For litt siden satt jeg og lyttet til et intervju i radioen med Agnes Ravatn, en forfatter som jeg liker og respekterer, en som skriver romaner som underholder – et uttalt mål ifølge henne selv –, men som også reflekterer tidstypiske trekk ved samfunnet. Sistnevnte gjør hun muligens i enda større grad i essayene hun skriver, i tekster som utfordrer oss og gjør det mulig å tenke andre tanker, eller i det minste viser oss at andre tanker finnes. En del av det å tenke andre tanker – vil jeg legge til – ligger naturligvis i å møte andre måter å bruke språket på, få tilgang til alternative former for forståelse.
I det nevnte intervjuet fra 14. november, ledet av en nysgjerrig og oppmerksom Cille Biermann, uttrykte Ravatn bekymring for befolkningens leseevner, blant annet fordi oppmerksomheten er blitt så adspredt, evnen til konsentrasjon så forstyrret av nettets mektige distraksjonsmaskiner. Poengene kan ikke nevnes ofte nok. Samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til en diskrepans, som hverken intervjueren eller intervjuobjektet er skyld i, men som heller ledelsen i NRK må ta ansvar for, gitt endringene som er gjort hos allmennkringkasteren den siste tiden.
Glimrer med sitt fravær
Radioprogrammet jeg skriver om heter Åpen bok og byr nesten utelukkende på intervjuer med forfattere. Samtaleformen er dessuten enerådende i kanalens andre radioprogram om litteratur, NRKs Leseklubben. I sistnevnte er forskjellige gjester – de fleste i kjendissegmentet, få med litteraturfaglig bakgrunn – satt til å diskutere en eldre eller moderne klassiker: Frankenstein, Genanse og verdighet og liknende. Samtlige bøker i Leseklubben så langt har enten vært norske eller oversatt fra engelsk. Alle er romaner. Resten av verden – og resten av bokverdenen – glimrer med sitt fravær.
Derfor ville det være rimelig å anta at allmennkringkasteren, som finansieres av staten, altså hele Norges befolkning, ville være sitt ansvar bevisst og by på et større mangfold, ikke bare i hva som presenteres, men i hvordan det presenteres.
Men slik er det ikke medio november 2025. En vanlig radiolytter som ønsker å orientere seg i den nye skjønnlitteraturen får lite hjelp av NRK. Programmer om poesi er heller ikke mulig å finne. Det samme gjelder for den som er på jakt etter mer dyptloddende litteraturkritikk eller noe så enkelt som alminnelige bokanbefalinger eller streit forbrukerjournalistikk. Ønsker man å vite mer enn hva bøker kan være eller bety, eller høre en kyndig persons vurdering av et nytt verk, må man til NRKs statsdrevne søsterkanaler i utlandet, eller lete i skogen av podkast-alternativer.
NRK skal likne et bibliotek
Før jeg går videre, må jeg understreke én ting, i og med vi lever i de umiddelbare reaksjonenes tid: Det var ikke innholdet i samtalen mellom Biermann og Ravatn som fikk meg til å stusse. Systemene som tech-selskapene har skapt – og som Biermann og Ravatn diskuterte – har ført til store utfordringer for et lite land som Norge. Det kan virke som om vi har like liten innvirkning på dem som vi har på været. Hverken Biermann, Ravatn eller jeg har særlig mye vi skulle ha sagt på systematisk nivå, gitt hvordan ting har utviklet seg, i sosiale medier, med ChatGPT og så videre.
Men NRK er vårt, det er finansiert av befolkningen, og er ment å formidle det som kommersielle aktører – eller aktører i utlandet – overser eller velger bort. På noen vis skal NRK likne et bibliotek; det skal gi oss oss tilgang på forskjellige måter å tenke på, et vell av synspunkter og verdensbilder.
