Lukningen av Norge Utenlandslektorene droppes

Går man gatelangs i en middels stor marokkansk by, kan man komme til å støte på en passe ærverdig bygning med logoen til Institut Français, der studenter i alle aldre er på vei inn for å forbedre fransken sin, slik jeg gjorde i kystbyen Essaouira i desember 2016.

Lignende scener utspiller seg daglig i hele la francophonie, de delene av verden som benytter eller en gang benyttet fransk som hovedspråk. Instituttene har likevel ikke kun med kolonitiden å gjøre; eksempelvis kan man i dag oppsøke Institut Français i Istanbul, Hong Kong og Mexico City – eller 13 ulike byer bare i Tyskland.

I Oslo har nok en del vært innom Goethe-Instituts fine lokaler – så kan man strides om de er like flotte som de som tilhører det italienske Società Dante Alighieri. Det spanske Instituto Cervantes har ikke kontor i Norge, men deler til gjengjeld flere etasjer med Goethe-Institut i hjertet av Stockholm.

Språkkunnskap som myk makt

Alle disse er eksempler på at statlige institusjoner arbeider aktivt for de store kultur­språkenes utbredelse i andre land. Institusjonene sprer kunnskap om sine eierlands bidrag til den humanistiske kulturen, samtidig som de sørger for å holde landene synlige på verdenskartet.

Norge har sin egen variant. Vi har ikke opprettet egne lokaler og standardiserte undervisnings­­opplegg; i stedet har staten under navnet Norgeskunnskaps­­ordningen finansiert såkalte utenlands­­lektorer ved universiteter rundt om, de senere årene gjennom Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), finansiert av Kunnskaps­departementet.

Utenlands­lektorene er super­spredere av interesse for norsk kultur og styresett.

Den første norske sende­lektoren kom til Sorbonne i 1913. I etterkrigs­tiden ble dette Gerhardsen-politikk, og i 1961 fantes 25 sendelektorer i Europa. Per desember 2025 betaler staten 17 utenlands­­lektorater ved 18 høyere læresteder i 12 land. I tillegg går noen av ordningens midler til andre saker, som honorarer til gjeste­­forelesere og innkjøp av norske bøker til universitets­­biblioteker, pluss arrangementer, ekskursjoner og gjeste­­opphold ved norske institusjoner.

I år har HK-dir begynt arbeidet med å avvikle Norges­kunnskaps­­ordningen. I et brev til Kunnskaps­­departementet 05.05.2025 skrev de: «Vi mener også at vi bør ha et handlingsrom knyttet til å gjøre justeringer på programmer og tilskudds­­ordninger som vi har.» Svaret kom i stats­budsjettet: Et kutt på 4,5 millioner i ordningen for 2026 og fullstendig avvikling fra 2027.

Riktignok kan man studere nordisk språk og litteratur ved høyere utdannings­institusjoner i ulike land også uten at den norske staten betaler for det. Men blant alle verdens språk er det ikke gitt at nettopp norsk vil bli prioritert av institusjonene selv. Det har utvilsomt hjulpet godt at Kongeriket Norge har hatt en ordning for å bidra med noen kroner eller en hel lektor. Og at Danmark og Sverige har hatt parallelle ordninger. Som den danske lektor Anna Wegener i Firenze nylig sa i Forskerforum: «Vi kan ikke tage udlandets interesse for dansk sprog og kultur for givet.»

Norskstuderende i Beograd

I oktober besøkte jeg for første gang Serbia. Der traff jeg både nåværende og tidligere studenter i norsk. De var bredt orientert og snakket språket overraskende godt. Hvordan kunne dette ha seg? Jo, det skyldes at det filologiske fakultetet ved Universitetet i Beograd har en avdeling for skandinaviske språk, litteratur og kultur, med norsk som største fag. En av underviserne er en norsk utenlands­lektor. (Avdelingen er livsverket til Ljubiša Rajić (1947–2012), noe man kan lese mer om i Vinduets nyhetsbrev fra 9. mai 2022.)

Tidligere har jeg møtt flere norskstudenter i andre europeiske land. En del har lært seg norsk på grunn av tung mytologisk rock. Andre på grunn av velferdsstaten, Karl Ove Knausgård eller fordi tilfeldighetene har eksponert dem for noe(n) fra Norge de har forelsket seg i. Felles for mange av dem er at de har hatt muligheten til å lære språket takket være en lektor betalt av den norske staten.

Giuliano D’Amico, professor i nordisk litteratur og leder for Senter for Ibsen-studier, forteller i Klassekampen 8. desember om sin vei til fordypning i norsk litteratur og leder­vervet ved Universitetet i Oslo: «Jeg ville aldri kommet meg dit uten et utenlandsk miljø med norsk sendelektor, rekruttert fra Norge med sterke kvalifikasjons­krav og økonomisk støtte.» Ikke alle som studerer skal bli professorer, men D’Amicos eksempel viser tydelig hvordan et stadig mer inter­nasjonalisert fagmiljø for nordiske litteratur­studier har kunnet høste av Norgeskunnskaps­ordningen.

