Forlagshøst Vin og brød og sirkus

Det er høst i forlagene. Merkelig, tenker jeg, idet jeg stiger opp fra et bad i Bunnefjorden, det føles da fortsatt sommerlig, med knapt nitten grader i vannet. Men det ene forlaget etter det andre inviterer altså til høstfest. Og høsten kommer nok uansett, så hvorfor si nei takk til gratis vin og håndmat før vinteren setter inn?

Forlaget jeg besøker, har for ikke lenge siden flyttet inn i nye lokaler sentralt i Oslo, og i kveld har de invitert forfattere, medarbeidere, oversettere og mediefolk til sin årlige feiring av seg selv. For oss som er godt over tiktok­alder, og som ennå ser opp til skrift­mennesker, føles det som et kjendistreff. Norges mest profilerte roman­debutant Knut Gørvell småprater gemyttlig med Erlend Loe, som senere samtaler fortrolig med Anders Heger, som senere konverserer høylydt med Erik Fosnes Hansen, som for det meste snakker om seg selv. Noen skumper meg i skulderen; det er Knut Nærum som i siste liten må springe unna en villmann på etthjuls­sykkel. Ja, en mann i blå fløyels­dress med gull­knapper raser faktisk på etthjuls­sykkel gjennom mengden, festens tema lyder nemlig «sirkus». Utover kvelden skal jeg få øye på både klovner og andre utspjåkede artister i den illustre forsamling.

Det leses dikt og holdes taler. Mange av samtalene og talene denne kvelden, ja til og med deler av Håvard Rems spesialskrevne dikt for anledningen, handler om kunstig intelligens. Alle forsøker å overbevise hverandre om at KI ikke utgjør noen trussel og aldri kan erstatte mennesker, verken forfattere eller oversettere eller forlags­medarbeidere. Likevel kan verken alvorlige miner eller elokvente utlegninger tilsløre minnet om at nettopp forlaget som inviterer til fest, nylig ble avslørt i å publisere en KI-skrevet bok.

Men akkurat nå er stemningen på topp! Komplimentene sitter løst, det gratuleres og takkes over en lav sko. Takk til alle forfattere og oversettere. Gratulerer med fast jobb i sakprosa­avdelingen. Takk for det! Gratulerer med ny bok. Nei, jeg har ikke lest den ennå, men takk for at du sendte den. Gratulerer med stipend, forresten. Og takk for omtalen i Klassekampen. Og så videre. Det hele skylles ned med fruktig, mild vin.

Ingen med et glass vin i hånden har lyst til å diskutere ingrediensene i forlagenes daglige brød.

Flertallet av gjestene tilhører generasjoner som fortsatt ser det som naturlig å helle nedpå rikelige mengder gjærede drikkevarer ved slike anledninger. I lokalet finner man knapt representanter for den yngre garde, du vet, snøfnuggene og gen-Z-erne og selv­optimererne, disse unge og lytefrie og vel­oppdragne menneskene med sterk regulering av menneskelige drifter og en forsiktig omgang med alkohol. De virkelig unge er det kanskje bare 4–5 av i alt. Riktignok er det flere andre festdeltakere man er fristet til å klassifisere som unglitterære: De beveger seg lett, snakker i uslipte vendinger og virker som friske pust i en ellers velvoksen bransje. Men regner man nærmere etter, må man innse at også disse har blitt minst førti eller femti år gamle. Årets vinner av Stig Sæter­bakkens minnepris, som skal støtte opp om et lovende forfatterskap, er Kjersti Anfinnsen. Og ja, hun er blant de yngste på festen, men om hun er aldri så ungdommelig og sprudlende og lovende, er det et ufravikelig faktum at også hun har fylt femti år.

Temaet for festen er altså «sirkus». Skal det appellere til det lekende, barnlige i oss? Skal det skape optimisme blant forlags­medarbeidere over middags­høyden? Sirkuset må da være det fremste eksempelet på en utdøende kunstart, tenker jeg bistert idet en mann på stylter brøyter seg frem. Sirkusets tid er vel forbi! Det er lenge siden vi stod og trippet da Cirkus Merano satte opp teltet sitt på Tøyensletta, og diskuterte om Cirkus Arnardo var bedre – eller hva med det nye Cirkus Agora? Jeg tipper det er omtrent like lenge siden som den gangen man måtte prioritere strengt mellom hvilke bokklubber man skulle være medlem av.

Krisen i sirkus­bransjen satte for alvor inn allerede for 20–30 år siden. Tross nysirkus og andre påfunn som skal føre konseptet inn i fremtiden, vil sirkuset neppe vinne tilbake sin tidligere status i konkurranse med Netflix og Tiktok. Heller ikke den eiendommelige duften av sagmugg og sukker­spinn blir den samme igjen, nå når den ikke lenger er iblandet en eim av elefantbæsj, som forsvant da elefanter ble bannlyst fra norske sirkus i 2017.

På forlagshuset er det derimot fortsatt full sirkusfest, og jammen er det ikke et par elefanter i rommet også: Ingen snakker om synkende salg av papirbøker, et vanskelig marked for lærebøker, inntektsfall eller nedbemanninger. Ingen med et glass vin i hånden har lyst til å diskutere ingrediensene i forlagenes daglige brød. Ingen føler seg kallet til å begi seg ut på slak line, hvem vet hva sikkerhetsnettet tåler? I stedet holder vi blikket festet til de innleide klovnene som vågalt skritter gjennom forsamlingen på høye stylter. Vi skåler, gratulerer og takker, deler ut lovord. Drikke vann kan vi gjøre i morgen, manesjen kan vi feie når den er tom. Nå skal vi nyte en riktig fin høst. Skål!