Horst Mahler er død, 89 år gammel. Dermed har et av de mest bisarre livsløpene i tysk etterkrigstid nådd sin ende.
Horst Mahler var den sosialistiske advokaten som selv ble Rote Armee Fraktion-terrorist, og som senere gikk inn i rollen som det tilsynelatende stikk motsatte – høyreekstremist og nynazist.
Mahler pådro seg mellom 2006 og 2020 mer enn et titalls dommer etter den tyske straffelovens §1301Paragrafen har en bestemmelse som gjør det straffbart «å gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet», den såkalte Volksverhetzungsparagrafen, for antisemittisme, Hitlerdyrking, Holocaustfornektelse med mer.
Sosialistisk advokatkollektiv
Horst Mahler vokste opp i en nazistisk familie. Fornavnet fikk han etter sigende til minne om nazi-martyren Horst Wessel. Mahler fortalte selv at hans far, Willy, etter en frokost i 1949 erklærte at det var meningsløst å leve videre i en verden uten Adolf Hitler, for så å begå selvmord.
Som jusstudent midt på 50-tallet var Mahler aktiv i den tysknasjonale studentforeningen «Thuringia», en av mange såkalte «Burschenschaften» og «schlägende Verbindungen» med orientering mot ytre høyre. Mahlers studier ble finansiert med et elitestipend fra «Studienstiftung des deutschen Volkes», og hans juridiske embetseksamen ble avlagt med toppkarakter. Mot slutten av studietiden meldte han overgang til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).
Mahler grunnla i 1964 sitt eget advokatkontor i Berlin og ble raskt en vellykket forretningsadvokat, ofte observert i åpen sportsbil på paradegaten Ku’damm.
Etter hvert inntok han tydelige venstreradikale posisjoner. Han meldte seg inn i den sosialistiske studentorganisasjonen Sozialistischer Deutscher Studentenbund (SDS) og knyttet i 1967–68 bånd til den utenomparlamentariske opposisjonen. I 1969 var han en av flere grunnleggere av «Sozialistische Anwaltenkollektiv» – det sosialistiske advokatkollektivet i Berlin. Blant de andre partnerne var Christian Ströbele og Otto Schily, som senere ble politikere i Bündnis 90/Die Grünen (det grønne partiet i det gjenforente Tyskland). Schily ble kjent som innenriksminister i Gerhard Schröders rød-grønne regjering (1998–2005).
Med advokatkollektivet som base inntok Mahler en stadig mer medieprofilert rolle som advokat for de kommende lederne i Rote Armee Fraktion, Gudrun Ensslin og Andreas Baader (etter varehusbrannen i Frankfurt i april 1968), kommunardene Fritz Teufel og Rainer Langhans og studentopprøreren Rudi Dutschke.
Befrielsen av Baader
Vinteren og våren 1970 hadde Mahler stadig mer kontakt med Ulrike Meinhof, Gudrun Ensslin og Andreas Baader. I mai var han med på forberedelsene til den voldelige «befrielsen» av den fengslede Baader. Han dro umiddelbart til Jordan for våpentrening sammen med 20 andre medlemmer av Rote Armee Fraktion, som ble dannet i og med flukten fra fengselet. Tilbake i Tyskland deltok han i tre bankran og ble fengslet i oktober 1970. Flere tidsvitner har hevdet at det uten Mahler aldri hadde blitt noe RAF.
I løpet av de første soningsårene økte avstanden til de andre RAF-kadrene, og i 1974 ble han kastet ut av organisasjonen. I fengselet fikk han besøk av blant andre representanter fra det maoistiske minipartiet KPD/AO, politikeren Gerhart Baum, som fra sin posisjon i borgerlig-liberale Freie Demokratische Partei (FDP) forsvarte borgerrettigheter og ytringsfrihet, og den konservative sosialfilosofen Günter Rohrmoser. I 1980 ble han sluppet ut på prøve. Han knyttet seg til FDP og fikk i 1988 advokatlisensen tilbake. Det hører med til historien at en av de viktigste støttespillerne i kampen for å gjenvinne advokatlisensen var daværende advokat og senere forbundskansler Gerhard Schröder (SPD).
Fra begynnelsen av 80-tallet og utover levde Mahler noe som kunne ligne en vanlig borgerlig tilværelse. Men glidningen mot høyre var i gang. Hans «coming out» som høyrenasjonal ekstremist knyttes gjerne til en tale under feiringen av Rohrmosers 70-årsdag i 1997, da han blant annet fastholdt at «det okkuperte Tyskland må befri seg fra sitt ‹skyldknekteskap› og våge oppreist gange for sin nasjonale identitet».