Dette kan vi naturligvis oppleve ved å lytte til samtaler, også samtaler mellom folk som ikke er eksperter, som først og fremst er entusiastiske og nysgjerrige, slik tilfellet er i Leseklubben. Men prioriteringene kan over tid oppleves noe fantasiløse. Dersom podkasten er 10- og 20-tallets mest moteriktige sjanger, er praten som form blitt hegemonisk. For selv om podkastformen er åpen og vid – og kan romme alt fra dokumentarer til opplesninger – har praten fått enormt med plass og makt, om vi så snakker om Joe Rogan eller nevnte Åpen bok. Praten er allestedsnærværende. Praten er umulig å unnslippe.
Alt for litteraturen
Hva er galt med det? Relativt sett lite, i alle fall ved første øyekast.
Selv har jeg aldri villet være med på en generell kritikk av programflater som populariserer litteraturen. Jeg liker at omtalen av bøker er dialogisk; meninger dukker opp, brytes mot hverandre, noen ganger på best tenkelige vis, som i møtet mellom Biermann og Ravatn. Jeg er glad for Leseklubben, slik jeg var glad for Brenner deler dikt, som fortsatt er tilgjengelig i NRKs digitale flater, eller Leseforeningen, som jeg en gang selv jobbet med. NRK må gjerne lage gameshows om bøker, presentere lyrikk i form av danseprogrammer, lage bok-o-rama med forfattere i kostymer, kjør på, knock yourself out, alt for litteraturen.
Men tilbudet bør ikke utelukkende bestå av prat eller underholdning eller en syntese av begge disse.
Er det noe jeg savner i dagens radioflater, stadig oftere og stadig mer, så er det tilgang på kunnskap som utfoldes i form av lengre argumentasjonsrekker. Jeg vil ha analyser utført av fagkyndige, synspunkter som ikke nødvendigvis er skarpe, men gjennomtenkte og grundige. Jeg vil vite hvorfor en bok skal leses eller ikke leses, men aller mest: oppleve tenkning i møte med tekst, hva litteratur kan sette i gang hos én leser, og dermed kanskje også sette i gang hos meg, enten på hodenikkende eller hoderystende vis.
Bokanmeldelsenes forsvinning
Søker jeg i nyere programmer fra NRK, er det jeg etterlyser – lengre kvalitetsvurderinger, dyptloddende kunnskapsformidling, fortolkning og analyse – stadig vanskeligere å finne.
Litteraturkritikk finnes ikke lenger i radioen, i alle fall ikke i den formen som har eksistert i årtier. På NRKs nettsider var det lenge vanlig å se nye bokanmeldelser hver dag, annenhver dag eller hver tredje dag. Men da jeg begynte å jobbe med denne teksten, hadde det vært to uker siden NRK sist publiserte en bokanmeldelse. 20. november kom det en ny, terningkast tre til en sakprosabok om økonomi. 25. november hadde ikke NRK publisert en eneste anmeldelse av en skjønnlitterær bok på 20 dager.[1]
Til Klassekampen 25. november uttaler Rune Håkonsen (prosjektleder for anmeldelser i NRK) at antall anmeldelser ikke har gått ned. Han påpeker at de har «holdt samme nivå på antall verk eller hendelser» som vurderes, mens spisskompetanse på publisering og en egen desk sørger for digital spredning. Men i november 2025 var det tydelig at noen «verk og hendelser» var blitt nedprioritert: romanene, diktene, novellesamlingene. 26. november lysnet det endelig litt, da Thula Kopreitan løftet fram diktsamlinger av Gro Dahle, Casper André Lugg og M. Seppola Simonsen i en samleanmeldelse på nett.
Teksten ser likevel ut til å være unntaket for novemberregelen.
Praten er blitt enerådende
Trenden er del av et større bilde, kall det gjerne en sjangerdreining. Eller en sjangersementering. Popmusikk, jazz, billedkunst, arkitektur – stadig flere områder av kulturen overlates til dialogformen. Praten er snart NRKs eneste måte å omtale nyere estetiske arbeider på, i alle fall om vi holder oss til radiomediet. I møte med endringen kan det av og til være relevant å sammenlikne med sportsjournalistikken.
