Russlands invasjon av Ukraina 24. februar innebar hva europeiske politikere umiddelbart og unisont gjenkjente som en Zeitenwende – begynnelsen på en ny epoke. Ikke siden annen verdenskrig har militær aggresjon i denne størrelsesorden funnet sted i Europa. De menneskelige lidelsene og de materielle ødeleggelsene var etter kort tid enorme, og hele det rettslige rammeverket for forholdet mellom nasjonalstater som har vært gjeldende i det europeerne har kalt «etterkrigstiden», virket med ett underlig maktesløst.
Krigen ser ut til å trekke i langdrag. Terningen er kastet og bordet fanger. For begge parter er kapitulasjon en umulighet; å inngå kompromisser likeså. Selv om man ved diplomatenes bord skulle bryte med alle prinsipper og innrømme Russland ukrainske landområder, vil ikke krigen ta slutt, ettersom den ikke bare handler om territorier, men også om verdens- og historiesyn og selve forståelsesrammene for og fortellingene om hva en moderne stat er.
Ut fra Folkerettens perspektiv kan ikke Russland tillates å vinne noe som helst; det ville sette hele den europeiske etterkrigsorden i spill. Men skaden er allerede skjedd.
Den tyske sosiologen Andreas Reckwitz utpekte i en artikkel i Die Zeit (17.3.2022) fire konsekvenser av Russlands invasjon. For det første styrkes den avglobaliseringen som ble påbegynt under pandemien, etter hvert som grenser ble stengt og handelsforbindelser svekket. For det andre fører krigen til militær gjenopprustning i de europeiske demokratiene, som har vendt seg til en stabil sikkerhetssituasjon. For det tredje tilspisses de ideologiske konfliktlinjene mellom liberalt demokrati og autoritære styresett.
Men det virkelige sjokket, hevdet Reckwitz, er det som skjer med troen på allmennmenneskelig fremskritt. Mange, ikke minst innen kunsten og filosofien, har kritisert modernitetens fremskrittsidé, men til tross for skepsis og skraper, har forestillingen om at samfunnsformer og levemåter blir stadig bedre, vært et peilepunkt for verdens opinioner og beslutningstakere. Etter den 24. februar råder orienteringsløsheten.
Vi aner ikke hvordan det ender, ettersom alt er innhyllet i røyk og støv fra bombenedslag, men vi vet at den nye russiske imperialismen bruker den «liberale intervensjonismen» (USAs kriger i Irak, Afghanistan og Libya) som påskudd for å hevde at menneskerettigheter, demokrati og frihet ikke rett og slett er idealer Vesten streber etter, men at de heller har vært begrepslige skalkeskjul for rå maktpolitikk. En del av Putin oppskrift de senere tiårene har vært å forsøke å underminere vestlige demokratier ved å finne deres svake punkter, og utnytte dem. Den bulgarske statsviteren Ivan Krastev hevdet i et intervju i Die Spiegel (17.3.22) at noe av det Putin sier er: Jeg har lært av dere. Nå vil jeg lære dere en lekse. Og bakom synger den gamle messianske russiske idé: at Russland skal finne andre svar enn Vesten på menneskehetens store spørsmål.
De liberale demokratiene settes med andre ord på prøve. De statene som forsøker å stå imot det autoritære Russlands «mykere» maktmidler, tvinges til selv å utvikle autoritære trekk. Som svar på de russiske statsmedienes fortellinger og fake news, stenges RT ned i Europa. Når grenseoppdragningen mot en ytre motstander forsterkes, blir samfunnet mindre tolerant for sine indre motsetninger. Som svar på motstanderens våpenbruk, ser man seg nødt til selv å ruste opp. Energipolitikk viser seg å trumfe alt annet – med uante konsekvenser for planetens klima.
Putin har sett Europa som svakt og dekadent. Når landene vil vise seg sterke og resolutte, innebærer det til en viss grad å overta Putins synsmåte. Europa lærer seg igjen den rå maktens språk, etter i tiår å ha investert enormt med ressurser på å utvikle mellomfolkelig samvirke og progressiv politikk.
Russlands krig er en epistemologisk krig. Det viser seg både i rammefortellingene Kreml promoterer, og i det forkvaklede forholdet til prosaiske sannheter regimet legger for dagen. Med en pervertering av en berømt formulering av 1800-tallstenkeren Pjotr Tsjaadajev, kan det virke som at man opererer under mottoet: «Nå er det først og fremst gjennom usannheten vi forplikter oss til fedrelandet.»
I den realistiske skolen i statsvitenskapen har det aldri først og fremst dreid seg om sannhet, moral eller idealer. Snarere kan geopolitisk analyse som disiplin spissformulert oppsummeres i at den internasjonale orden er anarkisk: Makt skaper rett. I enkelte tilfeller kan denne formen for analyse fremstå som en intellektuell forsegling av den evige krig. Den beryktede filosofen Aleksandr Dugins ideer om en apokalyptisk konfrontasjon mellom det «atlantiske» Vesten og «jordsivilisasjonen» Eurasia kan komme til å ha levert et solid bidrag til å gjøre flere hovedelementer i såkalt realistisk geopolitisk analyse til en selvoppfyllende profeti – i sannhet en postmoderne ironi. Når klassisk stormaktspolitikk og «illusjonsløs» vurdering av sikkerhetshensyn blir podet på imperiale tanketradisjoner, viser det seg at tilsynelatende rasjonelle overveielser om «strategisk interesse» kan bli til forklaringsmodeller med preg av fantasteri – som i 2022 blir forsøkt gjort til virkelighet gjennom grusomme maktmidler.