Det var i Hellas han døde, Lord Byron, 19. april 1824. Men det var Italia som var hans land nummer to. Der hadde han vært i mer eller mindre frivillig eksil i nærmere sju år, fra han kom dit for første gang som 28-åring i oktober 1816 og til han forlot Genova i juli 1823, etter å ha oppholdt seg en rekke ulike steder. Til Roma kom han første gang i april 1817. Da bodde han på Piazza di Spagna, med utsikt til Spansketrappen og til det som rimeligvis ikke da var, men nå er et museum viet Keats og Shelley.
Slik kunne jeg holdt det gående, i petitjournalistikkens evige flaneri. Men at det er 200 år siden noen døde, er knappest grunn nok i seg selv til å befatte seg med vedkommende. At Byron antakelig var mer kjent for sin flamboyante personlighet enn for sin diktning, gjør oss kanskje også disponert for å tenke at verkene hans neppe lodder noen store dybder?
Men hvis Shakespeare er den eneste engelske dikteren som har hatt større «innvirkning på europeisk kultur og tankeklima» enn Lord Byron, må det vel være noe å hente også hos sistnevnte? Påstanden blir fremmet av Geir Uthaug, som har gjendiktet Byrons to mest omfattende verk, Childe Harolds pilgrimsferd (Bokvennen, 2012) og Don Juan (i to bind, Bokvennen, 2006 og 2009).
En slik skikkelse må det vel være noe ved. Men hva da? Hvor hos Lord Byron kan vi finne noe som er litterært relevant i dag?
Kanskje i selve det språklige. For min egen del har jeg i hvert fall tenkt at Byrons betydelige gjennomslag må ha hatt noe å gjøre med at språkføringen hans er relativt lettfattelig, noe som blant annet gjorde ham lettere å oversette enn mange av hans samtidige. I sitt forord til sjette, sjuende og åttende canto av Don Juan angriper Byron overklassens overdrevent sofistikerte språk, og siterer Voltaire: «Jo mer fordervet menneskets seder og skikker blir, desto mer forfinede blir de språklige uttrykkene; man tror seg å kunne vinne tilbake i språk det man har tapt i rettskaffenhet.»
Ledig og/eller stivbeint
Ikke minst på grunn av den ukompliserte setningsbygningen og det nokså begrensede ordforrådet blir Byron en av poetene det er lettest å tilnærme seg i tradisjonen for engelskspråklig lyrikk. Men også i det mer dikterfaglige skiller han seg ut fra mye av lyrikken i tradisjonen etter Petrarca, der det opphøyde og raffinerte ble dyrket. Hos Byron finner vi ikke bare andre tematiske innslag – noe rått og parodisk –, men også en annen rytme, mindre hakkete og bastant enn hos mange av forgjengerne. Mer plastisk. Ledigere.
Det er ikke dermed sagt at denne ledigheten eller smidigheten overlever hvis den blir overført til norsk, særlig ikke hvis man, som Uthaug i sine gjendiktninger, velger å gjengi Byrons diktning med både metrikk og rimskjema intakt. Tidvis blir det da både stivbeint og tvungent. Men Uthaug glimter til, som her, i omtalen av gladiatorkampene i Colosseum:
Her høres mumling fra et folkehav,
i medynk eller vill akklamasjon.
En mann blir drept og den han drepes av
er en som han, og grunnen? Tradisjon.
For slik er en arenas konvensjon,
og keiserens vilje – som er alt som skiller
fra liv til død. Det er sirkus’ funksjon.
Slagmarken er et sirkus; orm og biller
vil snart fortære soldat og skuespiller.
Moro. Om enn jeg nok ikke oppfatter det som så veldig byronsk. Siden jeg i stand til å forstå originalen temmelig godt, synes jeg likevel det er greit at Uthaug gjenskaper diktet på eget vis. Nettopp det at Byron er såpass tilgjengelig rent språklig for en vitebegjærlig norsk leser av i dag, gjør i mitt hode en rent bokstavelig oversettelse nærmest overflødig.
Å være i Venezia
Da han var midt i 20-årene, kunne Byron berette at han for første gang hadde skrevet en sonett, samt at han aldri ville gjøre det igjen:
Sonetter er de mest enerverende, forstenede og tåpelig platoniske av alle diktformer. Jeg avskyr denne Petrarca så dypt at jeg ikke engang ville ønsket å kapre hans Laura, noe den metafysiske sutrekoppen selvsagt ikke evnet. (min oversettelse, som ellers, hvis ikke annet er oppgitt)
Jamfør i Don Juan, der diktets forteller spør: «Think you, if Laura had been Petrarch’s wife, / He would have written sonnets all his life?»
