Hun vil ikke forføres, hun vil ha trøst Linn Ullmanns Jente, 1983 som teater

Da Linn Ullmann i 2021 utga sin seneste roman Jente, 1983, ble boken skamrost for sin nyanserte frem­stilling av den 16 år gamle hoved­personens seksuelle møter med en langt eldre fotograf i Paris. Senere skrev forfatter Hilde Rød-Larsen i Morgenbladet (01.12.22) at «enkelte kritikere og skribenter har gjort seg umake med å berømme forfatteren for å tåkelegge spørsmålet» om hvorvidt bokens forteller utsettes for overgrep eller ikke. Romanens egen tåke­legging var ifølge Rød-Larsen «litterært fruktbar», men hun kunne ikke forstå hvorfor «det i samtaler som foregår utenfor teksten, kan sås tvil om hvorvidt det er et overgrep det er snakk om».

Selv følte jeg meg litt truffet av denne kritikken av kritikken. I min anmeldelse av Ullmanns roman (14.02.22) hadde også jeg kommentert nettopp dette – at forfatteren ikke «visker ut den unge jentas nysgjerrighet og egenvilje». For meg under­streker denne nyanseringen at det er like mye et overgrep når overgreps­offeret har vært nysgjerrig eller initiert seksuell kontakt, noe liknende det forfatter og kjønnsforsker Wencke Mühleisen senere skrev i Klasse­kampen (13.01.23). Jeg ville fremheve den motsetningen jeg mente å finne i Ullmanns roman, og som egentlig ikke er noen motsetning i det hele tatt, men heller et naturlig ønske jeg vil tro de fleste kvinner nærer i en verden der vi stadig må føle oss utsatt; et ønske om å slippe seg løs, men fremdeles bli behandlet pent; å ville noe, men slippe å bli straffet for å ikke vite helt hva; å kunne si A uten å hele tiden være redd for at man også må si B.

Kroppsliggjøring

Samtidig ser jeg hvordan jeg i anmeldelsen gjør meg umak for å liksom ikke gå i den fella det ville være å beskrive fortelleren som et entydig offer uten agens. Om jeg hadde anmeldt boken i dag, ville jeg nok ikke ventet helt til nest siste avsnitt med å bruke ordet «overgrep», særlig ikke etter å ha sett den belgiske stjerne­regissøren Luk Percevals dramatisering av Jente, 1983 tidligere i høst. Her ble jeg påminnet nøyaktig hvor avklart forholdet mellom den voksne fotografen og Ullmanns unge hoved­person egentlig er, og i hvor stor grad sist­nevnte fremdeles er et barn.

Stykket er stilisert, nærmest låst i et statisk oppsett, og likevel er det som om det fysiske og kroppslig­gjørende ved teater­formen, de to kvinnene på en scene så bratt og skrå at det ble umulig å finne fotfeste, jorder en fortelling som i bokform ofte virker svevende og utydelig. Percevals nedstrippede dramatisering har færre avstikkere og føles mer fokusert enn romanen; den minner publikum om det som var mest ubehagelig og kanskje derfor også sterkest skildret hos Ullmann, nemlig barnets vill­farelse i møte med en situasjon hun ikke helt over­skuer. Den skrå scenen ligger badet i vekslende lys; rødt, som toppluen moren til fortelleren ga henne, et barnslig plagg hun insisterte på at jenta måtte gå med i kalde Paris, og blått som flisene på badet der hun kaster opp etter det første samleiet med den godt voksne fotografen.

Kynisme og hjelpeløshet

Det føles skakende når skuespiller Gjertrud Jynge deklamerer ordrett fra boken og spiller ut fest­scenen der den sultne og bortkomne hoved­personen setter seg inntil fotografen, simpelthen fordi han er den eneste voksen­personen hun kjenner i rommet, byen, ja i hele det fremmede utlandet. Hun vil ikke forføres, hun vil føle trygghet og få trøst. Kanskje er fotografen for kynisk til å merke forskjell, men det er nok like sannsynlig at tenåringens hjelpe­løshet passer ham perfekt. Dette, å være gammel nok til å kunne gjenkjenne og deretter velge å utnytte et ungt menneskes sårbarhet, er det som gjør all klåingen, bryst­kyssingen og sexen i Jente, 1983 til de over­grepene de faktisk er, selv om jenta er aldri så mye over den seksuelle lavalderen.

Når disse overgrepene fra 1983 fører den voksne nåtids­fortelleren inn i en depresjon, sleper Jynge seg tungt over scenegulvet etter bare armene. Gina Bernhoft Gørvell gestalter rollen som de mange mennene som grafser etter bokas unge jenter («she’s a piece of sex»), men spiller også den voksne fortellerens «skyggesøster», en krysning av barn­dommelig fantasivenn og gjenferd fra fortiden. Jynge og Gørvell minner oss på avstanden mellom de to kvinnene, både i alder og erfarings­horisont. Likevel er de forbundet, de passer på hverandre, som var de del av det kvinne­felles­skapet som dessverre aldri kom jentene i Jente, 1983 til unnsetning.