Mange som følger med i ordskiftet om krigen i Ukraina, vil ha merket seg navnet Glenn Diesen. Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, skiller seg ut ved at hans synspunkter, analyser og faktiske påstander uten vesentlige unntak faller sammen med informasjons- og propagandastrømmen fra Kreml. Han skiller seg også ut ved at han har et langt sterkere nærvær i russiske regimetro medier enn i uavhengige norske. Russiskkyndige kan få et inntrykk ved å legge inn «гленн дизен» på søkemotoren Yandex. Andre kan ta en titt på hans utallige bidrag på YouTube, X og andre sosiale medier.
Min oppfatning er at Glenn Diesens virksomhet bryter med det grunnleggende forskningsetiske kravet om redelighet og sannhetssøken som grunnplanken i forskerrollen. Dette kravet er ikke begrenset til forskerens virksomhet på lærestedet eller hens publikasjon i vitenskapelige fora: Det gjelder i «alle faser» i forskningsvirksomheten, deriblant når resultatene formidles og når forskeren opptrer som «ekspert» og samarbeider med «eksterne partnere». Om Diesen hadde opptrådt som privatperson, ville kravet falt bort, men det gjør han ikke: I russisk statskontrollert tv og i andre medier opptrer Diesen i rollen som professor ved Universitetet i Sørøst-Norge.
I en omtale i Vagant nylig påviste Kåre Johan Mjør alvorlige metodiske og empiriske svikt i Diesens bok om Vestens angivelige russofobi. Selv har jeg valgt å gå detaljert inn i en tekst som Diesen publiserte i Aftenposten 4. april i år. Jeg gjør dette fordi jeg mener at det prinsipielle problemet med Diesen ikke er hans synspunkter (som norsk borger kan han mene hva han vil), men hans mangel på metodisk og empirisk redelighet, og dermed hans misbruk av sin rolle og tittel ved et norsk universitet.
Påstandene i Aftenposten-teksten utgjør dessuten kjernen i et budskap som Diesen har fremmet i svært mange andre sammenhenger. Om han hadde belegg for sine påstander, er det rimelig å tenke seg at han ville fått det frem: Det ville styrket han sak. Det gjør han ikke i teksten i Aftenposten, og jeg kan heller ikke se at han har gjort det noen andre steder. Det er opp til Diesen å påvise at jeg tar feil.
Diesens versjon
Diesen åpner med å skrive at «lojaliteten til krigsnarrativene ignorerer virkeligheten og bidrar til ødeleggelsen av Ukraina». Ifølge Diesen finnes det et «narrativ» om at det er «umulig å forhandle med Russland», noe som har ført til at «diplomati ble avvist i tre år mens hundretusener av unge menn døde på slagmarken». I motsetning til dette følger Diesen etter eget utsagn Machiavellis råd og ser «verden slik den virkelig er».
Ingen kan si med sikkerhet hvordan verden «virkelig» er eller hvilke drivkrefter som egentlig ligger bak storpolitiske begivenheter og beslutninger. Like lite vet vi hva som ville vært konsekvensene om beslutningstakere hadde truffet andre valg enn de som faktisk ble truffet. Ville en annen vestlig politikk overfor Russland i tiårene etter Sovjetunionens fall ha «forhindret» Russlands angrep på Ukraina? Det korte svaret er at vi ikke vet: Det er umulig å si hva som, over flere tiår, ville vært konsekvensene av små eller store valg som ikke ble tatt Ingen kan ha oversikt, og ingen vil finne svaret på hvordan ulike forhold skal vektes mot hverandre.
Med Diesens lettvinte begrepsbruk kan man «bevise» alt, men dermed beviser man samtidig ingenting.
Slike spørsmål om fortiden, om hva som skjedde, hvorfor det skjedde, og hva som kunne ha skjedd, er likevel alt annet enn meningsløse: Endelige svar får vi ikke, men noen svar er bedre enn andre, fordi de bygger på relevante og troverdige kilder og gyldige resonnementer. Slike svar er i større eller mindre grad sannsynliggjort og derfor meningsfulle.
