Europavalg uten reelle alternativer

Europavalg, EU
Illustrasjon: Andreas Töpfer

KOMMENTAR. Før EU-valget kjemper pro-europeerne for «mer Europa», men de vil ikke si hva de mener med det. De foretrekker skinndebatter fremfor eksistensielle spørsmål om liv og død.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

[dropcap]E[/dropcap]uropa er svaret» lyder de tyske sosialdemokratenes slagord før europaparlamentsvalget. Men hva er spørsmålet? Og hvilket Europa? Vi vet bare hvilket parlament det dreier seg om, og det er et parlament uten lovgivende initiativrett (denne ligger hos Det europeiske råd), uten suverenitet over forfatningen (som består av svært komplekse mellomstatlige avtaler som selv for spesialister nærmest er uleselige, og av EU-domstolens beslutninger) og uten mulighet til å velge eller velge bort regjeringen (det vil si Det europeiske råd – utøvende og lovgivende makt i ett). Mens et parlament som fortjener sitt navn, selv bestemmer over sine egne og regjeringens rettigheter, er det her regjeringen som begrunner og begrenser dem. Ikke rart at britene, som oppfant det parlamentariske demokratiet, aldri kunne ta noe slikt seriøst.

Så hvorfor alt oppstusset? Slik det ikke finnes et regjerende flertall i EU-parlamentet, er det heller ingen opposisjon der. Representantene for de såkalte euroskeptikerne, gjerne kalt «anti-europeere», har ingen rolle i parlamentets daglige arbeid, og derfor hører man heller ikke noe fra dem.

I flere tiår har EU-parlamentet blitt kontrollert av en stor koalisjon som forstår seg selv som en lobby for overføring av myndighet fra medlemsstatene til «Europa», til nettopp det stadig mer demokratiknappe institusjonssystemet som parlamentet er en del av. Og siden det ikke har vært noe å stemme på, har valgdeltagelsen gått ned for hver gang. For å stoppe denne trenden gikk lederne for de to sentrumsorienterte blokkene, Juncker og Schulz, gamle venner i mange tiår, sammen om å presentere seg som konkurrerende «toppkandidater» til stillingen som president for EU-kommisjonen – som Det europeiske råd er ansvarlig for å fylle. Det gjorde dem ingenting at de ikke kunne forklare hva de ikke var enige om, eller at valgkampen deres gikk ubemerket hen i de fleste land. Tradisjonen tro ble valgdeltagelsen lav, 42,6 prosent, og av disse stemte en tredel på kandidater som «pro-europeerne» regner som «anti-europeere». 13 prosent av de stemmeberettigede stemte på Junckers blokk. Dette gav ham 30 prosent av setene, og Juncker kunne erklære seg som vinner, enda han hadde mistet 53 seter. Med 25 prosent av setene i ryggen støttet Schulz Junckers presidentskap og krevde visepresidentskapet i gjengjeld, noe Merkel nektet ham. I kampen om forbundsdagsvalget i 2017 skjedde det samme igjen: Schulz gikk tapende ut, og falt da han igjen ville ha en viseposisjon, denne gangen hos Merkel.

I dag hører vi at alt er annerledes, og at europavalget for første gang er blitt et skjebnevalg. I dag kalles «anti-europeerne» på både venstre- og høyresiden for «populister», selv om de bare vil vite nøyaktig hvordan «den stadige tettere sammenslutningen av de europeiske nasjonene» skal se ut. De må holdes utenfor. Det er ikke lenger Juncker mot Schulz, men det gode mot det onde. I mai er valgperioden over for det nåværende parlamentet, og nå hyrer de inn dyre reklamebyråer for å få velgerne til å ikke stemme på «populistene», men heller omfavne «mer Europa». Det lyder like konkret som navnet på kampanjen: Pulse of Europe.

«Europa», rettere sagt «mer Europa», er altså svaret – og når man tilhører «pro-europeerne», er det svaret på alt og til alle: migrasjon, klimaendringer, Trump, Putin, Kinas vekst, terrorisme, skatteeksil, krigene i Syria, Ukraina og andre steder, den økonomiske stagnasjonen, den voksende ulikheten, middelhavslandenes svekkelse, nasjonalisme og nyliberalisme, deregulerte arbeidsmarkeder og konflikten mellom overnasjonal valuta og nasjonal suverenitet. Det minner om den kristne popsangen fra 1980-årene: Jesus Is the Answer. I motsetning til Jesus burde det være lov å spørre hva det europeiske mirakelvesenet skal bestå i. En sentralisert super- og enhetsstat, et tysk-fransk imperium, et Brussel-teknokrati som erstatning for det nasjonale demokratiet à la Menasse, frihandelssone, «variabel geometri», «Europa à la carte», en kolleksjon av fedre- og mødreland eller et enhetlig statsfolk? Hører Storbritannia til her? Tyrkia? Moldova? Armenia? Er det et EU likt det i dag, med eller uten valutaunion, eller en «fornyelse av Europa», som Macron krever i sine mest uforsiktige øyeblikk? Om man håper at dette skal bli gjenstand for en kontroversiell og følgerik debatt, vil man nok, med Brechts ord, måtte slå fast: «Nå står de andre og gruer og venter bak teppet. / Kan vi gi svar på de store problemene? Neppe.»[1]

