Idealer og illusjoner En ny kulturradikal front?

I en kommentar publisert 20. juli advarer Vagants redaktør Audun Lindholm mot at religionen igjen søker verdslig makt. Med begeistring registrerer jeg at han slår til lyd for en slags kulturradikal front mot en nyreligiøs konservatisme som vil «bestemme og dømme» over andre mennesker. En slik kulturradikalisme ser jeg gjerne ta form!

Mer usikker er jeg på om vetene skal settes i ild av akkurat den Klassekampen-artikkelen som danner utgangspunkt for Lindholms advarsler: «De nære ting»-spalten til presten og forfatteren Ingrid Brækken Melve den 20. juni.

Jeg merket meg også akkurat den teksten, blant annet fordi den var usedvanlig godt skrevet. Kan hende noen vil mene at jeg leste den mer humoristisk og lettbeint enn det var grunnlag for, at jeg lot meg forføre av den elegante språkføringen, leste inn en tvetydighet som kanskje ikke er der – trekk ved Melves skrivemåte som Lindholm er inne på. Men er Melves svar på spørsmålet om innsender kan gå naken hjemme av en slik art at det kan beskrives som «dømmende og manipulerende», slik en venn siteres på i kommentaren? Og er det rimelig at merkelappen «svovelpredikant» klistres til Melves navn?

Drømmen om det frie mennesket

Folk må gjerne gå nakne hjemme og med shorts på jobben for min del. Jeg synes fortsatt kultur­radikalismen har mye for seg, og Helge Krog, Agnar Mykle og Vigdis Hjorth er blant mine norske favorittforfattere. Drømmen om det frie menneske het Leif Longums standardverk (1986) om den norske kultur­radikalismen, en drøm og et program jeg gjerne slutter meg til. Likevel husker jeg at jeg måtte trekke på smile­båndet da Melve svarte dette: «Jeg vet ikke, men jeg mistenker at du går naken for de andre, med deres blikk i tankene, på den ene eller andre måten. Hvis ikke, kunne du bare dratt gardinene for eller kjøpt lameller eller tilsvarende tilslørings­produkt som lover utsyn uten innsyn.»

Hvorfor synes jeg det var artig? Det virker jo litt provoserende at hun svarer noe så uventet, og Lindholm har helt rett i at vi skal være forsiktige med å påstå at andre lyver for seg selv. Men bør svaret leses som om det er ment personlig? Er det et angrep på innsenderens integritet? Det håper jeg ikke innsenderen føler, for det kan det vel neppe være: Svaret er basert på et spørsmål som strekker seg over tre skarve linjer, uten ytterligere personlig informasjon. Til tross for sjangerens du-henvendelse, gjør dette det vanskelig å lese det som noe annet enn et allment utsagn om vårt kulturelle forhold til nakenhet, et forhold Melve med vidd gjør et kulturelt og teologisk streiftog gjennom.

I sosiale medier har jeg sett at også andre har oppfattet Melves svar som et forsøk på å sette grenser for menneskets frie utfoldelse. En slik reaksjon later til å være tro mot kultur­radikalismens tanke om at ufriheten er samfunnsskapt, at det er presten og rektoren, forelderen og skranke­paven som med klirrende kjetting lenker oss fast og hindrer vår vei ut i frihet.

Avsløring av sosiale illusjoner

Paradoksalt nok, kanskje, ligner den retoriske strategien i «De nære ting»-spalten på en av kultur­radikalismens egne paradegrener: avsløringen av sosiale illusjoner. Jeg undrer derfor på om man ikke kunne ha fremført en lignende «avsløring», bare med henvisning til Sigmund Freud, Slavoj Žižek, Agnar Mykle, Roland Barthes, Vigdis Hjorth – eller hvem det måtte være?

«Du er en selvbedrager og tilhører som sådan forrige generasjon» – var det ikke med disse Freud-inspirerte ordene at Sigurd Hoels Syndere i sommersol (1927) åpnet? I romanen skulle fire unge kvinner og fire unge menn dyrke kjærligheten på en øy i skjærgården. De sverger på at tidligere generasjoners fordommer og illusjoner ikke får bli med i koffertene over til øya: «Ingen dramaer, ingen sjalusi, ingen slagsmål, ingen mord eller selvmord.» Som Helge Krog skrev i sin anmeldelse da boka kom ut (Dagbladet, 10.12.1927): «Se det er deres første illusjon.» For allerede Hoel, som var en av dem som introduserte Freud i Norge, hadde et dobbelt­blikk på frihets­trangen vår: Innen sommeren var over, tyknet også sjalusien i dem, snart sloss de, snart ville de gjerde inn og eie.

Forhåpentligvis kan Lindholms advarsel anspore til en diskusjon om kulturradikalismen og hvilken rolle den eventuelt kan spille i vår fortvilte samtid.

