Don’t cry, work! Litteratur­vitenskap i dag

Hvordan står det egentlig til med litteratur­vitenskapen? Etter de polemiske teorikrigene på 90-tallet, utfordringene fra kjønns-, medie- og kulturvitenskap –⁠ så vel som fra nymaterialisme, animal studies og økokritikk, og ikke minst fra «provokasjonen» digital humaniora –⁠ later det til å ha oppstått en viss selv­tilstrekkelighet. Man merker for tiden lite til diskusjon av de litteratur­vitenskapelige grunnlagsproblemene, og i samfunns­debatten deltar litteratur­vitenskapen heller sjelden. Om litteratur­vitere i det hele tatt deltar, betegnes de (i det minste i Tyskland) som «filosofer». Human­viten­skapelige bestselgere kommer for det meste fra andre fag, og blir i stadig større utstrekning erstattet av titler med bakgrunn i samfunns­vitenskapene. For hvem vil vel ikke bli klokere på hvilket samfunn vi lever i, hvorfor vi ikke kan konsentrere oss lenger og hvorfor alt har en tendens til å gå ad undas? På grunn av matthet, resignasjon og mild melankoli fremstår litteratur­vitenskapen ofte som et menneske omkring livets middagshøyde, som Robert Musil beskriver på følgende vis i Mannen uten egenskaper (1930):

I grunnen vet få mennesker i årene omkring livets middagshøyde lenger hvordan de egentlig er blitt den de er, hvordan de er kommet til sine forlystelser, sin kone, sin karakter, sitt yrke og sine suksesser, men de har følelsen av at nå er det ikke mye som kan endre seg. Det lot seg endog hevde at de er blitt bedratt, for man kan ingensteds finne en tilstrekkelig grunn til at det gikk nettopp som det gikk; det kunne også ha gått annerledes; begivenhetene er jo i minste grad utgått fra dem selv, for det meste var de betinget av alskens omstendigheter, av andre menneskers humør, liv og død, og kom liksom bare på det gitte tidspunkt ilende mot dem. […] Men enda langt besynderligere er det at de fleste mennesker slett ikke legger merke til det […]. (Musil, Mannen uten egenskaper. Bind 1, oversatt fra tysk av Ole Michael Selberg.)

Det skader derfor neppe å ta et skritt tilbake og spørre: Hva gjør egentlig vi litteratur­vitere? Hva gjør ånden når den arbeider? For å få et annet svar enn den idealistiske humanismens, kan vi spørre mer konkret: Hva består arbeids­hverdagen vår av? Hvordan blir artikler, bøker og forsknings­prosjekter til? Hvordan koordineres det hele – hvilke infra­strukturer er vi henvist til?

Disse spørsmålene er enkle, men kan vise seg å være produktive. De kan hjelper oss å granske mekanismene, gestene og forventningene i en livsverden som synes å ha blitt selvfølgelig. Germanistene Steffen Martus og Carlos Spoerhase har viet en banebrytende bok til denne livsverdenen. I Geistesarbeit. Eine Praxeologie der Geistes­wissenschaften (Åndsarbeid. En human­viten­skapenes prakseologi) (Suhrkamp, 2022) kastes et detaljorientert blikk på samspillet mellom forskning, under­visning og akademisk selvstyre. Hinsides «forsvar og kritikk» (s. 482) eller romantisering av forgangne tider, dreier det seg i boken om presise beskrivelser av human­viten­skapelige aktiviteter; om mangesidige «praksis­strukturer» (s. 21) og om underforstått viten. Denne undersøkelsen av «mikropraksiser i human­vitenskapelig forskning» (s. 67) frembringer et mange­fasettert panorama. Det handler om lesepraksiser av de mest forskjellige slag, om skriving og korrektur av tekster, om tilpasning til publikasjons­regimet, om utarbeiding av læreplaner, om konferanser og om gode og dårlige seminar­diskusjoner. Forfatterne interesserer seg ikke så mye for spørsmålet om hvorvidt «mestertenkere» fortsatt kan være mulig, som for de grunnleggende ferdighetene som overhodet muliggjør deltagelse i et vitenskapelig ordskifte: «Man kan noen få ting veldig godt, noen ting godt og mange ting godt nok til at det ikke tiltrekker seg ubehagelig oppmerksomhet, eller i det minste tilstrekkelig til å vite når det er best å holde seg unna.» (s. 44) Det handler for eksempel om hvordan man leser en bok, eller til og med en pdf, og foretar markeringer i teksten, hvilke databaser man har til rådighet, hvem man deler betraktningene sine med, og hvordan man formidler kunnskap til studentene. Gjennom­gående i boken betraktes de materielle betingelsene og den tekniske infra­strukturen innen kunnskaps­produksjon; det er vitenskapens praksis, samhandling og utførelses­former som står i sentrum for undersøkelsen. I dialog med alskens arkivmateriale viser de hva det betyr å skrive en ekspertvurdering, hva det vil si å samarbeide om forsknings­prosjekter og hvordan en tekst må være utformet for å få oppmerksomhet som «teori».

