden. Men jeg har aldri hatt særlig mange illusjoner.
Hva gir deg håp?
De ukrainske barna som fortsatt bor i de ukrainske byene.
- Ingen vil be om noe foreligger i tysk oversettelse med tittelen Keiner wird um etwas bitten, Suhrkamp Verlag 2025. På norsk foreligger romanene Anarchy in the UKR (2017), Mesopotamia (2018) og Internatet (2023), alle oversatt av Dagfinn Foldøy og utgitt på Pax forlag. ↩︎
