Mennesket: problem eller løsning?

TRANSHUMANISME. Bør vi modifisere vårt eget arvemateriale for å redde planetens økosystemer?

I Peter Wessel Zapffes filosofiske parabel «Den siste Messias» (1933) hevder han at evolusjonen spilte homo sapiens et puss da den utstyrte oss med en overutviklet hjerne. Intelligensen er nemlig ikke bare nyttig og et artenes adelsmerke, den har også gjort mennesket i stand til å ta innover seg livsprosessen som en vedvarende lidelsesproduksjon; vi er tvunget til å erkjenne det blinde og formålsløse ved denne uvilkårlige bevegelsen fremover, og dermed står vi i et smertelig utenforskap vis-à-vis naturen:

En art var blitt væpnet for sterkt, – ånden gjorde den ikke bare allmektig utad, den var like farlig for sin egen velferd. (…) [Mennesket] kommer til naturen som en ubuden gjest; forgjeves rekker han sine armer ut og bønnfaller om å bli gjenforenet med det som har skapt ham: Naturen svarer ikke mer, den gjorde et under med mennesket, men siden kjente den ham ikke.

Den overdrevne kraften i vår «prøvende tanke» får Zapffe til å sammenligne oss med en viss type kronhjort fra paleolittisk tid. Denne arten ble viet til døden av et gevir så omfangsrikt at det hindret matinnsanking og selvbeskyttelse; dyret ble tvunget i kne av sin egen krone. Som den store pessimisten og tindebestigeren skriver: «Under depressive tilstander kan sinnet oppleves i billede av et slikt gevir, som i all sin fantastiske prakt knuger sin bærer til jorden.»

For å supplere Zapffes perspektiv kan vi si at denne vår «prakt» også gir oss en egen evne til overlevelse, selv under de mest fiendtlige og ekstraordinære forhold. Den gjør oss i stand til å bygge boliger, bruke språk og oppfinne stadig nye og mer avanserte redskaper. Og der tidligere teknologier har vært rettet utover, slik at vi har kunnet nyttiggjøre oss energi og materialer i omgivelsene, gjør nå fremrykningene innen nano- og informasjonsteknologi såvel som de nyeste oppdagelsene innen medisin og genforskning at vi kan vende vår trang til å omskape og forvalte innover mot våre egne kropper.

Vagant er ikke den eneste skandinaviske publikasjonen som i løpet av de siste månedene har tatt opp menneskets vilje til å overskride sine naturgitte tilbøyeligheter og begrensninger. Søndag 6. mai inntok transhumanismen Aftenpostens tro og tvil-spalte: Shoaib Sultan ga et lite sammendrag av S. Matthew Liaos ferske artikkel om «human engineering» som en mulig løsning på klimaproblemene, i en tone som vel kunne kalles positivt avventende. Liao leder New York Universitys bioetikksenter, og den allerede omdiskuterte artikkelen, som er i ferd med å bli publisert i Ethics, Policy and the Environment, har Anders Sandberg og Rebecca Roache fra Oxfords Future of Humanity Institute som medforfattere.

Filosofenes «modest proposal» går ut på å endre menneskets biologi for å gjøre oss mer miljøvennlige, siden det har vist seg vanskelig å få befolkningen til å forandre sin – for økobalansen – skadelige atferd. Å flikke på menneskene er tross alt mindre risikabelt enn å flikke på kloden, såkalt geoengineering, hevder de.

Blant løsningene som blir foreslått er én av de mer kontroversielle å gjøre kommende generasjoner mindre av størrelse, for dermed også å minske ressursbruken. Av de mer moderate er å sørge for at kjøttspising vil medføre ubehagelige reaksjoner (de foreslår selv kvalme, men en fersk oppdagelse av hvilke gener som får noen til å synes at lukten av rånekjøtt er ubehagelig, kan antyde en annen vei å gå). Eller hvorfor rett og slett ikke gjøre folk smartere, siden det finnes en overveldende statistisk korrelasjon mellom høy utdanning og små barnekull? Liao og kollegene hevder endog at «[c]ognitive enhancement, if effective at reducing birth rates, could enable China to limit or dispense with its controversial, coercive one-child policy».

