Den 29. april i år besøkte Vladimir Putin Volgograd, en gang Stalingrad, sammen med den belarussiske presidenten Aleksandr Lukasjenka, og erklærte da om soldatene som hadde forsvart byen for 84 år siden: «De oppnådde evig ry, de kjempet inntil døden, på samme måte som heltene ved festningen i Brest og forsvarerne av Minsk, Leningrad, Sevastopol og andre av byene våre.»
At Putin instrumentaliserer andre verdenskrig for sine politiske formål, er ikke noe nytt. Men med kun én setning nådde han her et nytt nivå av historieforfalskning – selv om ordene kanskje lyder harmløse. Det gjør de bare så lenge man ikke lytter særlig nøye, for den blotte nevnelsen av Minsk i denne rekken er en uhemmet løgn. Minsk ble nemlig allerede på den sjette dagen av Tysklands angrep på Sovjetunionen erobret uten nevneverdig motstand.
Da de tyske troppene den 28. juni 1941 rykket inn i byen, hersket kaotiske tilstander der. Den sovjetiske vestfronten var allerede gått i oppløsning og rundt 300 000 rødegardister befant seg i tysk fangenskap. Mange hadde overgitt seg frivillig, fordi de ikke ønsket å kjempe for Stalins regime og ikke ante at det som ventet dem i tysk fangenskap var mishandling og død. Etter pakten Hitler og Stalin inngikk i 1939, hadde den sovjetiske propagandaen tegnet et positivt bilde av Nazi-Tyskland, og mange sovjetiske soldater var direkte ofre for denne pakten: For eksempel besto det 29. infanterikorpset, der nesten alle deserterte, av enheter fra Litauen, som nettopp var blitt annektert.
Inntil Putin fant opp heltene fra Minsk, var den raske oppløsningen av vestfronten regnet som et av de mest beskjemmende kapitlene i den såkalte store fedrelandskrigen – et man foretrakk å dysse ned. Stalin lot kommandøren for vestfronten, general Dmitrij Pavlov, arrestere, anklages og skytes allerede i juli 1941 – for angivelig «feighet» og «forræderi».
Stalin ville skyve oppmerksomheten bort fra sine egne strategiske feilavgjørelser. Den sovjetiske propagandaen blendet ut nederlag, dekket over forbrytelser og snakket ned de alliertes rolle. Den fant opp helter der slike ikke fantes, og omfortolket meningsløs nedslakting til heltedåder, som ved Rzjev og på Seelowhøydene.
De offisielle fortellingene fra Moskva er politiske våpen.
Putin går enda et skritt videre: Han erstatter en menneskelig katastrofe – som i tillegg innebar et forræderi mot egen befolkning – med en oppfunnet heltedåd.
Stilt overfor nederlaget man så komme, ble sivilbefolkningen i Minsk ikke evakuert, men snarere hindret i å flykte. En tredel av innbyggerne, rundt 90 000 mennesker, var jøder – og de fleste av dem ble drept av okkupantene. Dette var ikke et enkelttilfelle, noe lignende hendte i Odesa, Tsjernivtsi og andre byer i Sovjetunionen.
Den sovjetiske ledelsens medansvar for det ekstreme antallet ofre, som ennå ikke er blitt offisielt anerkjent og offentlig beklaget, skal nå endegyldig glemmes. Dette må ha vært baktanken da Putin døpte flyplassen i Volgograd «Stalingrad».
De offisielle fortellingene fra Moskva er politiske våpen. Også derfor – ikke bare på grunn av angrepskrigen mot Ukraina – er de tyske invitasjonene til russiske og belarussiske representanter til markeringer av 80-årsdagen for avslutningen av andre verdenskrig blitt trukket tilbake. At den russiske propagandaen presenterer dette som respektløshet overfor de sovjetiske ofrene, er som forventet. Men også i Tyskland fremmes kritikk.
At Putin instrumentaliserer andre verdenskrig for sine politiske formål, er ikke noe nytt. Men med kun én setning nådde han her et nytt nivå av historieforfalskning.
Spiegel Online-spaltisten Sabine Rennefanz skriver 17.04.2025 at man ikke burde frata østtyskerne det felles minnet med Russland, for da kan AfD-politikere og DDR-nostalgikere komme til å kapre det. Hun hevder at den ukrainske ambassadøren Oleksij Makejev har politisert historien, siden han i midten av april skarpt kritiserte deltakelsen til den russiske ambassødøren Sergej Netsjajev ved den offisielle minnemarkeringen ved Seelow.
Slike påstander viser den sovjetiske indoktrineringens ettervirkninger i det tidligere Øst-Tyskland, den samtidige propagandaens gjennomslag – og den store mangelen på kunnskap blant enkelte tyske meningsdannere om hva Russland i dag faktisk er.
Den 8.5.25 kl. 23 ble teksten utvidet med følgende presisering, som hadde falt ut i oversettelsen:
Etter pakten Hitler og Stalin inngikk i 1939, hadde den sovjetiske propagandaen tegnet et positivt bilde av Nazi-Tyskland, og mange sovjetiske soldater var direkte ofre for denne pakten: For eksempel besto det 29. infanterikorpset, der nesten alle deserterte, av enheter fra Litauen, som nettopp var blitt annektert.
