Utskiftbare ofre Oppdragelse etter Gaza etter oppdragelse etter Auschwitz

Den blindt mordlystne har alltid i offeret sett forfølgeren som drev ham til fortvilet nødverge, og de mektigste rikene har følt at deres svakeste nabo var en utålelig trussel, inntil de kastet seg over ham.

Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektikk [i]

I sommer tilbrakte jeg to måneder som stipendiat ved Leibnitz-Institut für Friedens- und Konfliktforschung i Frankfurt (PRIF), og bodde i nærheten av Goethe-universitetet. Jeg gikk ofte gjennom parken for å komme til den flotte Campus Westend, som ligger rundt det tidligere hovedkvarteret til IG Farben, et imponerende bygg som ble reist i 1930 for å huse verdens største kjemi- og farmasi­selskap. IG Farben samarbeidet som kjent med naziregimet, blant annet i Auschwitz, hvor de leverte giftstoffet Zyklon B og benyttet seg av slavearbeid i kjemikalie­produksjonen. Praktbygget ble deretter overtatt av amerikanske styrker. Etter den kalde krigen ble både bygningen og eiendommen overført til universitetet.

Jeg forsto raskt at dette universitets­området skiller seg fra mange andre høyere utdannings­­institusjoner i Tyskland. Overalt finner man rester av arven etter Frankfurter­skolen for kritisk teori og det velkjente Institut für Sozialforschung, som Theodor-Adorno-Platz, samt et nytt glassbygg dedikert til instituttets mest prestisjefylte spin-off, forsknings­senteret Normative Ordnungen. Passende nok er adressen Max-Horkheimer-Straße 2, et steinkast fra Adorno-monumentet som består av en stor glassboks med en representativ fremstilling av filosofens skrivebord.

En slik anerkjennelse og erindring har bidratt til Tysklands rehabilitering etter nasjonal­sosialismen: ikke ved å fortrenge, men ved å kultivere minnene. På universitetet hvor hovedbygningen ble reist av et selskap som var involvert i nazismens verste forbrytelser, æres i dag to av de jødiske akademikerne som ble tvunget til å flykte fra Tyskland – Horkheimer mistet den gang professoratet sitt – og som senere vendte tilbake til Frankfurt for å gjenoppta sitt kritiske arbeid. De æres mer som jøder enn som marxister; for bare den førstnevnte statusen kan gi den ønskede absolusjonen. At den jødiske intellektuelle arven er synlig på campus, og dermed tilfører universitetet en moralsk legitimitet, er karakteristisk for den tyske identiteten etter Holocaust. Slik finner vi nazismens skygge og dens antitese på ett og samme sted, i en åpenbar spenning som bare en selvbevisst normativ orden kan bære.

I sine årlige taler i Forbunds­dagen ved feiringen av Israels grunn­leggelse, sier tyske politikere det klart: Etter nazistenes folkemord kan Tysklands historiske formål bare være å støtte gjen­­oppbyggingen av jødisk liv i Tyskland og i Israel. Takket være Israels vennskapsgave – og Horkheimers og Adornos tilbakekomst til universitetet – har Tyskland og landets høyere utdannings­institusjoner fått en ny historisk sjanse på den inter­nasjonale arenaen. Den tidligere forbunds­­kansleren Angela Merkels postulat om at Israels sikkerhet er en del av Tysklands Staatsräson, altså av grunn­leggende nasjonal interesse, viser hvilken viktig rolle Israel har spilt i å skape og stabilisere Forbunds­republikken Tysklands identitet.

«En sosiologisk studie av politisk bevissthet blant studenter i Frankfurt»

Mye av den nevnte infrastrukturen fantes ikke da jeg sent på 1990-tallet besøkte den gamle Bockenheim-campusen for å intervjue tidligere direktør ved Institut für Sozial­forschung, Ludwig von Friedeburg (1923–2010), under arbeidet med doktorgrads­avhandlingen min. Von Friedeburg var tidligere U‑båt­kaptein og sønn av øverst­kommanderende for den tyske marinen under krigen. Han fortalte meg at han etter krigen ble trukket mot kritisk samfunns­­forskning for å forstå sine egne erfaringer. Jeg hadde reist til Frankfurt for å snakke med ham om en bok han hadde skrevet sammen med blant andre Jürgen Habermas i 1961, med tittelen Student und Politik, en studie som videreførte den empiriske samfunns­­forskningen etter den første generasjonen utøvere av kritisk teori. Boken var, som under­tittelen røpet, en sosiologisk studie av politisk bevissthet blant studenter i Frankfurt. Forfatterne hadde utført en undersøkelse blant studenter for å kartlegge holdningene deres til demokratiske institusjoner. Resultatet var nedslående.

Forfatterne fant ut at flertallet av studentene, som var født under krigen, ikke var særlig opptatt av demokrati, og de tvilte på om disse unge vesttyskerne ville forsvare republikkens institusjoner dersom det på nytt skulle oppstå antidemokratiske krefter. Habermas la merke til at mange studenter hadde pragmatiske, potensielt autoritære politiske synspunkter blottet for «utopiske impulser». Studentene, konkluderte von Friedeburg, hadde ikke tatt noen lærdom av landets erfaring med nasjonal­sosialismen; de var utlevert «konsumtvangen» og forledet av «kulturindustrien». Det var derfor nødvendig med en «kritisk» tilnærming til oppdragelse og utdanning, et prosjekt von Friedeburg forsøkte å gjennomføre som sosial­­demokratisk utdannings­minister i Hessen mellom 1969 og 1974, da han i tillegg til de tredelte akademiske og yrkesfaglige videregående skolene (Gymnasium, Realschule, Hauptschule) opprettet en ny enhetsskole (Gesamtschule).

