Trump møter Putin i 2018. Foto: Shealah Craighead / flickr

Oppdeling av verden Bakgårdspolitikken er tilbake

Donald Trumps snakk om USAs «bakgård» har sjokkert verden. Fra et geopolitisk perspektiv er det dessverre ikke nytt.

Bakgården er tilbake i verdens­politikken. Metaforen viser til store og mellomstore lands ambisjoner om å kontrollere omgivelsene rundt sine egne statsgrenser. Og selvsagt vil Donald Trump ha den aller største bakgården av dem alle. Allerede på sin første presse­konferanse etter valgseieren gjorde han derfor krav på Canada, Panama og Grønland.

Et velkjent mønster ser dermed ut til å gjenta seg når Donald Trump er tilbake i Det hvite hus. Den 47. presidenten kaster ut den ene uhyrligheten etter den andre. Noen hisser seg opp over de ville påstandene, mens andre advarer sindig om å ikke la seg vippe av pinnen: Så ille kan det vel ikke bli?

Begge reaksjonene er feil og gjør oss avstumpet. Faktisk er det i ferd med å skje noe helt avgjørende, men absurditeten i selve prosessen dekker over det. Trump hevder at Canada i realiteten er USAs 51. delstat, og at kontroll over Panama­kanalen og Grønland, verdens største øy, er «absolutt» nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet. Og ettersom det haster, vil han verken utelukke økonomisk eller militært press. Den nyvalgte presidenten har allerede satt sin favorittsønn Donald Trump jr. på et Trump-fly til Grønland for å dele ut MAGA-hatter til innbyggerne.

Nåtidens vanvidd

Det lyder fullstendig sprøtt. Tilhører ikke Grønland Danmark, som er medlem i NATO? Vil Trump altså bruke militærmakt mot en alliert stat dersom Danmark ikke gir fra seg den isdekte øya? Enda mer absurd blir det om man tar tanken et skritt videre: Ville ikke de andre NATO-medlemmene da være forpliktet til å komme til unnsetning i henhold til artikkel 5?

Denne vanvittige muligheten lå i luften da Tysklands forbunds­kansler Olaf Scholz på det kraftigste avviste Trumps krav om Grønland med henvisning til «grensenes ukrenkelighet». Scholz fremhevet dette prinsippet som er et av kjerne­elementene «i det vi kaller vestlige verdier», og fastslo at Vladimir Putin brøt det med sitt angrep på Ukraina.

At nasjonal selvbestemmelse ble standarden, er en bragd fra det forrige århundre som ble fremkjempet med mange ofre.

Scholz har riktignok rett når han viser til den såkalte regel­baserte verdens­orden, men det er likevel verken hensikts­messig eller særlig klokt å sammenholde Trump med Putin. Det er fremdeles våpen fra USA som holder Putin i sjakk i Ukraina. Og det er amerikansk avskrekking som så langt har holdt Russland tilbake fra flere angrep – en ubehagelig sannhet man har lett for å glemme i Tyskland. Det er derfor i Tysklands interesse å overbevise Donald Trump om å opprettholde denne støtten en stund til.

For å forstå hva som faktisk er i ferd med å skje, må man ta et skritt tilbake og heve blikket fra den siste episoden av såpe­operaen Trump. Hans uttalelser er nemlig ikke så vanvittige som de ved første øyekast kan se ut. Geopolitikkens gjenkomst begynte ikke med Donald Trump, og vil ikke ende med ham.

Det er riktignok oppsikts­vekkende at en amerikansk president snakker om hele den vestlige halvkule som om den var hans egen bakgård. Men noe nytt er det ikke. Faktisk vender Trump tilbake til et velkjent spor i amerikansk utenrikspolitikk.

Den rettsløse bakgården

«America’s backyard» var lenge betegnelsen for et tilsynelatende naturlig innflytelses­område som hovedsakelig omfattet Karibia, Mellom- og Sør-Amerika. Denne oppfatningen går tilbake til Monroe­doktrinen, oppkalt etter USAs femte president James Monroe, som formulerte den i 1823: USA ville i fremtiden ikke tolerere europeiske kolonier i sitt nabolag (på den tiden dreide det seg hoved­sakelig om spanske kolonier i Latin-Amerika).

James Monroe, president i USA 1817–1825.

Doktrinen hadde opprinnelig et anti­­kolonialt utgangs­­punkt, USA var jo selv en post­kolonial stat. De støttet derfor folke­grupper som ville frigjøre seg fra det europeiske fremmed­­styrets koloniale åk, som i Mexico, Colombia, Den dominikanske republikk og Venezuela. Men samtidig la Monroe­­doktrinen grunn­laget for USAs imperialistiske maktutøvelse, særlig i det 20. århundret.

Målet om å drive bort utenlandsk innflytelse var drivkraften bak den spansk-amerikanske krigen ved slutten av 1800-tallet, der USA endte med å vinne Puerto Rico, Filippinene og Guam. Monroe­doktrinen ble også grunnlaget for senere anti­kommunistiske inter­vensjoner og sted­­fortreder­­kriger i Cuba, Chile og Nicaragua. Overalt var konsekvensene katastrofale: I Chile støttet USA en militær­junta, i Nicaragua den morderiske Contras-terroren. I Cuba styrer fortsatt et kommunistisk diktatur etter den mislykkede invasjonen av Grisebukta.

Huset og bakgården

Bakgårdsmetaforen innebærer at hele nasjoner frakjennes sine rettigheter i den amerikanske makt­politikkens tjeneste. Menneskene som lever i en slik bakgård har aldri hatt den samme selv­bestemmelses­retten som beboerne i det nordamerikanske huset. Det spesielle med USA som imperialmakt er at landet med sin backyard-politikk befinner seg i en åpenbar selv­motsigelse mot landets egne verdier og grunnleggings­historie, ettersom USA oppsto som resultat av en antikolonial frigjøringskrig.

