Begynte det med Morgenbladets «Etikeren»? I alle fall fikk samme avis etter hvert også «Estetikeren» og «Huslingvisten» – spalter der leserne kan skrive inn og få svar på små og store spørsmål. Klassekampen har i flere år publisert skiftende skribenters ord med på veien i spalten «De nære ting». Samtiden under redaktør Christian Kjelstrup trykket på sin side en spalte der professorene Frank Aarebrot og Thomas Hylland Eriksen visste råd om alt mellom himmel og jord.
Så åpnet Minerva spaltene for Sanna Sarromaa, like ofte som hun hadde – og har – noe på hjertet «om samliv, barn og kjærlighet». Da var det allerede en god stund siden Bokvennens spalte «Vigdis vet». Hvilken Vigdis? Den samme Vigdis som deltar på Sult litteraturfestival i Grimstad, med arrangementet «Hva ville Vigdis Hjorth?». Sensommerfestivalen «lover litterære og livsnære svar på publikums innsendte livskriser».
Spalter med autentiske spørsmål og svar fra et fast alter ego – eller et menneske med ekspertstatus – var en populær stoffkategori i forrige århundres ukeblader. Her ga rutinerte personligheter livsråd om noe innsenderne manglet erfaring med. Et eksempel er den danske poeten Tove Ditlevsens tid som brevkasseredaktør i Familie Journalen fra 1956 til 1976. De alltid direkte svarene er samlet i den 982 sider tykke boka Små hverdagsproblemer (Gladiator, 2018). Her opptrer Ditlevsen som et frittalende menneske som ut fra sine brokete erfaringer gir handlingsorienterte råd om livet, ikke minst seksuallivet.
Det gjeng an å leva i kvardagen òg
Gradvis ble disse spaltenes rådgivende ekspertfunksjon erstattet av internett: først digitale veggaviser og e-postlister, deretter i tur og orden søkemotorer, YouTube-kanaler og Kvinneguiden. Nettopp nå da kunstige intelligenser skulle ha overflødiggjort dem helt, er de overraskende nok allestedsnærværende i norske medier.
Kulturpressen trykker nok slike tekster med glimt i øyet. Når Klassekampen, Minerva og Morgenbladet gir rom for de nære ting, legges det opp til at skribentene leker med forventningene til sjangeren. Skribentene oppfordres til å ta i litt ekstra, og leserne humrer i lutter samforstand – fordi vi kjenner igjen våre egne kvaler og samtidig ikke tar spaltetekstene altfor alvorlig.
Men sannelig: Med form følger holdning, og med ett er 1950 tilbake i offentligheten.
Overflatisk frigjorthet
Klassekampen har nemlig det siste halve året engasjert «en moralistisk livskrymper som coach». Formuleringen stammer fra en venn av meg, som nylig sendte over en tekst han kalte «dømmende og manipulerende», «påkoblet et univers av moraliserende, kristen hersketeknikk».
Teksten det var snakk om, er presten Ingrid Brækken Melves svar på spørsmålet «Kan jeg gå naken rundt i leiligheten?» (20.06.25). Min venn er som regel mild i mælet, så det ante meg at teksten måtte være noe utenom det vanlige. Innsenderens spørsmål lød som følger: «Kan jeg gå naken i min egen leilighet selv om det er litt innsyn? Jeg bryr meg ikke om naboene ser meg naken. Men burde jeg bry meg om de blir brydd av det?»
Spørsmålet fremsto som en invitasjon til å foredra om hvorfor nakenhet i vår kulturkrets er knyttet til skam. Det var også det svaret gjorde: La ut om det kristne synet på det syndige mennesket, og det på en måte som fremstilte vår tids frigjorthet som overflatiske oppgjør med en gudfryktig tradisjon.
Hverdagsnakenhet etter norsk lov
Melve åpner med å beskrive en harmonisk tilstand, en forestilling om et jordisk paradis i innsenderens leilighet: «Dine små kvadratmeter er kanskje din oase i en ørken av forventninger.» Man får inntrykk av at Melve har forståelse for den spørrendes perspektiv: «Det er der du henter deg inn. Og der vil du helst gå naken. Selv om naboen kan se deg.»