Analysen var selvsagt inspirert av Horkheimer og Adorno, særlig av bøkene Opplysningens dialektikk (1944/1947) og Den autoritære personlighet (1950), en empirisk studie med flere forfattere som ble igangsatt av Adorno ved University of California, Berkeley, som en del av prosjektet «Studies in Prejudice», studier av fordommer. Autoritære holdninger i Vest-Tyskland opptok Habermas (som ble Adornos assistent i andre halvdel av 1950-tallet), von Friedeburg og deres kolleger – og temaet sto også sentralt hos et annet tidligere institutt­medlem, Franz L. Neumann (1900–1954), i hans bok The Democratic and the Authoritarian State (1957). En rekke antisemittiske hendelser i Vest-Tyskland, Storbritannia og USA i 1959, samt økt popularitet for det politiske ytre høyre, bekymret Adorno. Det året talte han til offentligheten på radio for å forklare lytterne «hva det betyr å bearbeide fortiden», og tordnet mot det utbredte ønsket om å «sette en strek» over historien. Ved å minne lytterne om at «nasjonal­sosialismen fortsatt er i live» argumenterte han for at «fordekte nye former for fascisme vil føre til krig, lidelse og mangel i et tvangssystem», med mindre man tar et oppgjør med kreftene bak nazismen. Han utdypet disse temaene seks år senere i et annet radio­foredrag med tittelen «Oppdragelse etter Auschwitz» («Erziehung nach Auschwitz»). Disse tekstene er blitt kanoniske i Den tyske forbunds­republikken, og har gjennom flere tiår preget den (gjen-)oppdragelsen som skal immunisere unge tyskere mot nazismen.

Gjenoppdragelsens dialektikk

Jeg tenkte på disse essayene mens jeg ventet på kolleger ved Adorno-monumentet, som har blitt et yndet møtested på universitetet. Adornos innglassede skrivebord er fylt med tegn til pågående arbeid, som om filosofen bare hadde tatt en liten tur ut for å besøke restauranten Sturm und Drang i nærheten. Hva hadde han sagt til meg, tenkte jeg, hvis han hadde sittet der nå? Hvordan ville Adorno reagert på den tyske statens og de tyske universitetenes reaksjoner på de pro­palestinske student­protestene som har funnet sted siden slutten av 2023, i lys av sitt ambivalente forhold til student­bevegelsen på slutten av 1960-tallet? Hva vil han sagt om den israelske ødeleggelsen av Gaza og den tyske regjeringens Staatsräson, den nærmest betingelsesløse støtten til Israel? For å svare på disse spørsmålene – som mange stiller seg i dag – må vi kikke nærmere på «Oppdragelse etter Auschwitz».

Mye av teksten er naturlig nok datert, som at den støtter seg tungt på Sigmund Freuds Ubehaget i kulturen (1930) for å forklare en voksende sosial frustrasjon som kilden til et fascistisk potensial. Man merker Adornos aversjon mot folkelige og «pøbelaktige» sosiale handlinger. Han mente at «bøller» blant bønder og i arbeiderklassen var et stort problem, og oppfordret til «avbarbarisering av landsbygda». Samtidig inneholder den også mye friskt og innsiktsfullt. Selv om Adorno anså Holocaust som moralsk og historisk unikt, bemerket han at barbariet – det gammeldagse begrepet han brukte i tradisjonen etter Rosa Luxemburg («sosialisme eller barbari», spurte hun europeerne i 1915) – strakk seg utover Auschwitz. Barbariets potensial var iboende i den borgerlige sivilisasjon: derav Opplysningens dialektikk. Adorno nevner at atombomben «hører til i den samme historiske sammenheng som folkemordet», og at folkemord «har sine røtter i gjenoppståelsen av den angrepslystne nasjonalisme, som har blomstret i mange land siden slutten av det nittende århundre».[ii] I sine forelesninger fra året før (Metaphysik: Begriff und Probleme) inkluderte han også Vietnam. Sammen utgjorde de «en helvetesaktig enhet» (höllenhafte Einheit). Logisk sett var antisemittismen ikke en singulær fordom, men knyttet til det Adorno og Horkheimer kalte Ticketmentalität, altså hatet mot andre grupper. Som de skrev i Opplysningens dialektikk: Ikke bare er ofrene utskiftbare, de kan også selv bli gjerningsmenn så snart de mener at de representerer dominerende normer og kan tvinge frem disse.

Det er først antisemittismens blindhet, dens intensjonsløshet, som gir forklaringen på at den er en ventil, et visst mål av sannhet. Raseriet finner utladning mot de som virker påfallende uten å være beskyttet. Og slik ofrene er utskiftbare seg imellom, alt etter konstellasjonen – vagabonder, jøder, protestanter katolikker – så kan enhver av dem tre i morderens sted i den samme blinde lysten til å drepe, så lenge man føler seg mektig bak normen.

Adorno tenkte i de samme baner som sin venn Walter Benjamin, og forsto at nazistenes barbari utgikk fra systemet som helhet – som del av én historisk katastrofe som kom til uttrykk på ulike måter. Her skiller Adorno seg avgjørende fra det dominerende tyske synet, hvor Holocaust anses som en forbrytelse der opplysningen har stått om i sin motsetning, drevet frem av antisemittisme – et «brudd med sivilisasjonen», som Dan Diner skriver. Det ville bety at bekjempelsen av antisemittisme alene er den viktigste lærdommen etter nazistenes folkemord. Hvis man tar Adornos posisjon til inntekt for den dominerende tyske ideologien om Holocausts singularitet, forstår man ikke kompleksiteten i hans tenkning og dens relevans i dag.

Et nytt kategorisk imperativ

I Negativ dialektikk, som også ble utgitt i 1966, kunngjorde Adorno et «nytt kategorisk imperativ»: at folk skal «ordne sine tanker og handlinger på en slik måte at Auschwitz ikke vil gjenta seg, slik at ingenting lignende vil skje». Her siktet han ikke bare til Holocaust, men til systemet som produserer «konsentrasjons­leirer» og «tortur som permanent institusjon», som han fortalte studentene i sine forelesninger året før. Siden den gang har dette systemet fortsatt å produsere leirer og permanent tortur – på steder som Abu Ghraib, Xinjiang, Darfur og i dag Gaza. Denne innsikten, som er videre­utviklet av en teoretiker som Zygmunt Bauman, inspirerte Jonathan Glazer til å lage filmen The Zone of Interest (2023), som skildrer den bevisste ignoransen som gjorde Auschwitz mulig.

Ettersom Adorno ikke næret noen illusjoner om at oppdragelse kunne endre de materielle forholdene som førte til Auschwitz, Hiroshima og Vietnam, håpet han i det minste å kunne hjelpe tyskerne til å motsette seg barbariske ordrer fra sine overordnede. Selv om Adorno avviste «psykologisme», hevdet han at en riktig oppdragelse etter Auschwitz kunne innprente en «kritisk selvrefleksjon» som en motgift mot autoritære tendenser i tyskeres personlighets­struktur. Han fremhevet «kulde» som et generelt trekk ved borgerlige samfunn som var spesielt sterkt i Tyskland: en likegyldighet til andres skjebne som var avgjørende for at Auschwitz kunne bli mulig. I likhet med Alexander og Margarethe Mitscherlich i deres berømte Unfähigkeit zu trauern (Manglende evne til å sørge), som ble utgitt et år senere, rettet Adorno oppmerksomheten mot andre aspekter ved denne personlighets­strukturen: det kulturelle idealet om «hardhet» og «virilitet» i det han kalte en «manipulerende karakter», med en organiseringsmani som i møte med realpolitikkens nådeløse krav kunne drive frem folkemord­prosjekter. Han identifiserte en hensynsløs trang til å ta knekken på andre – andere fertigmachen – som en særlig farlig egenskap hos denne typen mennesker. Og disse var det altfor mange av i Vest-Tyskland.