Det er ingen gyldig innvending mot Diesen at han har et syn på Ukraina-krigen som mange fagfolk som kan noe om Russland og Ukraina, avviser: At man er i mindretall, betyr ikke at man tar feil. At Diesen gjentar talepunkter som kommer fra Kreml, er påfallende, men heller ikke det er i seg selv en avgjørende innvending: Rent hypotetisk kan Kreml og Diesen ha rett i sine sammenfallende påstander. Rent hypotetisk kan russisk propaganda være sann.
Tre lag av påstander
Spørsmålet er derfor om Diesen kan begrunne sine påstander gjennom gyldig kildebruk og gyldig argumentasjon. Kort sagt: Kan Diesens konklusjoner avledes fra, og begrunnes med, belegget han viser til?
Diesen har kommet med hundrevis av uttalelser i russiske, norske og andre medier. Her, og i teksten i Aftenposten, knytter Diesen sine påstander til nettreferanser (lenker) som er ment å gi belegg for ikke bare enkelte konkrete utsagn (som at person x på et eller annet tidspunkt kom med utsagnet y), men for Diesens overordnede «narrativ», for å bruke hans eget ord. Ut fra dette bygger Diesen så et resonnement (betydningen av at person x kom med utsagnet y) som er ment å støtte opp under en konklusjon.
Diesens tekst i Aftenposten har tre lag av påstander som jeg vil kalle direkte, indirekte og implisitte. De direkte er formulert eksplisitt, om ikke nødvendigvis innholdsmessig klart: at «lojaliteten til krigsnarrativene ignorerer virkeligheten og bidrar til ødeleggelsen av Ukraina»; at «Narrativet som tilsier at det er umulig å forhandle med Russland, førte til at diplomati ble avvist i tre år mens hundretusener av unge menn døde på slagmarken»; og at «Russland anser Natos inntog i Ukraina som en eksistensiell trussel».
De indirekte påstandene er ment å gi belegg for de direkte, og består i at Diesen viser til flere aktørers uttalelser. Tanken er åpenbart at når disse personene hevder noe som tilsynelatende er i tråd med Diesens påstander, er disse dermed tilfredsstillende belagt.
Diesens implisitte påstander er de som leseren med rimelighet kan trekke ut av teksten, uten at Diesen sier det direkte selv. En slik lesing avspeiles i mellomoverskriftene som er satt inn av Aftenpostens debattredaksjon: «Invasjonen var ikke uprovosert», og «Nato-land saboterte fredsforhandlingene». At disse to påstandene faktisk avspeiler en rimelig tolkning av Diesens budskap, underbygges av at Diesen har sagt dette i utallige andre sammenhenger.
To avklarende kommentarer før jeg undersøker hvordan Diesen «belegger» sine påstander: Med «invasjon» mener Diesen og debattredaksjonen åpenbart fullskalainvasjonen (ukrainsk: povnomassjtabne vtorhnennja) 24. februar 2022, ikke de russiske invasjonene av Krym og Øst-Ukraina i 2014. I Diesens fremstilling var det først i 2022 at Russland angrep Ukraina. Dermed ble ikke bare Ukrainas og Vestens, men også Russlands beslutninger i de åtte årene mellom 2014 og 24. februar 2022 tilsynelatende truffet i fredstid. Dessuten: Den doble nektelsen, at noe «ikke er uprovosert», betyr det samme som at det er «provosert» frem. Diesens implisitte påstand går altså ut på at Russland ble «provosert» til å utløse fullskalainvasjonen i 2022.
Om noe er provosert, må noen ha provosert. Her er det bare to kandidater, Ukraina, og Vesten (USA/Nato). En rimelig tolkning av Diesens tekst er altså at Ukraina og/eller Nato/Vesten fremprovoserte Russlands fullskalainvasjon Ukraina 24. februar 2022, og at Nato-land saboterte «fredsforhandlinger», deriblant forhandlingene i mars-april 2022.
