Idealisme, kynisme og naivitet Vestens kriger og europeisk flyktningpolitikk

I 2015 søkte 1,2 millioner mennesker om asyl i EU-land. Antallet sank år for år til noe over 400.000 i 2020, og steg så årlig igjen til 1,1 millioner i 2023 (ukrainske flyktninger er ikke regnet med i disse tallene). Forfatteren Kristina Quintano kaller dette «vår tids største folkevandring». Europeiske samfunn er blitt satt under betydelig press av mengden flyktninger og asylsøkere. Løsningene på de moralske dilemmaene dette har ført til, har ikke alltid vært gode. Likegyldighet overfor flyktningenes lidelser, og systematisert vold mot deres hjelpere, er bare siste skudd på en stamme av europeisk arroganse med dype historiske røtter.

Kristina Quintanos Smugler eller grenselos? (Solum Bokvennen, 2024) tar et oppgjør med påstanden om at «menneskesmuglere» er en hovedårsak til tap av menneskeliv på fluktruter fra Afrika og Asia til Europa. Gjennom intervjuer og beretninger om enkeltmenneskers historier gir hun et nyansert bilde av de flyktende og belastningene de utsettes for, forholdene de flykter fra og den brede viften av konstruktive og destruktive hjelpere de er avhengige av for å komme seg ut av desperate situasjoner.

Quintano er mer deskriptiv enn moraliserende når hun skiller mellom reelle hjelpere og kyniske menneske­smuglere. De inngående portrettene av de som velger å legge på flukt, og de som bidrar til å gjøre flukten mulig, gjør sterkt inntrykk. Ved å legge til rette for slike «møter» i tekstform kan Quintano vekke en reaksjon hos leseren uten å gi direkte uttrykk for sin egen indignasjon.

I den grad forfatteren tilkjenner noen ansvaret for mengden av flyktninger eller for det risikable ved fluktrutene, holder hun seg stort sett til det åpenbare. En vesentlig del av skyldbyrden for de livsfarlige reisene legges på EUs asylpolitikk og de mest eksponerte medlems­statenes grense­håndhevelse (hovedsakelig Italia, Spania og Hellas). EUs flyktninge­avtale med Tyrkia fra 2016 berøres i hovedsak indirekte gjennom omtalen av de mange flyktningene som tar ruten gjennom Tyrkia til Hellas. Til gjengjeld utmales et temmelig dystert bilde av EUs grense­patruljering mot Libya, EUs samarbeids­avtale med Libyas kystvakt og det tette samarbeidet mellom Libyas kystvakt og libyske torturister og menneskesmuglere.

Quintano omtaler knapt europeisk kolonialisme og krigføring som årsaker til at mennesker velger å forlate sine hjemland. Hun gjør et unntak for angrepet på Libya og drapet på Muammar al-Gaddafi, der hun utvider synsfeltet med et bredere geopolitisk perspektiv. Hun fastholder riktignok en dempet retorikk med overraskende passive utrykk, som «Libyas kollaps» og «Gaddafis fall», uten at NATOs rolle eller Norge og Jens Stoltenbergs bidrag berøres. I stedet konsentrerer hun seg om de negative konsekvensene av angrepet på Libya: ødeleggelse av fiskeri­kulturen i Middelhavet, økning i antall døde og flyktende, intensivering av grense­kontrollen, utbredt handel med menneske­organer og flere og grådigere menneskesmuglere.

I omtalen av Libya levner Quintano ingen tvil om at betegnelsen «menneskesmugler» er berettiget, og at de ble flere etter borger­krigen og drapet på Gaddafi. «Mennesker ble utpresset, torturert og solgt, kvinner og menn ble voldtatt», forteller en av hennes informanter. Han konkluderer med at «EUs innblanding i smugler­virksomheten har gjort flukten langt farligere», ettersom unionen utstyrte libyske myndigheter med bedre båter, og gav dem opplæring i å skyve skip med flyktninger tilbake til den libyske kysten. Konsekvensen var en mer kynisk smugler­industri, der militsgrupper som ellers drev med olje­smugling så en lukrativ mulighet i å utvide repertoaret til også å inkludere menneskesmugling.