Den nødvendige «motstandskraften» – som Adorno uttrykker det i essayet – mot slike kulturelle normer innebærer å «behandle dem kritisk». Her pekte han på det «respektable konseptet […] Staatsräson» og hvilket barbariske potensial det hadde: «Når statens rettigheter settes over borgernes,» skrev Adorno, «er allerede det grusomme potensielt til stede.»[iii] Det å øve opp motstand mot en Staatsräson måtte altså inngå i en oppdragelse etter Auschwitz. Her kan han ha blitt påvirket av Eleonore Sterling (født Oppenheimer i Heidelberg i 1925, død som 43-åring i 1968) som et år tidligere i Die Zeit hadde kritisert den stadig mer utbredte oppfatningen at antisemittismen hadde forsvunnet. Med utgangspunkt i «gruppeeksperiment»-undersøkelsene ved Institut für Sozialforschung fra 1950–1951, fant hun det samme antidemokratiske potensialet som Habermas og von Friedeburg hadde identifisert i Student und Politik. Ettersom nabolandene la merke til det samme potensialet, hevdet hun, ble Forbundsrepublikken tvunget til å frembringe beviser på «demokrati og menneskelighet» ved hjelp av «symboler og surrogater». Her spilte jødene en viktig rolle: «Dette gjelder […] også for den filosemittismen som så gjerne fremmes i Forbundsrepublikken. Den har faktisk lite å gjøre med jøder, men desto mer med Staatsräson og utenrikspolitikk.» Også Sterling mente at Staatsräson var mer motivert av tyske interesser enn av jødenes ve og vel.

«Aldri mer» – sivilisert tysk barbari

Nå som Tyskland har blitt konfrontert med Israels folkemord på Gaza – som er blitt bekreftet av israelske menneskerettighets­organisasjoner og til og med standhaftige sionistiske forfattere som David Grossman, for ikke å nevne utallige forskere og menneskerettighets­organisasjoner før dem – hva kan Adornos essay lære landets ledere? Grunnen til at jeg her trekker frem den politiske klassen, er at mens opptil 80 % av den tyske befolkningen har uttrykt motstand mot folkemord­offensiven, fortsatte den tyske regjeringen, med støtte fra store deler av pressen og den kulturelle og akademiske sfæren, å sende våpen og gi utvidet diplomatisk støtte til Israel til tross for – eller kanskje på grunn av – internasjonale rettsprosesser knyttet til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigs­forbrytelser. En slik støtte var en forutsetning for den folkemorderiske krigføringen. I den forstand er dette også et amerikansk og tysk prosjekt. Og prosjektet fortsetter til tross for tyskernes økende bekymring for Israels utsultings­offensiv og den tyske regjeringens begrensede stans av våpen­leveranser tidlig i august 2025. Nå som før undertrykker myndighets­personer på alle nivåer folkelig motstand mot denne politikken, under påskudd av å bekjempe støtte til Hamas og med henvisning til Tysklands Staatsräson.

Faktum er at problemene Adorno identifiserte for over femti år siden, ikke bare er tydelige i dag, men i en pervers dialektikk transporteres videre inn i nåtiden av en offisiell historiepolitikk (Geschichtspolitik) som angivelig skal representere hans lærdom: «Aldri mer Auschwitz.» Det er umulig å ikke gjenkjenne kontinuiteten: den sjokkerende kulden blant den tyske eliten overfor palestinernes lidelse; den ukritiske gjentagelsen og forsterkningen av den israelske regjeringens talepunkter i tyske mainstream-medier (med enkelte unntak); kravet om kraftige militære tiltak som bidrar til ødeleggelsen av Gaza, uavhengig av humanitære hensyn. Kontinuiteten kom også til uttrykk i den tidligere tyske utenriksministeren Annalena Baerbocks skremmende tale den 10. oktober 2024, der hun rettferdiggjorde drap på palestinske sivile ved å gjenta skrøpelige israelske påskudd:

Derfor har vi gang på gang sagt det tydelig: Selvforsvar betyr selvsagt også at man ikke bare angriper terrorister, men ødelegger dem. Det er grunnen til at jeg har sagt klart og tydelig at når Hamas-terrorister gjemmer seg bak folk, bak skoler, så havner vi i et vanskelig terreng. Men vi dukker ikke unna. Det er derfor jeg gjorde det klart i FN at sivile områder kan miste sin beskyttede status hvis terrorister misbruker denne statusen. Det er dette Tyskland står for, og det er dette Israels sikkerhet betyr for oss.

Kombinasjonen av kulde og selvrettferdighet – å fremme anstendighet gjennom hardhet – eksemplifiserer en karakteristisk tysk type. For Baerbock og den tyske politiske klassen står en slik oppfyllelse av Staatsräson for en ærefull side av tysk historie.

Her fremgår også tydelig en typisk Ticketmentalität, som slår sammen «woke», postkoloniale, miljøorienterte og propalestinske protestbevegelser til en felles indre fiende, i form av Greta Thunberg, som var en populær figur frem til hun trakk linjer mellom tysk industri, klimakrisen og Palestina. Tysk presse viste seg fra sin styggeste demagogiske side da den umiddelbart demoniserte Thunberg, særlig i et karakterdrap i Der Spiegel i november 2023.

Ikke minst har politiet i Berlin gjort seg bemerket med en fullstendig unødvendig brutalitet. Det foreligger mange og svært sjokkerende videoopptak av politibetjenter som tar tak i hodene på fredelige demonstranter – deriblant kvinner og barn – og fører dem inn i ventende politibiler. Hadde slike scener funnet sted i Minsk eller Beijing, ville tyske myndigheter med rette ha fordømt dem som antidemokratiske og autoritære. I stedet hyllet tyske aviser politiet og kalte dem ofre for fanatiske demonstranter.

