Tor Åge Bringsværd er en av Norges mest originale og fargerike forfattere i vår tid, og slik har det vært siden debuten, novellesamlingen Rundt solen i ring (1967), som han skrev sammen med Jon Bing. Bringsværd er unektelig en av dem som bestandig har gått sine egne veier; han tilhører så avgjort den politiske venstresiden, men han har aldri skrevet noe som minner om sosialrealistisk litteratur – en retning man som kjent dyrket inntil besvimelse på 70-tallet. Han befatter seg ofte inngående med myter og eventyr (blant annet i bokserien Vår gamle gudelære, 1985–1995) mens science fiction eller fabelprosa, som han og Bing kalte det, hele veien har vært hans foretrukne uttrykksform, og årets roman, Kintsugi, er intet unntak. Ikke nok med det: Dette er også en av hans beste bøker.
Tittelen krever en forklaring, som Bringsværd gir før boken begynner:
Kintsugi eller Kintsukuroi betyr ‘gyldent arbeid’ eller ‘gylden reparasjon’ og betegner den japanske kunsten å reparere ødelagt keramikk og porselen ved hjelp av lakkarbeid blandet med gull eller sølv. Hensikten er at objektet skal bli enda vakrere enn det var før det gikk i stykker …
Denne ideen anvender Bringsværd på et overraskende vis ved å sette den i sammenheng med det klassiske SF-temaet «kolonialisering av andre planeter», som i diverse varianter er blitt benyttet som anskueliggjøring av imperialismen på vår egen klode, i bøker som Ray Bradburys The Martian Chronicles (Krøniker fra Mars, 1950) og Ursula K. Le Guins The Word for World is Forest (Skog vil si samfunn, 1972). Imidlertid beskriver ikke Bringsværd utelukkende hvor mye destruktivt denne virksomheten fører til – skjønt han unektelig gjør det også, ytterst inngående –, han beskriver i tillegg hvordan man kan godta den nye virkeligheten, hvordan partene kan nærme seg hverandre og gjennomføre et slags reparasjonsarbeid, delvis basert på utviklingen i Sør-Afrika etter at apartheidregimet ble avskaffet. Resultatet blir ytterst vakkert og forhåpningsfullt, men overhodet ikke rosenrødt. Skildringen av den kolonialiserende fremferden mot beboerne på en annen planet, kunne hatt en vri på en kjent Herta Müller-tittel som motto: «Mennesket er en stor fasan i alle mulige verdener.» Denne fasanen ødelegger alt den er i stand til å ødelegge, undertrykkelsen av de innfødte er uhyrlig og utilgivelig; likevel foreligger det en mulighet for å gjenopprette og til og med forbedre det som er blitt knust. Som John Milton skriver i elegien Lycidas: «Tomorrow to fresh woods, and pastures new.»
Mot slutten av romanen aner man fremkomsten av en ny verden, på grunn av menneskenes mentalitetsendring og ellavarenes store generøsitet.