Hos Byron finner vi en annen rytme, mindre hakkete og bastant enn hos mange av forgjengerne.
I Don Juan benyttet Byron rimeligvis ikke sitt hatobjekt, den «forstenede» sonetten, men i stedet den italienske strofeformen ottava rima, med åtte linjer à elleve stavelser. Dette var på Byrons tid en levende diktform: I Venezia, der han tilbrakte mesteparten av sine første italienske år, kunne han høre den framført som sang i gatene, i selskapslivet og i gondolene. Shakespeare kan nok ha hatt en million fortrinn sammenliknet med ham selv, innrømte Byron i et brev, men akkurat på dette ene punktet kunne han skilte med noe Shakespeare ikke var i stand til å matche: Han hadde «faktisk vært i Venezia – og tatt del i det lokale folkelivet».
En britisk–italiensk poet
«Jeg har bodd lenge nok blant dem», skrev Byron om italienerne, til å «føle sterkere for dem som nasjon enn for noe annet folk». Nærmere 100 år etter at den britiske poeten hadde levd og følt på det italienske, hevdet en kommentator som senere skulle bli en av landets ledende litteraturhistorikere, Umberto Bosco, at Byron var «noe mer enn en utledning med sterk kjærlighet til Italia»: Han var snarere selv en italiensk poet.
Det høres kanskje litt snålt ut, men Byron lot til å ha tenkt i samme baner selv. I 1819, i et brev til forleggeren sin, kunngjorde han like godt at han hadde til hensikt å skrive sine beste verk på italiensk, hvorpå han anslo at det ville ta ham noe slikt som ni år å virkelig lære seg språket. Litt av en ambisjon. Dette var på en tid da Friedrich Schleiermacher, «hermeneutikkens far», hevdet at «enhver forfatter er nødt til å skrive på sitt eget språk», altså morsmålet. Senere i århundret skulle Richard Wagner påstå at «å skrive dikt på et fremmed språk har til nå vært umulig, selv for de største geniene».
I The Bilingual Mind, and What it Tells Us about Language and Thought (2014) forteller Aneta Pavlenko, professor ved Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo, om hvordan synet på det å kunne flere språk historisk har vært preget av en rekke fordommer. I 1915 hevdet språkviteren Yitzhak Epstein i sitt verk La pensée et la polyglossie («Tanken og flerspåkligheten») at «flerspråklighet er en samfunnsmessig landeplage». På omtrent samme tid uttrykte Otto Jespersen, en av de mest kjente språkviterne i perioden, en tilsvarende oppfatning om det skadelige ved å være flerspråklig. Disse fagmennenes holdninger ble i nazi-Tyskland videreutviklet til et negativt syn på tospråklighet, som ble forbundet med «jøder, polakker og andre minoriteter» og ansett for å føre til «kognitiv svekkelse».
Nyere studier har gått i stikk motsatt retning. Nå regner mange språkforskere det for å være et «kognitivt fortrinn» å vokse opp omgitt av flere språk. Det hersker ikke enighet på dette punktet, men den fornyede interessen for å studere flerspråklig kompetanse har om ikke annet vist at det er noe fortegnet ved selve forestillingen om at det er naturlig for mennesker å bare lære seg ett språk fra barndommen av. Snarere er denne enspråkligheten å regne som et historisk unntak, som et produkt av ideologien forbundet med nasjonalstaten fra og med den vestlige modernitetens gjennombrudd.
Fornorskingspolitikken mot samer og kvener var typisk. Gjennom den såkalte Wexelsenplakaten av 1898 ble norske skoler instruert til å stramme kraftig inn på bruken av kvensk og samisk som hjelpespråk i undervisningen. Lærerne skulle sørge for at elvene ikke engang brukte morsmålet sitt i frimuttene. I 2023 leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen en over 700 sider lang rapport om forskningspolitikken til Stortinget.
I dag ser heldigvis de fleste i vår kultur annerledes på det å lære flere språk enn fordomsfulle fagfolk for hundre år siden. Det regnes som noe verdifullt, noe som gjør forståelseshorisonten bredere, som åpner verden for oss. Det betyr ikke at vi tillegger det tilstrekkelig stor vekt. Til tross for at flere og flere tar høyere og høyere utdanning, ser vi en nedgang i antallet som ønsker å studere fremmedspråk. Informasjonsmengden tårner seg opp, og allehånde misforståelser med den: Ville ikke økt satsing på språkstudier kunne bidra til å bøte på den babelske forvirringen?