Bokens ramme er en sidestilling av to hoved­personer i den tyske litteratur­vitenskapen etter 1945. På den ene siden den heller konservative germanisten Friedrich Sengle, som med hjelp av sine studenter og assistenter over flere tiår arbeidet på en enorm oversikt over det 19. århundrets litteratur­historie. På den andre siden Peter Szondi, selve hovedaktøren i den allmenne litteratur­vitenskapen i Berlin, en samtids­orientert, kosmo­politisk og handlende tenker, hvis doktorgrads­arbeid Theorie des modernen Dramas (Det moderne dramaets teori) (1956) raskt oppnådde status som en klassiker innen litteratur­teorien. Sengle og Szondi står slik på eksemplarisk vis for spesifikke litteratur­vitenskapelige praksiser innenfor en tysk sammenheng og er likevel så idealtypiske representanter at det som gjelder dem også kan overføres til andre litteratur­vitenskapelige sammenhenger.

På grunn av matthet, resignasjon og mild melankoli fremstår litteraturvitenskapen ofte som et menneske omkring livets middagshøyde.

Sammenstillingen av Sengles og Szondis «teoretiske forkjærligheter, metodiske perspektiver, fagpolitiske posisjoneringer og politiske preferanser» (s. 37) tydeliggjør fremfor alt at det ikke finnes én litteratur­vitenskap. Snarere viser det seg en forbausende heterogenitet i fremgangs­måter, en «overihverandrekrysning av aktiviteter, som et nettverk med løse kanter» (s. 45). Det avgjørende med det human­viten­skapelige arbeidet er ikke at det til slutt oppnås enighet. Det interessante er i stedet de energiene og kreftene som utløses i og med arbeidet.

Det er oppmerksomheten overfor det tilsynelatende uviktige som gjør Geistesarbeit så lesverdig. Martus og Spoerhase beskriver for eksempel på imponerende vis hvordan tekster bør utformes slik at de ikke bare oppnår en faglig virkning, men også kan være i stand til å få en virknings­historie i andre ordskifter. Dermed blir mye man heller ikke har tenkt over, synlig: formatet og parateksten, utformingen, (manglende) fotnoter så vel som de mange aktørene i den internasjonale tekst­sirkulasjonen. Produksjonen av tekster fremstår ikke lenger som et resultat av enkeltforskeres arbeid alene ved skrive­bordet, men heller som resultatet av arbeids­fordeling, fotarbeid og samarbeid.

Særlig instruktivt er kapittelet som tar for seg sekundære tekstformer: Evalueringer, strategi­papirer og ekspert­vurderinger – all slags administrasjonsprosa som gjennom «reformene» de siste årene har kommet til å oppta mer og mer tid. Et nytt blikk på disse praksisene kan bidra til en forståelse av den strukturelle overbelastningens omfang, og aktualiserer flere spørsmål: Behøver man egentlig evalueringer av alt mulig? Trengs det tusen forskjellige plattformer for å kommunisere med studentene? Hvordan henger en allestedsnærværende audit culture og konkurranse­tenkingen sammen? Hvem retter egentlig alle forsknings­podcastene seg til?

Det er oppmerksomheten overfor det tilsynelatende uviktige som gjør Geistesarbeit så lesverdig.

Geistesarbeit tvinger litteratur­vitenskapen til å vurdere sine grunn­antagelser og -praksiser og tydeliggjør hvor produktivt det kan være med et faghistorisk blikk på hva man gjør til daglig, fremfor alt når det gjelder under­visning. I lys av synkende studenttall skader det garantert ikke å spørre seg: Hvorfor befinner forventningene til studentene og de som underviser på et litteratur­vitenskapelig studium seg ofte så langt fra hverandre? Holder det å foreta et par endringer i pensum­listene, eller har KI, critical code studies og ChatGPT endret betingelsene for hva det vil si å lese og skrive? De «prakseologiske» spørsmålene som Martus og Spoerhase trekker frem, kan bare gagne samtidens litteratur­vitenskap: Ikke fordi de i seg selv er så interessante, men fordi det å beskjeftige seg med dem kan føre til en klarere forståelse av våre litteratur­vitenskapelige handlinger.

En slik grunnleggende debatt har gjerne blitt skjøvet til side ved å vise til fagets antatte viktighet og ved å hevde at studentene lærer såkalt kritisk tenkning. Men de gode årene er forbi og det finansielle trykket på human­vitenskapene vil bare bli større de neste årene. Debatten som oppstod rundt forslaget om å legge ned flere stillinger ved teater­vitenskap ved Universitetet i Bergen – som på sikt ville innebåret en utfasing av selve faget – har gitt en forsmak på denne utviklings­tendensen. For å unngå å gå fullstendig under i disse fordelings­kampene, kan det være lurt ikke å belage seg på at de humanistiske fagene har en særegen tiltreknings­kraft. Da er det bedre å konsentrere seg om hva vi faktisk gjør. Det (til syvende og sist retoriske) spørsmålet: «Hva skal man overhodet med litteratur- og humanvitenskap?» lot seg lenge besvare uten å nøle, på den tiden da man fremdeles følte seg sikker i sin sak. Men spørsmålet har i lys av det finansielle trykket på universitetene blitt enda mer prekært. Når dette er sagt, henfaller ikke Martus og Spoerhases svar til fatalisme eller fornyelses­retorikk. I stedet foreslås en nøktern oversikt over human­viten­skapelige praksiser. De pinlighetene og gledene en slik oversikt fører med seg, bør undersøkes nøye: Kanskje er det nettopp her en finner svaret på hvor fremtiden for human­vitenskapene kan ligge.