Året er 1973. Myroslav Marynovytsj er i KGBs søkelys. 24-åringen er del av en gruppe kunstnere og intellektuellae som vi i dag kaller «dissidenter» eller «sekstitallsgenerasjonen», og var blitt anholdt 22. mai for å legge blomster på minnesmerket til forfatteren Taras Sjevtsjenko, Ukrainas nasjonalskald, under en reise fra Ivano-Frankivsk til Kyiv. Sikkerhetstjenesten har i lengre tid forsøkt å presse den unge mannen til å tyste på vennene sine, medstudenter i dissidentmiljøet – uten hell. Nå er KGB-offiserene blitt utålmodige og gjør det klart for Marynovytsj at «… de som ikke er med oss, de er mot oss».
«Jeg svarte: ‹Vel, så skal jeg være mot dere.›»
Myroslav Marynovytsj (f. 1949) står foran en gruppe internasjonale studenter i alle aldre en varm sommerdag på Det ukrainske katolske universitetet i Lviv i juli 2025 og forteller om livet sitt.
«Og i dette øyeblikket følte jeg en enorm lettelse. Endelig var jeg fri, helt fri.»
De neste årene tilbrakte Marynovytsj i Kyiv. Da han i 1976 ble en av grunnleggerne av den ukrainske Helsingforskomitéen, var det bare et tidsspørsmål før han ble arrestert igjen. Det skjedde i 1977, og i 1978 ble han dømt til syv års straffeleir og ytterligere fem år i forvisning, anklaget for «anti-sovjetisk agitasjon og propaganda». Han sonet dommen i Gulag-leiren Perm-36, som tjente som fengsel for politiske fanger i den sensovjetiske tiden helt frem til 1988. Her satt flere av Marynovytsjs kolleger i Helsingforskomitéen og andre ukrainske intellektuelle og kunstnere som nektet å inngå kompromisser med sovjetmakten. Blant dem var dikteren Vasyl Stus, som døde i leiren i 1985 under uklare omstendigheter. For ulike overtredelser av fengelsregimet tilbrakte Marynovytsj 150 dager i straffecelle. Etter avtjent dom fulgte tre år i forvisning i Kasakhstan – den opprinnelige dommen på fem år ble forkortet på Mikhail Gorbatsjovs initiativ i 1987.
«Dette er et veldig farlig øyeblikk for hele den siviliserte verden.»
I dag er Marynovytsj rektors rådgiver ved Det katolske universitetet i Lviv og kan se tilbake på en lang karriere som menneskerettighetsforkjemper, religionsviter, filosof, forfatter og aktiv samfunnsdebattant.
Marynovytsjs forelesning for studentgruppen i Lviv var så inspirerende at noen av oss studenter fulgte opp med et intervju, der Marynovytsj delte sine refleksjoner omkring Den russiske føderasjonens angrepskrig i Ukraina, om nødvendigheten av et rettsoppgjør og det fatale ved at Russland aldri har tatt noe oppgjør med sin totalitære, kolonialistiske og imperiale fortid.
*
Hva er dine tanker om den nylige opprettelsen av en spesialdomstol for aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina?
Det er helt nødvendig at en slik domstol blir opprettet. Ikke bare lider Ukraina urett, hele ideen om rettferdighet står i fare.
«Realistene» mener at absolutt rettferdighet er umulig: Man må forstå at Russland er sterkt. Vi klarer ikke å organisere alt dette. Derfor må vi inngå kompromisser. Ingen rettferdighet vil være mulig å oppnå for kommunistiske forbrytelser, ingen rettferdighet for små nasjoner som Georgia, ingen rettferdighet for Aleppo og Syria. – Og ingen rettferdighet nå etter alle disse krigsforbrytelsene i Ukraina? Hvis vi går inn på den linjen, vil vi se nye konflikter i fremtiden. Det er viktig at verden forstår dette. All verdens aggressorer følger nøye med på situasjonen i Ukraina og Russland. Hvis Russland fritas for alt ansvar, så tenker de: Javel, da kan vi gjøre det samme. Dette er et veldig farlig øyeblikk for hele den siviliserte verden.
Vi dissidenter og tidligere politiske fanger advarte om denne straffefriheten på slutten av 80-tallet: «Dette kommer til å gjenta seg.» «– Nei, nei», var svaret, «bare sett en strek over det og la det være». Det var Vestens holdning på den tiden. Nå gjentar det seg igjen og igjen og igjen.
Det er ikke mulig å inngå noen god fredsavtale med Russland under Putins ledelse. Putin er en KGB-offiser som er en mester i å manipulere menneskers sinn og svakheter. Man kan ikke stole på ham, selv om han undertegner et dokument.
Hva gjør vi da? Hva kan vi gjøre for å faktisk stoppe et system som er på feil spor?
Det er bare én måte å gjøre det på. Man kan ikke forvente at store ledere skal være modige nok til å endre sin atferd. Det vi bør gjøre, i Ukraina og overalt, når vi ser at verdier blir brutt, er å finne mennesker som kan handle sammen i solidaritet for å gjenopprette verdiene. For prinsipper og prosedyrer må komme senere, verdier må komme først. Alle land, alle nasjoner må finne motet til å handle i samsvar med verdiene sine. Kanskje er ikke alle klare for kamp, men de må være trofaste mot verdiene.