Se for deg en serie med programmer der gjestene har en – i beste fall – middels interesse for fotball. De har fulgt med på kamper i liten grad, har noen berømte navn i hodet, men har ikke alle reglene presente. Ikke kan de historien, de vet ikke hvem som har vunnet flest eller færrest mesterskap, hvilke teknikker og taktikker som har vært rådende og hva som har erstattet disse. Likevel inviteres de til studio for å fremme synspunkter på fotball. Fagligheten og formidlingsevnen – det vil si: viljen til å vise oss de lange linjene og mindre åpenbare sidene ved idretten – stiller i andre rekke, om den i det hele tatt er til stede.
De aller fleste med interesse for sport ville ha ønsket et par slike programmer velkommen, eller i verste fall tålt dem, fordi NRK på denne måten nådde ut til flere, til de ennå ikke overbeviste. Men de færreste ville ha godtatt det som hovedtrend. De ville ha oppfattet endringen som en forringelse av sportsdekningen.
Å møte kulturen som det den er
Skepsis til ekspertenes makt kan være sunt. Men en verden der fagfolk skyves til side er i beste fall lite givende, i verste fall direkte farlig.
Selv er jeg omtrent midt i målgruppen for NRKs kulturdekning. Man kunne like gjerne tatovere P2 i pannen på meg. Det betyr imidlertid ikke at jeg kun ønsker meg innforståtte radioprogrammer om kunstfeltene jeg interesserer meg for. Tvert imot. Jeg har aldri vært avvisende til de mer underholdende eller lette formene for radio og tv. Like fullt opplever jeg P2s kulturdekning som stadig mindre relevant for meg, som lytter og leser. Fordi det som tilbys likner mer og mer på det jeg får tilgang til på annet vis, ikke minst i NRKs egne flater.
Én ting har de fleste skjønnlitterære tekster til felles: De viser oss et utall ulike forståelseshorisonter, i møtet som finner sted mellom leser og tekst.
Verre er fornemmelsen av at det som finnes av kultur, uavhengig av utøver og sjanger, ikke skal møtes som det det er, som uttrykk for ideer og følelser man ikke nødvendigvis har tenkt selv. Eller mer presist: som noe som tenker på annet vis, på måter som hverken praten eller radiodokumentaren kan romme, i alle fall ikke til fulle. Som har et annerledes språk eller en annen tilnærming eller grunnholdning enn det man finner andre steder, noe man må møte – ikke nødvendigvis med et åpent sinn, men med et aktivt, arbeidende, søkende sinn.
Det er nettopp derfor fagpersonen er viktig i møte med litteraturen. Ikke fordi hen gir oss en oppskrift på hvordan vi skal tolke verket, men fordi vedkommende peker i retninger av hvordan verket kan forstås. Så blir det opp til lytteren eller leseren å ta seg av resten. Et slikt møte med litteraturen kan vise seg gjennom dialog, men ikke utelukkende. Det som også trengs er argumentasjon og fortolkning; nysgjerrighet, men også motstand. Avsenderen må dessuten være ærlig, i formen som velges, språket som brukes, i at møtet med kunst ikke bare handler om lyst. Det er også et arbeid, det krever tid og innsats.
Ting kunne vært annerledes
Hvorfor er dette arbeidet viktig? I en tid der selv små løgner blir framstilt som enorme sannheter og brukt i propagandaøyemed, kan det framstå mindre viktig å bruke tid på fiksjoner. Vi må pirke de farlige fiksjonene fra hverandre, gjennom alt fra sider for faktasjekking til debatter, alminnelig journalistikk til sakprosa for allmennmarkedet. Men møtet med de andre fiksjonene – og her har lyrikken og essayet har også en rolle å spille – bør være en del av tenkningens beredskapslager, selv om effekten ikke alltid er like lett å få øye på.