Det som legitimerer en slik maktmisbruk, er en statssentrert, selvforherligende Geschichtspolitik som i de siste tjue årene har utviklet seg under fanen til en humanistisk Erinnerungskultur. Den fremstiller enhver protest mot det israelske militærets fremferd som drevet av «hat» som må bekjempes under mottoet «aldri mer er nå». Ikke bare israelske myndigheter, men også de tyske ser ut til å tro at en protestbevegelse mot folkemord er å likestille med en folkemorderisk holdning mot jøder overalt, fordi de fortsetter å tenke i völkisch-etniske kategorier. Enten dette er en oppriktig oppfatning eller en kynisk instrumentalisering for å angripe muslimske innvandrere, er den repressive virkningen den samme. En slik forståelse av Adornos maksime «aldri mer Auschwitz» gjør den til det motsatte av det han hadde til hensikt å være: et verktøy for Staatsräson i stedet for motstand mot den.

En altfor normativ orden

Et symptom på problemet er forskningssenteret Normative Ordnungen ved Goethe-universitetet i Frankfurt. Fire av medlemmene, inkludert Jürgen Habermas, publiserte 15. november 2023 en erklæring med tittelen «Grundsätze der Solidarität» (Solidaritetens prinsipper), som forsvarte det israelske angrepet på Gaza som «prinsipielt berettiget» og fordømte antisemittiske hendelser i Tyskland. De kritiserte ikke den rå behandlingen av demonstranter eller IDFs massive bombing, men tok i stedet utgangspunkt i Student und Politiks bekymring for autoritære og antisemittiske studenter, og antydet dermed at dagens demonstranter bare var et nytt kapittel i en lang rekke av antisemittiske agitatorer.

Man kan argumentere for at erklæringen var forståelig på bakgrunn av Hamas’ grusomheter, frykten blant svært mange jøder etter den 7. oktober og fordi den israelske strategien ennå ikke var blitt tydelig for alle etter fem uker. Men selv om man leser den såpass velvillig, ligger problemet i den øredøvende stillheten etterpå. Det finnes synder som skyldes gjerninger, og synder som skyldes unnfallenhet. Det har ikke kommet noen tilsvarende uttalelse om israelske brudd på folkeretten, til tross for at landets styrker har drept minst seksti ganger flere sivile enn Hamas gjorde, og tiltrukket seg oppmerksomhet fra internasjonale domstoler og menneskerettighets­organisasjoner. Habermas stilte spørsmål ved remilitariseringen av Tyskland som svar på Russlands fullskala invasjon av Ukraina, men har ikke sagt noe offentlig om tysk militær støtte til Israel.

Dessuten fant den verste delen av den israelske bombingen sted i perioden før publiseringen av «Solidaritetens prinsipper», og det kom raskt et kritisk svar fra tyske akademikere (for ordens skyld: Jeg signerte den) som påpekte hvordan antisemittisme ble instrumentalisert og brukt på en repressiv og rasistisk måte i forbindelse med protestene mot folkemord. Slik Habermas et al. ser det, kan intensjonen om folkemord ene og alene tilskrives Hamas, mens den israelske fremferden i verste fall kan anses som «uforenlig med folkeretten», slik professor i fredsstudier Nicole Deitelhoff, som også underskrev erklæringen, uttalte i et intervju den 13. juli 2025. Dette er en påfallende mild tolkning av normative standarder. Bare to uker senere publiserte selv israelske frivillige organisasjoner rapporter om folkemord i Gaza. FN-tjenestemenn, internasjonale frivillige organisasjoner og et økende antall folkemordforskere både fra Israel og andre land hadde gjort det samme mange måneder tidligere. Ved å holde ukritisk fast ved Israels permanente sikkerhet river Tysklands intelligentsia og politiske klasse bort fundamentet for Forbundsrepublikkens normative orden som deres forgjengere møysommelig bygget opp: rettsstaten, folkeretten og en regelbasert internasjonal orden.

Hvis man tar Adornos posisjon til inntekt for den dominerende tyske ideologien om Holocausts singularitet, forstår man ikke kompleksiteten i hans tenkning og dens relevans i dag.

En annen retning ble tegnet opp av kritiske teoretikere som umiddelbart motsatte seg erklæringen fra Normative Ordnungen-instituttet, og insisterte på at den palestinske sivilbefolkningen hadde like stor rett på solidaritet. Det samme gjorde studentaktivister ved Goethe-universitetet, som arrangerte sitt eget seminar sommeren 2025 for å utdanne seg selv, ettersom – fortalte de meg – professorene deres ikke tilbød seminarer som kunne bidra til å forstå barbariet de var vitner til på telefonene sine: «det direktesendte folkemordet» der det ble drept barn nok til å fylle et klasserom – hver dag. De spurte meg om jeg kunne bidra med en seminartime om begrepet folkemord. Jeg sa straks ja, og møtte nesten 40 studenter som var ivrige etter å diskutere tekster og problemstillinger. Jeg forlot klasserommet oppglødd og imponert over engasjementet deres, men samtidig deprimert over at et universitet som markedsfører seg selv som den kritiske teoriens hjem her har lite å tilby dem, ettersom ledelsen er full av «frykt for at de kan komme til å fornærme noen autoriteter» – nettopp slik Adorno hadde observert blant den tyske eliten i «Oppdragelse etter Auschwitz».

Poenget er ikke at tyske studentdemonstranter har rett i absolutt alt. Jeg er uenig i noen av synspunktene jeg har sett uttrykt. Det samme gjelder selvsagt for studentene fra 1968. Noen av dem konfronterte Adorno da han avviste deres revolusjonære entusiasme; de følte at hans liv og lære ikke stemte overens. Et lite mindretall henfalt til terrorisme. Men totalt sett hadde de rett i sin motstand mot Vietnamkrigen og mot den autoritære, tøylesløse politibrutaliteten, den statlige sensuren og en konform høyreorientert presse som oppfordret til vold mot motstandere av datidens Staatsräson. På 1980-tallet hadde de gjennomført det Habermas optimistisk kalte «en grunnleggende liberalisering» av Den tyske forbundsrepublikken.