Et annet av forslagene er å videreutvikle vår evne til empati og altruisme, for eksempel ved hjelp av hormonet oxytocin, en metode tidligere omtalt i her i redaksjonsbloggen. Tanken er at en empatisk oppgradering vil gjøre folk mer villige til å ofre materielle goder og endre forbruksmønsteret sitt for miljøets skyld.

Til sist i artikkelen poengterer forfatterne at de skjønner at mange vil oppfatte forslagene deres som koko. De understreker likevel at alle bør tenke nøye over om løsninger av denne typen egentlig er mer koko enn alternativene.

Geoengineering (som nylig ble behandlet i en lang artikkel i New Yorker) ved hjelp av partikler i atmosfæren eller genmodifiserte bakterier i havet, for eksempel, er ikke bare risikabelt – en slik inngripen er også å rette baker for smed, eller mer som å rette alle verdens bakere og de fleste andre yrkesgrupper for en smeds forbrytelse. Om klimatrusselen er menneskeskapt, er det logisk, synes Liao og medforfatterne å mene, at mennesket er den bestanddelen som trenger justering, dersom økobalansen skal gjenopprettes.

Noen vil trolig spørre om artikkelen er seriøst ment, med dens naivistisk-systematiske stil og scientistisk-nærsynte tilnærming til logikk, data og årsakforhold (teksten rommer en rekke setninger av typen: «Human engineering could therefore give people the choice between having a greater number of smaller children or a smaller number of larger children»). Men den er typisk for en type scenarietenkning som målbevisst er blitt dyrket ved Oxfords Institute for the Future of Humanity, med svenske Nick Bostrom i førersetet. Bostrom, som tidligere la ned mye krefter i World Transhumanist Organization (nå Humanity+), unngår konsekvent en essensiell vesensbestemmelse av mennesket, avledet fra religion, eller historiske drøftelser som tar utgangspunkt i den humanistiske tradisjonens kanoniske tekster. I stedet ønsker han å oppøve våre ferdigheter i å diskutere what if-scenarier – også de mest fantastiske.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Samtidig som artikkelen følger Bostroms eksempel, bryter den med en hovedtendens innen transhumanismen, som ofte er hva Francis Fukuyama – blant annet i et intervju ved Jakob Bek-Thomsen, Frank Lassen og Mikkel Thorup i det nyeste nummeret av det danske idéhistoriske tidsskriftet Slagmark – har kalt «teknolibertariansk». I denne verdensforståelsen er myndighetenes regelverk og beslutninger om grensesetting på vegne av kollektivet enkeltindividets og den menneskelige skaperkraftens hovedfiende. De teknolibertarianske transhumanistene, eksempelvis investoren og Ron Paul-tilhengeren Peter Thiel, ser for seg at driftige teknologipionérer – om de bare slipper dagens høye skattenivå og lover basert på humanistiske fordommer – vil kunne forme en utrolig fremtid der selv døden kan bli overvunnet.

Fukuyama sier i intervjuet med Slagmark at «et af de problemer jeg har med [transhumanist-] bevægelsen, [er] at den i bund og grund ser ud til at være motiveret af en ikke særlig ærværdig frygt for døden». Vel og merke er det ikke dødsfrykten i seg selv Fukuyama uttrykker skepsis til, men det at profilerte transhumanister ser ut til å ha et så lite gjennomtenkt syn på hva begjæret etter å bli udødelig springer ut av, og dermed også på grunnleggende trekk ved hva det vil si å være menneskelig. Greit nok at det snart kan være innenfor rekkevidde å optimalisere fysiske egenskaper og visse funksjoner i hjernen, men dette i seg selv gjør oss ikke klokere eller til overmennesker:

Hvis vi går i den her retning, bliver vi virkelig nødt til at overveie, hvad det er, der gør et menneske bedre. Jeg tror desværre, at mange af de, der ønsker genetisk modifikation af mennesker, enten regner det for uproblematisk eller også bare vil overlade det til markedet at bestemme hvad der er et bedre menneske.

