Et bittert adjø på 100-årsdagen: E.M. Ciorans glødende lidenskapelige artikler fra tredveårene avslører at den rumenske filosofen svermet for fascismen.
Die Welt, 2. april 2011
Opprørende, luciferisk, ryggesløs og i sin historiske analyse høyeksplosiv: E.M. Ciorans konsekvente villfarelse mot fascismen i Über Deutschland1 («Om Tyskland») lar oss være vitne til et intellektuelt selvmord. Den er spennende på forførerisk vis – en ordets Hitchcock; for man leser og leser (slik man ser thrillerkongens filmer) med stigende grøss, trollbundet av atmosfæren til å begynne med, og bare med en anelse om ulykken som venter. Så forstår man at dette er en erfaren svømmer som tar kraftige tak mot en strømhvirvel, og man vil gjerne rope «stopp, vær forsiktig, dragsuget vil trekke deg under». Men ubønnhørlig er den dødelige konsekvensen.
Til å begynne med synes man nemlig fortsatt man kan merke skeptisismens vellyst, som den eldre Cioran (fra 1940 bodde han i Paris) feiret som læren om forfallet – noen ganger i kokette aperçuer, noen ganger i visjonære og dystre profetier; en smilende sfinks2 på Montparnasse, foraktfull overfor gledene han nøt ved sexus og de elegante restaurantene. En apokalyptisk taxisjåfør. Hans hån var lystbetont, og han messet sine endetidsvisjoner med skjelmsk blikk. Irratio var hans credo. Hvor tidlig det kom, og hvor sterkt det var – det forteller disse tekstene oss.
Til å begynne med kan man nok motstride det, men vemmeligheten har ennå ikke satt inn; særlig fordi det er flere apodiktiske setninger som lyder som en egendefinisjon: «En metafysisk masochisme blander vellyst i forråtnelsens fenomen og finner glede i det kosmiske kaos.» Hans mistro mot den rene rasjonalismens verdenshistoriske løsningsforslag er jo betenkelig. Her er så absolutt de fareskilt som eventyrmarxismens forkynner, Ernst Bloch, like gjerne kunne satt opp. Han beskrev jo kommunismens brist vis-à-vis den fremadskridende nasjonalsosialismen med nettopp denne mankoen, at den ikke tok hensyn til menneskets psyke.
Dette Cioran-dekretet er pur Bloch: «Rasjonalismen har ingen egen kraft, men er en rent formgivende virksomhet; den vil tilby mennesket et lukket verdensbilde, vil stille opp et sett av verdier og gi livsførselen en retning.» Så langt, så godt – enn så lenge. Selv analysen av Dürers Melencolia som ribbet for enhver munterhet – i dagligtalen: tysk tungsindig – vil man akseptere som en nylesning av overleverte tegn; særlig når det italiske forstås som motsetning: «Den gotiske sjelens uro har aldri funnet forsoning og likevekt. (…) Og da skjønner man hvorfor melankolien dempes av latter i Italia og skjerpes av smertelig anspennelse i nord. I Dürers Melencolia mangler ethvert uttrykk for ironi …»
Men snart avbryter Cioran seg selv, klandrer for eksempel «Kokoschkas bevissthet, som er blitt anarkisk og ødelegger menneskets sjelelige karakter (…), for å kaste seg inn i absurd elan hvor kaoset er normen og galskapen målet. (…) Kokoschkas kunst er et uttrykk for sjelens forråtnelse.» I raske tak går det mot strømhvirvelen. Fremdeles tenker man et øyeblikk: Godt godt, det kunne også Thomas Mann ha skrevet (iBetrachtungen3). Når den tyske dybden – «ikke bare gløden, men også nivåenes mangfoldighet» – settes pris på: da slår bølgene høyt, da feires «den ukontrollerbare indre dynamismen» som «puster alt det tyskerne har skapt»: da vrøvles det – vi skriver november 1933 – om «skjebnesvanger utvikling» og «iboende livsformer». Gottfried Benn for fattigfolk. Faktisk minner mye av fanfaren om Benn-infamiene. Ikke bare i korte påbud om (ny)tenkning à la «Tiden er kommet da man må proklamere irrasjonalismen ikke bare i filosofien, men også i politikken» eller «I denne verden er det bare grenseløse mennesker som får bli elsket», men også i omhyggelig formulert gregorianikk: «Man er nødt til å fylles av beundring når man ser hvordan et regime rettferdiggjør sin eksistens ved å endre retten, forandre religionen, gi kunsten en annen retning, konstruere et annet perspektiv på historien, brutalt fjerne og rasende benekte tre fjerdedeler av de anerkjente verdiene – og samtidig pulserer av entusiasme.»