Poenget er at studentene som bevitner den umåtelige lidelsen blant palestinerne i Gaza i dag, identifiserer en forbrytelse som tyske eliter ikke bare er blinde for, men som de aktivt ignorerer: en forbrytelse som består av langvarig kolonialistisk okkupasjon, utnyttelse, deportasjon og folkemord, nettopp slikt som ikke-europeere har måttet lide under fra europeere i hundrevis av år. «Settlerkolonialisme» betegner i bunn og grunn den innsikten at en «langsom død» er resultatet av langvarig vold fra en kolonimakt. Av egennytte har Tysklands ledere klart å skille Holocaust fra denne bakenforliggende historien, og dermed skapt et helt annerledes og større onde: Holocaust som en massiv hatkriminalitet, kun drevet frem av de unike fordommene i antisemittismen. Det er det «absolutte» folkemordet, insisterer Dan Diner, og foreslår dermed en politisk teologi for det sekulære Vesten: I Gegenläufige Gedächtnisse (Motstridende minner, 2007) hevder han at Holocaust, etter å ha vært opplysningens motsats, ble Europas kilde til det guddommelige. Slike begrunnelser for vestlig overlegenhet kan ikke fungere dersom Holocaust er et spesifikt uttrykk for morderisk imperialistisk ekspansjon, slik Raphael Lemkin hevdet i sin bok Axis Rule in Occupied Europe fra 1944, der begrepet «folkemord» ble utformet.

For å opprettholde hierarkiet av ondskap, må tyske kultureliter og konforme akademikere sverte «postkolonialismen» som ensbetydende med terrorpropaganda, i stedet for å ta den historiske konteksten som utgjør bakgrunnen for Hamas’ morderiske angrep den 7. oktober 2023 på alvor. Dan Diner har ledet denne argumentasjonslinjen og spekulert i at «postkolonialismen» stammer fra den nazivennlige, antikolonialistiske nasjonale frigjøringsbevegelsen i India. I tråd med sine «solidaritetsprinsipper» inviterte Normative Ordnungen i juli 2024 Dan Diner til å bidra i foredragsrekken «Frankfurter Schule» med et innlegg om kolonialismens betydning: Kritisk teori som selvmotsigelse.

«De bare brøler»

Ingen steder kan man oppleve et tydeligere sammenstøt mellom ulike ondskapsforståelser enn på universitetet, der borgerlig fintfølelse fornærmes av absolutismen i demonstrantenes taktfaste rop: «De bare brøler», klager de gode borgerne. Jeg lurer på hva de ville anse som en rimelig reaksjon på forbrytelsene i Gaza. Hvis man ser bort fra det riktige ordet for organisert massedrap: Motstanden mot den tyske regjeringens støtte i lys av tysk historie er en lekse demonstrantene har lært på skolen. Lærerne kaller det Zivilcourage, sivilt mot.

Men i den tyske feiltolkningen av Adornos «Oppdragelse etter Auschwitz» kommer et tydelig fravær av Zivilcourage til uttrykk: ikke bare i form av manglende forsvar for demonstrantene og for grunnleggende politiske rettigheter, med også ved at politikere og presse mobiliserer store mengder sosial energi mot dem under påskudd av sivilt mot. Det gode tyske individet etter Holocaust utfører Staatsräson som en selvpålagt plikt, og føler seg igjen «mektig bak normen» på den skremmende måten Horkheimer og Adorno advarte om i 1944. Universitäter, et ordspill som kan oversettes med universitets-forbrytere, er betegnelsen tabloidavisen Bild bruker om akademikere som støtter studentenes rett til å protestere – som om de skulle vært terrorister. Også politikerne vil straffe dem, og anser universitetene som en yngleplass for «Israel-hat», til tross for at studier viser at universitetene er blant de stedene i Tyskland som er minst preget av antisemittisme. I stedet for å ta opp – eller våge å diskutere – disse spørsmålene, har universitetsledelsene blitt til «villige» (eller engstelige) bødler for Staatsräson. Både Universitetet i München og Freie Universität i Berlin har avlyst arrangementer med FNs spesialrapportør Francesca Albanese – i det sistnevnte tilfellet etter en åpen trussel fra Berlins borgermester. Dette er bare to eksempler på mange kanselleringer av denne typen arrangementer og akademikere, lokale og utenlandske, også jødiske, slik Archive of Silence har dokumentert.

Hva ville Adorno sagt til dette? Jeg mistenker at han ville ha vært ambivalent: Selv om han var ukomfortabel med svekkelsen av akademisk frihet, kan hans professorale aversjon mot «pøbelen», som han delte med Hannah Arendt og andre intellektuelle i eksil, ha gjort ham tilbøyelig til vise forståelse for myndighetene. Han fikk tross alt von Friedeburg til å ringe politiet da studentene okkuperte instituttet tidlig i 1969. Adorno besøkte aldri Israel, til tross for flere invitasjoner fra Gershom Scholem, men han bekymret seg for landets skjebne under Seksdagerskrigen i 1967. Han støttet ideen om en jødisk stat etter Holocaust. Han viste dessuten liten interesse for det store avkoloniseringsdramaet som utspilte seg i Europas globale imperier, og enda mindre for avkoloniseringens teoretikere som Frantz Fanon. Han hadde det historikeren Martin Jay kaller en «ikke-kolonial bevissthet».

I stedet lever ånden til et annet tidligere instituttmedlem, Herbert Marcuse, videre: blant de fakultetsansatte som inviterte Albanese til sine universiteter, blant undergrunnsaktige akademiske nettverk som opererer under forhold preget av sensur og avstraffelse, blant yngre kritiske teoretikere som tør å forklare hvordan og hvorfor alt dette skjer i kategorier som rase og kolonialisme, og selvfølgelig blant studentene som protesterer mot folkemordet. De, og ikke Habermas, legemliggjør de «utopiske impulsene» og den «kritiske bevisstheten» som han og hans medarbeidere ønsket å finne blant tyske studenter i 1961.

Det Adornos villfarne tyske disipler ikke har forstått, er at deres læremesters forståelse av samtidens ondskap – slik den viste seg i form av konsentrasjonsleirer, permanent tortur og folkemord – er helt på linje med de «postkoloniale» perspektivene de fordømmer. Adorno så potensialet for massekriminalitet i enhver nasjonalisme, og ville ha funnet det absurd å unnta jødisk nasjonalisme og dens konsekvenser i Gaza fra denne analysen. Han ville heller ikke ha gått glipp av tegnene til barbari i dagens Tyskland: Den kollektive skylden som tilskrives den palestinske befolkningen i Gaza; den groteske fornektelsen av den organiserte utsultingen; gjenkomsten av idealer om militær hardhet; spredningen av manipulerende karakteristikker; opphøyelsen av Staatsräson og Realpolitik; tyske myndigheters trang til å «ta knekken på» folk som demonstrerer mot folkemord ved å gi politiet frie tøyler og fordømme dem som antisemittiske, og forsøkene på å deportere demonstranter uten tysk statsborgerskap. Det som plaget Adorno i 1966, lever videre i 2025, nå rettferdiggjort gjennom en pervers appropriasjon av hans egen «Oppdragelse etter Auschwitz».

