Offentliggjøringen av deler av de såkalte Epstein-filene, knyttet til den domfelte seksualforbryteren Jeffrey Epstein, har avdekket et verdensomspennende nettverk av politiske, finansielle, akademiske og andre fremtredende personer som av ulike grunner hadde kontakt med ham.
Navnene på mange av dem som hadde kontakt med Epstein er sladdet i dokumentene, mens flere av dem som er navngitt, allerede har falt i omdømme og blitt gjenstand for intens mediegransking, og i flere tilfeller også for sivile søksmål eller offentlige etterforskninger.
Langt fra alle skandalene er direkte knyttet til Epsteins seksualforbrytelser. Noen av dem skyldes det blotte faktum at man har hatt kontakt med ham etter hans første domfellelse. Det gjelder for eksempel Børge Brende, da president i Verdens økonomiske forum, ofte omtalt som Davos-forumet, som umiddelbart ble viet betydelig oppmerksomhet da kontakten deres ble avdekket, og som etter kort tid fratrådte sin stilling.
I de senere årene har Silicon Valleys Big Tech-eliter opparbeidet seg en politisk, finansiell, sosial og teknologisk innflytelse i en størrelsesorden som tidligere var forbeholdt statsmakter.
Andre saker er langt mer alvorlige. Metropolitan Police i Storbritannia har innledet en strafferettslig etterforskning av den tidligere britiske Labour-politikeren Peter Mandelson for angivelige lekkasjer – mens han innehadde offentlig verv – av sensitiv regjeringsinformasjon til Epstein. I Norge har Økokrim åpnet etterforskning for grov korrupsjon av Thorbjørn Jagland på bakgrunn av opplysninger i Epstein-dokumentene, knyttet til perioden da han var leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet.
Epstein-dokumentene har i tillegg avdekket et fenomen som ennå ikke var fullt utviklet på den tiden Epstein kunne kommunisere med kontaktene sine – han ble arrestert i 2019 og kort tid etter funnet død i cellen sin under mistenkelige omstendigheter. Det avdekkete fenomenet er ulike former for samarbeid mellom amerikanske aktører og den europeiske ytre høyresiden.
Bannon som politisk strateg og nettverksbygger
Mye av det vi vet om dette fenomenet fra de offentliggjorte dokumentene, knytter seg til Steve Bannon, kjent fra Breitbart News, podkasten The War Room og sin virksomhet som høyreradikal politisk strateg. Bannon var i kontakt med Epstein hovedsakelig etter at han forlot Det hvite hus, hvor han var sjefstrateg og seniorrådgiver for president Donald Trump frem til august 2017. Alt i alt utvekslet Epstein og Bannon 1974 e-poster mellom 2017 og 2019. Bannon ga Epstein råd om medie- og omdømmestrategi, og særlig i 2018 diskuterte de Bannons arbeid med å bygge et vidtfavnende europeisk høyreradikalt politisk nettverk.
Bannon reiste i 2018 mye rundt i Europa, i et forsøk på å knytte til seg kontinentets største radikalt høyrepopulistiske partier. I mars samme år skrøt han til Epstein av at han var «rådgiver» for franske Front National (nå Rassemblement National), italienske Lega Nord, Alternative für Deutschland (AfD), det sveitsiske Folkets parti, Ungarns Fidesz og det britiske Brexit Party (nå Reform UK).
Bannons skryt fremstår i dag som lite annet enn ord, ment for å imponere Epstein. I dag vet vi at de europeiske initiativene hans førte til få varige forbindelser, om noen overhodet. Påstandene hans i e-postene sier mer om Bannons personlighet enn om hans faktiske politiske betydning.
Terje Rød-Larsen og Miroslav Lajčák
Til gjengjeld er det verdt å kikke nærmere på det faktum at enkelte av Bannons forsøk på å fremme høyre- og ytre høyre-allianser i Europa ble støttet av politikere med bakgrunn i sentrum-venstre-miljøer. Dette gjelder for eksempel Terje Rød-Larsen, med bakgrunn fra det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet og i 1996 planleggingsminister i Jaglands regjering.
Mens Bannon reiste rundt for å treffe europeiske ytre høyre-partier, var Rød-Larsen president for International Peace Institute, en tenketank som arbeider med multilateralisme, konfliktforebygging og fredsarbeid. Ifølge Epstein-dokumentene foreslo Rød-Larsen for Bannon at han kunne møte Sylvi Listhaug, da nestleder i Fremskrittspartiet. Han antydet at hun kunne være interessert i Bannons internasjonale ytre høyre-nettverk. At hun ikke var det, taler til hennes fordel.
