Foto: Gabriel Marchi

Fire, walk with me David Lynch (1946–2025)

David Lynch gjorde mørke og drømmer til stor filmkunst. Tretten beundrere deler sine inntrykk.

Los Angeles’ Sunset-brann tok livet av David Lynch. Jeg leste det først i Deadline Hollywood: Lungesykdommen emfysem hadde lenge gjort at han ikke kunne forlate huset i Hollywood Hills. Da skogbrann brøt ut i Runyon Canyon-området, førte det til obligatoriske evakueringsordrer for områder fra Laurel Canyon Boulevard i vest til 101 Freeway i øst, og fra Mulholland Drive i nord til Hollywood Boulevard i sør. Også Lynch måtte evakuere. Det tålte han ikke; tilstanden ble raskt forverret, og døden inntraff 15. januar.

Emfysem er en sykdom som ødelegger alveolene, leser jeg når jeg søker på ordet. Altså blærene der det foregår gassutveksling mellom lufta vi puster inn og blodet i årene våre. Tankene sendes til Tor Åge Bringsværds roman Den som har begge beina på jorda står stille (1974), der «alveolene» er navnet på en anarkistisk gruppering som finner på ymse sprell. Romanens avgjørende spørsmål: Hvordan skal vi gjenerobre vår frihet som mennesker?

David Lynch vokste opp med den amerikanske populærkulturen, og gjorde den i sin tur til et eksperimentfelt. Han fikk underbevisstheten til å anta synlige former på skjermen og lerretet, og tilskuerne lot seg besnære av underlige skikkelser og sammenhenger.

David Lynch ga mange en tro på forestillingskraftens skapende muligheter. Minneordene som følger er skrevet av noen av dem.

Audun Lindholm

Den som tente flammen

Andre kunstnere har betydd mye for meg, men David Lynch står i en særstilling. Han var den som tente flammen første gang. Uten Lynch hadde jeg jobbet på en bensinstasjon på Søfteland. Han er den eneste som har gitt meg noe hver dag gjennom hele mitt voksne liv. Jeg lyver ikke når jeg sier at jeg har oppholdt meg i hans verden minst en halvtime hver dag. Lest meg opp, sett, hørt, fundert. Jeg har vært og er besatt av hans verden, helt siden jeg så tv-serien Twin Peaks, med mordet på Laura Palmer som orkanens øye: 30 episoder som samlet hele Norge i en surrealistisk, drømmeaktig tilstand, som bare ble avbrutt av Kong Olavs død høsten 1991. Twin Peaks: The Return (2017) er for meg hans absolutt største verk. At vi har mistet David Lynch er dypt sørgelig og gjør det vanskelig å tenke.

Henning H. Bergsvåg


Fra Twin Peaks (1990)

Kunst og kitsch

Jeg tenker at David Lynch var filmens svar på Pink Floyd – sær, eksperimentell og utfordrende, men samtidig svært populær og av og til nesten folkelig. Wild At Heart er en av mine mest avgjørende filmopplevelser, og så kom Twin Peaks, som vel var den første ordentlige kvalitetsserien på norsk tv. Den aller beste filmen hans? Jeg vil si Mulholland Drive. Et udiskutabelt mesterverk.

Lynch lagde ikke så mange filmer, og noen av dem er ganske variable. Mange elsker den ubegripelige Lost Highway, selv syns jeg den er noe ræl. Den «tredje» sesongen av Twin Peaks, som Lynch lagde nærmest på egenhånd, var så vrien og vrang at de fleste falt av rimelig raskt. Jeg likte den ganske godt, men den krevde forsiktig sagt både velvilje og tålmodighet.

Lynch utviklet sitt helt særegne filmspråk, men den tidstypiske godteposen av høyt og lavt, kunst og kitsch, preger også andre postmoderne filmskapere som Almodóvar, Tarantino og Coen-brødrene. Lynch var nok den særeste av dem, men også, på pussig vis, den streiteste. At hans brå bortgang ble toppoppslag på NRK Kveldsnytt sier sitt, og det er ikke lite.

