Om man skal velge ett ord for å beskrive Vigdis Hjorths førti år lange forfatterskap, ville det kanskje være inderlighet. Hvordan leve sant og med hele seg, ta eksistensen på det største alvor? Hennes viktigste samtalepartner er Søren Kierkegaard og hans ideer om åndelig utvikling – betydningen av å bevege seg bort fra den lydige spissborgeren man er opplært til å være, våge å bli et selvstendig, reflekterende subjekt.
I årenes løp har mitt forhold til Hjorths bøker vært noe vekslende. Mange av dem har jeg hatt stor glede av – ja, jeg har opplevd dem som fulle av visdom. Men visdom som kvernes om igjen og om igjen, kan oppleves stillestående og en anelse for avklart i all sin tilsynelatende utforskning. På et tidspunkt begynte personenes eksistensielle boring å føles en smule maniert, og romanene som hermetiske rom hvor jeg lengtet etter at noe annet skulle få strømme inn: andre ideer! Andre verdener! (At Hjorths hovedpersoner gjerne er kunstnere eller tidsskriftredaktører som lever økonomisk bekymringsløse liv, kan ha forsterket irritasjonen, følelsen av noe dypt urealistisk midt i den påståtte sannhetslengselen.)
Den eksistensielle filosofien Hjorth samtaler med har tidvis føltes som et forstyrrende reisverk som låser romanene i noen klare fortolkninger, heller enn å la dem dirre nakent og oppriktig undrende.
Arv og miljø (2016) satte for alvor den litterære offentligheten på hodet. Romanen, som forteller om en families store løgn, ble mottatt som et stykke virkelighetslitteratur – og ble gjenstand for en såkalt motbok, ført i pennen av Hjorths yngre søster.
Siden har Vigdis Hjorth utgitt flere romaner hvor familiekonflikt, fasade og livsløgn er omdreiningspunkter. Er mor død (2021) lar hovedpersonen spionere på en aldrende mor, som hun ikke har hatt kontakt med på mange år. Femten år (2022) forteller om en ung jente som oppdager at moren skriver brev fulle av løgner om familiens vellykkethet. Årets roman, Gjentakelsen, står i tydelig forbindelse til Hjorths foregående bøker – og hun vender tilbake til grunntraumet i Arv og miljø, nemlig seksuelle overgrep begått av far mot datter.
Tittelen viser til hvordan gamle erfaringer fortsetter å leve i oss og til at det har en hensikt å bringe til overflaten det vi har fortrengt. På romanens første side formuleres det slik: «Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt […]. Men når det er gjenopplevd og gjennomlevd, når den lammende smerten avtar, vil du antagelig erfare at du har fått ny innsikt i det tilbakekomnes betydning, derfor kom det tilbake, for å fortelle deg noe.»
Hovedpersonen i Gjentakelsen hjemsøkes av et slikt traume. Hun er en godt voksen, etablert forfatter. Fra dette nåtidsplanet husker hun tilbake til 1975, da hun er 16 år og bor med far, mor og tre søsken. Far er travel og distansert, mens mor holder henne under streng oppsikt. Hun overvåker hennes minste bevegelser, lytter ved dørene, gjennomsøker soverommet hennes, utsetter henne for kryssforhør, påfører henne skyld over alt andre tenker på som normale tenåringsaktiviteter. Det er ikke snakk om noen kjærlig hønemor-oppførsel; snarere virker relasjonen blottet for varme og fortrolighet. For datteren framstår moren som rammet av en nevrotisk besettelse, «en galskap jeg ikke forsto, men som jeg åpenbart bidro til bare ved å eksistere».
Hun var redd jeg skulle begynne å røyke, begynne å drikke, begynne å ligge med gutter, gå til grunne og i hundene og smittet meg med sin redsel […]. Hun var redd jeg skulle falle for ungdommens fristelser, den dødelige narkotikaen fra USA, redd jeg skulle bli avhengig av den og ligge med gutter og bli gravid og skjemme meg ut. Hun været åpenbart en avgrunn i meg og fikk meg til å fornemme den også.
Morens kontrollbehov dreier seg om en angst for at datteren skal hengi seg til grenseløs adferd.