Her er det ikke snakk om en pubertal øyeflørt. Cioran har tross alt passert tyve i 1933–34, sønn av en prest, tidligere gymnasiast og filosofistudent (med et Berlin-stipend), høyt dannet, godt belest, en kjenner av både klassikerne og filosofene fra Kant til Nietzsche. Som under hypnose har han hensatt seg i en tankerus som forkaster samtlige mentale målestokker, for å skape et fantasmagorisk håp om frelse som ikke rygger tilbake for å tilbe skjendigheten. Like lite som det rygger tilbake for obskure sektbrosjyrers høytidelige klingeling, hvor det vrøvles om «sendelse», «historisk høydepunkt», «skjebne» og «skapende barbari». Lik en masturbant som er kommet til kort, svetter denne unge rumeneren: «Hvis det er noe ved Hitlers tilhengere jeg liker, er det kulten for det irrasjonelle, forherligelsen av livskraften som sådan, hvordan kreftene griper mandig om seg, uten kritisk ånd, uten forbehold og uten kontroll.»
En åndelig mishandlingsskandale. Her er det ingen prest som har tafset en guttunge i skrittet, her er det en fanatisk yppersteprest som har spyttet alle tenkende mennesker i hjernen; sin egen tenkning har han gitt fra seg ved Hitlers beltespenne: «Det er ingen politikere i verden i dag som fyller meg med større sympati enn Hitler. (…) Førermystikken i Tyskland er rettferdiggjort til fulle. (…) Hitlers fortjeneste består i at han har berøvet en nasjon dens kritiske forstand.» Dette stod på trykk 4. juli 1934. En uke senere ble Erich Mühsam myrdet i konsentrasjonsleiren Oranienburg. Var han i Ciorans øyne en av «slike mennesker hvor det er en plikt å ta deres liv, å utgyte blodet fra slike beist»? «Hva har menneskeheten tapt om man tar livet av noen åndssvake?» spør han noen linjer tidligere i et «brev fra Berlin» datert 15. juli 1934, og tilføyer: «Vemmelsen ved mennesket gjennomgår en så fryktinngytende rettferdiggjørelse at enkelte nulliteters død ikke klarer å gjøre inntrykk.» Slik rettferdiggjør han mordet på Röhm; og hvor mange flere?
Akk, egentlig kan man aldeles ikke lese eller kommentere denne fryktinngytende svadaen av uhyrligheter som i stadig nye ansatser og knestående beredvillighet synger med i koralen «Jeg tror at det finnes – selv i Tyskland – få mennesker som nærer større beundring for Hitler enn meg». Den ekstatiske illusjonen gir seg for det meste ut for å være opphøyet og heroisk – «Mengden vil motta ordre» – og har likevel også noe oppsvulmet ved seg; særlig når Cioran, som senere går på utkikk etter eventyr i Paris’ nattlige gater, endatil fordrer en ren seksualmoral. Tegningene hans, som gir assosiasjoner til Dix, var av bordell og syfilis og røper den skjelvende hånden til en from kirkekone som riktignok ikke synger frem himmelsk frelse, men en lengsel etter diktatur. Et motbydelig jubelrop. Ciorans lovprisning av militærmusikk som akkompagnement til ekstaser topper seg i den bisarre conclusio at «Adam har vært sersjant».
Sammenlignet med dette er Ernst Jünger, som skrev heltedagbok, en fjott; Celine er en sukkerklump, hes av hat; og Ezra Pound en dikter for vennebøker. Det er så mange filosofemer fra Hitler-mannen som spottet Frankrike, sitt senere bosted, som fortoner seg opphøyet når man leser dem – og som likevel bare er tåpelige: «Individualismen fører til atomisering. … Derfor er typiseringsformelen ved hjelp av diktatur den eneste redningen i dag.»
Med disse tidlige utbruddene har Cioran revet Goyas capriccioer i filler, hvorav en av dem som bærer den mest inntrengende tittelen, er Fornuftens søvn skaper monstre. Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde lest denne boken. En gresselig leseopplevelse. Likevel må jeg spørre meg: Må man også lese andre bøker av Cioran helt på nytt, på en helt annen måte? Kanskje mange av de så rosede aforismene man beundret for deres nesevishet, og hvis barberbladskarpe sjelekirurgi man fant så utsøkt – er ikke de også en gjenklang av Ciorans paukeslag mot fornuft, ratio, tenkning? I bindet Histoire et Utopie4 ser jeg at jeg har gjort understrekninger som definitivt støtter denne mistanken.