Et annet tilfelle gjelder Miroslav Lajčák, en slovakisk politiker tilknyttet sentrum-venstre-partiet Smer. Han ble kjent med Epstein i 2017, etter at Lajčák – som da var Slovakias utenriksminister – overtok presidentskapet i FNs generalforsamling. Gjennom Epstein kom Lajčák i kontakt med Steve Bannon og anbefalte ham å knytte forbindelser med Smers grunnlegger og leder, Robert Fico, som Lajčák tilsynelatende mente kunne være interessert i Bannons ytre høyre-prosjekter. Det finnes ingen opplysninger om at Fico møtte Bannon, men Fico deltok på den MAGA-tilknyttede Conservative Political Action Conference (CPAC) i Washington, DC, i februar 2025. Den «sosialdemokratiske» Fico holdt tale på CPAC 2025 bare én dag etter at Bannon under sin egen tale på samme konferanse utførte en nazihilsen.
Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien
CPAC 2025 var typisk for en utvikling som Epstein-dokumentene fanget i en tidlig fase – nemlig kontakt og samarbeid mellom høyt profilerte amerikanske politikere og representanter for den europeiske ytre høyresiden. Med den nyvalgte president Trump og visepresident JD Vance som hovednavn, samlet CPAC 2025 – i tillegg til Fico – en rekke europeiske politikere fra høyre- og ytre høyre-partier i blant annet Ungarn, Italia, Nord-Makedonia, Polen, Spania og Storbritannia.
Denne kontakten ble fulgt opp ved at det amerikanske utenriksdepartementet tok kontakt med representanter for ytre høyre-partier i Frankrike, Tyskland og andre europeiske land, og nådde sitt foreløpige høydepunkt da Det hvite hus 5. desember 2025 offentliggjorde den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, som ønsket velkommen «den økende innflytelsen til patriotiske europeiske partier». Trumps støtteerklæring til den ungarske ytre høyre-lederen Viktor Orbán i forkant av parlamentsvalget i april 2026 passer inn i samme utvikling.
Den todelte strategien der det amerikanske tek-oligarkiet ideologisk allierer seg med den europeiske ytre høyresiden, samtidig som man angriper EUs teknologiske og finansielle reguleringer, har blitt enda tydeligere etter Trumps gjenvalg.
Det finnes et tydelig ideologisk overlapp mellom MAGA-bevegelsen, som i stor utstrekning har overtatt det amerikanske republikanske partiet, og ytre høyre i Europa. Ser man på hvordan Trump-administrasjonen forholder seg til høyreorienterte politiske krefter i Europa, kan den imidlertid fremstå mindre som en selvstendig aktør og mer som en infrastruktur som tilrettelegger for en ny type amerikansk makt – nemlig et USA-basert tek-oligarki.
Big tech og ytre høyre
I de senere årene har Silicon Valleys Big Tech-eliter opparbeidet seg en politisk, finansiell, sosial og teknologisk innflytelse i en størrelsesorden som tidligere var forbeholdt statsmakter. Gjennom finansiering av politiske kampanjer, lobbyvirksomhet, partnerskap med offentlige etater og personlige nettverk med maktinnehavere er tek-oligarkene nå i stand til å utøve sin ikke-folkevalgte makt gjennom det som kan beskrives som en delvis form for statlig maktovertakelse («state capture»).
Epstein-dokumentene gir et tankevekkende innblikk i hvorfor amerikanske tek-oligarker kan være interessert i å øke ytre høyres innflytelse i Europa.
I korrespondanse med teknologiinvestoren Peter Thiel i juni 2016 beskrev Epstein Brexit som «bare begynnelsen [på] en tilbakevending til tribalisme [stammetenkning]», «i motsetning til globalisering» og som et varsel om «forbløffende nye allianser». Det er verdt å merke seg at han beskrev folkeavstemningen om Storbritannias utmelding av EU ikke bare som en politisk hendelse, men også som en makrofinansiell utvikling som kunne skape lønnsomme muligheter for aktører som ham selv og Thiel.
Mot regulering
Da Bannon i 2018 skrøt av sine kontakter med den europeiske ytre høyresiden, antydet han overfor Epstein at en sterk ytre høyre-representasjon i Europaparlamentet etter valget i 2019 kunne «stanse all kryptolovgivning eller hva enn vi måtte ønske». Sannsynligvis er dette en hentydning til forsøkene på å hindre strengere EU-regulering knyttet til kryptovalutaer, finansiell åpenhet og markedsovervåkning.
Disse beskrivelsene tyder på at det amerikanske tek-oligarkiet ser Europas ytre høyre-krefter ikke bare som ideologiske allierte, men også – og kanskje først og fremst – som en politisk kraft som kan forsterke den politiske fragmenteringen innenfor EU og dermed hindre reguleringer i finans- og teknologisektorene – reguleringer som, på grunn av den såkalte Brussel-effekten, ofte sprer seg langt utover EUs grenser. Dersom slike utviklingstrekk svekker EUs reguleringskapasitet, vil det gi gunstigere betingelser for amerikansk oligarkisk innflytelse og over tid muliggjøre former for statlig maktovertakelse i Europa som ligner dynamikkene vi allerede har sett utspille seg i USA.