Hans Petter Sjøli

Du må elske det du gjør

Foto: Urbankayaker / Wikimedia Commons

Mitt David Lynch-øyeblikk tenker jeg på ganske ofte. I 2010 ble han intervjuet på Cinemateket i Oslo der jeg jobbet den gangen, og var konsekvent gretten og vrang mens Jan Langlo intervjuet ham (helt ufortjent, for Jan var veldig flink). Men etterpå tok Lynch imot spørsmål fra salen, og svarte plutselig vennlig, gjennomtenkt og empatisk på de rareste ting vanlige folk lurte på. En gutt tidlig i tjueåra rakte opp hånden og spurte: «Jeg har lyst til å lage film, har du noe råd du vil gi meg?» David Lynch svarte (omtrent): «You have to love what you do. Ingen annen motivasjon vil funke. Du blir ikke rik av dette, du blir ikke berømt, det vil alltid føles som om et misforhold mellom hvor mye du jobber og anerkjennelsen du får. Så du må sørge for at å få holde på med noe du elsker er selve belønningen din.» Det siterer jeg så ofte jeg kan, og jeg prøver å huske det hver gang det å være forfatter kjennes som en utakknemlig jobb.

Marie Aubert

Saker blev möjliga

Jag har levt med David Lynch sedan jag var tolv år och såg Twin Peaks – mamma och jag hade kuddar nära till hands ifall Bob plötsligt skulle dyka upp i rutan. På gymnasiet gick serien i repris sena kvällar på någon reklamkanal och jag satt redo att spela in varje vecka. Sedan jag missat att trycka på rec till typ avsnitt 28 bestämde jag mig (efter ett mindre sammanbrott) att tömma hela mitt bankkonto (900 kr) och införskaffa serien på VHS. Hur mycket filmerna än betytt för mig så kommer inget att kunna mäta sig med de Twin Peaks-avsnitt. Min dotter heter trots allt Cooper i andranamn.

Men jag tror det är samma sak utanför min lilla värld, att tv för alltid förändrades med Twin Peaks. Saker blev möjliga som inte tidigare var möjliga.

Lika många är kanske inte bekanta med Lynchs icke-rörliga konst. Den är än mörkare med ett uttryck lika eget som det i hans filmer. Särskilt de skulpturala målningarna i storformat är storartade. Liksom i all hans konst är det för mycket ibland, för blodigt eller för blödigt, det är inte den avvägda perfektionismens estetik, men det är också därför det kan nå sådana höjder.

I influensadimman kommer allt till mig i dämpad form, men jag kan förnimma en sorg – och en tacksamhet som övertrumfar den.

Olof Åkerlund

David Lynch i regjeringskvartalet

Jeg møtte David Lynch én gang. Han stod utenfor den såkalte Y-blokka i regjeringskvartalet før han skulle inn og møte Kristin Halvorsen (SV), som den gangen var kunnskapsminister. Som ivrig utøver av transcendental meditasjon (TM), og da den varianten som læres bort av Maharishi Mahesh Yogi og hans «vitenskap for kreativ intelligens», ville han at det norske skoleverket skulle innføre meditasjon som obligatorisk fag. Jeg husker ikke hva som fikk meg til å si hei, men vi slo av en hyggelig prat, også om våre felles erfaringer med å meditere. Først i løpet av samtalen forsto jeg hvem han var. Samtalen fortsatte likevel. Jeg fikk inntrykk av at han satte pris på at jeg ikke ble nevneverdig starstruck. Han var en hyggelig mann og møtet en flott opplevelse. Men transcendental meditasjon i norsk skole ble det aldri noe av.

Erik F. Øverland


Fra Mulholland Drive (2001)

Drømmeren

Mange sier at de ikke forstår David Lynchs filmer. Jeg tror ikke nødvendigvis de skal forstås, men at de heller skal føles, og oppleves, slik man opplever et abstrakt maleri eller et musikkstykke. Man må la sansene gjøre jobben. Stemningen, lyden og estetikken er det som driver filmene hans. De har noe til felles med meditasjonsøvelser: Man skal ikke tenke for mye, men forsøke å bare være til stede, og når man først er der, i øyeblikket, i filmen, og slipper taket på hangen til å tolke, da forstår man faktisk også bedre.