Francis Fukuyama. Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Det frie markedets prinsipp fungerer ikke like godt på alle livsområder, fastholder den amerikanske statsvitenskapens store syntetiker: «Vi tillader ikke et frit marked for seksuelle ydelser, vi tillader ikke et frit marked for organer, vi tillader ikke et frit marked for børn» – og vi bør altså heller ikke gjøre det for gener, selv om det ville ha åpnet muligheter til å påvirke oss selv og etterkommerne våre i positiv retning. Vi eier tross alt ikke våre barns fremtid, sier Fukuyama; foreldrenes råderett over livet de selv har skapt, er og bør være begrenset.

Ethics, Policy and the Environment-artikkelen viser at Fukuyamas diagnose av teknolibertarianismens begrensninger ikke treffer alle transhumanistisk engasjerte forskere og grupper. Transhumanistisk tankegods fusjonerer her med en mer ansvarlig økologisk bevissthet og en vilje til kollektive løsninger, som bevegelsen utvilsomt trenger, skal den bli kvitt sitt rykte som gutteromsfantasi for teknologideterministiske Ayn Rand-lesere.

Spørsmålene transhumanistene stiller hører da også hjemme på en større offentlighets dagsorden. Ethics, Policy and the Environment-artikkelen dreier seg om det den tyske filosofen Peter Sloterdijk har kalt «artspolitiske beslutninger»: Sprangene i menneskets bioteknologiske utvikling vil finne sted på vegne av alle på planeten, og for all ettertid. Beslutningene som fremover vil bli fattet om inngrep i menneskets arvemateriale gjelder arten som sådan – og bør ikke overlates verken til en elite av IT-millionærer i Silicon Valley eller kristenkonservative amerikanere, en gruppe som har  har arbeidet for å forby stamcelleforskning og kloning, ut fra teologiske argumenter og det President Bushs tidligere rådgiver Leon Kass har kalt «the wisdom of repugnance».

Shoaib Sultans Aftenposten-kommentar er oppsiktsvekkende nok rubrisert med temaoverskriften «Eugenikk», en term som knapt har vært brukt med positiv tilslutning etter annen verdenskrig. Fukuyama minner oss i Slagmark-intervjuet om at nazistenes medisinske eksperimenter med mennesker førte til Nürnbergtraktatens svært strenge reguleringer av biomedisin: eksperimenter med mennesker er forbudt uden individuelt og personligt samtykke (men ble likevel gjennomført i psykiatrien i flere tiår etterpå).

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Oppstyret Sloterdijks foredrag «Regler for menneskeparken» vakte i 1999, viser at dette ennå ved tusenårsskiftet var tabuiserte tankelandskap å ferdes i. Her omtalte Sloterdijk den vestlige humanismen som en «domestisering» og sivilisatorisk «temming» av mennesket, og trakk linjer fra alfabetisering og boklesning som «en menneskeformende stormagt» til «nogle problemer, der kunne stille sig for den fremtidige artsudvikling som følge af de nye biotekniske interventionsmuligheders opdukken». Tyske aviser var i lang tid etterpå preget av det som i Frankrike ble kjent som «Sloterdijk-Habermas-skandalen». En rekke prominente filosofer og kommentatorer formastet seg over at en tysk intellektuell kunne trekke paralleller mellom oppdragelse (av enkeltindivider) og «oppdrett» (av en stats befolkning) – og det attpåtil i et foredrag som presenterte seg som en kommentar til den av sitt samarbeid med naziregimet kompromitterte Martin Heideggers «Brev om humanismen» (1947).

Sloterdijk sto på sitt, og fastholdt at det gjennom hele filosofihistorien løper en «intellektuell uro over menneskeparken» og dens tilkortkommenheter, idet han påpekte at allerede Platons Staten handler om å «selektere en statsmand, som ikke forekommer i Athen, og om at opdrætte en bystatsbefolkning, som endnu ikke kan findes i nogen empirisk by». Ja, selv om denne grunnteksten begynner som komisk overdrivelseskunst og fremmer en rekke hyppig kritiserte teser, danner dens betenkning over idealstaten et mønster for etterkommernes måter å tenke om fremtiden på, noe vi kun med store erkjennelsestap kan velge å se bort fra:

Under en grotesk definitionsøvelses logiske form udvikler dialogen [Staten] om statsmandens præamblerne til en politisk antropoteknik; i denne handler det ikke kun om den tæmmende styring af den allerede af sig selv tamme hjord, men om et systematisk nyopdræt af mere forbilledlige menneskeeksemplarer.