Hilde Sandvik hevder at sekulære miljøer de senere årene har fremvist en naiv fascinasjon for religion.
Bardust bringes straffelovens paragraf 298 inn, altså den om seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd. Deretter vender Melve det andre kinnet til: «Men la oss forutsette at leiligheten din ikke vender mot en barnehage, og at den nakenheten du praktiserer, ikke er eksplisitt erotisk. Ja, la oss legge til grunn at din hverdagsnakenhet etter norsk lov er tillatt, det er ifølge deg selv tross alt bare litt innsyn.»
Er det noe i spørsmålet som skulle tilsi et svar med så voldsomme formuleringer, som trekker inn straffeloven, barnehager, «eksplisitt» erotikk og Fanden og hans oldemor? Poenget later til å være å mane frem en knugende atmosfære av forbrytelse og straff, for straks etterpå heter det: «Men selv om noe er tillatt, betyr det ikke at det er av det gode, står det omtrent i Paulus sitt brev til korinterne (1 Kor 6,12).»
Så drar Melve på:
For selv om Obos-reklamer vil få oss til å tro noe annet, ligger alle leiligheter i denne verden øst for Eden. Det sanne paradiset, hvor alt er frihet og ingen konsekvenser finnes, der ingenting klør eller lugger, det finnes ikke i vår virkelighet. Porten er stengt med et flammende sverd, den voktes for evig av noen bryske kjeruber.
I fortsettelsen nekter hun seg knapt noe:
Men selv om det ubesværede hagelivet gikk tapt da menneskene spiste den forbudte frukten, fikk vi samtidig evnen til å skjelne mellom godt og ondt. Derfor vil jeg oppfordre deg til å anvende denne ved slangens list ervervede refleksjonsevnen og forsøke å avkle hva som ligger i ditt ønske om å kunne spille Nintendo eller bake surdeigsbrød naken i din leilighet.
Vidd og autoritetslengsel
Hva skal man si? Er dette fleip eller formaning? En velturnert stil har det med å fremvise vidd og følge mønstrene som dannes av språket selv. I slike tekster er det ingen fullstendig enhet mellom det som sies og en forutbestemt intensjon. Dermed kan selv en tekst som trekker frem straffeloven og kjeruber med flammende sverd, som oppfordrer til å skrive et spørsmål på et ark til naboene om hvorvidt «din nakenhet plager dem» og ender med å oppfordre til å flytte til et småbruk på landet, der man kan dyrke sin egoisme og nakenhet alene, likevel på et vis fremstå ironisk tvetydig.
Teksten har flere tegn på selvbevisst overdrivelse – den lyder litt som vår tids travestier over eldre tiders språk. Men ikke minst oppbyggingen mot en tilsynelatende uavvendelig konklusjon, tyder på at den skrivende stiller seg bak det hun skriver. Snarere enn om språkets list og petitforfatterens bevegelsesfrihet, dreier det seg nok i denne teksten om et gjensyn med den veltalende svovelpredikanten.
Tekstens grunnleggende holdning er tuktemesterens, og dens prügelknabe tankegodset etter Jean-Jacques Rousseau og 68-opprøret; alt som tilsier at «naturlighet» – deriblant nakne menneskekropper – er godt. Den harsellerer også med andre moderne ideer, som når det heter at «du kanskje ikke har en perfekt kropp og mener andre kan ha godt av å se den». Ingen kroppspositivisme der i gården, altså.
Ikke minst sås det tvil om motivene til det mennesket som har stilt spørsmålet og nå bør ransake sin samvittighet for sine egentlige beveggrunner: «Kanskje er du blant dem som setter likhetstegn mellom det såkalt naturlige og det gode, og det er derfor en høyverdig kamp du fører, der du står uten en tråd og koker grønnsakskraft. Det kan også hende at du egentlig liker å bli sett på.»