Oppdragelse etter Gaza i Tyskland?

Adornos utfordring var å konfrontere «totaliteten av moralsk kollaps» under nasjonalsosialismen, som Hannah Arendt formulerte det: det faktum at nærmest hver eneste tyske institusjon var involvert i massekriminalitet. Uten å sette likhetstegn mellom de to tilfellene, er det vår oppgave å etterlyse en oppdragelse etter Gaza i lys av det offisielle Tysklands moralske sammenbrudd i møte med Israels folkemord i Gaza og den etniske rensingen på Vestbredden. Dette imperativet innebærer å reflektere over hvordan det tyske embetsverket har iverksatt en «Oppdragelse om Auschwitz» siden Adornos radiotale i 1966, og spesielt over hvordan «aldri mer» har blitt omgjort til en fullmakt for israelsk statlig vold mot palestinere. Oppdragelse etter Gaza betyr å endelig gjennomføre en «Oppdragelse etter Auschwitz» på riktig måte, og samtidig ta den videre.

«Jeg kan selvfølgelig ikke driste meg til å fremlegge en plan for en slik oppdragelse, ikke en gang i omriss», skrev Adorno i sitt berømte essay, men han kunne «i det minste skissere noen sentrale punkter». Mens jeg tenkte over spørsmålet om oppdragelse etter Gaza, ble jeg vitne til et slikt sentralt punkt på TV: Den tidligere tyske forbundspresidenten, teologen Joachim Gauck, kom med en tårevåt tilståelse i talkshowet Lanz 24. juli 2025, da han ble presentert for bilder av den organiserte hungersnøden i Gaza. Betegnende nok strømmet tårene for det idealiserte Israel som han følte hadde forlatt ham – ikke for de titusenvis av palestinske barna som var drept eller de langt flere som var blitt lemlestet for livet. Han gråt for Israel, for sine forpinte følelser, ikke for lidelsene blant to millioner sivile. Dette Israel var ikke i stand til å utføre sin oppgave, å gi tyskerne absolusjon for Holocaust med sin vennskapsgave; det kan jøder bare gjøre som dydige ofre, ikke som aktive gjerningsmenn. Hvis det er én episode som virkelig avslører den følelsesmessige perverteringen av tysk Erinnerungskultur og Staatsräson i dag, må det være denne.

Et annet sentralt punkt er alt arbeidet utført av den «vestlige sivilisasjonen» som lot Tyskland komme tilbake etter Holocaust ved å bære minnebyrden og etablere et nært militært og sikkerhetsmessig partnerskap med Israel. Den vestlige sivilisasjonen har en rasistisk dimensjon, for, som Israels statsminister Netanyahu fortalte til «våre venner i den opplyste verden» den 16. oktober 2023: «Dette er en kamp mellom lysets barn og mørkets barn, mellom menneskeheten og jungelens lov» – med andre ord, mellom siviliserte og villmenn, en binær inndeling som er implisitt, men konsekvent kodet som hvitt versus ikke-hvitt.

Tyskland deltar i denne binære inndelingen ved å støtte Israel betingelsesløst, og Staatsräson er betingelsen for Tysklands inngangsbillett til Vesten, som Eleonore Sterling erkjente for seksti år siden. Den fungerer ved å videreføre tradisjonell tysk rasisme, men denne gangen med god samvittighet: ved å fordømme innvandrere for deres medfølelse for palestinerne. Gauck eksemplifiserer denne subjektiviteten ved å fordømme antirasistisk pedagogikk og «postkolonialisme» i sin bok Erschütterungen. Was unsere Demokratie von außen und innen bedroht (Rystelser. Det som truer demokratiet vårt innenfra og utenfra) fra 2023.

Den tyske sosiologen Wolfgang Eßbach fulgte den samme argumentasjonslinjen da han klaget over «mislykket integrering» av innvandrere etter at noen i Berlin angivelig hadde feiret Hamas’ grusomheter den 7. oktober. Han erklærte at de ville være «vanskelige å sivilisere». Da jeg spurte ham om å drepe med siviliserte midler (israelske bomber) var å foretrekke fremfor med barbariske midler (Hamas’ grusomheter), forsvarte han det førstnevnte alternativet: «Hegel skriver et sted at med oppfinnelsen av kruttet forsvant den individuelle vreden fra kampen. Med kruttet har mentalt mot blitt det viktigste. Slik er tapperhet mulig uten personlig lidenskap, for ved bruk av gevær skyter man inn i det generelle, mot en abstrakt fiende og ikke mot bestemte personer.» Bortsett fra det faktum at den israelske drepingen neppe var uten lidenskap – israelere sverget hevn, gjengjeldelse, ja, total ødeleggelse helt fra begynnelsen, og la ut utallige videoer på sosiale medier som hånet de palestinske ofrene – var dødstallene allerede da rundt ti ganger høyere enn fra 7. oktober. Sivilisert vold, som alltid er mer effektiv, mer virkningsfull og mer omfattende, kan tolereres hvis det betyr å utrydde kildene til barbarisk vold, og dermed styre den historiske utviklingen fra Orientens mørke til sivilisasjonens lys.

Slike argumenter og følelsesmessige disposisjoner viser hvilke hindringer som står i veien for å lykkes med en oppdragelse etter Gaza. Oppdragelsen etter Auschwitz førte i Tyskland etter hvert til en partikularistisk snarere enn universalistisk forpliktelse til å forebygge grusomhet («barbari»). Den førte til at romfolk og andre mennesker som også ble torturert og drept i Auschwitz, ble stilt på sidelinjen. «Aldri mer Auschwitz» gjaldt ikke for dem, til tross for Adornos bevisstgjøring. Dette valget har kulminert i Staatsräson, som i hovedsak betyr at Tyskland forsøker å garantere permanent sikkerhet for «det jødiske folk» (das jüdische Volk), som tyske politikere og journalister uttrykker det, enten de befinner seg i Tyskland eller i Israel – eller andre steder i verden. Baerbock sa det slik: «Det betyr at vi må gjøre alt vi kan for at jøder aldri mer skal måtte gjemme seg i frykt for sine liv – verken i Israel eller noe annet sted.»

