Kjære Vagant-leser,
i flere år har norske kritikere og litteraturformidlere vært travelt opptatt med å omtale store deler av vår hjemlige skjønnlitterære prosa som «virkelighetslitteratur».
Det tradisjonsrike Kritikerseminaret under Norsk litteraturfestival på Lillehammer kunne denne uka by på flere eksempler på fenomenet. Som det het i arrangementspresentasjonen: «De siste tiårene har romaner som befinner seg tett på virkeligheten, enten det er forfatterens eget liv eller historiske skikkelser, vært dominerende.»
Nå kan man innvende at romankunsten siden sin opprinnelse har vært opptatt av å etterligne virkeligheten, ja, at strebenen etter en så tro mimesis som mulig er selve impulsen som ligger til grunn for romanens utvikling. Og allerede Dante Alighieri brukte på begynnelsen av 1300-tallet seg selv som hovedperson i Den guddommelige komedie, der florentinerens virkelige fiender ble omtalt i kraft av sine synder og tildelt plasser i Helvetes sirkler.
Samtidig har mange vært enige om at den norske og nordiske litteraturen som er blitt kalt «virkelighetslitteratur» er noe kvalitativt nytt. Jeg er nok selv blant disse (jeg skrev i 2010 om de tre første bindene i Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie i Klassekampen, og var i 2013 etterordsforfatter til Geir Gulliksens samlede essays). Skal vi først bruke betegnelsen, vil jeg ikke nøle med å kalle visse bøker av Ole Robert Sunde, Stig Larsson, Svein Jarvoll, Claus Beck-Nielsen, Carina Rydberg og Lars Norén pionérverk innen virkelighetslitteraturen.
Oppmerksomheten som ble noen av disse bøkene til del, gjorde i sin tur at den litterære institusjonen fikk en fordypet forståelse av innsatsen til foregangsfigurer som Suzanne Brøgger og Sonja Åkesson. Yahya Hassan ble fylt av eksistensiell glød etter å ha erfart at Knausgårds tekster viste at enhver tilværelse betyr noe, så lenge den er beskrevet med presise, ladete ord, og åpnet portalen for en generasjon unge forfattere kjennetegnet av den energien som oppstår av å trekke egne erfaringer ut fra allmennhetens blindvinkler og gi dem plass på boksidene.
Alt dette er vel og bra og svært verdifullt; like fullt har den virkelighetslitterære språkproduksjonen til tider tatt overhånd. Som BLA-poddens vert Jonas Hansen Meyer utbrøt i oktober 2021: «Virkelighetslitteraturdebatten er singulariteten! Den er det eneste som fins! Det fins ikke noe annet!»
Ofte har jeg tenkt på Meyers utbrudd, og hver gang har det slått meg at det egentlig er dette som er «virkelighetslitteraturen»: Ikke bestemte måter å utforme tekster på eller en voksende ansamling bøker med visse likheter, men en ekspanderende – og tilsynelatende universelt kompatibel – språklig størrelse i det norske litterære ordskiftet.
Der danskene har diskutert ut fra de mer spesifikke og noenlunde klart definerte ordene «autofiksjon», «dobbelkontrakt» og «performativ biografisme», har vi i Norge – som har en langt mer «folkelig» offentlighet – holdt fast på det vagere «virkelighetslitteratur».
Og kanskje er det dette vage, men tilsynelatende konkrete ved ordet som gjør at det virker slik Jonas Hansen Meyer sa for tre og et halvt år siden: «Det fanger oss. Nå er vi inni debatten igjen! Den er det eneste vi kan snakke om.»
Overskriften for det nettopp avsluttede Kritikerseminaret var: «Roman 2025: Hvor går romanen?» Og dét er jo alltid et eggende spørsmål. Romanen beveger seg videre og videre; men det er ikke bestandig godt å si hvor de spennende nydannelsene finner sted. Å forsøke å spore og forstå hva som er i bevegelse i litteraturen, er en av kritikkens fornemste oppgaver, og samtidig en stående invitasjon til å sende premature genierklæringer og oppkonstruerte tendensartikler i trykken.
Av og til dukker det opp en Don DeLillo, en Michel Houellebecq eller en Roberto Bolaño; en Maggie Nelson, en Jonas Hassen Khemiri eller en Édouard Louis. Da søker den litterære verdens øyne seg mot det de skriver, for vi ser at det er godt.
Men stort sett må kritikken lete etter det nye med lys og lykte blant mindre umiddelbart oppsiktsvekkende uttrykk. Følger man ekstra godt med, kan man se at noe er på gang mens det ennå befinner seg i prosess, i tilblivelse.
Vagant bidro i sin tid til å så frøene til de ideene virkelighetslitteraturen kom til å bli kjennetegnet av – i temanumre som 3/1999, om «realismer» (der Stig Larsson bidro), og 2–3/2001, om «kraft og idyll» (der Karl Ove Knausgård var en av redaktørene), eller gjennom å trykke Stig Sæterbakkens selvbiografiske notater (1/2000) og Eirik Vassendens essay om «risikabel» litteratur (1–2/2003). Da de utkom, ble disse tekstene og numrene sett på som uhørte, som utenfor «hvordan vi gjør det her». Nettopp derfor satte de noe i gang; de fikk en og annen forfatter til å omvurdere sin egen praksis og hva de arbeidet med.