Menneskene i Kintsugi har, i likhet med Columbus, ingen planer om å havne der de havner. Det finner sted en ulykke som medfører at de lander på den fremmede planeten – Nyjord – etter å ha tilbrakt tre generasjoner i romskipet Ganesha, som har kommet ut av kurs, en mulig henspilling på Harry Martinsons Aniara (1956). Da de først har landet, går de imidlertid i gang med det (europeiske) mennesker har for vane å gjøre i slike sammenhenger: De terroriserer og massakrerer de innfødte, som her er de såkalte ellavarene, intelligente humanoider som er så uheldige å ha hale – en kjensgjerning som får menneskene til å tro at de er primitive dyr. De plasserer ellavarene i egne leire eller reservater, typisk nok, men etter hvert begynner enkelte av okkupantene å innse at de har tatt totalt feil av dem. Dermed utvikler det seg motstandsbevegelser, hvor mennesker og ellavarer samarbeider; til å begynne med dreier det seg om å flykte fra leirene og integreres i menneskesamfunnet. Ellavarer ligner nemlig så mye på homo sapiens at de godt kan agere mennesker hvis de vet nok om våre skikker, men da må de først bli kvitt den stigmatiserende halen. Denne amputasjonen eller nesten-kastrasjonen (selvsagt gefundenes Fressen for freudianere) er på alle nivåer kolossalt smertefull for ellavarene, ettersom de er uhyre stolte av halen og oppfatter tapet av den som et delvis tap av integritet. De har imidlertid ikke noe reelt valg, og Bringsværds skildring av en slik amputasjon går gjennom marg og bein – her er det et kjærlighetspar ved navn Fedon (Platons Faidon?) og Kira som er involvert:
De gule øynene hennes ser rett inn i mine. Hun er redd, men forsøker å gi meg et tappert smil, vil vise at hun stoler på meg, på mennesket sitt, som hun liker å kalle meg. Aldri har jeg sett henne så vakker. «Legg deg på siden,» sier jeg, prøver å gjøre stemmen min rolig og tonløs. Hun vender seg om, jeg griper tak i halen hennes, den hun aldri før har latt meg få røre. Så finner jeg et punkt omtrent en halv tommel fra roten. Gud Peter i himmelen! tenker jeg. La det være nok med dette ene knipet! Jeg åpner tangen, og klemmer den sammen igjen så hardt jeg kan. Hun skriker høyt. Blodet spruter opp i halsen og ansiktet mitt. Jeg heller rensevann over såret. Det svir og får henne til å skrike enda en gang. Jeg har en rull bandasjer klar, vikler den stramt om den blodige haleroten. Og så bøyer jeg meg ned og kysser henne. For første gang. På munnen. Ansiktet hennes er rynket av smerte. «Mennesket mitt,» hvisker hun. Stemmen hennes er hæs og forpint, men likevel full av undring.
I fall noen skulle være i tvil, burde et sitat som det ovenstående gjøre det helt klart at SF slett ikke utelukker rått realistiske innslag. Og som Olaf Bull sa, flykter ikke en ekte dikter fra virkeligheten, men utvider den gjennom sin flukt. En dikter av dette slaget er Bringsværd, her som ellers.
Han er også en av dem som, slik Walter Benjamin skrev om Kafka, har inkludert dyrene i sin bønn. Menneskenes håndtering av ellavarene gir assosiasjoner til vitenskapelige dyreforsøk, og heller ikke i denne sammenhengen legger Bringsværd fingrene imellom. Dermed minner han oss på at ingen dyr skal utsettes for slik grusom behandling – som i siste instans avslører at vi kan oppføre oss langt mindre menneskelig og adskillig mer bestialsk enn dyrene. En passasje som omhandler noe som skjer med en del av ellavarenes barn, er også helt hårreisende og gir assosiasjoner til Jonathan Swifts ironisk-satiriske A Modest Proposal fra 1729. Swift er et av Bringsværds valgslektskaper; som han selv sa i et intervju i Cappelen Damms blogg Boktips, da han ble spurt om hvilke forfattere han særlig er opptatt av: «Ray Bradbury, Antoine de Saint-Exupéry og Kurt Vonnegut betyr mye for meg. Men bakenfor ruver naturligvis alltid Jonathan Swift!» Til forskjell fra Swift er han imidlertid sjelden ironisk; det finnes en lunhet og vennlighet hos Bringsværd som for eksempel kommer klart til uttrykk i at han har et så inderlig forhold til A.A. Milnes bøker om Ole Brumm – Winnie-the-Pooh –, skjønt det ikke er så mye godmodig brumming i Kintsugi.