Ble Nato opplevd som en trussel?
Hvordan begrunner Diesen påstandene sine?
Som belegg for at «Russland anser Natos inntog i Ukraina som en eksistensiell trussel», viser Diesen først til en uttalelse av Angela Merkel i et intervju sommeren 2022. Hun er sitert på at hun opplevde at Putin ville se på «Ukraina som Nato-medlem som en ‘krigserklæring’». I intervjuet forklarte og forsvarte Merkel Tysklands motstand i 2008 mot å innvilge Ukraina såkalt MAP-status (Membership Action Plan) – en flerårig prosess med tanke på fremtidig Nato-medlemskap.
At Merkel skal ha ment at hun trodde at Russland ville reagere skarpt på et ukrainsk medlemskap, er ikke belegg for hvordan Putin-regimet faktisk vurderte situasjonen: Utsagnet dreier seg om hva Merkel angivelig formodet om Putin i 2008. Men uansett: Om poenget til Diesen er å sannsynliggjøre at Russland ville forsøke å motvirke at Ukraina ble Nato-medlem, og at vestlige beslutningstakere oppfattet dette, slår han inn en vidåpen dør. At Russland sterkt ville mislike at Ukraine ble Nato-medlem, er en selvfølgelighet.
Mer vesentlig: Denne oppfatningen av Russlands holdning, som Merkel slett ikke var alene om, var medvirkende til at Ukraina faktisk ikke fikk MAP-status, langt mindre ble Nato-medlem. Og dessuten: Det interessante spørsmålet er ikke at, men hvorfor Russland motsatte, og fortsatt motsetter seg, ukrainsk Nato-medlemskap.
Diesen mener at vi skal tro Putin når han sier at det skyldtes en oppfatning av Nato som en militær trussel mot Russland.
Men politisk retorikk er et middel for å oppnå et mål. At Putins retorikk er blitt akseptert som sann i grupper og av enkeltpersoner i Vesten, er Diesen selv et godt eksempel på. Det betyr ikke at retorikken er sann.
Russlands ordbruk og politikk ga ukrainerne all grunn til å frykte videre russisk innblanding i ukrainske forhold.
Flere enn undertegnede og kollega Torunn Haaland har argumentert for at påstanden om at Russland forut for 24. februar 2022 opplevde Nato som en trussel, vanskelig lar seg forlike med Russlands faktiske handlinger: Forut for og etter fullskalainvasjonen har Russland agert på en måte som gjør det mer sannsynlig at landet ikke oppfattet Nato som en militær trussel: Russlands trusseldiplomati fra 2021, og deretter fullskalainvasjonen, hadde som sin forutsigbare konsekvens at Nato faktisk rykket nærmere Russlands grenser, militært og politisk. Russlands politikk fremkalte nøyaktig det landet angivelig var opptatt av å forhindre.
Diesens henvisning til Merkel har altså ingen verdi utover å slå fast det fagfolk på feltet har visst i snart 20 år: At Russland i 2008 sterkt mislikte utsiktene til at Ukraina kunne bli Nato-medlem, og at dette budskapet ble oppfattet i Vesten.
Russlands holdning til et hypotetisk Nato-medlemskap
Mens Diesens henvisning til Merkel dreier seg om ting hun faktisk har uttalt, gjelder det ikke hans neste sannhetsvitne, tidligere CIA-direktør William Burns. Diesen påstår at Burns «hevdet at Russland ville føle seg tvunget til å intervenere.» Det gjorde han ikke.
Det dreier seg om en lengre rapport fra februar 2008 til US State Department, da Burns var USAs ambassadør i Moskva. Rapporten redegjør for hvordan ulike russiske og enkelte andre aktører fremstilte eller vurderte Russlands holdning til et hypotetisk ukrainsk Nato-medlemskap.
