Kjære Vagant-leser,
i går ble Donald Trump for andre gang tatt i ed som USAs president. Hver gang Trump kommer med et av sine oppsiktsvekkende utspill, oppstår en strøm av fortolkninger, tilbakevisninger og oppdemmingsforsøk.
I Skandinavia har man i det siste særlig diskutert Trumps utsagn om Grønland. Danskene pustet derfor lettet ut etter gårsdagens innsettelsestale – på dr.dk var den første overskriften da siste ord var sagt: «Trump nævnte ikke Grønland: ‘I regeringen er der helt sikkert lettelse.’»
Men hvor lettet er det grunn til å være? Hva innebærer egentlig kravet om overtakelse av Grønland?
Den tyske journalisten Jörg Lau hevder i en Die Zeit-kommentar som nå er oversatt til norsk i Vagant Europa, at det dreier seg at det faktum at bakgården de siste årene har vendt tilbake i verdenspolitikken:
«Metaforen viser til store og mellomstore lands ambisjoner om å kontrollere omgivelsene rundt sine egne statsgrenser. Og selvsagt vil Donald Trump ha den aller største bakgården av dem alle.»
Det dreier seg her om en av de bærende ideene i den såkalt realistiske skolen i geopolitisk tenkning: at verdens stormakter har en lovmessig tilbøyelighet til dominans over mindre land, som kommer til uttrykk i utøvelse av innflytelse i nabolaget. Russland hevder en slik rett i Ukraina, Belarus og Georgia, Kina i nabolandene i Sør-Kinahavet og USA under Trump nå altså i Mexico, Panama og Canada – og på Grønland.
Det spesielle med USA som stormakt, skriver Lau, er «at landet med sin backyard-politikk befinner seg i en åpenbar selvmotsigelse mot landets egne verdier og grunnleggingshistorie, ettersom USA oppsto som resultat av en antikolonial frigjøringskrig». Nordamerikansk utenrikspolitikk etter 1945 – eksempelvis i oppbygningen av organisasjoner som FN og NATO – har i mangt og mye handlet om å definere regler for staters samkvem, en «liberal internasjonal orden» som står i motsetning til det anarkiske prinsippet at makt er rett.
Mens skeptikere har hevdet at NATO er et skalkeskjul for imperialistisk dominans, er forsvarsalliansen ifølge Lau «i hovedsak en postimperial konstruksjon som motarbeider innflytelsessfærelogikken». For at denne nennsomt oppbygde konstruksjonen skal beholde sin troverdighet, må medlemslandene handle – og statslederne uttale seg – i tråd med de normative prinsippene som ligger til grunn for den.
Den regelstyrte verdensorden er allerede svekket av amerikanskledet forebyggende krigføring i land som Irak og Libya. Like fullt er troen på en slik verdensorden hovedårsaken til at vestlige land støtter Ukraina i å stå opp mot den russiske invasjonen.
En av de mest påfallende formuleringene i gårsdagens Trump-tale lød: «De forente stater vil igjen se på seg selv som en voksende nasjon, en som øker vår rikdom, utvider vårt territorium …» Skulle Trump fortsette å komme med utspill om kontroll over andre lands territorier, vil det undergrave de internasjonale institusjonene man har skapt etter andre verdenskrig, ifølge Lau.
Også historikeren Timothy Snyder har merket seg at Trump per 2025 hermer bakgårdstenkningen til Putin og Xi, og dermed står i fare for å gi dem geopolitiske innrømmelser. Snyder hevder at «det ‹America First› betyr, på 2020-tallet som på 1940-tallet, er at USA bør være det første demokratiet til å etterligne andre lands diktatorer».
Den tyske kansleren Olaf Scholz forsto tidlig at Putins krig mot Ukraina ikke bare hadde territoriale mål: Putin «har til hensikt å dele Europa inn i påvirkningssoner og verden inn i blokker av stormakter og vasallstater», ytret Scholz i desember 2022.
Lau kommenterer dagens modell, som er basert på prinsippet om staters suverenitet og viste seg levedyktig etter andre verdenskrig: «At nasjonal selvbestemmelse ble standarden, er en bragd fra det forrige århundre som ble fremkjempet med mange ofre.»
Danmarks statsminister Mette Fredriksen er en av dem som har forstått at ikke alle statsledere vet å verdsette det internasjonale etterkrigssystemet. Hun skrev noen timer før Trumps innsettelse om det danske riksfellesskapet:
«Vi skal sikre et samarbejde, der respekterer alle tre lande og alle tre befolkningers holdninger og drømme. Og hvor der værnes om de forpligtende internationale spilleregler og demokrati.»
Dagen i går var ikke bare den første i Trumps andre periode som president. 20. januar 2025 var også filmskaperen David Lynch’ 79. fødselsdag. Den fikk han ikke oppleve, da han døde i forrige uke på grunn av lungekomplikasjoner etter en evakuering fra hjemmet sitt i Hollywood Hills.
Vagant publiserte i helgen et knippe minneord om Lynch. I et av dem vurderer den tyske idéhistorikeren Danilo Scholz den tredje delen av Twin Peaks fra 2017 som «et uovertruffent urovekkende bilde av det amerikanske havariet i begynnelsen av det 21. århundret».
Er USA faktisk i ferd med å havarere? Vil Trump gi slipp på landets selvforståelse som anfører for en regelstyrt verdensorden? Eller vil hans andre presidentperiode, nettopp fordi han igjen tar til orde for eksepsjonalisme og «Manifest Destiny», innebære at «Amerikas tilbakegang er over», som han selv hevdet for et halvt døgn siden?
Alt dette gjenstår å se. Vagant vil i alle fall fortsette å følge utviklingen med oversettelser og kommentarer som etterstreber overraskende vinklinger og noen ganger det store panoramablikket.
God lesning!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