Forskere så vel som utøvere har brukt årtusener på å forstå hvordan litterære tekster fungerer, og de kommer til å fortsette med det samme helt til menneskeheten forsvinner. Kunst har dessuten en betydning og påvirkningskraft som ikke lar seg redusere til rent pragmatiske kategorier. Enkelte litterære tekster har umiddelbar bruksverdi, spesielt i historiske øyeblikk – tenk bare på gjenbruken av Nordahl Griegs «Til ungdommen» (1936) etter terrorangrepene 22. juli – men de svarer oftere på andre behov.
Noe av det viktigste skjønnlitteraturen gjør er å vise oss at verden ikke nødvendigvis er slik vi tror den er. Ting kunne ha vært annerledes. Dersom du eller jeg hadde vokst opp på en annen måte eller med et annet språk, kunne verden ha vært en annen, kanskje mye verre eller mye bedre.
Men enda viktigere: Skjønnlitteraturen viser at også blikket på vår egen samtid, vårt møte med den, avhenger av hvordan vi ser den, både hva slags optikk som brukes og hvordan den brukes. Fortellingene vi omgir oss med, kan være fulle av feil og misforståelser og skjevheter. Eller de kan, ved nærmere ettersyn, peke på sannheter som ikke nødvendigvis er åpenbare. Det kan vise seg at vi har mer til felles med andre, eller langt mindre til felles med andre. Menneskene vi har rundt oss er ikke nødvendigvis som vi tror, ei heller er verden ensbetydende med våre oppfatninger. Noen ganger kan det være bedre å vente enn å reagere.
Effekten av lesing kan være oppløftende eller fremmedgjørende, men er uansett øyeåpnende i en eller annen forstand.
Prosessen fortjener en egen plass
Jeg forenkler voldsomt her, ikke uten vegring, for ja, jeg vet at skjønnlitteraturen gjør mye annet også. Men jeg gjør det for å vise hva som går tapt når skjønnlitteraturen får mindre plass. Eller mer presist: hva som skjer når fortolkningen avskjønnlitteraturen, forståelsen av hva andre former for språkarbeid gjør med oss, nedprioriteres. Resultatet blir ensretting.
De beste bøkene lar seg vanskelig oppsummere, og de endrer seg med tida. Dramaet om Hamlet antar nye valører for hver ny epoke; Robert Frosts road less traveled by endrer utseende og karakter hver gang et nytt menneske går den samme, ensomme veien; og det finnes mange madeleinekaker, alt fra sonetter til krimromaner kan vekke minnene våre til live. Men én ting har de fleste skjønnlitterære tekster til felles: De viser oss et utall ulike forståelseshorisonter, i møtet som finner sted mellom leser og tekst. Ikke bare nødvendiggjør de aktiv og kritisk tenkning, de viser hva aktiv og kritisk tenkning kan føre til, mulighetene som denne praksisen rommer.
Legg merke til at det er selve møtet jeg peker på her, det vil si omgangen med tekstene og ikke tekstene i seg selv. For det er noe eget som skjer i denne prosessen, og prosessen fortjener en egen plass, fordi den byr på egne måter å tenke på som vi kan ha godt av. I en verden preget av falske nyheter, propagandakrig, steile fronter og det jeg – i en annen sammenheng – har kalt nettets responsmani, er ikke fortolkning av fiksjonstekster og poesi en form for luksus, noe vi driver med når vi ikke er opptatt med nyhetssendinger og debatter. Fortolkningen er ikke lek eller tidsfordriv, eller noe som er forbeholdt feinschmeckere. Den kan også være en nyanserende og demokratiserende kraft.