Straffbar medmenneskelighet

I Rune Berglund Steens Mellom piggtråd og åpent hav (Manifest, 2024) dreies oppmerksom­heten litt lenger nord- og vestover, når han beskriver hendelser i det området der flyktningene kommer i land på europeiske kystlinjer, eller krysser grenser til Vest-Europa. Som tittelen varsler er ikke disse grense­områdene preget av vennlig imøte­kommenhet. Det finnes likevel et løst organisert nettverk av godhjertede mennesker som prøver å avhjelpe de overlevende flyktningenes lidelser. Hjelperne bistår ikke bare flyktningene i møte med det vell av problemer som de fleste flyktninger støter på i et fremmed land, men må også takle statlig organisert motstand mot deres barm­hjertighet. I alle de tolv landene forfatteren oppsøker, beskriver han hvordan statsmakten bruker soldater, politi og rettsvesen til å skremme, terrorisere og straffe gruppene av frivillige hjelpere.

Mens flyktninger frøs i hjel og aborterte i skoglandet mellom Belarus og Polen, uttalte den polske presidenten Andzrej Duda i 2022 at de som hjelper flyktningene er «tåper og forrædere». I Norge brukte vi i 2019 politi og rettsapparat til å forfølge menneskerettighetsforkjemperen Arne Viste, fordi han gav papirløse flyktninger mulighet til arbeid og inntekt. Biskop emeritus Gunnar Stålsett ble samme år tiltalt for å ha ansatt og lønnet en papirløs eritreisk kvinne som renholder i sitt eget hjem. De statlige grepene for å motarbeide de som hjelper mennesker i nød, ser ut til å ha betydelig folkelig oppslutning, reflektert i den økende støtten til høyrepopulistiske partier. I disse partienes språkbruk inngår gjerne en generaliserende omtale av fremmedkulturelle innvandrere som årsak til økonomiske og sosiale problemer, heller enn som mennesker i nød.

Berglund Steen har gjort et omfattende og grundig dokumentasjonsarbeid, som viser at flyktningenes liv og hjelpernes rettssikkerhet har liten betydning for de 12 statenes myndigheter og deres militære, politiske og juridiske eksekutører. Selv om den norske staten er mindre brutal enn myndighetene i EUs yttergrenser mot sør og øst, utviser den den samme kalde legalismen og det samme fraværet av humanitære hensyn.

Når Berglund Steens fortellinger likevel gjør mindre inntrykk enn Quintanos, skyldes det nok at hans ønske om å vekke en moralsk indignasjon blir for tydelig. Mens de menneskelige lidelsene Quintano beskriver vekker en umiddelbar empati, er det lettere å holde distanse til Berglund Steens avsløringer av brutal grensesetting. Kanskje også fordi våre egne myndigheter bidrar til den?

Tidlig europeisk imperialisme

Om man skal prøve å forstå historien til europeiske staters aggressive kolonialisme og nedlatende rasisme, er det ingen dårlig idé å starte med den portugisiske prins Henrik (1394–1460), som fikk tilnavnet Sjøfareren, til tross for at han ikke fór særlig mye til sjøs. Til gjengjeld ivret han for at andre skulle fare til sjøs, og for at de skulle finne sjøveien til India rundt Afrikas sørkyst. På veien fant de sjøfarende ut at de kunne kolonisere, plyndre og slavebinde befolkninger som var utrustet med mindre utviklede våpensystemer. Denne lukrative virksomheten har kristen-kapitalistiske europeere siden forlenget, forfinet og forvandlet – og legitimert på en rekke ulike måter – helt frem til i dag.

I sin bok om «Portugals tapte imperium», Sjøfareren (Kagge, 2024), trekker Erika Fatland linjene tilbake til 1400-tallet, og de første spirene til europeisk imperialisme og dens underliggende rasisme. Man kunne kanskje innvende at andre tapte mer enn Portugal på den lange veien fra begynnelsen av 1400-tallet og frem til frigjøringsbevegelsenes begynnende gjennomslag etter slutten på andre verdenskrig. Men Fatland har bare glimtvis interesse for imperialismens betydning for flyktningestrømmen som nå går i motsatt retning. I beskrivelsen av 1900-tallets frigjøringskamper på den afrikanske vestkysten i kapitlene om Kapp Verde og Guinea-Bissau, får man likevel et levende inntrykk av de tapende afrikanske partenes smertefulle historie.