Denne særegne tolkningen av Adorno har ført til en illiberal retorikk som vanskelig kan forenes med Adornos ånd. Den tidligere redaktøren i avisen Tagesspiegel og styreleder for den tyske støtte­foreningen for Yad Vashem-museet i Jerusalem, Stephan-Andreas Casdorff, skrev den 13. mai 2023 en oppfordring til tyskerne om å fortsette å tro på «mirakelet»: Israels overlevelse i 75 år, til tross for ytre høyre-regjeringens forsøk på konstitusjonelt kupp. «Det er Israel og Tyskland forpliktet til, som et unikt skjebne­fellesskap. Forbryternes folk og ofrenes stat, knyttet sammen for alltid.» Så sent som 18. august 2025, lenge etter at den israelske ødeleggelsen av Gaza var blitt allment kjent og innrømmet under tårer, publiserte presidentene for Alexander von Humboldt-stiftelsen og den tyske akademiske utvekslings­tjenesten DAAD en erklæring der de skrev: «Vi står i ubrytelig solidaritet på statens, folkets og vitenskapens side i Israel.»

Mørkets barn

I praksis sier tyske eliter at beskyttelsen gjelder for israelere og sionistiske jøder, men ikke for anti- eller post-sionistiske jøder, ettersom bare de førstnevnte kan gi tyskerne absolusjon i form av «vennskapets gave» mellom etnisk-nasjonalt definerte «folk» (Völker) og dermed bekrefte en hvit, tysk identitet, mens de sistnevnte har vist solidaritet med innvandrer­­miljøer som bærer bud om et post-hvitt Tyskland. Den solidariteten og varmen som i dag, og særlig etter 7. oktober, gjelder for israelere og høyre­ekstreme sionistiske jøder, ser ut til å ledsages av en kald likegyldighet eller til og med fiendskap mot palestinere og andre – inkludert jøder – som uttrykker medfølelse med dem.

Ta for eksempel den forferdelige skjebnen til Hind Rajab, den fem år gamle palestinske jenta som ble revet i stykker i en bil av 335 skudd avfyrt fra en israelsk stridsvogn den 29. januar 2024 i Gaza, til tross for at hun tryglet på telefon om å redde livet hennes. Hind er knapt kjent i Tyskland, mens Anne Frank fortsatt er et erindringsikon, etter å ha vært ukjent i flere tiår. Bilder av Anne hang på store plakater over hele Frankfurt i sommer, og reklamerte for en rekke offisielle arrangementer til minne om henne, sponset av et utdannings­senter som bærer hennes navn. Jeg så ingen bilder av Hind, ikke engang på de falmede klistremerkene på lyktestolpene, som så gjerne benyttes av tyske aktivister. Det er selvfølgelig altfor tidlig å forvente noen offisiell anerkjennelse, men i teorien kan Hinds uutholdelige telefon­samtale lett læres bort; den er tilgjengelig med transkripsjon på YouTube. Tyske skolebarn kan lære om dem begge.

Det som plaget Adorno i 1966, lever videre i 2025, nå rettferdiggjort gjennom en pervers appropriasjon av hans egen «Oppdragelse etter Auschwitz».

At et slikt scenario er umulig, skyldes ikke bare rasisme mot arabere. Det er også to andre grunner. Den første er at drapet på Hind eksemplifiserer den typen ondskap som den tyske feiltolkingen av «utdanning etter Auschwitz» både vil utslette og videreføre: en folkemord­forbrytelse som gjengjeldelse, slik vi kjenner den fra koloniveldets historie. Annes skjebne, derimot, eksemplifiserer den andre og angivelig mye verre ondskapen i Holocaust. Den andre grunnen er en skrekkelig sannhet man knapt tør å uttale: At ifølge tysk Staatsräson vil Hind og alle andre palestinere som eventuelt overlever folkemordet, vokse opp til å bli en potensiell trussel mot det jødiske folk: fordi hun, som palestiner, tilhører et kolonisert folk som nekter å gi avkall på sin selv­bestemmelsesrett.

I den perverse logikken bak Staatsräson må Hind-barn dø av to grunner: slik at de ikke kan true Anne-barn i en tenkt fremtid, for bare hvis palestinerne forsvinner, kan jødene føle seg trygge; og dermed kan flere Anne-barn vokse opp og gi absolusjon for Holocaust til Jochen- og Katrin-barn ved å tilby dem vennskapets gave – og forene de to etniske statene, unikt og evig, slik Casdorff ønsker. En slik utveksling av absolusjon kan ikke finne sted hvis jøder fremstår både som gjerningsmenn og ofre. Slik anses Hind-barns blotte eksistens å utfordre Israels moralske legitimitet som jødisk-etnisk stat, og dermed også landets evne til å tjene som et redskap for tysk forsoning. Det er derfor regjeringen, politiet og dessuten en SPD-politiker motsetter seg det beundringsverdige initiativet fra noen tyske ordførere om å ta imot traumatiserte palestinske barn som trenger omsorg. Disse barna fremstår som en fremtidig sikkerhets­risiko for jøder og representerer dessuten en fryktet «overgriper-offer-omvending» (Täter-Opfer-Umkehr), en tysk favoritt-topos som ivaretar den trygge, binære modellen. Palestinere utgjør en trussel, enten de er døde eller levende, unge eller gamle, sunne eller lemlestede. De forblir mørkets barn.

Kolonitiden fortsetter

Gitt hvordan Holocaust har blitt fundamentet for vestlig moral – et tema for et annet essay – er det umulig for tyske og europeiske ledere å tilkjenne full menneskelighet til alle de anser som en trussel mot Israel, og som dermed fungerer som budbringere for et annet Auschwitz. For dem representerer palestinerne et større nazipotensial enn tyskere, til tross for rekordstor støtte til Alternative für Deutschland. Friedrich Merz gjorde dette klart på et besøk til Det hvite hus, da han ble spurt om antisemittisme i Tyskland: Den var importert gjennom innvandrere fra Midtøsten, hevdet han. På dette grunnlaget tolererer vestlige eliter ødeleggelsen av Gaza til tross for folkelig motstand, slår ned folkelige protester og begrenser ytringsfriheten for å sikre at palestinerne aldri igjen skal kunne true Israel og at jøder skal føle seg trygge i Europa.

