Peter Sloterdijks tenkning

Peter Sloterdijk. Foto: Wiki commons

Vi skal ikke desillusjonere, men ironisere – rekke tunge og tenke med alle sanser, oppfordrer Peter Sloterdijk.

Tidligere publisert i Vagant 1/2009.

Peter Sloterdijk. Foto: Wiki commons
Peter Sloterdijk. Foto: Wiki commons

«Homo sapiens er et grunnleggende bortskjemt, polymorft luksushenfallent, multippelt eskalerbart mellomvesen.»1 Slik sammenfatter Peter Sloterdijk sin filosofiske antropologi, og dermed et av hovedtemaene i forfatterskapet. Enhver forestilling om en menneskelig mangeltilstand imøtegås her med bildet av et levedyktig vesen fylt av overskudd. Ikke bare psykoanalysen, men samtlige av de førende teoridannelser i det 20. århundret er potensielle målskiver når Sloterdijk skyter, noe han ofte gjør. I alle tilfellene fremstilles språket som et medium for mangel og forvrengning, og overalt gjøres det til symptom og problem: «Den som snakker, pådrar seg gjeld; den som snakker videre, gjør det for å slette den.»2

Sloterdijk ble første gang kjent i vide kretser da han i 1983 skrev det muntre og spisse, kroppsfenomenologiske og tenkningshistoriske tobindsverket Kritik der zynischen Vernunft. Verket ble Vesttysklands mest solgte faglitterære bok det året, med 120 000 solgte eksemplarer. Over 950 sider utformet Sloterdijk en begrepsynglende, sprudlende og kroppskulturell tenkning rettet mot krig, uforstand og herrementalitet. Han kritiserer den moderne kynikeren, som kjennetegnes av en desillusjonert og asosial eksistens. Kynikeren er bærer av en opplyst falsk bevissthet og handler daglig mot bedre vitende, for egen vinnings skyld. Mot denne samtidens idealtypiske herrekynisme (Zynismus med Z) setter Sloterdijk den antikke, kritiske kynisme (Kynismus med K, av gresk kyon: hund). Han bruker ironi og snakker anstøtelig, kroppens glemte potensialer aktiveres, det rekkes tunge og tenkes med alle sansene. Den respektløse latteren rettes også mot den altfor alvorlige tenkningen og dens fremste representanter. Som et historisk øyeblikk i den kyniske motstanden mot alvoret og ressentimentet, holder Sloterdijk frem hendelsen der toppløse kvinnelige studenter under en forelesning i 1969 omringet Adornos lærestol og tvang ham til taushet: «Det var ikke voldens nakenhet som gjorde filosofen stum, men nakenhetens vold. (…) Kynismen våger seg fram med nakne sannheter, som ved måten de fremføres på, bevarer noe usant.» 3

Sloterdijk har siden debuten utgitt mer enn 30 bøker, og skriver en blanding av fortellende prosa og filosofisk spekulasjon. Hans hittil eneste roman, Der Zauberbaum, kom i 1985 og er «et episk forsøk i psykoanalysens filosofi». Essayet Kopernikanische Mobilmachung und ptolemäische Abrüstung fra 1987 er utkastet til en estetisk teori, der Sloterdijk setter moderne kunst og estetikk i sammenheng med mobilisering og militær opprustning. Her hevder han at både kunsten og estetikken har vært underlagt det tekniske framskrittet, og dermed utviklet seg i tråd med militarismen.

Med foredraget «Regeln für den Menschenpark» (siden trykt i bokform), satte Sloterdijk i 1999 den filosofiske tenkningen i direkte berøring med aktuelle fordringer innen bioteknologien. Sloterdijk snakket om de intellektuelles ansvar for å posisjonere seg når menneskets kommende genetiske profil skal utformes og «menneskeparken» designes og befolkes. Der menneskeheten tidligere befant seg i en fødselsfatalisme (man fikk nå engang barn eller også ikke), er vi nå kommet dit hen at vi med aktiv, styrende og selektiv makt kan forhåndsbestemme (og in spe også designe) hvilke barn vi vil ha. Dermed er menneskeproduksjonen – ett av flere begrep som provoserte til en større debatt – blitt et menneskelig anliggende, og naturen går ikke lenger sin vante gang bak ryggene våre. 4 Sloterdijk satte bioteknologien på samfunnsdebattens dagsorden uten å minne om farene ved dens antropotekniske potensialer. Underveis avfeide han humanismen som en altfor fredsommelig og maktesløs form for tenkning, og erklærte den kritiske teorien for død etter en konfrontasjon med Jürgen Habermas i avisen Die Zeit. For Sloterdijk er det et conditio sine qua non for en forfatter at han i selveksperimentets navn tør å la seg infisere av de stoffene han arbeider med: «En forfatter er et prøverom for vanskelige stykker, for kun delvis gjennomspilte tanker. Hans indre tjener som laboratorium der virulent tematisk stoff utprøves og formes – og blant dem finnes sterkt giftige substanser.» 5