David Lynchs ypperste film slik jeg ser det, som jeg så første gang i en kinosal i Bergen, med et par av mine kunstskolemedelever, er Mulholland Drive. Der falt alle brikkene på plass, alt Lynch jobbet med i tidligere filmer gikk opp i en høyere enhet: Lyd, musikk, stemningsfulle og noen ganger skremmende bilder, brudd i handlingsgangen og nærmest såpeoperalignende melodrama.

Det er i det hele tatt godt gjort det Lynch får til, å være så populærkulturell og amerikansk, og samtidig så eksperimentell og europeisk, uten at det føles tilgjort. Filmene hans er som bastardungen til Federico Fellini og lettbeint amerikansk TV-underholdning, og for en bastardunge det er!

Som en person som alltid har drømt veldig levende og absurde mareritt, må jeg si at jeg ikke kan komme på en annen regissør som greier å gjenskape drømmer på film så godt som Lynch gjør. Drømmesekvenser på film er ofte altfor kontrollerte og konstruerte, men Lynch har knekt drømmekoden. Når jeg ser Inland Empire, får jeg følelsen av at Lynch har sneket seg inn i et annet menneskes drøm, og filmet den med et halvdårlig mobilkamera. Hvem andre kan få til det?

Jørund Fiskergård Werner

Ut av uskyldstilstanden

David Lynch var hel ved, ikke bare en kunstner for den såkalte «mainstream», men samtidig avantgarde, en som klarte å kombinere disse to angivelige motsetningene, men også en som syntes å inkarnere vennligheten selv, god oppførsel og integritet, uten at det gikk på bekostning av en genuin personlighet. Jeg tror det ikke er en overdrivelse å si at kunstneren Lynch fikk meg gjennom en dyp, pubertal håpløshet og lærte meg å slappe litt av med meg selv, at han rett og slett ga meg en tro, en tro på kjærligheten for eksempel, en tro på vennlighet, en tro på rutet skjorte og svart kaffe, at selv dét kan være nok i et liv, og at man kanskje, hvis man er tålmodig, en vakker dag vil klare å skrive et episk dikt om kirsebærpai. «Chikadee on a Dodge Dart.» Ja, serien Twin Peaks og helten Dale Cooper lærte meg å ta livet mer med ro. Jeg så enorme mengder film før jeg virkelig begynte å tråle gjennom bøker. 16. januar innså jeg plutselig hvor mye en som Lynch har hatt å si. Skal jeg velge én film, blir det Blue Velvet, den første jeg så av ham. Jeg husker ikke nøyaktig når det var, men det kan ikke ha vært lenge etter at jeg var myndig og våknet fra uskyldstilstanden der favorittfilmene var blant andre Braveheart, De kaller meg Trinity og A Night at the Roxbury. Ut av det blå kom Blue Velvet. Åpningen: Idyll som imploderer. En så hyggelig stemning at det blir uhyggelig. Den amerikanske drømmen, med røde roser og stakittgjerder, og maurene som kravler under overflaten. Ja, der mistet pjokken sin uskyld! Det ble slik jeg tenkte om verden. Om pene plener og sminke og høflighetsfraser og forstadslivet og volden man vil skjule, tenk på faens Frosta-saken. Et barn er morbid nok til å interessere seg for vold, der de voksne ser vekk. I Blue Velvet får man en perfekt film, et streit krimplott i Hitchcock-innpakning, ingenting unødig, men samtidig sær nok til og såpass ubehagelig at man får merker av den. En film myntet på et stort publikum, tilgjengelig, men uten at publikummet blir sett ned på og behandles som dumme eller slik at kunsten lider last for å tekkes de mange, tvert imot, det er kunstferdigheten og særheten som gjør Lynch tilgjengelig og så høyt og bredt elsket. Her har målgruppetenkere noe å lære; det eneste deres tankegang gjør, er å fjerne alt folk tiltrekkes av ved kunsten. God kunst skaper sin egen form, noen ganger også en egen subkultur.

Eirik S. Røkkum


Fra Blue Velvet (1986)

I drømme eller i klarsyn?

Ingen synes at huske, endsige respektere The Straight Story, som jeg godt kunne lide. Især fordi det var et reelt forsøg på at sætte tempoet ned, midt i et hæsblæsende årti.