Alle krigers fedreland

Den frigjøringskrigen som de første nord-amerikanske statene hadde kjempet mot Storbritannia fra 1775 til 1783 for å få kontroll over egen økonomi og politikk, medførte en tidlig anti-kolonialistisk bevissthet. Fra første halvdel av 1900-tallet bidro presidentene Woodrow Wilson, Franklin D. Roosevelt og Harry Truman med sitt press på europeiske allierte – og på beseirede motstandere – til at disse etterhvert gikk med på å avvikle sine afrikanske og asiatiske kolonier. At USA likevel ikke foretok et gjennomgripende oppgjør med den rasismen som er en av imperialismens forutsetninger, blir grundig belyst i Ketil Raknes’ historier om Hvit makt (Kagge, 2024). Raknes borer dypt i en av den europeiske rasismens mest urovekkende bastioner. Det er ganske forstyrrende å ta inn over seg at selv de tyske nazistene – da de på 1930-tallet søkte «inspirasjon i Jim Crow-systemet» – fant de hvite amerikanernes krav til rasemessig renhet for strenge for deres eget segregasjonsprosjekt.

Raknes har levert en sviende kritikk av USAs historie, med rasismen mot afrikanske slaver og afroamerikanske borgere som ledetråd. Boka tydeliggjør at problemet ikke er de mørkhudedes tilstedeværelse. Først når de gjør motstand mot undertrykkelse, eller fremmer krav om rettigheter og likeverd, vekkes rasismen til live.

Den rasismen Raknes beskriver i USA, er så voldelig og vedvarende at det blir temmelig ubehagelig lesning. Historien kulminerer ifølge Raknes med Trumps MAGA-bevegelse og stormingen av kongressen i januar 2021. Men elendigheten starter med grunnlovsfar Thomas Jefferson, som hadde over 130 slaver på godset sitt og avlet 16 nye med sin 30 år yngre husslave, etter å ha formulert den berømte innledningen til den amerikanske uavhengighetserklæringen, der han fastslo «that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights».

Borgerkrigen, som dreide seg om hvorvidt den hvite befolkningen skulle beholde retten «til å voldta, plyndre og piske over fire millioner slaver», ble avsluttet i mai 1865. I desember samme år hadde soldater fra den tapende sørstatshæren fått stablet på beina Ku Klux Klan, som rakk å lynsje 3500 afroamerikanere før organisasjonen midlertidig forsvant i 1875, etter å ha blitt forbudt noen år tidligere. I 1900 ble det første forslaget til en lov om å forby lynsjing fremsatt i den amerikanske kongressen. Etter at dette og over 200 andre slike forslag var blitt avvist – som oftest av senatet – ble et forbud utformet av senator Bobby Rush endelig vedtatt i 2022. Drapet på George Floyd i 2020, som vakte sterke reaksjoner både i USA og over store deler av resten av verden, bidro nok til at senatet følte seg presset til å vedta loven.

I 1890, 25 år etter at borgerkrigen var slutt, ble diskriminerende segregering igjen legalisert gjennom Jim Crow-systemet, der «én dråpe» av afrikansk blod i årene var tilstrekkelig til at man kunne rammes av et omfattende system av lovregulert diskriminering. Det var dette kriteriet som ble for drøyt selv for lærevillige nazister på studietur til USA. Ifølge Nürnberg-lovene (vedtatt i september 1935) måtte man ha minst tre jødiske besteforeldre for å kvalifisere til diskriminering som «jøde».

Den «humanitære intervensjonen» resulterte i en eksplosjon av flyktninger over Middelhavet.

Raknes forsøker å avslutte boken optimistisk, idet han skriver at «Trump og republikanerne kan forsinke, men ikke stoppe, den flerkulturelle utviklingen i USA». Men han underslår ikke problemene knyttet til USAs kombinasjon av «den voldsomme profileringen av eget demokratis fortreffelighet» og en «total skamløshet over egen historie». Denne selvbegeistringen gjorde det også vanskelig for USA å «ta noe moralsk oppgjør med nazismen på hjemmebane», fordi det ville medføre en konfrontasjon med egen rasisme. Og da har Raknes knapt nevnt behandlingen av den amerikanske urbefolkningen, som selv den afroamerikanske borgerrettighetsforkjemperen Frederick Douglass mente var av lavere rang.

Hvordan kunne vi?

Både rasismen og imperialismen måtte nødvendigvis anta andre former etter 1945 for å kunne fortsette sin virksomhet i en ny «regelbasert verdensorden», der menneskerettighetene ble erklært, satt i system og insitusjonalisert. Skal man forstå dagens flyktningeproblem, er det ikke mulig å komme utenom Vestens serie av intervensjoner og «fredsskapende initiativer», som i mange tilfeller brøt med nettopp menneskerettighetserklæringen. Norges deltakelse i et av de klareste eksemplene på skinnhellig bruk av militær makt har den norske offentligheten vært lite villig til å problematisere. I 2011 slapp norske jagerfly 588 bomber over Libya – et land våre myndigheter hadde begrenset kunnskap om, og som vi som nasjon ikke hadde noen vesentlig relasjon til, eller var truet av. Etter at vi på den måten hadde drept et ukjent antall mennesker, bombet Gaddafis hjem, tatt livet av to av hans barnebarn og bidratt til å kaste Libya ut i et kaos av enorme dimensjoner, konkluderte Petersen-rapporten fra 2018 med at det var «særlig utfordrende» å vurdere «[d]et norske synet på regimeendring i Libya» på grunn av «mangel på skriftlige kilder». Rapporten demonstrerte i sin innholdsfattige ordrikdom det fraværet av selvoppgjør og den mangelen på offentlig debatt som fulgte etter våre 2820 flyoppdrag over det nordafrikanske landet.