«Hvis folk velger sikkerhet fremfor verdier, vil de miste begge deler.»
Benjamin Franklin har dette gode utsagnet: «Those who would give up essential liberty to purchase a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.» Vi kan bytte ut ett ord: I stedet for «frihet» kan vi si «verdier». Frihet er tross alt en verdi. Hvis folk velger sikkerhet fremfor verdier, vil de miste begge deler. Dette er min appell til de vestlige landene.
Hvordan vurderer du Ukrainas offentlige forvaltning og rettssystem? Er det verdidrevet, eller reagerer det mest på daglige behov? Hvordan forholder Ukraina seg til verdier?
La meg gi et eksempel, som kanskje ikke svarer direkte på spørsmålet. Noen mener at Ukraina må godta at «Krym er russisk territorium». Hvorfor? Fordi, hevdes det, Russland har hatt Krym mye lenger enn dere ukrainere. Mitt svar på dette er: Jeg snakker ikke om Ukraina. Krym er ikke «ukrainsk territorium» i den forstand. Jeg husker inntrykket jeg fikk da jeg kom til Krym for første gang og gikk opp i fjellene. Jeg så en landsby. Jeg gikk inn i landsbyen. Jeg så meg rundt. Hvor var jeg? Dette var ingen ukrainsk landsby. Det var en krymtatarsk landsby. Da forsto jeg at dette er krymtatarernes land. Krymtatarene er et lite folk. Lite i størrelse, men ikke i mot eller moral.
Da Sovjetunionen brøt sammen, bestemte krymtatarene seg for å stole på ukrainerne og samarbeide med oss. Nå kjemper vi sammen. La oss forestille oss at det blir inngått en fredsavtale med formuleringen «Krym er russisk land». Hva slags budskap ville det være fra Ukraina til krymtatarene? Se, dere er for små til at deres interesser kan tas i betraktning. Så nå er dere i Russland og må samarbeide med russerne og gjenopprette forholdet til russerne. Det er forræderi. Når vi snakker om verdimessige utfordringer i Ukraina, er dette en enorm utfordring for meg.
Fordi du ennå ikke vet hvordan Ukraina vil måtte handle i forhold til Krym senere?
I 2014, noen måneder etter okkupasjonen og annekteringen av Krym, skrev jeg en artikkel hvor jeg foreslo følgende løsning: at Russland og Ukraina blir enige om at Krym først skal tilbakeføres til Ukraina, fordi hvis ikke, vil alle aggressorer si: «Se, det er verdt å angripe andre land.» Krym går altså tilbake til Ukraina, og ukrainerne må samarbeide med krymtatarene og gjenopprette deres autonomi. Kanskje vil de i fremtiden velge å bli en egen nasjon, for dette landet er verken «russisk» eller «ukrainsk». Det var mitt forslag. Og det ville være et rettferdig forslag for krymtatarene. Jeg kan ikke akseptere den politiske formelen der stormaktene ser på hverandre, tar hensyn til sine egne interesser og sier til andre at «dere er for små for oss».
Den russisk-ukrainske krigen er ikke en konflikt mellom to nasjoner som man kan løse ved å si «la oss sette dem rundt samme bord, trekke en linje, og så er det gjort». Nei. Putin er en utfordring for hele verden. Hvis han lykkes, har vi alle et stort problem. Ukraina er bare det første skrittet i hans ambisjoner. Dette skrittet er helt åpenbart for Putin, for uten Ukraina er det russiske imperiet umulig. Derfor er Ukraina nummer én. Når han har tatt Ukraina, vil han etter noen år være klar for de baltiske statene, Polen, Tsjekkia og så videre. Dette er det russiske imperiets natur. Dette er naturen til mennesker som Putin. Men når vi ukrainere påpeker dette, blir vi dessverre sett på som traumatiserte mennesker som «er så negative mot russerne».
Om noen uker er vi reist ut av Ukraina til våre respektive hjemland. Hvordan kan vi bidra når vi kommer hjem? Hva er ditt råd til oss?
Først og fremst, takk for at dere kom! Takk for at dere ikke er redde for raketter, luftalarm og så videre. Det er veldig viktig.
Spre kunnskap om Ukraina. Motarbeid propaganda, feilinformasjon og løgner. Husker dere de «små grønne mennene»? De invaderte og okkuperte Krym. Putin sa: «Det er ikke oss. Vi er ikke der.» Og sannsynligvis forsto de fleste politikere at dette var en løgn. Men Obama-administrasjonen oppfordret ukrainerne til ikke å bruke våpen. «Vi skal løse dette diplomatisk. Ikke eskaler. Ikke eskaler.» Nylig sa Trump at «Ukraina ønsker å ta Krym tilbake. Men hvorfor kjempet de ikke for det i 2014?» Vel, det er uutholdelig å høre dette, fordi alt vi hørte den gangen var: «Ingen våpen. Vi skal løse dette gjennom diplomati.» Og nå er den «diplomatiske beslutningen» at man må glemme Krym. Det har vært så mange feilaktige budskap til Ukraina, og vi har ikke engang nevnt Budapest-memorandumet …
Intervjuet, initiert av Wanno Drijfhout, fant sted 10. juli 2025 i et tilfluktsrom på Det katolske universitetet i Lviv, ettersom Russland sendte droner mot Lviv-regionen den dagen.