Ikke uventet: Alle kildene rapporten viser til, er enige om at Russland ikke ville like et ukrainsk Nato-medlemskap. Russland ville på en eller annen måte reagere, uten at kildene er samstemte om hvordan. Men ingen av dem antyder muligheten av at et hypotetisk ukrainsk Nato-medlemskap ville utløse et militært angrep på Ukraina, langt mindre at muligheten av ukrainsk Nato-medlemskap ville være et casus belli. Burns oppsummerte den russiske holdningen som følger:
The GOR [Government of Russia] has made it clear that it would have to “seriously review” its entire relationship with Ukraine and Georgia in the event of NATO inviting them to join. This could include major impacts on energy, economic, and political-military engagement, with possible repercussions throughout the region and into Central and Western Europe. Russia would also likely revisit its own relationship with the Alliance and activities in the NATO-Russia Council, and consider further actions in the arms control arena, including the possibility of complete withdrawal from the CFE and INF Treaties, and more direct threats against U.S. missile defense plans.
Dette avsnittet er det nærmeste man kommer Burns’ egen fortolkning av hvordan Russland ville reagere om Ukraina (og Georgia) fikk MAP-status.
Om Diesen nå sier at han med ordet «intervenere» (som Burns ikke bruker) bare mente at Russland på en eller annen måte ville reagere, har han ikke gjort annet enn å sprenge enda en vidåpen dør: Selvsagt ville Russland foreta seg et eller annet som svar på en beslutning om å gi Ukraina MAP-status. At en av kildene, Dmitrij Trenin, ga uttrykk for at Russland ville kunne (motvillig, sier han) måtte intervenere om Nato-spørsmålet førte til borgerkrig i Ukraina, endrer ikke på dette. Ingenting i Diesens oppgitte kilde antyder en russisk erobringskrig mot Ukraina som Russlands respons.
Merkels erindring om hva Putin skal ha ment, og Burns gjengivelse av russiske standpunkter, var knyttet til muligheten av at Ukraina kunne få MAP-status, altså starte den formelle prosessen mot Nato-medlemskap.
Noen slik invitasjon kom ikke, verken i 2008 eller senere. Diesen skriver likevel om «Natos inntog i Ukraina». Hva betyr det? Når går kontakter, eller ulike former for samarbeid, over til å være et «inntog»? Fantes det Nato-baser i Ukraina? Nei. Fikk Ukraina omfattende våpenstøtte? Nei. Bygget Ukraina opp militære styrker som kunne utgjøre en trussel mot Russland? Nei. Hvori besto Natos «inntog»?
Med Diesens lettvinte begrepsbruk og uklare påstander kan man «bevise» alt, men dermed beviser man samtidig ingenting.
Diesen unnlater for øvrig å nevne at Burns’ rapport i konklusjonen også gjengir synspunktet til lederen for Natos informasjonskontor i Moskva, Isabelle Francois: Hennes oppfatning var at Russland i realiteten hadde avfunnet seg med at ikke bare Ukraina, men også Georgia, var på vei mot Nato-medlemskap: «Russia had accepted that Ukraine and Georgia would eventually join NATO and was engaged in long-term planning to reconfigure its relations with both countries, and with the Alliance.»
Diesens bruk av Burns’ innberetning er uredelig både i gjengivelsen av innholdet og ved at den blander sammen Burns’ formidling av et knippe synspunkter med Burns egen oppfatning.
USAs rolle
Etter avsnittet om Burns’ angivelige oppfatning følger to avsnitt med henvisning til reportasjer i The New York Times og Washington Post som beskriver hvordan Ukraina og USA fra 2014 bygget ut et etter hvert omfattende etterretningssamarbeid. Slik The New York Times fremstiller dette, ble de første kontaktene opprettet 24. februar 2014. Tre dager senere invaderte Russland Krym – uten at det er grunn til å tro at det ukrainsk-amerikanske etterretningssamarbeidet var årsaken (heller ikke Diesen har hevdet dette, så vidt jeg vet). Et par måneder senere invaderer så Russland Øst-Ukraina, fra sommeren 2014 med regulære hæravdelinger. I årene som fulgte, utvikles etterretningssamarbeidet mellom USA og Ukraina.