Noen bøker med kritiske perspektiver dukket likevel opp. Den siste av disse er skrevet av Henrik Thune, som etter et dusin år kunne fortelle om sin deltakelse i en gruppe norske diplomaters mislykkede og «hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya». Hans Strengt fortrolig (J.M. Stenersen, 2023) er velskrevet og medrivende, og både teksten og det diplomatiske prosjektet den beskriver er åpenbart drevet av gode intensjoner. Når dette godhjertede forsøket likevel til slutt mislyktes, valgte den norske regjeringen i stedet å gi et vesentlig bidrag til den brutale borgerkrigen som innledet et ennå vedvarende kaos i det som var en av Afrikas mest velfungerende stater. Den «humanitære intervensjonen» resulterte i en eksplosjon av flyktninger over Middelhavet. Hos Thune titter det kyniske maktspillet bak angrepet på Libya frem bak det fikenbladet av anstendighet som Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 i mars 2011 ga NATO anledning til å dekke seg bak.

Men allerede fem år før Thunes bok hadde PRIO-forskeren Ola Tunander utgitt Libyakrigen (Sirkel forlag, 2018), som i mindre velformulerte vendinger, men med et vesentlig bredere geopolitisk perspektiv, gav et innblikk i de kreftene som drev krigen frem, og avdekket et miljø av konspirerende statsledere som gir små land med gode intensjoner minimal innflytelse. Tunander gjorde et møysommelig arbeid med å komme bak de offisielle historiene som ble fortalt i vestlige medier. Han påpekte at disse fremstillingene utgjorde en strategisk manipulasjon av historien om krigens og opprørets forløp, som tilslørte de franske, britiske og amerikanske interessene og investeringene som var krigens egentlige drivkrefter.

Internt i Libya hadde den økonomiske eliten i Benghazi tjent enorme beløp på menneskesmugling og slavehandel. Disse inntektene falt betydelig etter at Gaddafi i 2008 inngikk en avtale med Italia om å stoppe menneskesmugling gjennom Libya til Europa, men økte igjen sammen med menneskesmuglingen etter Gaddafis fall. Spenningene mellom regionale sentre som Tripoli, Benghazi, Sirte (Gaddafis hjemby) og Tobruk avspeilet den institusjonssvake og stammebaserte libyske staten – et skjørt reisverk over en latent splittelse, der stammenes motstridende interesser raskt kunne overvelde nasjonale fellesskapskonstruksjoner.

På vestlig side knytter Tunander amerikanske motiver til en lang historie med misnøye med – og en serie av drapsforsøk på – Gaddafi selv. Denne misnøyen var nok ikke basert på Gaddafis posisjon som «udemokratisk diktator», slik vestlige medier hadde en tendens til å hevde. Allerede året etter statskuppet som bragte ham til makten i 1969 sørget Gaddafi for å nasjonalisere oljeindustrien og avvikle amerikanske og britiske militærbaser i landet. Hans arbeid med å stimulere til mer selvstendige afrikanske stater, dels gjennom opprettelsen av Den afrikanske union (AU) og dels ved støtte til den sørafrikanske kampen mot apartheid (i god tid før Mandela ble folkehelt i Vesten), var også et irritasjonsmoment for USA. Irriterende var det åpenbart også at Gaddafi i 2011 introduserte «gull-dinaren» som en pan-afrikansk valuta som kunne konkurrere med vestlig-styrte valutaer som euro, dollar og CFA-franc (en valuta brukt i tidligere franske kolonier i Afrika, opprinnelig knyttet opp mot franske franc og senere mot euro).

