Susan Neiman, i din nye bok, Left Is Not Woke, sier du at du hører til på venstresiden, og som filosof skriver du «jeg». Gir en slik bekjennelse mening når du vil finne generelle svar på hva begrepene «venstreorientert» og «woke» egentlig betyr?
– Jeg ville først og fremst gjøre klart for meg selv hva venstreorientert betyr i våre dager. Mange av mine venner rundt om i verden som har identifisert seg som venstreorienterte, har i det siste sagt at de ikke lenger gjør det, for nå blir venstreorientert sidestilt med woke. Bortsett fra en liten minoritet er det få som kaller seg venstreorienterte på den måten Albert Einstein selvfølgelig gjorde, og slik jeg gjør. Til gjengjeld gjennomsyrer uttrykket woke den offentlige debatten, selv om det knapt er noen som kaller seg det.
… ordet betegner egentlig den årvåkne omtanken for ekskluderte mennesker.
– Det er likevel mest kjent som et skjellsord. Kanskje ordet woke hele tiden har båret i seg kimen til å bli misbrukt, siden det var et uklart begrep. Også derfor har det lenge blitt strategisk brukt av høyresiden. Woke blir kampbegrepet som republikanerne kommer til å angripe demokratene med i neste valgkamp. Det er altså nødvendig å klargjøre begrepet. Og som venstreorientert kvinne med opphav i den amerikanske borgerrettsbevegelsen vil jeg gjerne bidra til denne klargjøringen. Når jeg skriver i første person, gjør jeg det naturligvis med varsomhet. Men jeg tenker også på mitt forbilde Jean Améry, som i nesten alle sine filosofiske bøker integrerte jeg-formen i argumentasjonen. Han gjorde det klokt og på ingen måte narsissistisk. Også Arendt, Wittgenstein, Sartre, Beauvoir og Rousseau sa «jeg» i sine tekster.
Så hvem er det? Hvem er ditt jeg?
– Jeg har ansett meg som forsvarer av opplysningstidens idealer siden jeg som student merket at tekster av Rousseau, Diderot og Kant fra det 18. århundre ofte var mer aktuelle enn samtidsfilosofien og dessuten lettere å lese – de er ikke fagtekster, men henvender seg til alle tenkende mennesker. Men jeg anser meg samtidig som jødisk universalist, som kvinne, som venstreorientert, som filosof.
Istedenfor ett jeg er det altså flere jeg, på samme tid?
– Alle har vi flere varierende identiteter. Iblant dominerer min identitet som Kant-ekspert, iblant identiteten som kvinne og mor, iblant identiteten som jøde eller universalist. Det som irriterer meg med dagens identitetspolitikk hos woke-bevegelsen, er at det fastsettes kun to identiteter som antas å definere oss, nemlig race og gender: altså de egenskapene som er mest determinert, siden vi – mer eller mindre omstridt – har dem fra fødselen av. Ifølge tankegangen til woke-bevegelsen er vi ikke det vi selv har valgt, eller det vi har gjort oss til. Det regner jeg som en utarming.
Hva er egentlig woke?
– Uttrykket er første gang dokumentert i 1938 i låten «Scottsboro Boys» av den store bluesmusikeren Leadbelly. Den er tilegnet ni svarte tenåringer som sto i fare for å bli henrettet for voldtekter de ikke hadde begått, og som ble reddet av årelange internasjonale protester. I denne forstand betydde woke å være årvåken mot urettferdighet. I dag kan man si: Woke-bevegelsen er opprørt over de undertryktes elendighet, og denne opprørtheten deler de med venstresiden. Men hos woke-bevegelsen fører den inn i en skog av traumer og overser at vi mennesker er mer enn det verden har gjort mot oss. Den overser også at historien består av mer enn forbrytelser. Woke-bevegelsen har hengitt seg til stammetenkning, altså en sortering av mennesker etter gruppekjennetegn, men mennesker handler ofte av grunner som ikke har noe med stammetilhørighet å gjøre.
Med dette uttrykket flytter du jo woke-bevegelsen, som stort sett mener den hører klart hjemme på venstresiden, langt ut til høyre.
– Jeg velger bevisst dette uttrykket for å tydeliggjøre at det er en likhet med de konservative, kanskje endatil med de reaksjonære. I likhet med mange konservative tror woke-bevegelsen at vi bare kan ha dype og ekte forbindelser med dem som tilhører vår egen stamme. Og i likhet med de reaksjonære retter de oppmerksomheten mot makt, ikke mot rettferdighet.
