Aleksandar Vučić har gjort det igjen: For første gang siden 2021 fløy den serbiske presidenten til Moskva for å markere seieren over Nazi-Tyskland den 9. mai.
Besøket forløp ikke uten problemer: Ankomsten ble forsinket, blant annet fordi Vučić’ måtte mellomlande i Aserbajdsjan, etter angivelige droneobservasjoner. Latvia, Litauen og Estland forbød ham dessuten å krysse luftrommet deres.
At den serbiske presidenten står side om side med Putin i disse tider, er ingen tilfeldighet. I Serbia foregår det nå en omfortolkning av historien om andre verdenskrig, der de fascistiske ugjerningene i stadig større grad tilskrives «Ustasja» alene, en ultranasjonalistisk kroatisk bevegelse som stod i spissen for aksemaktenes kroatiske satellittstat. Her er mønsteret det samme som i den russiske retorikken om «denazifiseringen» av ukrainerne: Historien tolkes ikke lenger langs ideologiske eller politiske linjer, men i stedet etter nasjonale og etniske skiller.
Symbolsk motbevegelse
Samtidig som Vučić besøkte Moskva og legitimerte Putins retorikk, arrangerte serbiske studenter et stafettløp fra Serbia til Brussel. Målet var å besøke EU-parlamentet, som 12. mai diskuterte de store protestene i Serbia. Denne symbolske motbevegelsen viser den dype politiske splittelsen i Serbia.
Studentbevegelsen krever et oppgjør med korrupsjon og vold, samtidig som den serbiske regjeringen fordyper sine autoritære allianser. Heller ikke den svært heterogene protestbevegelsen er fri for ideologiske ambivalenser: Flagg med symboler for den russiske Wagner-gruppen og klerikal-nasjonalistiske ideer blant studentene som protesterer, reiser mange spørsmål.
Likevel viser kravene som studentene har besluttet i plenum, en tydelig demokratisk profil. Og sist, men ikke minst, viser marsjen til Brussel tydelig hvem de henvender seg til: nemlig det europeiske fellesskapet.
Ideen om et slavisk brorskap
Ideen om et russisk-serbisk «brorskap» er ingen ny fortelling. Den har spilt en sentral rolle i det politiske livet i Serbia siden det 18. århundre. Under Jugoslavia-krigene på 1990-tallet var forbindelsen et strategisk valg.
Russland skulle fungere som en mektig skytshelgen i forsvaret mot Vesten. I 2008 fikk den prorussiske retorikken et ytterligere oppsving i forbindelse med Kosovos uavhengighetserklæring. Slagordet «serbere og russere, brødre for alltid» ble det ideologiske limet i et autoritært, nasjonalistisk verdenssyn.
Her spiller Den serbisk-ortodokse kirken (SPC) en sentral rolle. Under patriarken Porfirije, som møtte patriark Kirill og Putin i Moskva 23. april 2025, har kirken knyttet seg stadig tettere til nasjonalstatlige interesser. Samarbeidet med patriarkatet i Moskva viser seg også i det faktum at Den serbisk-ortodokse kirken fortsatt ikke anerkjenner Den ukrainske autokefale ortodokse kirken, som ble grunnlagt i 2019.
Absurd allianse
Kikker man nærmere på aktørene og symbolikken under «seiersparaden» i Moskva, oppdager man en absurd allianse: Under banneret «antifascisme» samles autoritære, ultranasjonalistiske og kirkelig-konservative krefter. «Kampen mot fascismen» benyttes som kulisse ved etableringen av en antivestlig, fascistoid samfunnsmodell.
I Moskva brukes den 9. mai til å nasjonalisere forskjellige sovjetiske folkegruppers kamp mot Nazi-Tyskland til en «russisk» kamp. Også i Serbia benyttes historiepolitikk stadig mer som et middel til å nasjonalisere historiske minner. I 2023 ble det åpnet et museum i Beograd til ære for Draža Mihailović, lederen for tsjetnikere og nazikollaboratører under andre verdenskrig.
Samtidig foregår det omfortolkninger omkring den tidligere tyske konsentrasjonsleiren Staro Sajmište i Beograd: Her blir det tyske ansvaret utvisket, mens det i stedet trekkes opp nye etniske fronter, ved å vektlegge «kroatiske» gjerningsmenn og «serbiske» ofre. Det som her erklæres som antifascisme – for eksempel i en video fra 8. mai foran Kreml, der Vučić snakket om den «antifascistiske arven» – er i virkeligheten en målrettet revisjonistisk omtyding av fortiden.
Autoritær maktteknikk
«Omvending til det motsatte», en maktteknikk i autoritære systemer som beskrives av Sylvia Sasse i en bok med likelydende tittel fra 2023, blir her tydelig på flere nivåer. Den kanskje mest kjente russiske desinformasjonsstrategien er «aktiv-reaktiv omvending», som har tiltatt kraftig siden begynnelsen av krigen.
De fleste serbiske tabloidavisene, som hovedsakelig kontrolleres av regjeringsnære ledere, berettet i februar 2022 om «Ukrainas angrep på Russland». Også under seierstalen i Moskva 9. mai er dette den sentrale omfortolkningen, der gjerningsmenn og ofre byttes om: Angriperen (Russland) presenterer seg som en forsvarer av den frihetselskende verden.