Inderlig ortodoksi
For 25 år siden var kritiker og professor Eivind Tjønneland høyt og lavt og kritiserte det han kalte en omseggripende masochisme i kulturen: en hang til å bli plaget og ydmyket, underkaste seg autoriteter og påføre seg selv smerte gjennom gjentakende mønstre av overdreven selvkritikk. Hans diagnostiserende tilnærming til samtidens kulturuttrykk toppet seg i pamfletten Knausgård-koden (2010), utgitt etter de første tre bindene av Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009). Men lenge før dette mente Tjønneland å se symptomer komme til uttrykk i forfatterskap som Dag Solstads, Jon Fosses og Tore Renbergs. De deltok i en «lemenmarsj mot Gud», hevdet han, fordi de uttrykte eller viste forståelse for lengsler etter en instans utenfor eller «høyere» enn mennesket, og i denne forståelsen eller lengselen grep til det bibelske språket.
I mai i år var Tore Renberg festspilldikter i Bergen, og fikk da anledning til å trekke frem den han mente var de siste årenes mest lovende litterære debutant. Valget falt på Ingrid Brækken Melve, som ikke bare er prest og kristelig Klara Klok, men også har skrevet salmer og romanen Avstøtning (Cappelen Damm, 2022). Den begeistret Renberg, som sier i pressemeldingen at det var «lenge siden jeg har kommet over et så lysende talent»:
Romanen er en fortelling om tro og tvil, skrevet av en forfatter med en uvanlig finstemt litterær sensibilitet. Her pøses det ut den ene overrumplende setningen etter den andre. Verket har en voldsom intensitet, skutt ut fra en inderlig ortodoksi som en gang var helt sentral i vår kultur, men som i dag kanskje oppleves som fremmed for mange.
Dette kunne like gjerne ha vært formulert om Renbergs roman Renselse (1998). Som det heter på Renbergs hjemmeside: «Renselse er holdt i et sterkt lysende gammel-religiøst språk.» Romanens handling er basert på at hovedpersonen Jakob Malde forsøker å provosere frem Guds inngripen i sitt liv gjennom å begå en serie grufulle handlinger som bryter mot Hans bud. Det dreier seg om en skrudd religiøs logikk hvor forbrytelser begås for å få bevis på Gud eksistens.
Melves roman er en skildring av et gudsforhold så sterkt at den også blir et sykdomsportrett. Jeg-fortellerens liv er definert av kirken der hennes far er prest og hun selv arbeider. Hun er opptatt av «kjærlighetens lys» – Jesus Kristus – men klarer ikke å la være å se ned på andre, å dømme det felles og alminnelige. Hun mener Gud prøver og straffer gjennom ulykker og naturkatastrofer, og at hun selv er nærere Ham – eller «Du» og «Deg», som det gjennomgående heter – enn andre mennesker, som fremstilles som at de oppsøker og dyrker en falsk trygghet. Romanen byr på et akutt nærvær og et virkningsfullt språk for utsideerfaringer. Den er slitsom lesning.
Syndsbevissthet
En lang rekke kritikere har opp gjennom historien sett visse kristne holdninger som livsfiendtlige, kroppsfiendtlige og/eller seksualfiendtlige. Ja, nettopp en slik kritikk var det som innledet vår moderne litteratur rundt 1870, og som har gjort at Norden siden har blitt sett som et åsted for «menneskeåndens revoltering» (Ibsen). Mange tiårs utvanning på skolepensum har nok fått oss til å glemme radikaliteten i Georg Brandes’ prosjekt; det var ikke uten grunn at Amalie Skram i et brev (25.11.1881) kalte ham «hans majestæt satans højre hånd i det nordlige Europa».
Det særskilte med Melves forfatterskap så langt er at hun uforstilt skriver ut fra et syndsbevisst, kristent menneskebilde, i stedet for å avvise eller «modernisere» det. Her er kroppen en metafysisk slagmark, der man ligger i vedvarende kamp med sine egne tilbøyeligheter. For norske forfattere har dette i 150 år vært et skrekkscenario, nettopp det man vil vekk fra. Men Melve lar seg ikke skremme.
Er dette fleip eller formaning?