Woke: Rettferdighet som et felles mål
Nøyaktig hvor ligger forskjellene til den demokratiske venstresiden?
– Venstresiden har helt fra sin spede begynnelse i opplysningstiden forstått seg som universalistisk, ikke tribalistisk, noe den har til felles med de liberale. Deres verdier skal gjelde for alle mennesker, og derfra kommer begrepet om menneskerettigheter. Dessuten har både venstresiden og liberalerne rettferdighet som et felles mål, de ser forskjell på makt og rett, selv om det kan være vanskelig å gjøre denne forskjellen virksom. Og for det tredje tror både de venstreorienterte og de liberale i det minste på muligheten for fremskritt, selv om de ikke er så naive at de tror på fremskrittets lovmessighet. De venstreorienterte skiller seg fra liberalerne ved at de ikke regner sosiale rettigheter som privilegier, men som menneskerettigheter, slik det slås fast i FN-erklæringen fra 1948. Derfor anser jeg meg som venstreorientert, selv om det er svært viktig for meg å danne brede allianser mot den allestedsnærværende høyrevridningen.
Woke-bevegelsen har hengitt seg til stammetenkning.
Men hvorfor beskjeftiger du deg med woke-bevegelsen? De konservative er ikke mindre viktige dersom det gjelder å bremse den autoritære høyrevridningen.
– Det er utvilsomt riktig. Også de konservative har ansett rettferdighet som nødvendig. Men de vil ofte forsvare tradisjoner som noe naturgitt, uten å innrømme fornuften retten til å stille spørsmål ved disse tradisjonene: Er det virkelig naturlig at kvinner er annenklasses borgere, eller at kastesamfunn holder fast ved hierarkier? Det tjener ikke rettferdigheten å holde ukritisk fast ved tradisjoner. Men det er relativt enkelt å kritisere de konservative. Her ville jeg ta selvkritikk, siden woke-bevegelsen som oftest regnes til den politiske leiren jeg selv sogner til.
De konservative har ofte hatt et noenlunde distansert forhold til begrepet om menneskeheten. I hvert fall den ekstreme høyresiden: Den som sier menneskehet, vil bedra, hevdet den nazistiske statsrettsviteren Carl Schmitt. Hva svarer venstresiden til det? Hva er det alle mennesker har felles? I boken din sier du jo: Livet til en jødisk kvinne i Brooklyn har lite til felles med livet til en jødisk kvinne i Berlin.
– Kulturelt sett er det svært mange forskjeller, men politisk må vi være obs på likhetene. Det er og blir vanskelig å abstrahere så langt at det omfatter hele menneskeheten. Mot Carl Schmitts utsagn vil jeg si: Den som snakker om menneskehet, stiller normative krav. Det gjør man når man sier at menneskeverdet er uangripelig. Rent faktisk blir verdet krenket på ufattelig vis. Men normativt skal det ikke være slik.
Sant, men hva er det alle mennesker har felles?
– Jeg deler den gamle opplysningstenkeren Jean-Jacques Rousseaus oppfatning om at alle forsøk på å definere det urmenneskelige, er politisk farget. Men i likhet med Rousseau mener jeg at det først og fremst er to egenskaper alle mennesker har felles. De kjenner en medlidenhet som går forut for enhver fornuft, når noen i nærheten lider av smerte, uansett hvor flyktig denne empatien måtte være. Når en baby gråter, snur alle seg mot den. Den andre egenskapen er at vi kjenner en lengsel mot frihet og forsvarer oss mot innskrenkelser av denne friheten. Det viktige for meg er at man på disse to egenskapene kan bygge en universalisme som ikke baserer seg på den religiøse forestillingen om arvesynd.
Det er lenge til det kommer noen politikk ut av det. Smerten er ingen god læremester, sier filosofen Olúfẹ́mi Táíwò, enten den avfødes av undertrykkelse eller ikke.
– Smerten er ingen god læremester, men den forbinder menneskene. Det egentlige spørsmålet er om man burde smi en identitet som gruppe ut av smerten. Jeg mener nei. Táíwò tilføyer sågar at den traumatiske erfaringen av sårbarhet ikke gir noen særskilt rett til å snakke for en gruppe. Historien blir tradisjonelt skrevet av seierherrene, det var derfor et nødvendig korrektiv at fokuset på heltene siden midten av det 20. århundre har vært erstattet av oppmerksomhet mot ofrene. Men i omtanken for ofrene kan vi se en dyd, uten at vi dermed regner det som en dyd å være et offer.
