Vagant har gjentatte ganger tatt til orde for at de nordiske offentlighetene burde knyttes tettere sammen. Som begrunnelse anfører Audun Lindholm i en lederartikkel at «de hverdagslige ideene som blir til under vingen av en større tanke, har for lenge vært dominert av innflytelsen fra USA» (Vagant 1–2/2017). De nordiske landenes samhørighet i språkfellesskap, kulturarv og menneskelige kontakter strekker seg lenger tilbake og «går dypere enn det atlantiske samarbeidet». Nordisk kulturelt samarbeid skal altså kunne bli et alternativ til dagens internasjonale «legitimitetskrise», med symptomer som Trump og Brexit.
Et første motspørsmål kan være: Trenger vi virkelig dette? Og et spørsmål nummer to: Er det egentlig mulig å få til mer integrasjon enn vi har per i dag? Det vi kan kalle skandinavistiske eller nordistiske «bølger» har alltid vært knyttet til bestemte politiske og sosiale betingelser. De intellektuelle forbindelsene på midten av 1800-tallet må ses i lys av den politiske og kulturelle demokratiseringen som fant sted da. De tre skandinaviske landene fikk i samme tidsrom færre problemer enn andre europeiske land med hemmende halvføydalisme, aristokratisme, militarisme og imperialisme. Det foregikk parallelle prosesser i det politiske liv, via folkelige organisasjoner og gjennom en overveiende lavborgerlig kultur. Hva slags tilsvarende «bølge» av felles oppgaver kan vi eventuelt skimte i dag?
I storpolitikken er det lite å finne. Som kjent gikk det ikke så bra med den politiske skandinavismen, som i 1864 brakk ryggen i konfrontasjon med kontinentale stormakter. Erkjennelsen av at Skandinavia eller Norden ikke hadde tilstrekkelig egen kraft i det storpolitiske spillet, ledet i første omgang til nøytralisme, i neste omgang til dragningen mot vest: Medlemskapene i NATO eller EU (eller begge deler) bekrefter at Norden ikke utgjør noen selvstendig kraft i stormaktspolitikken. Men så har da Norden heller aldri vært en reell politisk enhet. Heller ikke under Kalmarunionen.
Det virkelige, eller mest «ekte», fellesskapet mellom folkene i Norden er et følelsesmessig fellesskap.
Dels kan vi finne årsakene til den politiske svakheten i Nordens naturforhold, i den geografiske plasseringen i utkanten av Europa, i en spredt og liten befolkning. Landene har vært eksportører av naturressurser, som tømmer, tjære, jern, kobber, fisk, flesk, og til sist olje og gass. Men ideologisk og kulturelt, importører. Det store unntaket er «det moderne gjennombruddet» på slutten av 1800-tallet.
Men dagens forfattere kan ikke regne med samme innvirkning på samfunnets kulturelle og intellektuelle nivå som en Ibsen eller en Bjørnson. I dag er forholdet mellom eliter og klasser annerledes, og demokratiseringen av utdanning og kultur har gjort høykultur mindre ledende og dens forvaltere mindre synlige og mindre viktige. Demokratisering av kultur fører nemlig ikke til større omsetting av reservoarer av «erfaringer, kunnskap, ideer og visjoner i substansiell debatt og fremtidsrettede samfunnsanalyser», som det sies i Vagants leder. Det er heller omvendt: Det substansielle kan bli nivellert, det analytiske banalisert, og et sant konglomerat av «meninger» ute i brede medier kan undergrave all sikker mening. Ingen «satsning på nye, fellesnordiske kvalitetsmedier» (Lindholm) vil kunne endre vesentlig på dette bildet.
Jo da, Nordisk Råds litteraturpris er stadig en viktig anerkjennelse. Men få av de siste tiårenes vinnere har vært lesermagneter, for å si det forsiktig. Prisen forteller knapt nok om en nordisk felleslitteratur. Samarbeid mellom universitetsansatte og intellektuelle vil også ha begrenset betydning, rett og slett fordi disse alltid utgjør et mindretall – og de som er opptatt av litteratur og kunst blant disse, utgjør et enda mindre mindretall. For et flertall av dem igjen er det sannsynligvis likegyldig om en bok, en film eller et musikkstykke kommer fra nabolandet, fra USA, eller fra «resten av verden».
Er det egentlig mulig å få til mer integrasjon enn vi har per i dag?
Etter disse innvendingene kan det kanskje virke som at jeg vil avvise enhver mulighet for en fellesnordisk litterær offentlighet. Men det finnes grunnlag for at en slik skal kunne gjenoppstå, om vi flytter blikket litt bort fra politikken og institusjonene. Selv om reaksjonene på Knausgård, Skavlan eller Skam skulle være døgnfluer, synes alle tre å berøre «noe» som virker felles. Så hva skulle da – antydningsvis – dette «noe» være?
Jeg tror det er en slags gjenkjennelighet, en type følsomhet: Det virkelige, eller mest «ekte», fellesskapet mellom folkene i Norden er et følelsesmessig fellesskap, nærheten til de små, nesten ubetydelige ting som gjør at «vi» kan trives i hverdagen. Det er det udefinerte som gjør at jeg kan spasere i finske Joensuu og tenke at jeg like gjerne kunne vært på Hamar (bortsett fra språket). Det er at du kjenner deg nærmere teglsteinshusene du ser i Ålborg enn dem du finner i Hamburg. Bare fordi du har vært der mer, kanskje? Ja, hvorfor ikke? At vi har vært mer hos, besøkt mer, flyttet mer til og fra, sett mer av lys og årstider skifte? Og møtt mennesker som er litt, men ikke ganske annerledes? Er det kanskje nettopp dette vi finner hos Knausgård, hos Skavlan eller i Skam, når vi skraper bort det sensasjonelle og tidsriktige?
I det globale politiske ordskiftet er nærhet, gjenkjennelighet og vane blitt miskjente forestillinger som også intellektuelle (ja, ikke minst dem) altfor raskt assosierer med negative holdninger som sjåvinisme, xenofobi og fordomsfullhet. Jeg vil hevde et motsatt standpunkt: Det er bare i den grad de nordiske folkene kan styrke og foredle de nære båndene (og forestillingen om dem) som finnes i sivilsamfunnet, at de også vil kunne sikre sine tross alt relativt fredelige og medmenneskelige omgangsformer.
En litteratur som erkjenner og demonstrerer akkurat dette, vil kunne ha appell til brede leserkretser også utenfor Norden, på steder slik nærhet er mer truet, eller kanskje ikke en gang synes tilgjengelig. Naturligvis har også dette forestilte fellesskapet en historie og en bakgrunn i samfunnene selv, og forestillingene er heller ikke alltid så edle og ubesværlige; de må kunne kritiseres, slik så mye god nordisk litteratur alltid har gjort. Men: De må også kunne forsvares, levendegjøres, dyrkes.
Nordiske forfattere har ikke alltid tatt på seg denne dobbelte oppgaven. En grunn kan ha vært skjebnen ved ikke å være født inn i verdens ledende kultursentra, men i en norsk kystby eller inne ved en finsk innsjø. Lengselen mot «der hvor det skjer noe». Men de beste av dem, de forkastet aldri sine trivielle røtter. Aldri helt.