Men der er jo meget andet: surrealismen, som vi campede studenter dyrkede, fordi det var så anderledes og kreativt: manden, der viskede tiden ud, manden med den ødelagte ryg og det knudrede ansigt, øret med myrerne, der fik en til at tænke på Salvador Dalí.

Og så den forbandede jakke af slangeskind, manden med iltmasken og det psykotiske ansigt, Willem Dafoe med de rådne tænder, den androgyne mand, der stirrer på dig i sengen, Nine Inch Nails’ støj og vilde motorveje (han var en sand mester udi valg af musik), den forbandede gode kaffe og det røde drømmerum med dværgen.

Jeg husker det som var det et helt år, hvor jeg kun lyttede til soundtracket til Twin Peaks. Senere blev det gentaget med Lost Highway.

De mystiske kvinder, levende og døde, eller bare med en kævle under armen.

Dune som en fatal fejlslutning, men så alligevel en slags steampunk, når det er bedst. Selvfølgelig var det sandormene, som han fangede mest kunstnerisk – og korrekt.

Hans eget stive ansigt, sære diktion og underligt spirituelle, let lalleglade meditationer, der tog hele kultureliten med storm.

Den sidste film, hvor man ikke aner hvad der er op og ned, en labyrint, der på en måde afslutter en periode, fra de blå firsere og gennem de så upoetiske halvfemsere.

Og alligevel var det jo ikke mange film, han fik lavet. Men alle husker ham alligevel. Er det i drømme, eller er det i klarsyn? Jeg ved det ikke. Han vidste det nok heller ikke helt selv.

Freddy Hagen

Et uovertruffent urovekkende bilde av det amerikanske havariet

Det var nyttårsaften 2024 i Brüssel, der kjæresten min Mona og jeg tilbragte dagene rundt nyttår, at gnistene fløy i den berusede samtalen mellom venner etter midnatt. Utgangspunktet var det avgjørende spørsmålet for vår generasjon: Hvordan vurderer vi den tredje sesongen av David Lynch’ Twin Peaks? Dreier det seg om en publikumsforaktende flopp, som i sitt ønske om å lage stor kunst griper til håpløst utdaterte triks, eller et aldri tidligere nådd høydepunkt i menneskehetens kreative utvikling? Naturligvis det siste, som jeg ikke ble lei av å understreke igjen og igjen.

På samme måte som dagens modige lesere fortsatt ser til Thomas Manns Trolldomsfjellet – altså forløperen til Heinz Struncks epokegjørende roman – for å forstå den ideologiske forvirringen i det tidlige 20. århundre, vil fremtidige generasjoner studere Twin Peaks: The Return for å danne seg et uovertruffent urovekkende bilde av det amerikanske havariet i begynnelsen av det 21. århundret. Dette senverket er «a darkly gorgeous, cracked meditation on an American atomic-era legacy of dread and death», slik Nicolas Rapold skrev i minneordet sitt i Financial Times.

Danilo Scholz

Hollywood og et punkt inne i psyken

For ikke lenge siden så jeg Eraserhead igjen. Denne filmen får jeg fra tid til annen et underlig behov for å gjense, som en gammel kløe som trenger å kløs. Den beryktede siste scenen, hvor Henry Spencer klipper opp bandasjen på den bisarre babyen, er fremdeles like ubehagelig som første gang jeg så den. Få filmscener gjør meg såpass ukomfortabel at jeg håper at den snart er over. Denne gjør det, hver gang.

Jeg har ikke fasiten på hvorvidt Eraserhead handler om frykten for å bli far, slik mange har tolket den, men den treffer et eller annet i seeren som gjør at vi føler at vi har sett, hørt eller følt dette før. Jeg mistenker at vi alle på et eller annet tidspunkt har vandret rundt i et fremmedgjørende industrielt landskap mens vonde konsekvenser venter på oss der fremme og all normal mellommenneskelig kommunikasjon ser ut til å ha brutt sammen; om vi ikke har opplevd det i virkeligheten, så i en gammel og vond drøm.