Mistroen har dyptgripende virkning på den unge jentas identitetsskapning. På den ene siden nærer hun en angst for at noe er grunnleggende feil med henne, at hun bærer i seg potensialet for katastrofe. På den andre siden utvikler hun et sterkt behov for frigjøring og grensesprengning. I de få stundene av ungdomsliv hun klarer å tilrane seg, oppdager hun alkoholens berusende kraft, som virker sterkere på henne enn på venninnene.
På en fest møter hun en gutt, som hun har sitt første, keitete samleie med. I dagboka skildrer hun hendelsen i en heftig erotisert versjon: «Gjorde på papiret det jeg aldri ville turt å gjøre i en seng […] skreiv og skreiv og fylte mitt store tomrom med ord.» Da mor finner dagboka, er helvete løs. I hysteri viser mor teksten til far, som stormer ut av huset midt på natten. Skylden legger mor på datteren:
Kanskje han er død, sa hun med vekt på det siste og mest sannsynlige ordet, og det ville være min skyld, forsto jeg, hvor kan han være, hiksta hun og som om hun krevde at jeg, som var skyldig i ulykka, skulle svare, hvem skal vi ringe til, spurte hun, politiet, spurte hun, så jeg skjønte at dagboka mi kanskje var en politisak.
Hendelsen traumatiserer jenta, driver henne til selvmordstanker. Frøet er sådd for en dypere erkjennelse om årsaken til mor og fars oppførsel. Som voksen kommer sannheten til overflaten som minnebilder, «lysende klare»: at far utsatte henne for incest da hun var liten. Mor har næret mistanke, og hennes kontrollbehov dreier seg om en angst for at datteren skal hengi seg til grenseløs adferd, «typisk» for overgrepsofre, og dermed bekrefte det fryktelige. Dagboka blir en slik bekreftelse.
For moren er overgrepet umulig å forholde seg til, slik datteren tolker det – hun er avhengig av sin dominerende ektemann, og skilsmisse er utelukket. Når den voksne datteren konfronterer foreldrene, beskyldes hun for løgn. Som i Arv og miljø ofres datteren på familiens alter, skyves ut slik at de resterende medlemmene kan fortsette sitt fasadespill.
Der Hjorths tidligere personer har vært utstyrt med fiktive identiteter, er hovedpersonen i Gjentakelsen navnløs. «Hvorfor skriver jeg du når jeg mener jeg?», spør fortelleren seg på romanens første side, etter å ha henvendt seg til et generelt «du», og slår over til «jeg». For første gang, signaliseres det, forteller jeg-personen denne historien ufiltrert, uten innpakning.
Og Gjentakelsen er i aller høyeste grad oppslukende lesning. Om en eksistensialistisk ramme kan spores også her (romanen deler navn med en Kierkegaard-bok fra 1843), forblir den subtil og skygger ikke for den intuitive leseropplevelsen. Vi befinner oss i en ungdoms erfaringsverden, og klaustrofobien tar bolig i leseren – som her, da moren har ransaket skittentøyskurven og funnet en ølkork:
Hva er dette, gjentok hun høyere, holdt den opp for ansiktet på meg […]. Veit ikke jeg vel, sa jeg, hadde jeg hatt en ølkork i lomma som falt ut da jeg la buksa mi i skittentøykurven? Men jeg la ikke ølkorker i lomma, angsten var for stor, årvåkenheten for veldig, jeg bar jo mor med meg som en ølkork under huden, mors angst og mors blikk og mors stemme, sterkere dess nærmere huset jeg kom, så selv om jeg hadde drukket øl, ble jeg edru på vei hjem, så åndeløs og vaktsom ved synet av huset der jeg bodde i andre etasje at jeg aldri ville glemt en ølkork i lomma.
Når en forklaringsmodell bringes på banen – hvorfor familien har handlet sånn og slik – oppleves den porøs og tankeeggende. I romanens siste del er vi tilbake i nåtiden, der hovedpersonen er voksen, og kontakten med foreldrene for lengst brutt. Hvordan kan disse ektefellene, som begge vet om overgrepet, ha levd sammen? At moren ble værende, må skyldes fordi hun ikke turte å leve alene, mener datteren – «det ville hun ikke være i stand til, fire barn og ingen utdannelse, ingen penger».