«Temmende styring»? «Systematisk nyoppdrett»? «Tam flokk»? Det er ikke til å undres over at Sloterdijks begrepsbruk vekket uro, særlig fordi han henviste til debatten om prenatal seleksjon, uten selv å ta stilling i denne. Men viljen til å tenke i store linjer – og i en viss forstand farlig – er likevel såre nødvendig, stilt overfor problemer som er vanskelige å takle, og som vi likevel ikke kan velge å gjøre livet mer bekvemt ved å se bort fra. Vi må tillate at også vidtfavnende, antropotekniske tiltak dukker opp som muligheter i klimakrisens horisont, om enn bare for å bli forkastet i den påfølgende diskusjonen: manipulering av arvemateriale, forbedring av hjernekapasiteten – eller en drastisk desimering av befolkningen.

Zapffe så for seg at Den siste Messias ville komme med de delfi ord: «Kjenn Eder selv – vær ufruktbare og la jorden bli stille etter Eder.» Ytterliggående dypøkologer har kommet med samme anbefaling, idet de har arbeidet hardt for å få oss til å bryte med et antroposentrisk verdensbilde, og prioritere økosystemenes overlevelse fremfor vår egen. I et nylig bokessay i New Yorker går Elisabeth Kolbert gjennom flere ferske bøker som tar for seg de etiske problemene med å få barn, hvorav én har den talende tittelen Better Never to have Been.

Nå har altså en mer måteholden løsning blitt foreslått: La oss krympe til lilleputter. Og dermed har forfatterne selv, med viten og vilje eller ikke, også lagt grunnen for at deres egen artikkel, like mye som dristig scenarietenkning, kan leses som en swiftiansk satire.

Vis kommentarer (2)
  1. Her er mitt private scenario, i tilknytning til Fukuyama:

    Snart er jeg en gammel mann. Det innebærer nye leveregler — og først og fremst denne: Vil jeg gjøre noe, må jeg gjøre det idag, ikke i morgen. Til dette kan man selvfølgelig innvende at «snart» er et høyst relativt begrep. For tiåringen er en sommerferie en hel evighet. Rundt førti begynner tiden å aksellerere for alvor. Idet man når pensjonsalderen, kan det tenkes at et tiår vil fortone seg som en høstferie. (Det ligger en ironi i dette, at når samfunnets representanter endelig slutter å stille sine krav om å overholde tidsfrister, og nådig innvilger borgeren en langsommere livsrytme, så skyter tiden fart med en desto større ubønnhørlighet.)

    Ordet «snart» kan altså bety nærmest hva som helst: et tiår, en måned, et minutt. «I morgen» (for nå ikke å snakke om «gammel») er som kjent også et lurvete begrep, på grensen til det intetsigende — i noens munn betyr det aldri. Men én ting er sikkert: idag betyr idag. I hvertfall hvis man har fått for seg at man snart er gammel.

    Hvis de demografiske prognosene om at Europa i fremtiden vil være befolket av oldinger skulle slå til, innebærer dette på den ene side at all virksomhet på kontinentet vil ta lengre tid, målt i sekunder, minutter og timer — dvs. at køene i supermarkedene, ferdselen i parker, langs gågater, fortauer og korridorer vil bremse opp — mens på den annen side den kollektive fornemmelsen av tid blant metusalemene vil aksellerere.

    Og nettopp dette — den subjektive fornemmelsen av tid — er det de glemmer, utopistene, når de drømmer om at vitenskapen en gang vil kunne forlenge menneskets levealder med hundre, to hundre eller åtte hundre år. Utopistene har alltid begynt i gal ende (har de en milliard dollar på kontoen, ber de på dødsleiet om å bli konservert i frysebokser, slik faraoenes mumier ble konservert i pyramider). Hvis det skal monne, må man begynne i det små: de første barneårene, de evige somres tid. Et par decennier til eller fra i den senile enden av livet, ja selv et par sekler bak gåstolen hjelper lite, hvis pedagogene og lovgiverne samtidig eksproprierer mer og mer av barnas korte, umistelige evighet.

  2. Hvorfor ikke heller modifisere planetens økosystemer for å redde vår arvemateriale?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.