Her om dagen tenkte jeg på noe den svenske kulturjournalisten Fredrik Strage en gang skrev i sin fredagsspalte i Dagens Nyheter. Spalten, som sto på trykk i 2011, begynner med at han tekster sin venn (og tilbakevendende bifigur) Hipster-Kristofer, «som har fått sitt smeknamn eftersom han är oerhört trendkänslig», for å spørre om han vil være med på konsert med den en gang så zeitgeisty electroclash-duoen Crystal Castles. «Det är fel på min mobil», skriver Hipster-Kristofer tilbake. «Jag får meddelanden som du skickade til mig 2005. Måste lämna in den på reparation.»
Jeg tenkte på den SMS-en fordi min venn Espen (som ikke har noe etablert kallenavn, men pleide å være ganske trendfølsom, han også) nylig spurte i vår felles lesesirkel-chat om det var noen som ville være med på et arrangement på Blå i Oslo om Øyvind Rimbereids diktsamling SOLARIS korrigert (2004)? «Det må være noe feil med synkroniseringen av Messenger-kontoen min», holdt jeg på å svare. «Jeg får opp gamle Underskog-tråder.»
En umiddelbar klassiker
Men det ville kanskje ikke vært så veldig morsomt sagt, når jeg tenker meg om, og heller ikke helt presist, for nettsamfunnet Underskog ble etablert i 2005, og da hadde SOLARIS korrigert allerede fått en helt spesiell status. Diktsamlingen, Øyvind Rimbereids tredje, og den første skrevet på en blanding av stavangerdialekt, engelsk og andre nordsjøspråk, lagt i munnen på en arbeider i den (til dels underjordiske) rogalandsmetropolen Stavgersand i år 2480, ble utgitt av Gyldendal i slutten av oktober 2004. Dagens Næringslivs Ane Farsethås slo umiddelbart fast at SOLARIS korrigert er «en bok som både i originalitet og kvalitet er en av de betydeligste norske diktsamlinger på lenge»; «Stor poetisk tyngde», lød overskriften til Helge Torvund i Dagbladet (terningkastet kan man bare ane seg til, litteratur var hevet over sånt den gangen). Samme høst viet Vinduet 3/2004 hele tolv sider til boken, et anmelderessay signert daværende redaktør Janike Kampevold Larsen etterfulgt av et intervju med Rimbereid utført av herværende redaktør Audun Lindholm.
Så sent som i desember 2012, i en enquête på Vinduet.no omkring spørsmålet «Hvilken enkelthendelse, utgivelse eller tendens representerer eller oppsummerer tydeligst litteraturåret 2012?», foreslo daværende Prosopopeia-redaktør Trude-Kristin Mjelde Aarvik at «hvis vi skal snakke om tendens, er vi inne i den rimbereidske tidsalder». Siden har boken blitt oppført både på Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Den Norske Opera & Ballett; «Hvilken dikter har skrevet ‘WAT wul aig bli om du ku kreip fra din vorld til uss’?» – titteldiktets besnærende åpningslinjer – var en gang et spørsmål i Morgenbladet-quizen. Men det er over et tiår siden. Så er vi fortsatt inne i den rimbereidske tidsalder?
Innledningsvis i scenesamtalen på Blå, tirsdag 17. september, virket det som om hovedpersonen selv var litt i tvil om det. «I år er det 20 år siden Øyvind Rimbereids diktsamling Solaris korrigert ble utgitt. Det er klart det må markeres!», begynte programteksten for arrangementet, som ble ledet av Tomine Sandal og var et samarbeid mellom foreningen Litteratur på Blå og det flerfaglige forskningsprosjektet Translatability of Oil ved Universitetet i Oslo, som studerer «representasjonen av petroleumsolje» i blant annet litteraturen fra det siste århundret. Kanskje fant Rimbereid denne konteksten noe arbitrær, eller bare ikke i seg selv verdt en litterær helaften, med snurrende discokule i taket og det hele. På scenen trommet han fingrene nervøst mot låret, klødde seg litt duknakket i hårkransen og begynte samtalen med et forsvar for diktet som sjanger, som om han hadde behov for å legitimere sin tilstedeværelse. Han kom imidlertid knapt lenger enn til «det er behov for dikt, tross at de ikke selger fryktelig mye», før han kikket opp mot publikum og innså at forsvarstalen på en måte var overflødig: «Men nå er det jo samla overraskende mange her i kveld, da», konstaterte han.
Det var faktisk stinn brakke, så stinn at noen av landets fremste rimbereiditter – som min tidligere Vinduet-kollega Jenny Moi Vindegg, som skrev masteroppgave om lyrikken hans, og den kanskje mest erklært post-rimbereidske langdikteren, grenlandsskalden Aina Villanger – så vidt hadde fått plass helt bakerst.
Fjern og samtidig nær
Tre uker tidligere var jeg på et arrangement med Svein Jarvoll på Kafé Hærverk, rett borti nabolaget, i anledning 40-årsjubileet for hans debutverk Thanatos: Et polyfont dikt om døden (Gyldendal, 1984), på initiativ fra «fantomforlaget» Sola Scriptura, som består av Mazdak Shafieian og Jørn H. Sværen.
Det er noe fantomaktig over Svein Jarvoll også: Det begynner å bli mange år siden han ga ut en bok, uten at det har rokket ved hans status som landets ledende disformale essayist, men hans modus operandi kan kanskje minne om hvordan et av diktene i Thanatos, en oversettelse av den engelske 1700-tallspoeten William Cowper, slutter: «Nå er det få jeg omgås. Fjernt / I de tause skoger går min ferd, / Langt unna dem som før var mine feller.»