Mot slutten av romanen aner man fremkomsten av en ny verden, på grunn av menneskenes mentalitetsendring og ellavarenes store generøsitet. Det er simpelthen gripende, og selve avslutningen er direkte stoisk sublim, men samtidig er romanen full av karakteristisk bringsværdsk humor og burleske påfunn, som i fremstillingen av den noe bisarre transformasjonen religiøse – ikke minst bibelske – myter og navn har gjennomgått, for selv om kulturdokumentene fra Gammeljorden ble ødelagt under landingen, eksisterer det minner om dem på Nyjord, om enn i sterkt fordreide utgaver: Nå snakker man om Gud Peter, Herren Moses og Esus, samt Dam og Va, de to første menneskene på jorden, mens syndefallsmyten har fått en særegen form. Buddha er for sin del blitt til Udda, og et sted legger Bringsværd inn et betimelig utsagn i munnen på skikkelsen Harley Kaminari: «Allah-dyrkere er de mest tolerante menneskene som finnes – og det er ikke bare noe jeg sier, det mener jeg.»
Boken rommer dessuten en egenartet satirisk omgang med fargene grønt og gult som kaster et lettere komisk skjær over vår egen politisk-ideologiske fargebruk, det er eksempelvis fullstendig naturlig for en av personene å si: «Han var jo så interessert i disse dyrene at det nesten var grønt.» Eller: «Hvordan kunne det gå så grønt og galt med ham?» Denne motsetningen er imidlertid ikke knyttet til hudfarge; tvert imot undrer man seg over hvor hvilken viktig rolle nettopp dette spilte på planeten Tellus:
På Gammeljorden vet vi at man i flere hundre år var utrolig opptatt av hud. Det sies at mennesker som aldri hadde sett hverandre før, kunne bli overveldet av et avsindig raseri ved synet av feil farge, lemleste og drepe uten å nøle. Derfor var det viktig å tilhøre den folkegruppen som hadde den riktige teinten. Lenge var det hvitt. Så ble det sort. Og mye tyder på at rundt den tiden da Ganesha la ut på sin lange reise, var det gulbrun eller lysebrun som var denne foretrukne hudfargen. Vi vet ikke når all denne dansen rundt «paletten» tok slutt, men er rimelig sikre på at hudfarge aldri har spilt noen rolle i samfunnslivet her på Nyjord. Det finnes en teori om at den tidlige oppdeling i grønt og gult livssyn kan ha hatt en viss sammenheng med det gamle hudfargesyndromet. Men ikke mange støttet denne teorien.
Den fiktive forfatteren av disse linjene, Maria Stafel, konkluderer med at fargehatet nå ikke lenger ble rettet mot «menneske med en annen hudfarge, men mot vesener av en annen art». Dette gir grobunn for pessimisme, og likevel munner boken ut i en lys visjon. Det er ganske enkelt mesterlig gjort.
Partene kan nærme seg hverandre og gjennomføre et slags reparasjonsarbeid, delvis basert på utviklingen i Sør-Afrika etter at apartheidregimet ble avskaffet.
Kintsugi er full av litterære referanser, og noen har jeg nevnt. En vittig henspilling jeg la spesielt merke, går til SF -forfatteren Clifford D. Simak, som er mest kjent for 1952-romanen City, utgitt på norsk med den talende tittelen Legenden om mennesket i 1968. Bringsværd skrev etterordet til den norske utgaven, og boken kan ha spilt en viss rolle for hans egen Ker Shus (1983). I Kintsugi figurerer det nettopp en Simak, som er redaktør av avisen Aktuelt; han får til slutt sparken og blir etterfulgt av en fyr som heter intet ringere enn Kant. Fabulering erstattes følgelig av rasjonalitet, og angjeldende Kant later til å være litt av en sjarlatan – hos ham må opplysningsfilosofi vike for lederskapsfilosofi: «Jeg hadde overhodet ingen mediaerfaring da jeg ble tilbudt denne jobben. Men jeg hadde lang erfaring som leder.» For dem som kjenner Simaks roman, kan jeg dessuten røpe at det finnes en viktig skikkelse hos Bringsværd med en funksjon à la den Jenkins fyller i Legenden om mennesket. Som vanlig omgås imidlertid Bringsværd sine litterære forbilder med avslappet selvfølgelighet; det gjelder også Swift, Bradbury og Arthur C. Clarke.
Jeg bøyer meg igjen for Bringsværds enorme begavelse. Les Kintsugi og le, gråt og tenk.