Fremmede tunger og lepper
Lord Byron forsto verdien av å lære fremmedspråk. I 1821 ga han instruks til Lady Byron om at datteren Ada måtte bli undervist i italiensk, før han tilføyde:
Kan hende vil det være nærmest nødvendig for henne hvis hun skal tale med meg når vi møtes (hvis vi noensinne møtes) – for alt nå skriver jeg engelsk lettere enn jeg taler det – ettersom jeg hører det så sjelden. Det omvendte gjelder italiensk, som jeg taler flytende – men skriver unøyaktig – ettersom jeg aldri har studert det og bare har lært det ved å lytte.
Byron overdrev nok litt når han hevdet at han bare hadde lært italiensk ved å lytte. Mye tyder på at han var i stand til å lese italiensk før han kom til landet første gang. 22 år gammel forteller han i et brev postlagt i Athen at han hadde følt seg nødt til å lære språket.
Nå regner mange språkforskere det for å være et ‘kognitivt fortrinn’ å vokse opp omgitt av flere språk.
I diktet Beppo fra 1818 omtalte Byron det italienske språket som «that soft bastard Latin / Which melts like kisses from a female mouth», langt å foretrekke framfor engelsk, på sin side «grovt», «knirkende», «gryntende» og «gutturalt».
Når vi kommer så langt som til tolvte canto av Don Juan, fullført i desember 1822, oppgir diktets forteller at han har tilbrakt «seven years in Italy, / And have, or had, an ear that served me prettily».
I andre canto av Don Juan gir Byrons forteller en oppskrift på hvordan man kan gå fram for å lære språk:
’Tis pleasing to be schooled in a strange tongue
By female lips and eyes—that is, I mean,
When both the teacher and the taught are young,
As was the case, at least, where I have been;
They smile so when one’s right, and when one’s wrong
They smile still more, and then there intervene
Pressure of hands, perhaps even a chaste kiss;—
I learned the little that I know by this
Kamuflert selvbiografi i eksil
Allerede 18 år gammel hadde Byron snust på Dantes Inferno. Dante blir ofte omtalt som det italienske språkets far. Da menes gjerne at maktfulle åndshøvdinger på 1800-tallet valgte å basere seg på hans ordformer og språkføring da de trumfet gjennom en nasjonal språkpolitikk. I moderne studier av språk og nasjonalitet blir det i det hele tatt ofte forutsatt at etableringen av et nasjonalspråk foregår ovenfra-og-ned, at «riksspråket» så å si blir tvunget på en intetanende befolkning som står der og gaper på dialekt. Byron på sin side uttrykte at mange italienere allerede på begynnelsen av 1800-tallet nærte dyp beundring for Dante og Den guddommelige komedie: «Det er ingen italiensk gentleman, og heller ingen godt utdannet jente, som ikke kjenner de vakreste passasjene hos Dante til fingerspissene.»
Men det var ikke bare Dantes språklige innflytelse og dikteriske begavelse som imponerte Byron. Vel så viktig var det at Dante sto som en konsekvent kritiker av alle former for politisk tyranni: «Forfølgelse, eksil og frykten for å måtte gravlegges i et fremmed land, rokket ikke ved prinsippene hans.» Slik så Byron utvilsomt også seg selv. I Don Juan uttrykker diktets forteller det slik:
Tyrants and sycophants have been and are.
I know not who may conquer: if I could
Have such a prescience, it should be no bar
To this my plain, sworn downright detestation
of every despotism in every nation.
«Jeg har bodd blant lokalbefolkningen – og i deler av landet der ingen engelskmann noensinne har bodd», skrev Byron, da med henvisning til Romagna og særlig Ravenna, der Dante døde, og der graven hans den dag i dag er den fremste turistattraksjonen. Da Byron holdt til i byen i 1819, så han dette gravmonumentet «nesten hver dag». Det var det som ga ham inspirasjon til å komponere verket The Prophecy of Dante, ifølge ham selv det beste han noensinne skrev. Diktet består av fire cantoer, denne gang på Dantes eget versemål terza rima. Som så ofte ellers er Byrons diktning her langt på vei en form for kamuflert selvbiografi.
Dante er diktets jeg, men det er lett å ane at det ikke utelukkende dreier seg om den 500 år eldre eksildikteren. Det primære dikteriske grepet er identifikasjon. Byron tar på seg Dantes maske, og taler som om han er ham: «For mine is not a nature to be bent / By tyrannous faction, and the brawling crowd». Ikke minst understreker Byron at Dante nektet å la seg kue; at han forsvarte sin frihet til siste åndedrett: «They made an Exile—not a Slave of me.»
For den engelske romantikeren var Italia et nytt hjemland, og Roma en «bunnløs tankesmie» – i hvert fall ifølge hans norske gjendikter. I Den evige stad kunne Byron se Wrecks of another world, whose ashes still are warm. Og i sitt eksil sang poeten:
Oh, Rome! my Country! City of the Soul!
The orphans of the heart must turn to thee