Til tross for et annet utgangspunkt og en annen begrunnelse, minnet spalten i Klassekampen meg på noe Vigdis Hjorth har skrevet (i Arr 4/2015) om hvordan hun som idéhistorie­student så andre innta rollen som det hun kaller «naken dame på fest», en tilsynelatende frigjort rolle hun selv ikke ønsket å inneha, uten at hun først skjønte hvorfor. Ikke før hun skrev følgende setning i dagboka si: «Det er ikke det at jeg ikke kan ta av meg på fest, det er det at jeg ikke vil ta på meg rollen naken dame på fest. Da forsto jeg! For hvor fri er en naken dame på fest? Kan den nakne damen på fest sitte med beina fra hverandre og diskutere politikk så puppene rister? Kan den nakne damen på fest kaste seg over pølsegryta og stappe i seg, kan den nakne damen på fest gjemme seg bort og håpe å gå i ett med tapetet?»

Det er mange forskjeller mellom historiene til Melve og Hjorth, og det kan hende at noen vil mene at den ene holdningen til og med kan ses som et angrep på den andre. Ja, kanskje vil noen si at det nettopp er gårsdagens snerpete religiøsitet som hvisker vår under­bevissthet i øret at vi ikke får være naken dame på fest, at Hjorths ambivalens skyldes nettopp det som står i prestens evangelium. 

Samtidig viser både Hjorth og Melve til noe sosialt ved nakenheten, enten den forekommer alene hjemme eller på fest, og begge oppnår en humoristisk effekt, tror jeg, i det de stiller ut ulike holdninger til nakenheten ved å komprimere og visualisere dem for oss.

Hallesbys helvete

Selv om folk gjerne må gå nakne hjemme for min del, kan jeg ikke se at Melves svar gjør at hun fortjener en merkelapp som Norges nye svovel­predikant. En slik betegnelse aktiverer uunngåelig assosiasjonene til Ole Hallesby og den vidgjetne helvetes­debatten i 1953, der også Helge Krog deltok. Da Krog skrev teksten «Overhengende fare for at Hallesby havner i sitt helvete» (Dagbladet, 14.02.1953), var dette et svar på en tale som ble kringkastet i radioen der Hallesby – for så vidt i likhet med Melves tekst – henvendte seg direkte til mottakeren. Pipekragen til Hallesby var imidlertid langt stivere og gammeldags enn mange kan forestille seg i dag.

Hallesby skremte ikke-troende med at rutsjebanen til de evige – e v i g e! – pinsler sto klar og ventet på dem: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på golvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Du vet at du ikke kan og ikke vil dø slik som du er nå. Du må bli omvendt innen du dør, men du vil ikke omvende deg nå. […] Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig å sove om kvelden. Du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete?»

Paradoksalt nok, kanskje, ligner den retoriske strategien i «De nære ting»-spalten på en av kulturradikalismens egne paradegrener: avsløringen av sosiale illusjoner.

Her er vi heldigvis ikke. Jeg klarer ikke å forestille meg at det Melve skriver om flammende sverd og bryske kjeruber er ment bokstavelig. Med tanke på hva Hallesby skrev om andre ting, kan vi bare spekulere i hva han ville svart Klassekampens innsender: I Den kristelige sedelære (1928) skrev han at skjønn­litteraturen hadde «nedbrudt vårt folks sedelige helse mer systematisk enn noe annet», mens det han kalte «dansegalskap» sto som «den mest ødeleggende pest som går gjennom vårt folk». Selv noe så uskyldig som kortspill ble av Hallesby sett som «en sykdom i vårt moderne samfunn, som holder på å undergrave alle høyere interesser i alle lag av folket og i alle aldre, fra det lille barn som spiller kort før det kan tale rent, til oldingen som knapt kan holde kortene i sine skjelvende hender.»

Tvisynt kulturradikalisme

Til sammenligning fremstår livsrådene Melve gir i Klassekampens fredagsavis som noe ganske uskyldig. De kraftigste merkelappene bør heller spares til noen som fortjener dem. Men forhåpentligvis kan Lindholms advarsel anspore til en diskusjon om kultur­radikalismen og hvilken rolle den eventuelt kan spille i vår fortvilte samtid.

Leif Longum konkluderte i sin tid med at en fornyet kultur­radikalisme måtte være kjenne­tegnet av et tvisyn: mot formynder­menneskene med sine sure miner og hevede pekefingre, men uten troen på at vi hadde vært frie om det bare ikke hadde vært for presten med Bibelen og lektoren med karakterboka; mot den gammeldagse hangen til å se ondskap og synd i enhver skulkede time, enhver flik av naken hud, enhver epleslang, samtidig som man også frir seg fra tanken om at vi spontant hadde blitt naturlige og frigjorte om vi bare kastet klærne og dro gardinene enten for eller til side.