Den viktigste krigsdrivende faktoren var ifølge Tunander ønsket om å få kontroll over Libyas oljeressurser. Før krigen gikk 32 % av Libyas oljeeksport til Italia, mens Tyskland mottok 14 % og Kina 10%, Frankrike fikk 10 %, Storbritannia 5 % og USA bare 4 %. Da Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 – som legitimerte «alle nødvendige tiltak» for å håndheve flyforbudet over Libya – ble vedtatt, stemte USA, Storbritannia og Frankrike for, mens Tyskland og Kina var avholdende (sammen med Brasil, India og Russland). Italia var ikke medlem i Sikkerhetsrådet dette året.

The Guardian publiserte allerede 1. september 2011 en artikkel under tittelen «The race is on for Libya’s oil, with Britain and France both staking a claim», der det hevdes at Frankrike tidlig inngikk en avtale med Overgangsrådet (NTC) om at de skulle motta 35 % av Libyas oljeeksport etter at krigen var over. At krigen kunne medføre økt tilgang på våpen for terrorgrupper, ødelagte livsbetingelser for den libyske befolkningen og mindre kontroll på menneskesmugling og slavehandel, synes ikke å ha moderert franske, britiske og amerikanske krigsplaner.

Et hederlig forsøk

Tunanders veldokumenterte overblikk over mektige staters målrettede manipulasjon av en velvillig vestlig offentlighet, danner en kontrast til mikroperspektivet i Henrik Thunes «fredsthriller». Den norske innsatsen i Libya-krigen blir hos Tunander overbærende presentert som en småstats forsøk på «å kjøpe ‘goodwill’ fra USA og Storbritannia ved å delta i deres militære eventyr». Hos Thune er Norge landet nesten uten egeninteresser, som vil skape «fred og orden» og dermed få «en rolle i verden». Og som en håpefull ettertanke skal denne rollen også gi gjenklang og velvilje i Washington.

Thune beskriver den fascinerende – og dengang for de fleste ukjente – historien om et fredsinitiativ drevet frem av en liten gruppe av diplomater fra norsk UD, der han selv var en aktiv deltaker. Boken gir en detaljert «hands on»-beskrivelse av hvordan diplomatiske prosesser kan arte seg. Og selv om sluttresultatet ble tragisk, er det lett å anerkjenne innsatsen, håpet og de gode kontaktene, som drev gruppen til å tro at de kunne endre historiens gang og finne en fredelig løsning på den gryende borgerkrigen i Libya.

Selv om den norske staten er mindre brutal enn myndighetene i EUs yttergrenser mot sør og øst, utviser den den samme kalde legalismen og det samme fraværet av humanitære hensyn.

Teksten er skrevet tett på Thunes egne notater fra de mange prosessene gruppen var involvert i. Dermed bevarer han spenningselementet og den skjøre optimismen til siste slutt. Han foregriper ikke begivenhetenes gang, men holder seg til den kunnskapen som til enhver tid var tilgjengelig for diplomatene. Selv om man som leser vet at det vil gå galt, trekkes man inn i den svimlende tanken om at det kunne gått annerledes, og drives fra side til side i nysgjerrigheten på hvorfor det gikk galt.

Thune legger en vesentlig større del av skyldbyrden på amerikanernes arrogante forhandlingsstrategi enn på Gaddafis uvilje mot å fratre sin maktposisjon. De norske utsendingene står under sterkt press fra tre kanter: den libyske opprørsbevegelsen, Gaddafis allierte og den NATO-vestlige alliansen styrt av Frankrike, Storbritannia og USA. Det ender med at den norske delegasjonen utmanøvreres av mektige stater med egne interesser.

Men den norske uskylden besudles ikke bare av ytre krefter. Parallelt med UDs arbeid for en fredsløsning mobiliseres det norske forsvaret til deltakelse i den mest krigerske partens løsning på Libyas borgerkrig: NATOs bombing av landet. Den 21. mars 2011 startet Norges bidrag til ødeleggelsen av Libya, med 2820 flytokter og 588 bomber, tildels med uklart definerte mål. Thune beskriver den interne beslutningsprosessen i det norske regjeringsapparatet omtrent som hovedaktøren selv – daværende statsminister Jens Stoltenberg – gjør i sin selvbiografi Min historie (Gyldendal, 2016).

Men Thune viser tydeligere enn Stoltenberg at utenriksminister Støre hadde vesentlig mer sans for, og tro på, en fredelig løsning enn sin regjeringssjef. Den 28. april, mens Norge fortsatt var en av de mest aktive bidragsyterne til NATO-bombingen av Libya, møttes opprørsbevegelsen og Gaddafi-regjeringens representanter til samtaler i Oslo, med UDs menn som brobyggere og fasilitatorer. Selv om nordmennene i Thunes fremstilling holder maska, kan hverken utenriksministeren eller den øvrige norske delegasjonen ha følt seg særlig høye i hatten når de skulle presentere seg som nøytrale og løsningsorienterte mellommenn mens deres egen regjering lot bombene hagle over den ene av partene i krigen.