Det er i det hele tatt utrolig hva Lynch klarte å lage innenfor Hollywood-systemet. For visjonærer som ham, pleier Hollywood å være et sted hvor man enten kjapt flerrer av seg sine mest personlige kunstneriske impulser og innretter seg etter den griske filmindustrien, eller flykter derfra tilbake til indie-ghettoen og sverger aldri å ha noe med Hollywood å gjøre igjen. Lynch gjorde ingen av delene. Med et slags unntak i Dune, fortsatte han heller å bygge sin egen verden, samtidig som han begynte å dyrke en intens fascinasjon for selve stedet Hollywood. Ikke helt ulikt Kenneth Anger, som med sine rituelle kunstfilmer aldri kunne bli en del av den etablerte filmindustrien, men som allikevel elsket Hollywood intenst som et glamorøst og slibrig reservoar av håp, tragedie, knuste drømmer, sex og død.

Anger fortsatte å stå utenfor industrien hele livet. De store studioene kunne selvfølgelig aldri ha gitt ut de okkulte og homoerotiske proto-Lynch-filmene han laget. Lynch, derimot, klarte på merksnodig vis å komme inn i varmen, i hvert fall så langt inn som en regissør som har laget et mareritt som Eraserhead kan komme.

Man skal jo egentlig ikke lage slike filmer innenfor den etablerte amerikanske filmindustrien. Det er ganske utrolig at selveste komediekongen Mel Brooks, av alle mennesker, så Eraserhead og tenkte at denne fyren burde lage filmen om Elefantmannen.


Etter at Lynch klarte å lirke den bisarre foten sin innenfor Hollywood, gjorde han like godt det samme med tv-bransjen. Twin Peaks ble en enorm suksess over store deler av kloden, til tross for incest, okkulte undertoner og små menn som snakket baklengs. Alle ville vite hvem som drepte Laura Palmer, eller i det minste være med på den mørke, morsomme og drømmeaktige reisen. Også mennesker som aldri hadde hatt noen interesse for kunstfilm, motkultur eller psykedelia.

David Lynch klarte å treffe tilskuerne på et punkt inne i psyken som de færreste kommer i kontakt med i våken tilstand.

Vi vil aldri få en slik som Lynch igjen, og det er et stort tap for oss alle.


Farvel, mester.

Lasse Josephsen


Foto: Sasha Kargaltsev

Fremmede elementer smeltet sammen

Yusaf Parvez: Første gang jeg ble kjent med Eraserhead var hjemme hos Kari, Tormod og Alexander Nordgaren, dypt inne i de flotte skogene i Enebakk. Kari, Alexanders mor, hadde laget pizza tidligere på dagen – en fast delikatesse som alltid ble servert når jeg var på overnattingsbesøk, siden den var min absolutte favoritt. Hver helg samlet Alexander, Svein Egil og jeg oss for å utforske black metal-sjangeren i sin formative fase og drømme om hvordan vi kunne bidra til dens utvikling i fremtiden. Jeg kan ikke helt huske hvordan vi skaffet oss VHS-kassetten med Eraserhead, men jeg husker at vi satt sammen i kjellerstuen og at jeg var stum av forundring mens jeg hørte Alexander mumle hvor sær filmen var. I ettertid tenker jeg at Eraserhead oppsummerte følelsene våre på den tiden. Hovedpersonens frykt og fremmedfølelse reflekterte den isolasjonen vi følte utenfor vår egen trygge sirkel.

Svein Egil Hatlevik: Jeg er ganske sikker på at det var jeg som oppdaget i tv-oversikten bak i Østlandets Blad at Eraserhead skulle gå på svensk TV2 lenge etter min leggetid, og at jeg kunne programmere VHS-spilleren. Det ble mange VHS-kassetter, og vi hentet lydklipp som vi brukte til låter fra dem.

YP: I låta «Traces of Reality» fra 1998 brukte Dødheimsgard fire – mener jeg å huske – lydklipp fra Twin Peaks og Fire Walk With Me. Sangene på Satanic Art ble laget mens jeg så Twin Peaks om og om igjen. Så fort jeg hadde sett alt, startet jeg på nytt. Jeg vil beskrive det som en genuin hjertesorg hver gang jeg var kommet gjennom siste episode og visste at her var det slutt. Heldigvis fikk David Lynch fortalt historien ferdig et stykke inn i fremtiden. Jeg vil tro at «Touched by the devilish one» var et sample jeg visste jeg skulle bruke før jeg i det hele tatt hadde laget riffet i låta. Surrealismen til Lynch ble parret med den sataniske eller opposisjonelle ånden i black metallen.