«EU bør avskaffes»
Den todelte strategien der det amerikanske tek-oligarkiet ideologisk allierer seg med den europeiske ytre høyresiden, samtidig som man angriper EUs teknologiske og finansielle reguleringer, har blitt enda tydeligere etter Trumps gjenvalg.
Elon Musk promoterte gjentatte ganger Alternative für Deutschland i forkant av det tyske forbundsdagsvalget i 2025. Samtidig rettet han skarp kritikk mot EU-reguleringer som Forordningen om digitale tjenester (kjent som Digital Services Act), som har som mål å styrke grunnleggende rettigheter på nett, øke brukernes kontroll og redusere eksponeringen for ulovlig og skadelig innhold. I forbindelse med den regulatoriske konflikten mellom Europakommisjonen og X, tok Musk til orde for å avvikle EU: «EU bør avskaffes og suvereniteten tilbakeføres til de enkelte landene, slik at regjeringene bedre kan representere sine folk». Det er ikke vanskelig å utlede fra innleggene hans, som tar i bruk det europeiske ytre høyres «suverenistiske» retorikk, at han i partier som AfD ser en mulighet til å svekke EU og dermed undergrave europeisk regulering av de teknologiene selskapene hans arbeider med.
CPAC 2025 var typisk for en utvikling som Epstein-dokumentene fanget i en tidlig fase – nemlig kontakt og samarbeid mellom høyt profilerte amerikanske politikere og representanter for den europeiske ytre høyresiden.
Også Peter Thiel har deltatt i transatlantiske høyreorienterte fora der europeiske konservative og nasjonalistiske aktører har møtt amerikanske motparter, blant annet ved å holde et foredrag på en festival arrangert av Mathias Corvinus Collegium, som er tett knyttet til Viktor Orbáns parti Fidesz. Thiels kritikk av det liberale demokratiet og den angivelige nedgangen i vestlig sivilisasjon harmonerer med retorikken på den europeiske ytre høyre-siden. Thiel har angrepet EUs teknologiregulering, og gått så langt som å betegne forslag om å regulere KI-industrien som selveste Antikrist.
Dette viser at en av de viktigste indre-vestlige motsetningene i dag er konflikten mellom amerikansk tek-oligarki og EU, der førstnevnte knytter seg til det europeiske ytre høyre – enten direkte eller gjennom amerikanske statsinstitusjoner – for å svekke Europa som samlet politisk kraft, splitte opp kontinentet og gjøre de enkelte europeiske statene mer mottakelige for utenlandsk påvirkning.
Putins geopolitiske revisjonisme
Urovekkende nok sammenfaller målene til det amerikanske tek-oligarkiet når det gjelder EU i stor grad med målene til Putins regime i Russland, som i sin geopolitiske revisjonisme søker å undergrave europeisk enhet, og som støtter seg på europeiske ytre høyre-krefter for å fremme dette formålet.
Trusselen det amerikanske tek-oligarkiet utgjør mot det liberale demokratiet i Europa gjennom sitt samarbeid med radikale høyrepopulister, er mer subtil enn Moskvas eller Washingtons åpne samhandling med dem. Mens synlige bånd til Kreml eller til og med Det hvite hus kan være politisk skadelig for europeiske ytre høyre-partier, oppfattes forbindelser til tek-oligarkiske aktører som mindre innvevd i mellomstatlig rivalisering, og møtes derfor sjeldnere med offentlig skepsis. Samtidig kan Big Tech-aktører ta finansiell og kommunikasjonsteknologisk makt i bruk for å støtte den europeiske ytre høyresiden på måter som er mindre synlige, vanskeligere å spore og potensielt mer effektive enn den påvirkningen utenlandske regjeringer utøver.
Europeisk patriotisme
Det ville være feil å se på den europeiske ytre høyresiden som en viljeløs trojansk hest for ondsinnede ikke-europeiske krefter. Historien har vist at ikke alle høyrepopulistiske bevegelser i Europa er villige til å tjene fiendtlige utenlandske agendaer. Den samme historien har vist at enkelte representanter for den europeiske eliten kan være like skadelige for europeiske institusjoner og organisasjoners demokratiske integritet som det ytre høyres åpne EU-skepsis. Utfordringen er derfor ikke begrenset til én leir, men gjelder selve robustheten i det europeiske prosjektet.
I en verden preget av geopolitiske brudd, konsentrasjon av teknologisk makt og en gjenoppblomstring av politisk antihumanisme, har ikke Europa råd til indre fragmentering – uansett om den drives frem av eksterne autoritære regimer eller av transnasjonale oligarkiske interesser.
Ideologisk ensretting i Europa er verken mulig eller ønskelig, men et minste felles multiplum av europeisk patriotisme er avgjørende: en bevisst tilslutning til et samlet Europa som den eneste geopolitisk relevante barrieren mot autoritært herredømme, og som et prosjekt forankret i demokratisk verdighet og overbevisningen om at solidaritet og samarbeid – heller enn den sterkestes rett – må forme Europas fremtid.