Den gangen tok jeg det vel som Oscar Wilde-freidigheter når jeg leste at man værsågod skal skjøtte sine saker ut ifra misunnelse og rovlyst istedenfor edelmodighet og uselviskhet. I dag klarer jeg ikke lenger å betrakte dette som grasiøst, og Ciorans avsky for menneskene, som får ham til å skjelle oss ut som «vi forplantningens manikere», som får ham til å forakte alt og alle, forekommer meg mer kokett enn dypsindig. Hovmodig dekreterer kvinnejegeren: «Mangfoldiggjørelsen av våre artsfrender grenser til det vemmelige: påbudet om å elske dem grenser til forskruddhet.» Utvilsomt applauderte man – «man»? jeg – en slik dansende frivolitet også fordi man i 60- og 70-årene, altså på den tiden da trykkende kollektiver og toppløs nærgåenhet hersket, oppfattet den som et lystig puslespill. «En verden uten tyranner ville vært like kjedelig som en zoologisk have uten hyener» – slike apodiktiske frekkheter trodde man (for eksempel mens man kjempet mot sjahen) at man kunne gutere som at de ikke var alvorlig ment; som om de var ytret i det som i Frankrike heter «le deuxième degré»5 – det vil si: ytret med et blunk og en taus innforståtthet, som om det ikke var alvorlig ment. Likevel var det ingen som virkelig visste hvor glødende lidenskapelig Cioran hadde lovprist og besunget en tyrann.
Så ble også hovedverket hans, Précis de décomposition,6 tross alt oversatt til tysk av Paul Celan, forstått som en noe dristig forlengelse av Walter Benjamins begrep om historien som en katastrofe; hos Cioran het det nemlig «Historien rommer ingen mening» eller «Verdenshistorie – det ondes historie». Dette leste en yngre generasjon på ingen måte som en affirmasjon; snarere tvert imot: Denne ungdommen, enten den befant seg i San Francisco eller kort tid etter i St. Germain, var jo ute etter å bannlyse det onde fra historien, til å prøve å skape fremskritt. Mens historie ble skarpt kritisert for å være «massefabrikering av idealer» og virkeligheten et «dødelig fiksjonsbegjær» i denne ofte siterte, men trolig mindre forståtte Précis de décomposition, brøt troen på forandring ut i store deler av verden, nesten som en influensaepidemi. Stigetrinnene for denne mulige forandringen ble ledd ut av mansardgeniet vårt: «I går, i dag, i morgen – lutter kategorier for tjenere.» Hvor jeg med latter og god vin har kranglet med Cioran over disse hjernepiruettene, og en gang ble det slik at jeg med glede tilbød ham å være tjeneren hans. At han befant seg dypt nedi en tankegjørme av blod og jord og myte og sendelse og folkeskjebne – det hadde jeg ikke trodd, uansett hvem som hevdet det; minst av alt ham selv.
Alderen er ubarmhjertig – ikke bare galopperer dødsbataljonen full av bortgangne venner forbi: fra Hubert Fichte til Paul Wunderlich, fra Thomas Brasch til Walter Kempowski. Nå må jeg ta nok et farvel med min ledsager E.M. Cioran; det var som en åndelig nærhet, intet Paris-opphold uten kvelder, av og til netter med ham, som forekom meg så lysende klar i sitt muntert illuminerte mørke, i sine skinnende lynglimt. Den gangen visste jeg ikke at SS-runene var blitt røvet. Et bittert adjø.
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
E. M. Cioran:
Über Deutschland: Aufsätze aus den Jahren 1931–1937
Oversatt fra rumensk av Ferdinand Leopold
Suhrkamp, 2011
1 E.M. Cioran: Über Deutschland. Aufsätze aus den Jahren 1931–1937. Oversatt fra rumensk av Ferdinand Leopold. Suhrkamp, Berlin 2011. («Om Tyskland. Artikler fra årene 1931–1937.») O.a.
2 Le Sphinx var et bordell i bydelen Montparnasse i Paris. O.a.
3 Thomas Mann: Betrachtungen eines Unpolitischen
(«Betraktninger fra en upolitisk mann»). O.a.
4 Utgitt 1960. Tysk tittel: Geschichte und Utopie («Historie og utopi»). O.a.
5 «Annen grad». O.a.
6 Utgitt 1949. Tysk tittel: Lehre vom Zerfall («Lære om forråtnelsen»). O.a.