En europeisk offentlighet hvor europeisk politikk kan diskuteres og formes utover innenrikspolitiske vennskaps- og fiendeerklæringer, finnes ikke. SPD forteller at de i europavalget «kjemper» for et «sosialt Europa». Det samme sa de for fem år siden. De kjemper især for «europeisk minstelønn og europeisk sosialtrygd», som skal føre til at «det utbetales rettferdige lønninger i hele Europa», og om mulig også for en «europeisk arbeidsledighetstrygd». CDU er imot, men det gjør ingenting, for det er ikke den minste utsikt til at noe av dette vil kunne bli gjennomført innenfor avtaleverkets og det indre markedets rammer, med medlemsstater fra Skandinavia til Balkan og med fellesvalutaens restriksjoner, helt uavhengig av «valgenes» utfall. En skinndebatt, som Juncker mot Schulz, iscenesatt for å avlede dem som avledes skal.

Med «de store spørsmålene» står det enda verre til i disse førvalgstider. Nå skal velgerne utstede blankosjekker for «mer Europa», trukket på kontoer som de selv blir nødt til å fylle. Mer er ikke mulig, siden det til syvende og sist handler om ulike nasjonale interesser, og når det stemmes over dem, fører det nødvendigvis til at velgerne og parlamentet splittes, ikke integreres.

Det er betegnende hvordan den franske presidentens merkelige valgopprop til det ganske Europa ble mottatt i Tyskland. Det avfødte diskusjoner om så mange ting: Frankrikes post-Brexit-ambisjoner, Tysklands makttap og især Merkels makttap overfor den «kjerneeuropeiske» franske partneren. Eller overlevelsesfrykten til en statssjef som står ved en innenrikspolitisk avgrunn, og som internasjonaliserer seg selv («et suverent Frankrike i et suverent Europa») i forsøket på å trekke seg selv etter håret opp av en selvforskyldt sump. Bare for kort tid siden var det knapt noe som var viktigere for «Europa» enn et felles budsjett for eurosonen, på en ubestemmelig, men i alle fall betydelig størrelse, til ubestemmelige investeringer som skulle få ny fart på den europeiske økonomien. For de internasjonalistiske tyske halvsosialistene var dette en «visjon» som krevde et «konstruktivt svar». Nå lar det seg plutselig gjøre uten et eurobudsjett? Eller kommer det tilbake etter valget, slik man for sikkerhets skyld ikke forteller barna før festen hva som skal feires? Det vet ingen, og den påståtte europeiske skjebnevalgkampen, polarisert av et ubestemmelig «pro» og et demonisert «anti», kommer ikke til å gjøre oss klokere.

Illusjonen om et integrert Europa
Like lite hører man om den såkalt europeiske armeen, som filosofen Habermas nylig tok til orde for sammen med pengeforvalteren Friedrich Merz og pengesløseren Roland Koch (begge CDU). Hvem skal den kjempe mot og hvorfor? For «den europeiske levemåten» – eller med CDU-politiker Annegret Kramp-Karrenbauer: «the European Way of Life» – mot Russland og Kina? For fri verdenshandel – «sikring av handelsrutene» – mot Trump? For at Frankrike og franske konserner skal ha uhindret tilgang på mineralene og de sjeldne jordartene i det postkoloniale Vest-Afrika? To elefanter fyller rommet samtidig: franske atomvåpen og det tyske løftet om å øke rustningsutgiftene til to prosent av bruttonasjonalproduktet, altså nærmest en fordobling. Når det gjelder Force de frappe, kom den franske generalstabssjefen medio februar med en uvanlig uttalelse om at Frankrikes atomavskrekking «ikke kan deles», hverken nå eller i fremtiden. Hvem våger å spørre hvordan samspillet mellom europeiske armeer – som etter den forestående tyske opprustningen jo vil være en overveiende tysk armé – og fransk atomsuverenitet skal se ut i en eventuell krig?