I ettertid ser jeg at særlig midtdelen med samplet over pianoet hadde noe for seg. Å føre de to elementene sammen var noe jeg bare hadde sett for meg. Dette var før man hadde hjemmestudio og digitale hjelpemidler i øvingslokalet, så dette kunne fort rett og slett ikke ha fungert. Riktignok måtte vi pitche ned samplet så grunntonen i samplet og pianodelen matchet hverandre, men i lengde, atmosfære og som et brudd i en låt med høy intensitet, smeltet samplet sammen med riffet som om de var skapt for hverandre. Vi skylder David Lynch en stor takk!

Skal man gjøre musikk til en slags fortelling, kan man støtte seg til tekst dersom man for eksempel driver med visesang. Dersom man driver med ekstrem metall, må man bygge fortellingen gjennom låtstrukturen og skape dynamikk gjennom kontraster.

SEH: Jeg husker en lang samtale en sein natt hvor du beskrev handlingen i Mulholland Drive.

YP: En drøm og et mareritt, en kompleks fortelling inni en fortelling inni en fortelling. Mesteparten av historien møter vi gjennom hovedpersonens bevissthet. I filmen blir visse personer og objekter presentert som bindningspunkter mellom de to verdenene hovedpersonen lever i. Det er en veldig ambisiøs film, fortalt via hennes kognitive dissonanse, skyldfølelse, knuste drømmer og stadig mer oppløste mentale tilstand. Den amerikanske drømmen er et slags hovedtema hos David Lynch. Den er det fortalt utallige historier om, så han gir oss i stedet det amerikanske marerittet. Historien i Mulholland Drive er nokså enkel – det er bare det at Lynch tvinger oss til å se den fra subjektets virkelighetsforståelse, eller rettere sagt via hennes manglende evne til å ta inn over seg virkeligheten. Og drømmen eller marerittet er satt til nettopp Hollywood. Drømmefabrikken som selger oss det glamorøse, hvor glamouren er et skall over de mørke, dystre og tragiske menneskeskjebnene. For å virkelig forstå hva som har skjedd i denne kvinnens liv før hun ender sitt liv i slutten av filmen, må man finne ut hvilke sekvenser i filmen som foregår i hovedpersonens hode og hvilke som skjer i den virkeligheten vi alle deler. Se etter den blå nøkkelen!

SEH: Hvem skulle du helst ønske var din kollega? Tommy «Hawk» Hill eller Pete Martell?

YP: Man skulle jo ønske en kjente Lynchs personer. Det bor så mye kompleksitet i dem at en tenker på dem utover det man ser på skjermen. Han viser oss deres indre vesen og hva som gjør hver enkelt av dem til et individ. Den dagen jeg dør, hvorpå jeg så lukker opp øya igjen, håper jeg at jeg befinner på meg på The double R Diner og kan bestille en diger svart glovarm kopp med kaffe laget av Norma.

Yusaf Parvez intervjuet av Svein Egil Hatlevik



Marie Aubert er forfatter. Hun bor i Oslo.
Henning H. Bergsvåg er poet. Han bor i Bergen.
Freddy Hagen er skribent. Han bor i København.
Svein Egil Hatlevik er musiker, journalist og fast sakprosakritiker i Vagant. Han bor i Ytre Enebakk.
Lasse Josephsen er skribent. Han bor i Arendal.
Audun Lindholm er ansvarlig redaktør i Vagant.
Yusaf Parvez er musiker i blant annet Dødheimsgard under aliaset Vicotnik. Han bor i Oslo.
Eirik S. Røkkum er forfatter. Han bor i Trondheim.
Danilo Scholz er forsker ved Kulturwissenschaftliches Institut Essen. Han bor i Essen.
Hans Petter Sjøli er debattredaktør i Verdens Gang. Han bor i Oslo.
Jørund Fiskergård Werner er kunstner. Han bor i Aurskog.
Erik F. Øverland er ambassaderåd ved den norske ambassaden i Berlin, spesialutsending for forskning og utdanning. Han bor i Berlin.
Olof Åkerlund er kulturjournalist. Han bor i Malmö.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.