Siden gikk det slag i slag med hitlerisme, stadig mer oppsiktsvekkende antisemittiske erklæringer og medlemskap i Tysklands største nynazistiske parti, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Om jødene het det blant annet at de «bevisst arbeidet for ødeleggelsen av den nasjonale ånd og strebet etter fullt herredømme over alle verdens folk». I 2003 ble selv NPD for «moderat» for Mahler, og han meldte seg ut av partiet. (Mahlers enorme mengder av antisemittisk hatpropaganda inntil 2015 er samlet i en studie av Michael Fischer.)
Avlastende fortellinger
Mahler er ikke den eneste med bakgrunn i sosialistiske studentorganisasjoner som senere ble eksponent for tysknasjonal og høyreekstrem ideologi. Eksemplene på slike forflytninger er mange. Ofte har de vært knyttet til oppgjøret med egne naziforeldre, og rollen staten Israel (og jødene) fikk i etterkrigstidens vesttyske politikk.
I tidens anti-imperialistiske retorikk oppsto analyser av typen: Palestina er det nye Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er det nye Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Slike sammenkjedinger hadde en skyldfraskrivende virkning, de var psykologisk avlastende fortellinger som kunne snu opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. Gjerningsmennenes barn kunne forstå seg selv som ofre. Renkespillerne var sionistene og kapitalistene i allianse med USA.
Det store flertall av 68-ere deltok ikke i denne glideflukten mot åpenbar antisemittisme og høyreekstremisme. Men for noen gikk det slik. Horst Mahler var en av dem, en annen var Rudi Dutschkes nære kampfelle gjennom flere år, kapitallogikeren Bernd Rabehl.
Særegen utlegning av Hegel
Det sies at forsvarer Otto Schily (senere innenriksminister for SPD) på begynnelsen av 1970-tallet brakte Georg Wilhelm Friedrich Hegels samlede verker til Mahlers celle. Om dette stemmer, vet man ikke sikkert. Men som historikeren Wolfgang Kraushaar har vist i boken Die blinden Flecken der RAF (2017) er det liten tvil om at en særegen utlegning av Hegel er en av kildene til Mahlers høyreekstremisme. Idealet er det rene «Volksgemeinschaft» (folkefellesskap), hvor «das Volk» (folket) kan leve forsont og i samsvar med sin opprinnelighet. I et slikt samfunn er spaltningen som jødene og «de andre» angivelig representerer, ikke lenger til stede.
Den renheten som arbeiderklassens frigjøringsprosjekt ikke lyktes med å realisere, kan i stedet fullendes av «das Volk». Mahler uttrykte det ifølge Kraushaar slik: «En jøde som har forstått Hegel slutter med å være jøde.»
Særlig tre likhetstrekk mellom Mahlers venstreradikalisme og den senere Mahler er påfallende: anti-amerikanismen, antisemittismen og avvisningen av rettsstatens institusjoner.
Mahlers uttalelser radikaliserte seg år for år, og han benyttet bevisst rettssalen som talerstol. Under en helsebetinget prøveløslatelse i 2017 klarte han å komme seg til Ungarn. Der henvendte han seg likeså godt direkte til Viktor Orbán, og ba om politisk asyl. Han ble i stedet utlevert til tyske myndigheter.
Mahler måtte etter hvert operere bort begge beina fra knærne og ned. Da han på nytt skulle stilles for retten i 2023, ble saken trukket på grunn av den tiltaltes helsetilstand.
Det tyske 20. århundres ekstremismer
Med Mahlers livsløp som modell kan man dra på leting etter «den tyske furore» – etter det tyske 20. århundres ekstremismer, etter likhetstrekk mellom de marsjerende studentene anno 1933, 1960/70-tallets militante venstreekstremisme og vår tids nynazister. Flere har prøvd seg på dette, blant annet historikeren Frank Biess i boken Republik der Angst (2019). Men det er en risikofylt øvelse, og mulighetene for forenklinger står i kø. Et av de skarpest formulerte forsøkene på å skape sammenheng mellom 1930-tallets og 1960-tallets ekstremismer er Götz Alys bok Unser Kampf 1968 (2008). Wolfgang Kraushaar oppsummerte i 2021 debatten til da i et intervju hos bloggen Salonkolumnisten.
Men hva så med Horst Mahler? Som Stefan Reinecke i taz (die tageszeitung) skriver ved Mahlers død, kan noe fort gå tapt ved å ensidig vektlegge det historiske, samfunnsmessige og generasjonsbestemte ved mannen.
Mahlers liv bar vel så mye preg av det individuelle, det gåtefulle, det skakke og det dramatisk selvopphøyede: «For i sentrum for venstre- og høyreekstremisten, maoisten og nynazisten Horst Mahler sto alltid – ham selv.»