Renbergs Renselse var et litterært eksperiment der han testet ut en stilisert variant av det gammeltestamentlige på vår samtid – romanen uttrykker autoritetslengsel, men på såpass outrert vis at den kan leses som en kritisk utprøving av fanatisme: Se dette forvillede menneske!
Melves Avstøtning er skrevet med en form for innlevelse som gjør det vanskeligere å etablere et sted «utenfor» hovedpersonens perspektiv å vurdere det hele fra. Det finnes en dyptgående appell i romanen til sympati eller identifikasjon med fortelleren/hovedpersonen.
For min del er det fristende å lese tittelen allegorisk for lesningen: Romanen kretser om en hjertetransplantasjon – en gjentatt bekymring er om hjertet «avstøtes». Noe slikt kan også skje i møtet mellom en leser og en svært inderlig tekst.
Det er ikke vanskelig å se for seg at romanen kan oppleves meningsfull for dypt troende. Vårt Lands anmelder Kristine Hovda (04.11.2022) kalte den da også «godt sett om en religionspsykologisk problematikk som man ikke kan forstå, kanskje, om man ikke kjenner den innenfra». Hovda viser i sin anmeldelse at romanens språkliggjøring av et prøvet sinn oppleves relevant og angående fra hennes ståsted: «At Gud, eller ens eget vrengebilde av Gud, møter en her, i det svakelige, eller sykelige, er ikke ukjent i religionspsykologien eller helgenhistorien.» Noe overraskende vektlegger ikke lesningen hennes at dette usunne er noe man bør forsøke å unngå, nei, snarere anerkjenner hun at det er en vei til «gudsnærvær»:
Jeg kjenner dette igjen fra min egen befatning med skjæringsfeltet tro og spiseforstyrrelser. I slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene gikk disse tingene opp i en høyere enhet. Og visst er det slik at kroppslig skjørhet kan føre til interessante psykologiske prosesser, en varhet og sensitivitet for alt i det ytre og indre, paradoksalt nok i kontrast til kroppslige behov som kunne trukket en ned i det konkrete. Det er ikke for ingenting at alle religiøse tradisjoner anbefaler faste i perioder der man ønsker å komme nærmere kontakt med Gud.
Med andre ord kan den alternative sinnstilstanden enkelte anorektikere forteller at de i stjålne øyeblikk opplever, der man for en stakket stund føler seg hevet over kroppens behov, potenseres gjennom en overbevisning om at man på denne måten «komme[r] nærmere kontakt med Gud» – hva nå enn det skal bety. Det er ikke opplagt for meg at det er klokt å sammenligne anorektiske tenåringer i dagens Norge med ørkenmunker, Frans av Assisi, Katarina av Siena og Den hellige Simeon Stylitt. Men Vårt Lands anmeldelse forblir i et tvetydig grenseland av psykologi og teologi.
Å dømme andre
Melve og hennes begeistrede leser føyer seg inn i et større mønster. Den syndsbevisste kristendommen, nettopp den formen for livsfornektende religiøsitet som den moderne norske litteraturen oppsto i opposisjon til, har nå fått vind i seilene også i Skandinavia.
Gjennom et radioprogram på NRK P2 (5.7.2025) og kronikker i Aftenposten (5.7.2025) og Weekendavisen (8.7.2025) har kommentator Hilde Sandvik satt i gang en debatt om religiøse dogmers konsekvenser for individ og samfunn. Hun hevder at sekulære miljøer de senere årene har vært for naive i sin fascinasjon for religion. Man har ikke forstått at mange religiøse lar religionen styre både menneskesyn og politiske valg. Den jevne nordmann er blitt så gjennomsekulær at han eller hun ikke makter å foreta innlevelsens sprang og ta innover seg at religiøse faktisk ofte tror på en personliggjort, dømmende Gud, eller en Gud man kan føle nærværet av ved å nekte seg livets gleder – og dermed selv legger seg til den mentale uvanen det er å dømme andre.