Et tiår senere trykket vi Bernhard Ellefsens lesninger av Tomas Espedals (3/2010) og Vigdis Hjorths (2/2013) forfatterskap. Begge tekster viste at visse tenkemåter om skjønnlitterær skriving nå befant seg i sentrum av kulturen og ikke lenger var forbeholdt mer eller mindre avantgardistiske praksiser.
De siste ti årene har Vagant publisert kommentarer om «virkelighetslitteraturen» når det har syntes nødvendig å foreta kritiske intervensjoner i en stagnert (eller overopphetet) offentlighet. Det var tilfellet for Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningens «Litteratur som identifikasjon» (2016), Kasper Lyngholm Larsens «Keeping up with the Knausgårds» (2019) og Joni Hyvönens «Litteratur på verklighetens villkor» (2024). Men stort sett har vi overlatt dekningen av og debatten om den stadig esende virkelighetslitteraturen til større medier.
Denne uken publiserte vi så et bredt anlagt essay av kritiker og professor ved Universitetet i Bergen Eirik Vassenden, som etter redaksjonens skjønn faktisk makter å formulere noe nytt om det også han kaller virkelighetslitterære skrivemåter.
Ut fra omfattende lesning av samtidspoesi fra hele Norden – særlig den yngre norske bokpoesien – har Vassenden funnet at et tydelig bilde danner seg: En bestemt form for «virkelighetsnære» fortellinger har i dag inntatt den forlagsutgitte poesien, i den grad at det som tidligere var samlinger av dikt, nå ofte fremstår som oppstykkede livsberetninger – ja, diktboka er ifølge Vassenden blitt den nye (selvbiografiske) romanen!
Denne vendingen passer godt med hvordan bøker markedsføres i dag, og har, hevder han, gått utover «det språklige laboratoriumsarbeidet, der nye ord, vendinger, lyder, bilder, rytmer, klanger, ekkoer oppstår og der nye sammenstillinger skjer». Det er en temmelig krass vurdering av den unge samtidspoesien.
Men oftere enn å konkludere, stiller Vassenden spørsmål. Essayet hans gransker, diskuterer og trekker linjer. Underveis strør kritikeren om seg med kulturdiagnostiske så vel som litteraturhistoriske betraktninger – her er mye å tenke videre på.
Og til tross for sin tiltagende «prosaisering», er ikke poesi – heller ikke i 2025 – helt det samme som prosa. I det minste er lesemåten annerledes og mer minutiøs. Kanskje kan poesileser Vassendens særlige oppmerksomhet om diktenes iverksettelse av et jeg, bruddstykker av fortellinger og referanser til det faktiske hjelpe oss med å tenke annerledes også om den såkalte virkelighetslitteraturen som helhet, altså om den større og mer omtalte tendensen, den som etter sigende dominerer dagens norske litteratur som sådan.
Uansett hvor ens hovedinteresser måtte befinne seg; om man tenker på seg selv som en diktleser, en romanleser, en desillusjonert leser eller en hungrende leser; en leser som bruker litteraturen til å finne ut av livet eller en som i bøker og tidsskrifter først og fremst leter etter kunnskap; ja, selv om brorparten av ens lesning per i dag skulle foregå på skjerm, i løpende utveksling med et mylder av digitale avatarer som mener, kommenterer og anbefaler, vil man finne noe å gruble over i det Vassenden skriver:
«I en tid der alt filtreres gjennom en form for standardisert, performativ subjektivitet, der hovedformen for all ytring, kunstnerisk såvel som politisk, er en setning som begynner med JEG, blir den konvensjonelt ekspressive jeg-poesien bare enda en fisk i stimen. Den skiller seg rett og slett ikke fra grosset av fortellende tekster i alle mulige sjangre, fra kongens nyttårstale til selvbiografiske fremstillinger i romaner, dokumentarer – eller i sosiale medier. Sjokket ved omplasseringen av det som for 30 år siden het ‹upoetisk stoff› er forlengst glemt. Det som funket i Stig Larssons demonstrativt urene, selvbiografiske essay-poesi på midten av 1990-tallet, og som dyttet forfattere som Knausgård i retning av overskridelser i romanen, funker ikke lenger, eller rettere sagt: Det fungerer bare når det bæres av en kunstnerisk utforskertrang som er større enn dikterens vilje til å fortelle om seg selv.»
Så går det altså fortsatt an å forfatte noe friskt, øyneåpnende og engasjerende om det virkelighetslitterære.
Etter å ha lest et avsnitt som dette, sitter jeg igjen med et inntrykk av at vi bør tenke over enkelte saker på ny – eller i det minste lese noen som har gjort nettopp det.
God lesning!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
