Da barna mine var helt små og sovnet tidlig, måtte jeg alltid sjekke at de fremdeles pustet før jeg selv gikk og la meg om kvelden. I det lille øyeblikket før jeg hørte et åndedrag fra barnesengen, kunne jeg rekke å forestille meg hele skredet av livsomveltende sorg som ville følge hvis dette åndedraget av en eller annen grunn uteble, at de ikke lenger levde, at de bare hadde dødd, brått og uten forvarsel, mens vi foreldre satt i stuen og så på TV. Herregud, tenk om. Frykt var et underkommunisert aspekt ved å få barn, syntes jeg.
Paranoia på sin plass
For kulturbyråkraten og tobarnsmoren Live, hovedpersonen i Katastrofelengsel, er en slik frykt for alt som kan gå galt, en grunnsten i tilværelsen: «Uroen er et slags organ i kroppen min.» Barna er store nok til at krybbedød ikke lenger er noe å være redd for, men det er så mye annet, og ikke bare barna kan rammes, heller. Hvordan står det til med det elektriske anlegget i bygården der de bor, egentlig?
Sterkest er romanen der det brenner, som forlagsredaktørklisjeen lyder: tettest på dødsangsten, psykosen, katastrofen.
En dag på hjemmekontoret, etter en natt fylt av merkelige drømmer, får hun en plutselig innskytelse: Hun må hente barna på skolefritidsordningen. Det er fare på ferde. På vei til skolen møter hun naboen Silje, som tydeligvis har hatt akkurat den samme innskytelsen. Hva i all verden? Dette pussige sammentreffet, om det er det det er, får en ytterligere omdreining da katastrofen faktisk inntreffer. En skoleskyting, like etter at de to har hentet barna sine. «Ikke noe motiv, sier de. Klassisk psykiatri.» Så uforutsigbart, kaotisk og tilfeldig som overhodet mulig.
Anslaget er uvanlig dramatisk og kontant, og skaper visse forventninger til hva slags roman dette skal bli. Skal Strømland skrive seg tett opp mot nyhetsbildet, diagnostisere vår urolige samtid, dissekere den skjøre middelklassetryggheten? Det virker nesten amerikansk, særlig med den skoleskytingen, selv om slike har funnet sted både i Finland og Sverige, og tidligere AP-politiker Marianne Marthinsen skrev om noe lignende i Rekonstruksjoner (2025). Og etter 22. juli og 25. juni er det selvfølgelig umulig å påstå at sånt skjer ikke her, uansett hva det er. Blir dette et slags litterært debattinnlegg om gutters psykiske helse? Men romanen går snart en helt annen vei.
Logikk og intuisjon
Skoleskytingen og de umiddelbare ringvirkningene av den – sjokket, sorgen, diskusjonene – utgjør egentlig en overraskende liten del av romanens helhet. Mens normaliteten gradvis vender tilbake, hopper Katastrofelengsel frem og tilbake i tid og rom: til Lives oppvekst i bedehusmiljø på bygda, til studentliv og intellektuell oppvåkning i Oslo, til det lange vennskapet med den tøffere og langt mer utadvendte Anna, som utdanner seg til filmskaper, samt til et psykotisk sammenbrudd noen år tidligere på familieferie til Danmark. Dermed blir romanen et nærbilde av et urolig sinn i mange faser, som endelig har fått sine bangeste anelser bekreftet, i tillegg til – noe mer overraskende – en idéroman om menneskelig bevissthet og rasjonalitetens begrensninger.
I forlengelsen av spørsmålet om hvorfor både Live og Silje fikk et akutt behov for å hente barna sine like før det smalt, følger adskillig fundering rundt intuisjon og instinkt som kunnskap, en viten som ikke lar seg bure inne av trange rasjonalitetskrav, og som lenge har blitt forbundet med det kvinnelige. Mye av denne funderingen kommer til uttrykk i samtaler mellom Live, den nevnte Anna og hennes venninne Yvette, en glamorøs og besnærende akademiker av litt ullent slag som blant annet er opptatt av «kunstens og vitenskapens tangering av hverandre». De tre kvinnenes samlete kulturelle kapital er med andre ord betydelig; når de kommer sammen for å fordype seg i materien, er det nærmest som en heksesirkel i regi av Joachim Trier, med velkonstruerte dialoger under smakfulle middager i kledelig shabby chic omgivelser.
En enkel mann
Som kontrast, kanskje til og med et lite korrektiv, til Lives løpske sinnsbevegelse og hang til luftige tankesprang, inntar vi vekselvis også perspektivet til ektemannen Espen. Han er en helt annen type: praktisk, stødig, glad i å gå på ski, studerte ved NTNU, har ingen problemer med småprat og uforpliktende sosiale interaksjoner. Gjennom ham ser vi hvordan Lives turbulente indre – og da særlig sammenbruddet i Danmark – også skaper ringvirkninger i omgivelsene, mens andre må rydde opp.
Med Katastrofelengsel har Siv Helén Strømland begått en ansporende, om enn sporadisk avsporende debutroman. Lives, og livets, grunnleggende uro kommer fint til uttrykk i den overlagt stakkato prosaen, full av korte og/eller ufullstendige setninger, alltid rastløst på vei videre. (Her er det strengt tatt også mer korrekturrusk og anglisismer enn man kunne ønske seg, men sånn er det vel blitt.) Sterkest er romanen der det brenner, som forlagsredaktørklisjeen lyder: tettest på dødsangsten, psykosen, katastrofen. Smånostalgiske tilbakeblikk til studenthybler og feltarbeid i Afrika mangler en tilsvarende følelse av nødvendighet. Likevel er det rikelig å bli nysgjerrig på her, og da har vel denne debuten gjort det den skal.