Diesen skriver: «CIA-baser ble etablert langs den russiske grensen, noe The New York Times bekrefter var en årsak til Russlands invasjon.»
Her gjør Diesen samme feil som i gjengivelsen av Burns’ rapport: Det står ingenting i teksten i The New York Times om at etterretningssamarbeidet var en «årsak» til fullskalainvasjonen 24. februar 2022. Uttrykket «CIA-baser» er også Diesens egen ordbruk. Diesen jukser med sin kilde – igjen.
Det reportasjen i The New York Times viser, er hvordan Ukraina utviklet dette samarbeidet som et ledd i å forsvare seg mot en pågående russisk angrepskrig. Hvorfor i all verden skulle de ikke gjøre det? Mener Diesen, på alvor, at Ukraina i denne situasjonen skulle unnlate å søke hjelp til sitt lovlige forsvar mot aggressoren? At samarbeidet ble innledet før invasjonen, er like lite oppsiktsvekkende: Russlands ordbruk og politikk ga ukrainerne all grunn til å frykte videre russisk innblanding i ukrainske forhold. Amerikanerne på sin side var opptatt av å sette grenser for samarbeidet – av hensyn til forholdet til Russland.
En stat som er offer for angrepskrig, har full rett til å søke militær og annen bistand fra stater, og andre stater har full rett til å yte slik hjelp. Diesen synes å mene at problemet var at Ukraina fikk hjelp. Andre vil mene at Ukrainas tragedie var at hjelpen landet fikk til å motstå Russlands aggresjon var så begrenset som den faktisk var. Det går til og med an å argumentere for at det fremfor noe kan ha vært Vestens svake respons på Russlands aggresjon i 2014 som fikk Putin til å tro at heller ikke en fullskalainvasjon av Ukraina ville bli møtt med virkningsfulle mottiltak.
Med dette er vi tilbake til Diesens oppfatning om at «invasjonen» startet i 2022 og ikke i 2014, for det er bare ved et slikt grep at det går an å fremstille Ukrainas forsvarstiltak etter 2014 som «provokasjoner» mot Russland. I samme øyeblikk som man anerkjenner at Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina startet i februar 2014, bortfaller muligheten av å bruke ordet «provokasjon» om Ukrainas lovlige forsvarskamp. Det samme gjelder den begrensede støtten som Ukraina fikk til å føre denne kampen.
Diesen skriver: «Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj sa i mars 2022: ‹Det er de i Vesten som ikke har noe imot en lang krig, fordi det ville bety å utmatte Russland, selv om dette betyr Ukrainas ødeleggelse og går på bekostning av ukrainske liv.›»
Oversettelsen er grei, om enn upresis, og kanskje finnes det mennesker som tenker som dette. Men hva så? Ville det bety at det er en slik tankegang som har drevet Vestens politikk, at det er dette som har ligget bak vestlige beslutningstakeres handlinger? Nei, og ikke bare det: Jeg har til gode å se en eneste flik av belegg for at det faktisk er slik.
Det er heller ingen grunn til å tro at Zelenskyj selv mente at det var et mål om å utmatte Russland, om nødvendig på Ukrainas bekostning, som drev Vestens politikk. Diesens sitat er bare et fragment av et større utsagn. Her er hele det aktuelle avsnittet i intervjuet med Zelenskyj:
Mr Zelensky divides NATO into five camps. First are those who “don’t mind a long war because it would mean exhausting Russia, even if this means the demise of Ukraine and comes at the cost of Ukrainian lives.” Others want a quick end to the fighting because “Russia’s market is a big one [and] their economies are suffering”. They would like to see Russia keep certain markets. A third, more diverse, group of countries “recognise Nazism in Russia” and want Ukraine to prevail. They are joined by smaller liberal countries that “want the war to end quickly at any cost, because they think people come first”. And last are the embarrassed countries that want peace now and in any way possible, because they are “the offices of the Russian Federation in Europe”.