Hvilket bringer meg tilbake til det tidligere nevnte intervjuet i Åpen bok. Samtalen jeg hørte på byr på fortolkning, det ville være feil å si noe annet, og tankene lytteren får med seg er engasjerende og kloke, det vil jeg absolutt mene. Samtidig finner tenkningen sted innenfor noen etablerte rammer. Rammene er ikke et problem i seg selv, i alle fall ikke utelukkende. Problemet er snarere den – etter hvert påtrengende – mangelen på andre fora, sjangrer, formidlings- og funderingsmåter. Jeg regner med at både Ravatn og Biermann ønsker disse andre måtene velkommen. Men gjør NRK det?
Ravatns bekymring
Hvorvidt vi er enig eller uenig i valgene NRK gjør, handler nok om hva slags samfunn vi ønsker. Og om hvordan dette samfunnet skal møte helt reelle trusler mot vår egen evne til å se og lære og fundere.
Underveis i intervjuet nevnte Ravatn to uheldige trekk ved samtiden: 1) nettets innarbeidede forstyrrelser og avbrytelser, 2) den generative kunstige intelligensens inntog. Jeg deler Ravatns bekymringer, slik de ble formulert i Åpen bok, og er neppe alene om det. Vi er omgitt av systemer som ber om kjapp tilbakemelding, vi skal reagere først, eventuelt tenke etterpå, hvis vi da i det hele tatt tenker. Samtidig blir KIs produksjonsevne forvekslet med kreativitet og oppfinnsomhet, noen ganger også med reell vurderingsevne. Sammen blir disse kreftene del av den samme, digre, omseggripende fornøyelses- og løgnmaskinen.
Like fullt finnes det en annen, muligens enda større problemstilling på horisonten: demonteringen av vårt vern mot kreftene det er snakk om. Som en rekke aktører har påpekt andre steder, blant annet i et innlegg i Aftenposten 6. november, er mediebildet i dag preget av en dramatisk nedskalering av litteraturdekningen, også i aviser som mottar pressestøtte. Dessverre ser NRK ut til å følge samme tendens, til tross for allmennkringkasterens unike finansiering og frihet. Med det sikter jeg ikke til «antallet verk og hendelser» de løfter fram, men hva som omtales og hvordan. I stedet for å formidle kritiske perspektiver og praksiser som vi ikke får tilgang på ellers, følger NRK strømmen i samfunnet for øvrig.
Litteraturkritikk finnes ikke lenger i radioen, i alle fall ikke i den formen som har eksistert i årtier.
I et annet intervju – i Klassekampen 22. november – blir Ravatn konfrontert med nedgangen i antall litteraturanmeldelser i pressen de siste årene, en halvering på seks år. Utviklingen er et trist skue. Hadde jeg selv sittet i NRK, ville jeg oppfattet nedgangen som en enorm mulighet til å løfte frem det som blir ignorert og bore dypere i det som allerede finnes, til å hegne om det som nedprioriteres, men også tenke nytt, til å dyrke de unike, litterære kritikerstemmene og gi plass til de mest utfordrende tekstene.
Det er ikke det som skjer nå. I stedet har NRK fjernet enkelte stemmer fra eteren og bestemt hvordan de gjenværende skal opptre på torget. Mens alternativene, de som tenker og skriver annerledes, de som representerer praksisen med å tenke annerledes – en annen forståelse enn de rådende formene gir rom for – må holde seg til kryp på loftet eller hjørner i kjelleren. Derfra sender de en og annen melding, men de færreste av disse når fram til resten av befolkningen. For folket har for lengst blitt opptatt av andre ting.
Men prate, det kan vi fortsatt, om vi vil.
Vi kan prate som om ingenting har hendt.
[1] Her holder jeg Siss Viks utmerkede bokbrev utenfor. For selv om de også peker til og delvis inneholder litteraturkritikk, er bokbrevene snarere en særegen blanding av forskjellige tilnærminger til bøker, nesten en sjanger i seg selv, der kåseri avløser reportasje, reportasje fører til forbrukerveiledning, forbrukerveiledning munner ut i intervju, og så videre.