UD-gruppens og Thunes entusiastiske deltakelse i diplomatiske prosesser er trolig eneste farbare vei om man skal realisere høyverdige håp om fredelig samkvem mellom suverene stater med forskjellige verdier, religioner, styresett og økonomier. At NATOs trigger-happiness og USAs sanksjonsiver og grenseløse geopolitiske ambisjoner har vist seg å lede ut i uføret, er det i hvert fall lett å fastslå. Men kanskje norske diplomater vil lykkes bedre i sine geopolitiske intervensjonsforsøk om de leser Thunes beskrivelser av en slukøret Jonas Gahr Støre på vei ut fra et møte med president Sarkozys nasjonale sikkerhetsrådgiver. Franskmannen viste seg å være uten interesse for norske fredsdrømmer, og serverte istedet den norske utenriksministeren en forelesning om Frankrikes detaljerte planer for erobringen av Tripoli. Det er nærliggende å tenke at Støre ville blitt mindre nedslått om han hadde vært mer bevisst hvordan Sarkozy og hans samarbeidspartnere forholdt seg til Libya og Gaddafi – og hvordan de hadde manipulert mediene og den vestlige opinionen for å muliggjøre et FN-vedtak som først og fremst ivaretok deres egne interesser.

Thune og Tunander enes om vurderingen av sluttresultatet, som ble et Libya «oppløst i utallige biter» (Thune), der «ingen myndigheter (…) er i stand til å gjenoppbygge landet» (Tunander). Ettersom Thune selv var involvert som aktør, er rimeligvis optimismen og skuffelsen de dominerende følelsene i hans bok. Først i etterordet slår en ironisk distanse inn, med beskrivelsen av Nicolas Sarkozy og David Cameron som arm i arm med Overgangsrådets leder, Gaddafis tidligere justisminister Mustafa Jalil, vandrer inn i et sønderbombet Tripoli og blir møtt av jublende opprørere. En rørt Sarkozy erklærer at «Frankrike, Storbritannia og Europa vil alltid stå side om side med det libyske folk» og en sliten, men høystemt, statsminister Cameron erklærer at «[d]ette er øyeblikket da den arabiske våren kan bli den arabiske sommeren, og demokrati vil spre seg til andre land».

«Den libyske staten var borte», konkluderer en desillusjonert Thune. Og som Quintano konstaterer gjentatte ganger: flyktningestrømmen og menneskesmuglingen ble deretter.

La grande bellezza

Om vi skal forstå hvorfor flyktninger blir trukket mot vestlige samfunn, og samtidig sanke innsikt om de politiske motkreftene som forsøker å skyve dem vekk, må vi innse at de liberale demokratiene har vesentlige positive sider, og betydelige sårbarheter.

Abid Raja er ikke den første eller eneste nordmann som har måttet ta et oppgjør med negative trekk ved sin opprinnelige kultur for å kunne nyte godt av vestlig frihet og velstand, men hans offentlige posisjon som stortingsrepresentant og forhenværende kulturminister setter likevel hans «historie om frigjøring» i en særstilling. Rajas (riktignok temmelig surt ervervede) begeistring for norsk kultur, og hans forskrekkelse over å irettesettes av unge norske muslimer, er også av andre grunner verdt å merke seg.

Dårlige livsbetingelser i hjemlandet – enten de skyldes korrupte ledere, naturkatastrofer, internt forårsakede eller vestlig påførte kriger, eller vestlige sanksjoner og utbytting – er naturligvis den viktigste drivkraften bak valget om å forlate ens hjemland og legge ut på en farefull ferd med en vag idé om muligheter for et bedre liv. Men uansett hvor gode grunner vestlige samfunn har til å skamme seg over overgrep og utnyttelser av land og befolkningsgrupper med mindre effektive våpensystemer, har vi skapt samfunn med betydelige materielle og kulturelle kvaliteter.

Første generasjon av innvandrere fra Pakistan til Norge var åpenbart tiltrukket av de materielle mulighetene, om enn ofte frastøtt av de kulturelle. Denne generasjonen måtte først risikere liv og lemmer i flukten fra sitt hjemland, og deretter slite seg ned i årelangt strev i fysisk tunge og dårlig betalte jobber. Mange har åpenbart hatt gode erfaringer med nordmenn. Likevel var det nok få som slapp helt unna de mer eller mindre rasistisk motiverte krenkelser som enhver immigrant risikerer.