Hun forestiller seg hvordan de to som nå er gamle og liksom forbi livets farer, kan ha satt ord på hendelsen overfor hverandre. Kanskje har far valgt å være ærlig med mor, som har valgt å tilgi ham, og de har snakket ut «på en måte som var lindrende og god for dem begge». Ja, kanskje har betroelsen ført dem nærmere hverandre. Tanken er nesten ubegripelig for leseren, og kanskje også for jeg-personen, for snart rommer fantasien et annet bilde, nemlig at foreldrene egentlig er hjemsøkt av tristhet over det de har utsatt henne for: «Jeg zoomet inn og så at de virket tunge og tause der de satt i sine stoler hver for seg, så aleine.»
We tell ourselves stories in order to live, skrev Joan Didion. Sentralt i Gjentakelsen står løgn, fortrengning og diktning. «Jeg sirkler det inn igjen og igjen», skriver jeg-personen om sin egen barndomserfaring. Kan hennes nåtidige refleksjoner over mor og fars motiver regnes som «sannheten», eller er de også preget av beskyttelsesmekanismer? Hva om det aller største tabuet denne romanen målbærer, ikke er incest, men en mors manglende kjærlighet?
Noe virker å stadig dirre uforklart ved romanens slutt. At en mor velger sin mann av hjelpeløshet, kan være mulig å forstå, men det forklarer ikke den totale mangelen på ømhet og empati overfor et barn. Den eneste overleveringen fra mor til barn er hysteri og sinne, der barnet må bære vekten av sin mors følelsesliv: «Mors smerte i hjertet var sentrum i min tidlige ungdoms tilværelse.» Det er fristende å trekke psykologiske slutninger om mors tilstand – narsissisme later til å være en nærliggende diagnose.
Vi befinner oss i en ungdoms erfaringsverden, og klaustrofobien tar bolig i leseren.
Videre: Finnes det ikke også tegn til erotisk rivalisering fra mors side? Mens far unngår sin datter, nærer han samtidig en respekt for henne, særlig for hennes selvstendighet, en kvalitet hans kone ikke besitter. Mors sjalusi synes særlig å komme til overflaten når dagboka oppdages og hun får sine mistanker bekreftet. Da far vender tilbake fra sin nattlige flukt, sender mor sin datter et «hatefullt» blikk. Hun tar mannen med seg inn på soverommet, slenger døra i ansiktet på sin datter, og «åpenbarte trekanten» datteren inngår i. For leseren er det umulig å ikke assosiere til ødipuskomplekset – hos en forfatter som Hjorth, som er opptatt av Freud, framstår scenen ladet med mening. Når datteren som voksen spør seg om mors lukking av døra kan ha vært et forsøk på å «beskytte» henne, framstår det nokså hult. Snarere ser leseren mors hysteriske adferd i et nytt lys – hva om datterens pubertet og gryende seksualitet oppleves som en trussel, en konkurranse?
Jeg leser denne romanen som en fortelling først og fremst om monstrøst moderskap. Mødre som ikke gjør det en mor «skal» gjøre, løper som en rød tråd gjennom Hjorths forfatterskap – fra den snille, men drikkfeldige moren i Hva er det med mor? til de avvisende og iskalde mødrene i Arv og miljø og Er mor død?. Kanskje kan Gjentakelsen leses som en kulminasjon av dette motivet. Den viser fram det mest forbudte av alt: en mors kjærlighetsløshet, eller hat. Det er «unevnelig», for å bruke et ord som går igjen i Hjorths roman, kanskje så unevnelig at det bare kan ymtes om, og vanskelig behandles uten et visst prisme, et filosofisk reisverk, eller en annen slags forklaringsmodell. Å innse at mor har forlatt deg fordi hun av feighet velger sin egen økonomiske trygghet i en ekstrem situasjon, eller fordi hun har valgt å leve i løgn og forstillelse, er rystende. Å erkjenne at mor på et helt grunnleggende plan ikke elsker deg slik en mor skal, er enda mer rystende – en «lammende smerte», for å låne et uttrykk fra romanens innledning.
Om alle forklaringsmodellenes sprekker er fullt ut «tilsiktede» fra forfatterens side, eller om det snarere er slik at romanen har sitt eget ubevisste, er vanskelig å svare på. Det viktigste, slik jeg ser det, er at tekstenetterlater noen slike hull, at dens regnskap ikke går helt opp – at leseren sitter igjen med en fornemmelse av at erkjennelsen fremdeles er i arbeid, at den ikke riktig har nådd sin endestasjon. Kanskje kan man si det slik: Sannhet og visdom bor ikke i de komplekse systemene vi konstruerer for å forstå virkeligheten, men kan skimtes i sprekkene dem imellom.