Når jeg ser på romanen, så tenker jeg på den som en tidskunst, den følger mennesket gjennom tidens løp … Mens diktet er akutt, det samler seg om kriser.
På Hærverk var det imidlertid mer enn nok folk, eller i det minste nok av hans feller – jeg skimtet både Tone Hødnebø, Arve Kleiva og et helt lite menasjeri av frakkekledde plastpose-poeter. Ved bardisken sto Jarvolls litterære våpendrager Ole Robert Sunde – han har hatt ryggplager i det siste og fått beskjed av legen om å stå mer – og aset seg en smule opp over at ingen forlagsrepresentanter var til stede, at det tydeligvis bare var Kyrre Andreassen som sto i hodet på dem. Den dagen Ole Robert Sunde er på et litteraturarrangement og ikke finner noe å ase seg opp over, vil Norge være fattigere som nasjon, og det samme hvis ikke det til enhver tid er en god del av befolkningen det bare står Kyrre Andreassen i hodet på – men på Blå var i alle fall opptil flere forlagsrepresentanter blant publikum; noen av dem sto sågar og hoia.
Hoiingen oppsto mot slutten av samtalen, etter at Tomine Sandal hadde forsøkt å sirkle inn hva som forklarer den vedvarende appellen til SOLARIS korrigert. Kanskje ligger appellen i at titteldiktet (som utgjør bokens første og lengste av tre avdelinger) «utforsker det å være et sansende menneske i et gjennomteknologisk samfunn», foreslo Sandal, «en fremtid som oppleves som både fremmed og nær, vil jeg si, det veksler?» «Jeg har aldri vært så glad i rene science fiction-bøker», svarte Øyvind Rimbereid, underveis i arbeidet leste han bøker om byplanlegging, om Japan, om demografi og livet i maurkolonier, fordi «det er flott å dikte på faktiske saker», som kanskje forklarer hvorfor Stavgersand anno 2480 ikke oppleves som bare fjernt. Sandal foreslo videre at bokens «post-olje-motiv» gjør den stadig aktuell. Det protesterte ikke Rimbereid på, han hadde bare kanskje ikke så mye mer å si om det. Til slutt foreslo Sandal at det kan være noe med den tvetydige slutten på titteldiktet – det er rom for tolkning om Stavgersand er et fysisk sted eller om aig-et, altså diktjeget, er blitt del av en «Breynmachin» kalt SOLARIS, hvor «ALL er linka til kverodder» – som gjør at leseren stadig vender tilbake til verket?
«Verk som tiltrekker meg har gjerne en sånn ambivalens», sa Øyvind Rimbereid. Han nevnte Hamlet – er farens hans levende eller et spøkelse? – og James Joyces kaudervelske roman Finnegans Wake, som han angivelig skrev for å «holde kritikerne sysselsatt i 300 år». Rimbereid leste deler av Finnegans Wake mens han holdt på med SOLARIS korrigert, fortalte han, og fant ut at «det er greit at det er skrevet, men det holder med én gang. I store partier er det komplett uforståelig, i alle fall for en jordisk mann som meg, fra Stavanger.»
Rimbereid hadde selv en roman bak seg (Som solen vokser, 1996), men han tror det ville vært vanskelig å skrive en med SOLARIS-språket, la han til: «Når jeg ser på romanen, så tenker jeg på den som en tidskunst, den følger mennesket gjennom tidens løp … Mens diktet er akutt, det samler seg om kriser.»
Rett på sak
Så begynte han å snakke om Per Sivle (1857–1904), den hardt prøvede folkedikteren, og hans salme «Den fyrste song», om forskjellen på den og en Karl Ove Knausgård-roman. Sivle går på fire strofer fra vugge («Den fyrste song eg høyra fekk / Var mor sin song ved vogga») til grav («Eg høyrer stilt frå mor si grav / Den song som all ting heilar»), mens «i romanen – og ikke et vondt ord om Knausgård … eller jaja, han ville tålt det òg – så ville jo selvfølgelig en scene ved morens grav vært skildra i detalj. Han er fantastisk god på det, bare så dere ikke misforstår meg, men Per Sivles dikt går rett på sak», fortsatte Rimbereid. «Og det er det jeg tenker med sangen og diktet, de kan trekke tråder over sånne kritiske punkter i livet. Der romanen vandrer gjennom, kan dikt bygge noen bruer, selv om de er usikre, mellom kriser, som det er fullt av i SOLARIS korrigert.»
Det var på dette tidspunktet folk begynte å hoie. Bortenfor meg sto Mazdak Shafieian, fantomforleggeren, han slo hendene ut og ristet sakte på hodet, som i en blanding av age og fryd; selv ble jeg så beveget at jeg holdt på å omfavne min lesesirkelvenn, heretter kalt SOLARIS-Espen, men jeg klarte å samle meg til bare å dulte ham i skulderen. Hva var det egentlig som traff oss? Kanskje var det bare ingen som hadde tenkt på «Den fyrste song» av Per Sivle på den måten på en stund; kanskje var det noe med det virtuose tankespranget mellom lyrikk og romankunst, som Øyvind Rimbereid tilsynelatende trakk ut av Breynmachinen sin der og da. I alle fall føltes det, en tirsdagskveld i september 2024, som om vi fortsatt var inne i den rimbereidske tidsalder.