For neste generasjon, som kunne høste fruktene av foreldrenes materielle grunnlags­arbeid, åpnet det seg utdannelses- og karriereveier hinsides foreldre­generasjonens mulighets­horisont. Men i tillegg til den delen av det vestlige samfunnet som foreldrene kunne bifalle, fantes det også trekk som vekket deres harme og kontroll­behov, når deres barn ble eksponert for dem. Det er denne typen kultur­konflikter som er det bærende tema i Abid Rajas to selv­biografiske bøker Min skyld og Vår ære og vår frykt (Cappelen Damm, 2021 og 2024). Den førstnevnte tar opp behovet for å bryte ut av en autoritær og patriarkalsk pakistansk kultur, for å dra nytte av (den ikke helt vellykkede) støtten fra det norske Barne­vernet og siden nyte den norske kulturens herligheter, som for Rajas del etter hvert konsentrerer seg rundt retten til å velge ektefelle. Den tornefulle kulturelle fluktruten Raja beskriver er temmelig dramatisk, og ganske annerledes enn den materielt motiverte flukt­prosessen som hans foreldre gikk gjennom.

Mens den desperate, mislykkede og ekskluderte Raja er gjennom­gangs­figuren i Min skyld, er det den etablerte og berømte politikeren med sin ønskede ektefelle og deres barn som er hoved­personene i den forsonende Vår ære og vår makt. Den vellykkede innvandreren er nå så integrert i det norske samfunnet at han igjen kan nærme seg sitt kulturelle utgangs­punkt, uten å måtte gi avkall på sin hardt tilkjempede vest­europeiske identitet. Den ikke særlig overbevisende forsoningen med faren er kanskje bokens sterkeste emosjonelle drivkraft, men den drukner i de entydig positive beskrivelsene av møter med resten av Rajas omfattende nettverk, både i hjemlandet og det Europa der hans familie nå bor, spredd utover. Hans balanserte posisjon mellom svært forskjellige kulturer åpner for kritiske kjærlighets­erklæringer som både rammer og beskytter de to kulturene han uansett er nødt til å forholde seg til. Bøkene hans peker dermed mot potensielle løsninger på de store kulturelle spenningene som for tiden løper gjennom Europa.

Men når håpet er som lysegrønnest – etter en tur til Danmark der Raja finner integrasjons­stimulerende «grep som vi også burde ta i Norge» – lurer en «backlash» rundt hjørnet i neste kapittel. I løpet av en turné på videregående skoler i Oslo, konfronteres han med en tredje generasjon av europeiske muslimer, som slett ikke deler hans begeistring for den europeiske moderniteten. Her har Koranens formaninger, patriarkatets kjønns­segregasjon og krav om under­kastelse, tradisjonelle klesplagg og den krenkede immigrantens raseri vendt tilbake med full kraft. Raja blir igjen rådvill. Den kulturelle konverterings­prosessen han selv har gjennomgått mister sin generaliserings­kraft. Flere kapitlers famlende forsøk på å finne svar på om vi står overfor en permanent uløselig konflikt, eller bare trenger enda en generasjons integrasjons­arbeid, ender opp i blindveier som hverken terror­ekspert Thomas Hegghammer eller The Clash of Civilizations-forfatter Samuel P. Huntington kan bringe oss ut av.

Så galt kan det gå

Abid Raja lyktes via tunge omveier med å finne en posisjon i det norske samfunnet, der han kan føle tilhørighet til Norge uten å måtte gi avkall på sin tilknytning til Pakistan og pakistansk kultur. Ivar Hippes Sverige 2024. Beretninger om et land i krise (Sandnes, 2024) beskriver en mindre vellykket integrasjon mellom den nylig innvandrede og den opprinnelige befolkningen i et Sverige der problemene med kulturforskjeller har vært bagatellisert og underkjent, kanskje mer enn i noe annet land i den europeiske kultursfæren. Den svenske engstelsen for kulturell konflikt og verdibasert konfrontasjon har ikke bidratt til å skape et multikulturelt paradis. I dag sliter landet med kriminell infiltrasjon på alle samfunnsnivåer, en mordfrekvens dobbelt så høy som Norges, og barn under 15 år som hyres til drapshandlinger via sosiale medier.