Om selve de tyske opprustningsplanene spør ingen, og man hører heller ikke noe reelt. Bundeswehr trenger først og fremst skikkelig utstyr – for eksempel et nytt og fint skoleskip – og Trump og Nato må beroliges. Imidlertid er den faktiske betydningen av to-prosentløftet ikke transatlantisk, men europeisk. I 2017 brukte Tyskland 36,6 milliarder euro på militære formål, noe som tilsvarte 1,1 prosent av bruttonasjonalproduktet og 11,1 prosent av statsbudsjettet. Hvis rustningsutgiftene hadde ligget på to prosent av bruttonasjonalproduktet, dvs. 66 milliarder euro, hadde de utgjort rundt 20 prosent av statsbudsjettet, altså nesten det dobbelte. Det burde være åpenbart at hvis man øker forsvarsbudsjettet i en slik størrelsesorden, kreves det intet mindre enn en grunnleggende omstrukturering av de tyske statsfinansene. Hvordan skal man da finansiere de lovede tilleggsutgiftene for «Europa», eurosonebudsjett eller ikke, den voksende skattefinanseringen av sosialtrygden i Tyskland og den allerede utsatte saneringen av den tyske infrastrukturen? Det er ikke et tema for en europeisk, men trolig for en tysk valgkamp.

Noe annet er det med de aggressive hensiktene man tillegger Russland for slik å kunne fremme «mer Europa», ikke ulikt hvordan det sovjetiske fiendebildet er blitt overført til det postsovjetiske Russland under Clinton og Obama. Man overser at selv om de russiske militærutgiftene i 2017 lå på 3,1 prosent av bruttonasjonalproduktet, beløp de seg til kun 45,6 milliarder dollar i absolutte tall, altså ikke så mye mer enn Tysklands 1,1 prosent, tilsvarende 41,7 milliarder dollar. For tiden kuttes de russiske militærutgiftene, antagelig på grunn av synkende olje- og gassinntekter, og skal ifølge budsjettutkastet for 2020 bare utgjøre 2,6 prosent av det russiske bruttonasjonalproduktet. Selv om dette ikke skulle holde stikk, vil en økning av de tyske rustningsutgiftene til to prosent føre til at de blir omtrent 40 prosent (!) høyere enn de russiske.

Ligger insisteringen på Natos to-prosentmål i en eller annen tysk interesse, til forskjell fra en amerikansk, «europeisk» eller fransk interesse? Bare spørsmålet regnes som upassende. Det ville jo «spille rett inn i populistenes hender» – selv om Tyskland med en nær fordobling av rustningsutgiftene isolert sett ville være Russland så overlegen i konvensjonell forstand (for et tysk atomvåpen vil vi vel ikke ha?) at en ytterligere utbygging av det nasjonale atomarsenalet der borte måtte synes uunngåelig. Det jobbes faktisk med dette allerede. Hvis den tyske politikken likevel skulle holde fast ved de nye opprustningsplanene, er det fordi et opprustet Tyskland, uansett om man når de to prosentene eller ikke, kan knytte statene på EUs østlige utkant tettere til det vesteuropeiske sentrum. Det ville også styrke alliansen med Frankrike, som allerede ligger på de magiske to prosentene, selv om en betydelig andel kanaliseres til atomvåpnene deres.

For den europeiske «strategiske kulturen» som Macron forlanger, kan dette bety at Tyskland må forsterke eller erstatte de franske bakketroppene i Vest-Afrika, hvor de angivelig og til ingen nytte er satt inn for å bekjempe islamistiske «terrorister». Ifølge Annegret Kramp-Karrenbauer skal imidlertid en del av de friske midlene brukes på et «europeisk» hangarskip. A toy for the boy i Elyséepalasset, et søsterskip til «Charles de Gaulle»? Den som visste hvem som skal kommandere dette dyreste av alt krigsmateriell (forsiktig overslag: fire milliarder euro), hvor det skal seile, og hvilken bestykning det skal ha? Dreier det seg om en kompensasjon for at eurosonebudsjettet ble avslått? Eller om en skjødesløs forhåndsytelse i håp om den sterkt etterlengtede og like sterkt avviste «europeiseringen» av Frankrikes sete i FNs sikkerhetsråd?

En europeisk valgkamp som handlet om utformingen av det fremtidige Europa, ville knuse illusjonen om et integrert Europa. Det er fremfor alt derfor valget ser ut til å bli så trivielt. Vitale spørsmål om liv og død må det forhandles om internasjonalt, det kan ikke stemmes over på overnasjonalt nivå. Om Europa forlanger «inkluderingen av den andre», må det samtidig kreve at man ikke ekskluderer seg selv.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 28. mars 2019

[1]B. Brecht: Det gode menneske fra Sezuan. Oversatt fra tysk av Inger Hagerup. Gyldendal 1968. O.a.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.