Det iverksettes symbolske gester, som å anerkjenne staten Palestina eller begrense våpenleveranser, for å unngå spørsmål om Vestens omfattende materielle investeringer i den strategiske utposten i Midtøsten – en vestlig avant-garde, slik redaktøren for avisen Die Welt, Ulf Poschardt, erklærte – og samtidig dempe offentlig uro. Israel utfører «den skitne jobben» for Vesten, glapp det ut av den tyske forbundskansleren Merz. En talende innrømmelse. Som den australske antropologen Ghassan Hage viser, er dette en klassisk kolonialistisk topos som gjør det mulig for den «rene» metropolen å immunisere seg mot forurensende effekter av den volden som er nødvendig for å undertrykke motstanden mot dens stadig utvidede imperiegrenser. Det er en halv innrømmelse av de kolonialistiske forutsetningene som ligger til grunn for Vestens tilværelse: at Vestens rikdom og statsmakt delvis er resultatet av århundrer med imperialistisk ekspansjon, og at den israelske ekspansjonen i Gaza og på Vestbredden – uavhengig av jødisk-nasjonalistiske særegenheter – nettopp står i en slik kontinuitet. Tysklands samarbeid med det israelske militæret og sikkerhetsapparatet føres i all hovedsak videre: salg og kjøp av militær teknologi og utveksling av sikkerhetsinformasjon. Den fulle betydningen av denne vestlige, sivilisatoriske ideologien kan bare fattes med en «kolonial bevissthet».

Enhver hentydning til kolonial bevissthet i tysk minnekultur som avslører denne sannheten – selv om det bare er ved å inkludere referanser til kolonialisme på leirminnessteder (Gedenkstätten) – ville utfordre den tyske statens tolkning av «aldri mer Auschwitz». Derfor har den nyutnevnte kulturministeren, Wolfram Weimer, annonsert et nytt konsept for Gedenkstätten som eksplisitt utelukker kolonihistorien og bekrefter Holocausts sakrosankte singularitet. Da hans forgjenger Claudia Roth foreslo at Gedenkstätten skulle utvide perspektivet til å inkludere andre aspekter av tysk historie, var responsen iskald. Joseph Schuster, leder av Sentralrådet for jøder i Tyskland, innvendte at «alle i Tyskland i dag som mener at minnet om Shoah må være forankret i en større ramme, tar feil». Han har åpenbart ikke lest «Oppdragelse etter Auschwitz» eller Negativ dialektikk. Uansett virker det som få tyskere forstår hva Adorno forsøkte å fortelle dem.

Sprekker i muren

Hvis den offentlige bestyrtelsen over Tysklands politikk i Gaza har ført til noe i det hele tatt, må det være en enda tydeligere fastholdelse av Staatsräson. Som om de skulle latt seg inspirere av Schuster, distribuerte et slikt Gedenkstätte, Stiftelsen Buchenwald og Mittelbau-Dora, en 57-siders veiledning til medarbeiderne sine der de listet opp palestinske slagord og symboler mot krig – deriblant en oppfordring til våpenhvile – som «antisemittiske», side om side med nynazistiske slagord og symboler. Da veiledningen ble lekket på sosiale medier i juli 2025, benektet ikke stiftelsen innholdet, men forklarte at det dreide seg om en «intern veiledning for medarbeidere innen utdanning og sikkerhet». Direktøren, Jens-Christian Wagner, hadde tidligere skrevet nedsettende om «postkolonialismen» i forbindelse med Holocaust. Stiftelsens avskyelige veiledning var en logisk følge av hvordan minnet om Holocaust har blitt instrumentalisert til å forsvare et folkemord utført av det israelske militæret, begrunnet i jødisk sikkerhet og tysk identitet.

På samme måte har koloniale og postkoloniale initiativer i tysk samfunn og akademia i mange år blitt angrepet så snart de har blitt ansett som en trussel mot Tysklands Staatsräson etter Holocaust. Da litteraturviteren Michael Rothberg introduserte begrepet multidirectional memory som en bestanddel av en moden Erinnerungskultur, ettersom alle minner er relasjonelle, startet den tyske kulturjournalistikken en kampanje mot ham sent i 2020 og tidlig i 2021. Da jeg kort tid etter antydet at denne behandlingen kunne være et forsøk på å tvinge gjennom en illiberal «minnekatekisme» fra tyske kristne eliter som hadde adoptert en kritisk minnekultur for å oppfylle forventningene blant viktige partnere, skrev en fremtredende kritiker absurd nok at jeg antagelig snakket om Sions vises protokoller. Det finnes ingen katekisme, hevdes det, og ingen Staatsideologie – men må du alltid følge vår Staatsräson! Kristin Platt, leder av Tysklands eneste senter for folkemordstudier, Institut für Diaspora- und Genozidforschung ved Universitetet i Bochum, har i nylige kommentarer i Die Zeit benektet at det har pågått et folkemord i Gaza, og dermed isolert seg fra det internasjonale samfunnet av folkemordforskere. Senest i 2025 mistet historikeren Jürgen Zimmerer, som har skrevet om folkemordet på Herero og dets forbindelser til Auschwitz, den finansielle støtten fra byen Hamburg til et forskningsprosjekt om arven etter kolonialismen i byen.

Det er tydelige sprekker i Staatsräson-muren. Politikere og journalister kan se hva tyskere tenker om Gaza. Men i stedet for å motsette seg en Staatsräson, slik Adorno oppfordret til, forsøker de å reparere sprekkene. Adorno var optimistisk i troen på at en oppdragelse etter Auschwitz kunne holde stand mot destruktive diktater og effekter i et system med den typen barbariske uttrykksformer han forsto så altfor godt. Men systemets forvaltere vil appropriere kulturen – selv hans egne, subversive ideer – for å knuse all motstand mot det og fremme sine egne mål, inkludert ødeleggelsen av Gaza. Det er ikke bare den tyske landsbygda som trenger «avbarbarisering», altså de nasjonalistiske velgerne Adorno hadde i tankene i 1966. Behovet for avbarbarisering gjelder også for en politisk klasse som prøver å sivilisere andre, mens de er uvillige og ute av stand til i opplysningens navn å motsette seg Israels folkemord i Gaza.

---

[i] Sitater fra Opplysningens dialektikk følger den norske utgaven fra Bokklubbens kulturbibliotek 2011, oversatt av Lars Petter Storm Torjussen.

[ii] Sitatene fra «Oppdragelse etter Auschwitz» er hovedsakelig gjengitt etter Per Quales norske oversettelse fra Agora 2/1988.

[iii] Her avviker vi fra Per Quales norske oversettelse, der Staatsraison rett og slett er oversatt med «statsmakt». Adornos originaltekst i «Erziehung nach Auschwitz» lyder: «Kritisch zu behandeln wäre, um nur ein Modell zu geben, ein so respektabler Begriff wie der der Staatsraison: indem man das Recht des Staates über das seiner Angehörigen stellt, ist das Grauen potentiell schon gesetzt.»