Frykten for «svenske tilstander» er ikke lenger avgrenset til Fremskritts­partiet og dets bakland. Den reflekterer at kulturelle konflikters alvor ikke kan takles med kunnskapsløs optimisme og ikke-konfronterende godhjertethet. I likhet med Raja undersøker Hippe det siste leddet i flyktning- og innvandrings­kjeden; etableringen av et nytt liv i et fremmed land. Men Hippe forsøker ikke å forstå den flyktende eller den innvandredes perspektiv. Hans prosjekt er å forstå konsekvensene av innvandring og flukt for mottaker­landene. En av disse konsekvensene er veksten av en populistisk/radikal høyreside over hele Europa, og den medfølgende restriktive flyktninge- og innvandrings­politikken. Selv om Hippe ser ut til å støtte en venstre­orientert og innvandrings­vennlig skandinavisk politikk, og den medfølgende religions- og kultur­friheten, dreier hele boken seg om de negative følgene av en slik politikk.

Det er rimeligvis den blomstrende kriminaliteten, de nettbestilte mordene, «barnesoldatene» og narko­handelen som trekker både Fremskritts­partiets og Hippes oppmerksomhet mot Sverige. Han innrømmer Sverige­demokratenes retorikk og fremgang mer legitimitet enn den svenske og norske venstresiden (og allmennheten!) tidligere har vært villig til. Fremstillingen er såpass balansert at politiske motpoler som Linda Noor og Lars Gule på den ene siden og Ola Svenneby på den andre, kunne gi den sin anerkjennelse under presentasjonen på Litteratur­huset i Oslo (30.09.2024). Høyresidens krav om integrasjon og innordning synes å veie like tungt for Hippe som venstre­sidens oppfordring til empati og tilretteleggelse.

Følgene av segregering, og mangelen på integrering, er de sentrale temaene i Hippes fremstilling. Segregeringen fremstår dels som følge av en naiv og passiv integrasjons­strategi, der den kulturelle tilpasningen til nordisk sosial­demokrati har vært forventet å komme av seg selv. Men Hippe beskriver også en mer aktiv separasjons­ideologi i noen grupper av innvandrere, der nettopp avstanden til det svenske blir en del av selvforståelsen. Idéen om integrasjon åpner likevel et mulighetsrom som Hippes individ­orienterte journalistikk går inn i ved å rette oppmerksomheten mot idealistiske og profesjonelle arbeidere i første­linje­tjenesten. Det blir åpenbart at de kan gjøre et arbeid som monner. Om fremtidige politiske tiltak skal lykkes vil avhenge av at nettopp disse gruppene gis politisk støtte og økonomisk prioritet.

Sluttkapittelet sammenligner Norge og Sverige. Her er det bydelen Alvim i Sarpsborg, med dens lokale skole og rektor, som angivelig har funnet de mest vellykkede tiltakene for en balansert sammenknytning av etablerte og nyankomne befolknings­­grupper. Men både den sarpsborgske idyllen og den svenske krisen peker i retning av at segregasjonen utvikler seg spontant som den økende entropien i termo­­dynamikkens annen hovedsetning, mens integrering krever betydelig innsats og forutsetter et intensivt mentalt, politisk og organisatorisk arbeid. Det betyr at det er grenser for hvor store og hvor mange kulturelle, religiøse og holdnings­messige forskjeller et land kan evne å integrere. En restriktiv holdning til å ta imot flyktninger og innvandrere assosieres vanemessig med høyre­populistisk rasisme, men kan også skyldes at mottaker­landene har et genuint behov for ikke å overveldes, og slik forbli verdt å innvandre til.

Et vesentlig moment hos Hippe er at Svenskt Näringsliv (Sveriges NHO) har vært en vesentlig pådriver for en liberal og etterspørsels­basert arbeidsinnvandring. Thomas Seltzers tv-serie «UXA» (NRK, 2020–2024) beskriver også et amerikansk næringsliv hvis ønske om billig arbeidskraft profitterer på en presumptivt human, solidaritets­­forankret og innvandrings­­vennlig politikk. En av kildene til Sveriges nåværende problemer og forsinkede mottiltak, er den vellykkede arbeids­i­nnvandringen på 1960- og 70-tallet, der industriens behov og innvandrernes arbeidsvilje tilslørte eller utsatte de kulturelle konfliktene. I Rajas historie ser det ut som suksessive generasjoners arbeid kan drive utviklingen fra økonomisk suksess til kulturell integrasjon. Hippes bok bekrefter fattigdom som en betydelig og selvstendig årsak til innvandrings­­relatert kriminalitet og kultur­konflikt. Det svenske eksempelet viser også at det er vanskelig å etablere en konstruktiv innvandrings­­politisk diskusjon dersom man opererer med et uklart skille mellom omsorg og utnyttelse.