«Jeg er filosof, ikke profet»
Du tar altså til orde for avstand til rene offerhistorier. Men du støtter den amerikanske Black Lives Matter-bevegelsen. Hvordan henger avstand i hop med empati?
– Selv om man har mye empati, skjerper avstanden det politiske blikket: Å drepe ubevæpnede mennesker er en forbrytelse mot menneskeheten. Og det er en empirisk sannhet at svarte amerikanere oftere enn andre blir utsatt for politivold. Av det følger det et politisk krav om bedre finansering av politiutdannelsen. I noen av USAs stater er det vanskeligere å bli frisør enn å få fullmakt til å representere staten med dødelige våpen. Kun et universalistisk perspektiv, som opplysningsidealet inntar, åpner dette blikket.
Du baserer deg på opplysningsidealet og menneskerettighetene. Men slaveskipene som i det 18. århundre fraktet sine varer over til Amerika, bar også navn som «Jean-Jacques» og «Liberté», frihet. Den woke-baserte kritikken av den hvite europeiske opplysningstiden har sine gode grunner.
– Opplysningstidens idealer har aldri blitt fullstendig realisert. Det 18. århundres tenkere var menn av sin tid. De var altså sexistiske, og man finner også rasistiske bemerkninger i deres verker. Men det forandrer ikke på at de var banebrytende i å forkaste eurosentrismen og isteden se Europa fra den øvrige verdens perspektiv.
Smerten er ingen god læremester, men den forbinder menneskene.
Også fra den koloniserte verdens perspektiv?
– Kant, Voltaire og Diderot var skarpe kritikere av kolonialismen og slaveriet. Som alle venstreliberale intellektuelle lyktes opplysningstenkerne bare delvis. I Voltaires Candide ser vi hvordan opplysningstanken kritiserer de rådende forhold: Der portretterer han en afrikansk slave i Surinam som prøver å flykte og dermed får kuttet av det ene beinet. Slaven sier: «Det er prisen for at dere er så gale etter sukker i Europa!» Men det betyr likevel ikke at denne kritikken ble hørt overalt.
Kvinnenes rettigheter ville ikke ha falt disse fornuftige mennene inn.
– Den opplyste fornuft som disse tenkerne frakjenner kvinnene, var likevel det uerstattelige verktøy kvinnene tilkjempet seg sine rettigheter med. Og i det lå et fremskritt.
Hva ville ha vært et mulig fremskritt i dag, med tanke på den allmenne desillusjoneringen?
– Jeg er filosof, ikke profet. Mange frykter at den vestlige verdiretorikken står i veien for at det skal skje noe som kan kalles en positiv forandring. Og at fornuften til syvende og sist forblir virkningsløs siden den bare er en subtil form for makt. Men er det en ren banalitet at ekteskap mellom svarte og hvite eller mellom homofile ikke lenger er forbudt? At vold mot barn nå er en straffbar handling?
Men vold er det overalt uansett.
– En del av venstresidens kritikk av moderniteten, slik Michel Foucault har fremsatt den, er å betrakte fornuften kun som et verktøy for makten. Slik forsvinner den fundamentale forskjellen mellom det å bruke makt og det å ha en overbevisning.
Nøyaktig hvor ligger forskjellen?
– Den som en gang er blitt slått, kjenner forskjellen på en prikk. For å sette det på spissen: Forskjellen mellom fornuftige grunner og vold er intet mindre enn forskjellen mellom demokrati og fascisme. Fornuft kan endre virkeligheten, og heller ikke i fremtiden skal det fastslås av autoriteter hva som er fornuftig. Den liberale pragmatikeren Richard Rorty fremsatte en skarp kritikk av den akademiske venstresiden, som er preget av Foucault, da han sa at venstresiden er så opptatt av å demaskere nåtiden at den dessverre ikke har tid til å virkeliggjøre en bedre fremtid. Nettopp dette er faren woke-bevegelsen står overfor. I grunnen akkurat som Carl Schmitt: Han klager på liberale demokratiske parlamenter som ikke gjør annet enn å diskutere alt i hjel. Det er en forførerisk tanke. Det er bare så lett å glemme at den i bunn og grunn fører til en politisk krigsteori. Da gjenstår det ikke annet av politikken enn kampen om makt.