Etter den kalde krigens slutt var man i det seirende Vesten overbevist om at stor­maktenes bakgårds­politikk hørte hjemme på historiens skraphaug. Slik oppstod forestillingen om at vi lever i en stadig sterkere «regelbasert verdensorden», også kalt en «liberal internasjonal orden». Man antok at den nye verden ikke lenger hadde rom for eksklusive innflytelsesfærer.

Det var en illusjon. De farligste konfliktene i verden i dag – Russlands krig mot Ukraina som har pågått siden 2014 og Kinas militære aggresjon mot sine naboland i Sør-Kinahavet – handler nettopp om den ideen: At visse mektige stater skulle ha en slags naturlig rett til en innflytelses­sfære, og at de ikke trenger å ta hensyn til mindre staters rettigheter når de håndhever denne retten.

Det er riktignok oppsiktsvekkende at en amerikansk president snakker om hele den vestlige halvkule som om den var hans egen bakgård. Men noe nytt er det ikke.

Olaf Scholz forstod tidlig at Putins krig mot Ukraina ikke bare hadde territoriale mål: Putin «har til hensikt å dele Europa inn i påvirknings­soner og verden inn i blokker av stormakter og vasallstater», skrev Scholz i et programmatisk essay. Kampen mot en slik mentalitet fra imperialismens og kolonialismens tidsalder er fortsatt den egentlige drivkraften bak den vestlige støtten til Ukraina. Derfor er Trumps bekjennelse til backyard-tankegangen så farlig for Vesten som helhet.

Særlig komplisert blir det når Russland og Kina benytter seg av nøyaktig den samme terminologien. De anser at de deltar i en motstands­kamp mot vestlige innflytelses­sfærer som de prøver å presse tilbake – i det første tilfellet NATO med sine medlemmer i Øst- og Nord-Europa, og i det andre tilfellet USAs tilstede­værelse i Indo-Stillehavet, støttet av sikkerhets­avtaler med land som Filippinene, Korea og Japan.

Derfor er bakgårdsretorikken så farlig

Men slike påstander er misvisende. Landene det gjelder – fra de baltiske landene til Filippinene – har inngått disse avtalene frivillig og i sin egen interesse. Dette er særlig bemerkelses­verdig når det gjelder Filippinene, som tidligere var en brutalt undertrykt amerikansk koloni. I dag beskytter USA, den tidligere koloni­makten, landet mot Kinas maktbegjær. Ukraina og Georgia ønsker seg NATO-medlemskap for å beskytte seg mot Russlands nyimperialistiske politikk.

Andre land har allerede tidligere vendt seg til alliansen etter å ha sluppet unna det russiske maktpresset da østblokken ble oppløst. Å bruke begrepet «østutvidelse» for denne utviklingen er villedende: Initiativet kom nemlig fra kandidat­landene selv, ikke fra NATO (som til dels hadde store betenkeligheter). På samme måte som NATO er også EU i hovedsak en postimperial konstruksjon som motarbeider innflytelses­sfærel­ogikken: Et medlemskap i denne klubben beskytter mindre stater mot overgrep fra store naboland (Polen mot Tyskland, Irland mot Stor­britannia), som europeisk politikk har vært preget av i århundrer.

Foto: U.S. State Department.

Innflytelsessfærer var tidligere hovedregelen

Dette er noe nytt og revolusjonerende, og blir derfor gjerne misforstått. Kanskje er det ikke så rart: En verden inndelt i interessesfærer har nemlig vært hovedregelen i store deler av menneske­hetens historie. At nasjonal selv­bestemmelse ble standarden, er derimot en bragd fra det forrige århundre som ble frem­kjempet med mange ofre.

Doktrinen hadde opprinnelig et antikolonialt utgangspunkt, USA var jo selv en postkolonial stat.

Helt frem til i dag sliter verden med de langsiktige konsekvensene av Vestens innflytelses­sfære­politikk – i Midtøsten, Afrika, Asia og Latin-Amerika. Og nå er altså den samme modellen tilbake: I «vennskaps­avtalen» som Putin og Xi undertegnet kort tid før angrepet på Ukraina, hevder Russland og Kina sin innflytelse i «deres felles nabolag», og lover «å styrke samarbeidet i de nevnte regionene». Da den vestlige imperialismen var over, trodde man at denne modellen var passé. Men i dag krever også ikke-vestlige stormakter eksklusive interesse­sfærer.

Farlige nye verden

Og nå åpenbart igjen USA. Dét ligger bak Trumps gjenoppvekking av Monroe­doktrinen. Men vi bør ikke underslå at ambisjonene har en rasjonell kjerne: Kina forsøker med (økonomisk) makt å få kontroll over Panama­kanalen. Ved en stormakts­konflikt mellom Washington og Beijing ville kanalen mellom Atlanter­havet og Stille­havet være et avgjørende «choke point» – en flaskehals som kan brukes som pressmiddel.

Også Grønland er av interesse, ikke bare på grunn av de verdifulle natur­ressursene (sjeldne jordarter, uran, gull), men også fordi vi ser en arktisk geopolitikk i rask endring. På grunn av klimae­ndringene oppstår det nye passasjer mellom Asia, Europa og Amerika. Å kontrollere disse vil være en avgjørende fordel i den farlige nye verden som er i ferd med å formes.

Det blir for enkelt å hisse seg opp over Donald Trumps stormakts­teater. Den virkelige oppgaven i de kommende årene lyder: Hvis man vil holde fast ved en regel­basert verdens­orden, må man lære å hevde seg i en verden full av regelbrytere.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.