De som altså er i ferd med å bringe fascismen tilbake til Europa, presenterer seg samtidig som forsvarsverket mot fascismen. I verktøykassa for russisk desinformasjon finner vi også anklager om såkalte fargerevolusjoner. Da det brøt ut fredelige studentprotester etter at taket på togstasjonen i byen Novi Sad raste ned den 1. november 2024, svarte det serbiske regjeringspartiet i januar 2025 med å henge opp store bannere som viste en langfinger og teksten «Det serbiske folks svar på forsøket på en fargerevolusjon». Så langt ser ikke tiltaket ut til å lykkes: Protestene fortsetter.
Et fryktscenario mot landets egen befolkning
Russland og autokratiske allierte har brukt dette narrativet for å diskreditere demokratiske bevegelser i mange postsovjetiske land siden 2000-tallet: Roserevolusjonen i Georgia i 2003, Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004, Tulipanrevolusjonen i Kirgisistan i 2005. Dette er et klart signal til befolkningen. Her skal fryktscenarioet fra Ukraina tas i bruk: Gjør dere motstand, får dere krig.
Den russisk propagandaen er effektiv – særlig i Serbia, der russiske statlige kringkastere har sine egne avleggere av RT Russia Today og Sputnik, som for lengst er forbudt i EU.
Men tilbake til desinformasjonen: Det var nettopp desinformasjon de serbiske studentene adresserte da de i en performance den 29. mars omdøpte tabloidavisen Informer og den tilhørende TV-kanalen med samme navn til DEZ-Informer. Kreml-ideologen Aleksandr Dugin har blitt favorittfilosofen i serbiske aviser. Hans serbiske ekvivalent er Vladimir Kršljanin, som siden 2022 også har vært stolt russisk statsborger.
Dugin, Putin, patriark Kirill og Kršljanin
Sistnevnte har utgitt tekster i samarbeid med Aleksandr Dugin og mottatt Vladimir Putin, patriark Kirill og andre i sine opptredener. Kršljanin, som tidligere var en nær fortrolig av Slobodan Milošević og blant grunnleggerne av Milošević-støttegruppen i Den Haag, fremsier i sin siste bok profetier om en «ny verden» som føres an av Russland og Kina, med Serbia som partner.
Ifølge denne fortellingen satt Kinas statsoverhode Xi Jinping og Putin på tribunene i Moskva den 9. mai som ledere for en «multipolar verden» mot det «nyfascistiske» Nato. Ifølge Kršljanin er Nato den største trusselen mot fred i Europa. «Åndens overlegenhet over materien» som Dugin snakker om, og hatet mot «liberalismen» og enhver form for individualitet, gir gjenlyd i Kršljanins formuleringer om å «overvinne individualismen» og om et «rettferdig multipolart system» ledet av «Guds lov».
Tapte slag
Dugin går enda lenger, og tilskriver Serbia en pionerrolle i å bekjempe fremmedherredømme og forsvare den ortodokse tro. Det samme som slaget i Amselfeld i 1389 betyr for serberne (som grunnleggingsmyte om serbernes «tapre» kamp under ledelse av tsar Lazar mot osmanene i dagens Kosovo; derav det nasjonalistiske slagordet «Kosovo er Serbias hjerte»), betyr ifølge Dugin for russerne slaget ved Kulikovo mot mongolene i dagens Tula oblast i 1380, som Dugin anser som «den viktigste datoen i russisk historie». Det er forbausende hvordan to slag man gikk tapende ut av kan bli til grunnleggingsmyter.
Under banneret «antifascisme» samles autoritære, ultranasjonalistiske og kirkelig-konservative krefter.
I tillegg til denne ideologiske alliansen mellom Serbia og Russland, har landene politisk motiverte og svært tette økonomiske forbindelser. Ifølge KRIK-portalen for undersøkende journalistikk har 204 russiske oligarker og krigsprofitører, deriblant tidligere FSB-agenter, siden 2022 fått innvilget serbisk statsborgerskap via hurtigprosedyrer – og unngår dermed EU-sanksjoner.
En av dem, Ivan Sibirev, fikk statsborgerskapet 14. mars 2024 av daværende statsminister Ana Brnabić, angivelig av «nasjonal interesse». Sibirev er medeier i R-Stroy, et bygg- og anleggsfirma som har virksomhet i ødelagte ukrainske byer som Mariupol, og som har stått på EUs sanksjonsliste siden 2024. Radio Free Europe har påvist at serbiske selskaper har eksportert flerbruksvarer (varer med både sivile og militære anvendelsesområder) til en verdi av over 71 millioner dollar til Russland siden 2022, inkludert Intel-komponenter som brukes i russiske våpen.
Leveransene skjer vanligvis via asiatiske mellommenn, og omgår dermed vestlig eksportkontroll. Til tross for sin offisielle «nøytralitet» undergraver Serbia dermed bevisst sanksjonene – og bidrar til å styrke Moskvas krigsmaskineri.