Sloterdijk ble anmeldernes skrekk da han mellom 1998 og 2004 utga den nærmere 3000 sider lange trilogien om sfærene. Det dreier seg om verkene Sphären I. Blasen. Mikrosphärologie (1998), Sphären II. Globen. Makrosphärologie (1999) og Sphären III. Schäume. Mesosphärologie (2004). Bøkene kartlegger menneskenes romlige liv, innspunnet som det er i all verdens fenomener på ulike nivåer – fra livmoren til verdensrommet, fra det klassisk kristne verdensbildet til nasjonalspråkets lydunivers, fra hotellværelset til kosmos, fra gasskrigens dødbringende tristesse på slagmarkene under første verdenskrig til kartografiens ytelser under og etter de store oppdagelsesreisene for 5-800 år siden.

I det politisk-psykologiske verket Zorn und Zeit (2006), bedriver Sloterdijk en form for vredens genealogi og psykoanalyse. Gjennom en rekke eksempler undersøker han hatets, hevnens og vredens forhold til politikk og de store revolusjonære bevegelsene fra forrige århundre. Stolte klassekjempere fra fortiden, fanatikere, religiøse fundamentalister, terrorister, spissborgere, sinte unge menn, statsledere, voldsmonopolets utøvere, skuffede drømmere, lønnsarbeidere og andre potensielle opprørere inngår alle i en hær av ulike aktører som opp gjennom historien har handlet i henhold til deres tymos. Sloterdijk kritiserer den islamske vredesutgytelsen, ulike antiglobaliseringsaksjoner og ungdommens blinde opprør i forstedene for deres manglende evne til å prosjektere vreden (se oversatt utdrag fra Vrede og tid og Yngve Leonhardsens innledning).

I samlebindet Der ästhetische Imperativ. Schriften zur Kunst (2007) finnes oder til det tenkende og verdensåpne luksusdyr: mennesket. I en kapitalistisk verden der nesten alt kan kjøpes, jakter Sloterdijk tilværelsens forsvinnende skjønnhet uten nostalgi eller ressentiment. Når vi hører musikk og når vi lytter til de andres stemmer, forsikres vi fremfor alt om at vi ikke er alene i verden. I korte glimt kan det oppstå en særlig «Gedankenversunkenheit», en fallen i staver der vi ikke lenger er ute etter å beherske, kontrollere og forbruke verden. Tilstanden betegnes som «en midtpunktsløs tilhørighet», og er ikke bare betegnelsen for meditasjonens eller nærværets værensform; av kunsten kan vi også med rette forvente et brudd med jeget som «i-verden-værens strategiske midtpunkt».6

Hans hittil seneste verk, som ifølge forfatteren er sterkt inspirert av Rainer Maria Rilkes dikt «Archaischer Torso Apollons» – en meditasjon over kraftfulle greske statuer i Louvre – utkom i mars 2009, som vanlig på forlaget Suhrkamp i Frankfurt am Main, og er betitlet: Du musst dein Leben ändern. Über Antropotechnic.

På nordiske språk foreligger Kritik af den kyniske fornuft (da. utg. 1989),Eurotaoisme, (da. 1990) og Masseforakt (da. 2002, no. 2005). Det danske tidsskriftet Passage laget i 2001 et temanummer med utgangspunkt i Sloterdijks tale om humanismen, under tittelen «Menneskeparken».7 Den hollandske filosofen Sjoerd van Tuinen ved Universitetet i Gent, har skrevet en nyttig bok om Sloterdijks verk, som også inneholder en omfattende bio- og bibliografi: Peter Sloterdijk. Ein Profil.8

1Peter Sloterdijk, Sphären III. Schäume. Mesosphärologie, Frankfurt am Main 2004, s. 706.

2 Peter Sloterdjik, Über die Verbesserung der guten Nachricht. Nietzsches fünfte Evangelium, Frankfurt am Main 2001, s. 11.

3 Peter Sloterdjik, Kritik der zynischen Vernunft, Frankfurt am Main 1983, s. 27.

4 For mer om debatten, se Steen Nepper Larsen, «Regler for menneskeparken. Signalement Sloterdijk-affæren», i Kritik nummer 143, København 2000.

5 Peter Sloterdijk, Selbstversuch. Ein Gespräch mit Carlos Oliviera, München 1999, s. 121.

6 Peter Sloterdijk, Der ästhetische Imperativ. Schriften zur Kunst, Hamburg 2007, s. 479.

7 Se Passage nummer 39, Århus 2001.

8 Sjoerd van Tuinen, Peter Sloterdijk. Ein Profil, Paderborn 2007 (utkom opprinnelig på hollandsk i 2004).

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.