Vi er kanskje alle skyldige i å vurdere vår neste, men sterkt religiøse mennesker kan dømme med uhørt kraft på bakgrunn av et verdensbilde med koordinater vi andre ikke klarer å forestille oss. Melve viser til Adam og Evas utdrivelse av Edens hage når hun snakker om den daglige tralten i en OBOS-blokk. Sandvik peker på amerikanske kristennasjonalisters ønske om å bygge et teokrati. Skalaen er ulik, viljen til å tvinge et bistert verdensbilde på andre, den samme. Det dreier seg om å dominere gjennom religiøst begrunnet moralsk overlegenhet.
En kristen kultur
Vi er mange, ikke minst i litterære miljøer, som de senere årene har vært opptatt av kristendommen først og fremst som opphav til sterke symboler og filosofiske tradisjoner, ja, til humanismen og ateismen selv. Det har vært en utbredt overbevisning at den klassiske religionskritikken, der man diskuterer religiøse dogmer og forestillinger som om de troende faktisk tar dem bokstavelig, representert i nyere tid av Richard Dawkins, Christopher Hitchens og andre «nyateister», er fanget i en forståelse av hva religion er for et fenomen som passer dårlig med situasjonen i Skandinavia. «Våre» kristne er jo ikke sånn, de er kulturkristne som forstår Bibelen figurlig.
Hilde Sandvik ser det annerledes: «Når liberalere romantiserer religion som identitet og kulturarv, uten å forstå dens potensial for underkastelse, spiller de autoritære krefter i hendene.» Hun hevder at vi ikke må bli så forgapt i den idéhistoriske tanken om at vi lever i en tusenårig eller 2000 år gammel kristen kultur at vi glemmer å være på vakt for samtidig kristen ukultur.
Debatten Sandvik har reist, som er blitt omfattende og har fått avleggere i en rekke retninger, viser at vi er mange som har gått rundt og trodd at det var det skandinavisk-sekulære paradigmet som gjaldt, mens vi sommeren 2025 nok befinner oss i en annen virkelighet. Med ett kryr det av mennesker som mener at religioner skal legge føringer for våre liv, og som oppfatter at de er på lag med historien.
Individets frie rom
Leser man Tove Ditlevsens svar på brevene sendt til Familie Journalen i midten av 1950-tallet, kommer man i berøring med et hverdagsliv fra en annen tid, og bekymringene, engstelsene og skammen folk levde med da. Man innser at individets frie rom var mindre den gangen kvinner var økonomisk avhengige av sine menn, og gikk hjemme av flere grunner enn for å bake surdeigsbrød nakne.
I Ingrid Brækken Melves svar til Klassekampens innsender er derimot de kollektive frigjøringsprosjektene som Georg Brandes innvarslet, og som for alvor ble satt ut i livet i de brede lag i den perioden Ditlevsen skrev sin spalte, stedt til hvile. Teksten hennes tar for gitt at de har tapt – eller vunnet frem i den grad at ingen lenger gidder å forsvare dem. Dermed kan de reverseres.
Slangen i paradis
Da jeg leste Melves tekst på ny, ut fra Sandviks tese om et nyreligiøst paradigmeskifte, der religionen søker verdslig makt, la jeg enda bedre merke til at den gir uttrykk for en tenkemåte der man trekker i tvil andre menneskers selvbestemmelse og integritet. Ja, der man vil bestemme og dømme.
Melve sier svart på hvitt at hun ikke tror på at innsenderen går naken rundt fordi han eller hun liker det: «[Jeg] mistenker at du går naken for de andre, med deres blikk i tankene, på den ene eller andre måten.» Tekstens sentrale påstand er rett og slett at selv privat, nøytral nakenhet er ekshibisjonistisk eller seksuelt motivert.
Igjen skal vi altså forstå vårt indre – og ytre – ved hjelp av slangen i Paradis.
Før styrte de dogmatisk kristne enklaver i utkant-Norge; nå beordres de hverdagsnakne ut til småbruk der de kan være ukristelige i fred.
Med slike «råd til leserne» blåses det liv i kulturradikalernes sjablong formyndermenneskene. Så finnes de faktisk! Det tilsynelatende glimtet i øyet viser seg å være selvfortreffelig overbevisning. Det var nok dette min venn la merke til, og som fikk ham til å sende en melding, vantro i møte med kjerubene.