Er Zelenskyjs inndeling treffende? Kanskje, kanskje ikke – men det er uten betydning: Utsagnet sier ingenting om hva som faktisk drev og driver vestlige beslutningstakere.
Vestlig «sabotasje» av fredsforhandlinger?
Diesen avslutter Aftenposten-teksten med en gjenganger fra russisk propaganda, nemlig om hvorfor kontaktene mellom Ukraina og Russland i mars-april 2022 ikke endte i en våpenhvile eller fredsavtale. Diesens variant denne gangen er «at USA og Storbritannia saboterte avtalen for å bruke Ukraina i en krig mot Russland». Som om krigen ikke allerede var i gang, utløst av Russland selv.
Den som fremsetter en påstand, har ansvaret for å belegge den. Om denne angivelige sabotasjen nøyer Diesen seg med å skrive at noen skal ha sagt at det var slik – som om det beviser noe som helst: «Både tyrkiske og israelske forhandlere sa at Russland og Ukraina var nær en avtale i 2022, men at USA og Storbritannia saboterte avtalen for å bruke Ukraina i en krig mot Russland.»
Det ene sannhetsvitnet er den tidligere israelske statsministeren Naftali Bennet, som var involvert som formidler i forhandlingene våren 2022. Et slikt utsagn kan ha betydning som én liten bit til forståelsen av hva som skjedde våren 2022. Det samme gjelder utsagnet til en nestleder i Tyrkias styrende parti. Men hvorfor skulle den angivelige oppfatningen til akkurat disse to aktørene innebære den endelige sannheten?
Diesen synes å mene at problemet var at Ukraina fikk hjelp.
Som for å understreke at han ikke har belegg for sin påstand, trekker Diesen frem Harald Kujat, en pensjonert tidligere stabssjef i Bundeswehr. Kujat har også i andre flere sammenhenger presentert synspunkter på krigen i Ukraina som ligger tett opp til Kremls narrativer. Diesen forveksler opphoping av utsagn med troverdig belegg.
Da er vi tilbake ved Diesens direkte påstander – at «lojaliteten til krigsnarrativene ignorerer virkeligheten og bidrar til ødeleggelsen av Ukraina»; at «Narrativet som tilsier at det er umulig å forhandle med Russland, førte til at diplomati ble avvist i tre år mens hundretusener av unge menn døde på slagmarken»; og at «Russland anser Natos inntog i Ukraina som en eksistensiell trussel».
Diesen har ikke fremført noen gyldig argumentasjon for at disse påstandene faktisk er riktige.
Hva så med de implisitte påstandene, altså at storinvasjonen 24. februar 2022 var fremprovosert av Ukraina og/eller Vesten og USA, og at Vesten har «sabotert» fredsforhandlinger? Heller ikke disse har Diesen begrunnet.
Verden «slik den virkelig er»?
Diesens tekst er verdiløs som virkelighetsbeskrivelse og derfor også som forklaring på forhold i virkeligheten. Hans påstander mangler begrunnelse. Henvisningen til Machiavelli er like tom som Diesens kildehenvisninger: Han ser ikke verden «slik den virkelig er», men slik han (og herskerne i Kreml) av en eller annen grunn hevder at den er.
Til slutt: Diesen kan ha én gyldig innvending til denne teksten, nemlig at han ikke står inne for debattredaksjonens overskrift og mellomoverskrifter og dermed for det jeg tolker som tekstens implikasjoner. Det ville i så fall bety at han ikke mener at Russlands fullskalainvasjon 24. februar 2022 var fremprovosert, og at han ikke mener at Vesten har sabotert fredsforhandlinger. Kanskje han til og med vil være enig i at Russlands krig mot Ukraina begynte med dobbeltinvasjonen i 2014.
Det ville glede meg om det viser seg at jeg, og debattredaksjonen i Aftenposten, har feiltolket ham på disse punktene: Det ville nemlig vise at også professor Glenn Diesen ved Universitetet i Sørøst-Norge har kommet frem til at det er noe galt med kartet han har forsøkt å legge over terrenget.