Burde ordningen kanskje heller ha ligget under Kultur­departementet? Sikkert er det i alle fall at uten denne ordningen vil eksempelvis Fosseprisen og NORLA – og gjestelands­satsinger på bokmesser fra Warszawa via Leipzig og Frankfurt til Bologna – i lengden ikke betale seg. For hvem skal oversette den norske litteraturen som så mange arbeider hardt for å gjøre kjent der ute, til andre språk, eller tekste norske Netflix-produksjoner, dersom det ikke rekrutteres stadig nye oversettere?

Eller kunne den flyttes til Nærings­departementet? Utenlands­lektorene er super­spredere av interesse for norsk kultur og styresett – og jobb­muligheter – i sine respektive land. Ikke minst bidrar den statlige støtten til bildet av Norge som et politisk stabilt samfunn verdt å satse på, for universiteter, studenter, kulturutøvere, næringsliv og andre.

Sånn sett kunne den like gjerne ligget under Forsvars­departementet, for som utenlands­lektor i Strasbourg Pål H. Aasen nylig kommenterte i Morgenbladet, er ordningen de siste årene blitt styrket i «land som ligger langs aksen som nå er utsatt for trusler og negativ påvirkning fra Russland, som Litauen og Estland – hvor de russiske kreftene selvfølgelig har forstått hva verdien av kulturell påvirkning består i».

Gjenglemte lekser

Svenske Martin Gelin kom akkurat med boka Mjuk makt (Volante, 2025), som Expressens kritiker Thomas Götselius mente den svenske kultur­ministeren burde ta lærdom av.

Martin Gelin løfter frem Sør-Korea, som over tid har tilrettelagt økonomisk for litteratur, filmer og tv-serier (og popmusikk), og nå er kjent over hele verden som et levende demokrati med stor kunstnerisk frihet. Götselius’ anmeldelse konkluderer med at «motsättningen mellan satsningar på kultur och satsningar på försvar är falsk. De västerländska demokratier som stryper flödet till kreativa näringar med hänvisning till att det är dyrt att rusta upp har inte gjort sin hemläxa.»

Noen – enten i HK-dir, Kunnskaps­departementet eller begge steder – later altså til å ha glemt å gjøre leksene sine. I en situasjon der de internasjonale spenningene er større enn siden slutten av andre verdenskrig, og der Norge står utenfor EU-fellesskapet, har de fått den kvikke ideen at vi bør kvitte oss med denne rimelige investeringen i mellom­folkelig kultur­kontakt, næringsliv og demokratisk robusthet.

Feilplassert foretaksomhet

Det begynner dessverre å ligne et mønster. Et mål for Norgeskunnskaps­ordningen har vært å trekke utenlandske studenter i norsk språk, litteratur og kultur til studie- og forskings­opphold i Norge. Også dette har staten rotet med: I 2022 fremmet regjeringen et forslag om å kreve studie­avgift for studenter fra land utenfor EU/EØS og Sveits, og høsten 2023 begynte de fleste offentlige universiteter og høyskoler i Norge å kreve skolepenger av denne kategorien utenlandske studenter. Dermed falt antallet nye studenter fra land utenfor EU/EØS rundt 80 %.

I juni 2025 annonserte regjeringen derfor at de igjen ville fjerne kravet om «kostnads­dekkende studie­avgift» for utenlandske studenter. I stedet skulle institusjonene få frihet til selv å bestemme hvor mye de vil ta betalt. Per i dag er det uklart hvor mange – og hvilke – institusjoner som forsøker å holde prisene lave eller gjeninnføre gratis­studier for enkelte grupper, og om man vil nærme seg å få interessen fra studenter tilbake på det tidligere nivået.

På denne måten blir det stadig færre grunner til å si som Winston Churchill: «Look to Norway! Her fortitude, her vigour, her enterprise are models to all nations.»

Staten foran knappestøperen

Snarere får slike tiltak det til å se ut som at noen i stats­apparatet har gitt etter for nordmannens evige tilbøyelighet til å være seg selv nok.

Dermed bidrar de til at stadig færre utenfor Gudbrands­dalen vil kunne gjenkjenne denne formuleringen fra Peer Gynt (1876). Den handler om hvordan Peer i møte med knappe­støperen avsløres: Han har gått gjennom livet uten å «være seg selv» i moralsk eller etisk forstand. Heller har han vært seg selv nok – drevet av innfall, uten plan og mening, og uten forankring i selvstendig forståelse av ansvar eller fellesskap.