Gud er gud om alle land lå (M)aude. Om Gunstein Bakkes seneste roman.
Tidligere publisert i Vagant 4/2011.
I enkelte nordamerikanske delstater havner mennesker fra Amish-sekten til stadighet i klammeri med politiet fordi de avstår fra å bruke varseltrekant bakpå hestekjerrene sine. Menneskelagde symboler for trygghet skal unngås. Forflytningen skal skje med gudfryktig måtehold, reguleringen av trafikken må kjenne sin begrensning stilt opp mot de høyere makter. Et oransje triangel som vern mot ytre fare, blir dermed som en avgud å regne.
I første episode av Krzysztof Kieślowskis tv-drama Dekalog, produsert for polsk fjernsyn i 1989, går en gutt gjennom isen etter at hans ateistiske far har kalkulert at den skal være trygg. Episoden henspiller på det første budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Noen benådning er etter alt å dømme ikke å finne, verken i varseltrekanten eller risikovurderingen.
Også i lesningen av Gunstein Bakkes Maud og Aud synes det relevant å snakke om en manglende ydmykhet, om ikke overfor en gud, så i hvert fall overfor en ukontrollerbar natur: Her er bjørner i skogen, asfalt som forvitrer, en oljebrønn som før eller siden går tom. Symbolregulert ferdsel kommer til kort når romanens karakterer Ruth Bore, Jon Berre og deres tvillingdøtre Maud og Aud havner i en bilulykke. «Blodet sirkulerer utanfor kroppen.» Ulykken innebærer metamorfose: Ruth dør umiddelbart, mens Jon ender opp som en hybrid av sine resterende kroppsdeler og en tidvis uregjerlig maskin, en slags hjelpemiddelsentralens HAL 9000. Maskinen heter Janus, og er dels Jon: «vi er eitt apparat.»
Etter hvert antydes det at Maud har måttet gi tapt for senskader, og Aud står tilbake som «ei halv dotter». Skiftningen mellom symbiose og spaltning er sentral – mens Jon Berre rekonstrueres til en kybernetisk Two-Face, oppløses fusjonen som tvillingparet har utgjort. Som hos Joseph Beuys, med sine motpoler av smelting og herding, vil også Bakkes materialer kontinuerlig tilbake til en annen form: «Neste isbre vil komme til å skure bort alle vegar og trekk på ny […] som om det er materiala sjølve – brekte, brotne, smelta, støypte, sveisa, sydde, sydande, skjelvande, brennande, seige, blanke – som utfører denne hektiske oppvisninga på overflata, som om det einkvan staden i dei fanst ein vilje.»
Slik man med Beuys kan se fettet som et koagulert overskudd og potensiell forbrenning – kropp, batteri, dynamitt – blir bensinen hos Bakke besjela. Råoljen ligger i berggrunnen som etterlatenskapene fra årtusener av levd liv, et urtidsekstrakt av oppsmuldra flyveøgler og relikvier som fortetter seg under havbunnen i mineralsk tempo, før det pumpes ut, gir intravenøst liv til en velferdsstat.
Troen på energiforflytningen innenfor økosystemet fungerer kanskje som en ekvivalent til gudstro, der også apokalypsen skal etterfølges av noe annet: «Eit liv er tap av form,» skriver Bakke, og «det syner seg at det nede i jorda har funnest ein vent på disse apokalyptiske vilkåra; at herjing og utsletting så å seie har sine avkom i kim alt lenge før tida.» Slik blir vekslingen mellom oppløsning og krystallisering materiens egen puls, noe Bakkes skiftende fortellere stadig konstaterer: «Solid er ingenting, heller ikkje fjell. Solid er ei misforståing.» Fjellene er fulle av hull, de kan inntas og sprenges i stykker. Bilistene bergtas og kommer ut igjen som byttinger fra tunellene, fra kollisjonene.
Med denne stadige pendlinga mellom spredt og samlet, mellom oppløst og fortettet, blir det å bevege seg på jorda til en gjennomgående symbiotisk affære. Kroppen er i bilen, bilen er i fjellveggen, bilen er i kroppen. I redningsarbeidet etter en bilulykke, skildrer Bakke hvordan redningsmannskapet opplever at «[l]ukta av brent menneske blir sittande i kroppen minst ei veke, minst eit liv, likevel eller snarare av den grunn et dei entrecôte same kveld», og i en annen passasje: «det kan verke som om jorda smakar seg sjølv når Jon Berre smattar og sukkar av glede over den gode maten.» Som organisme betraktet er jorda stort sett opptatt av seg selv, den har kommet av jord og blitt til jord og igjen oppstått som jord, endene møtes fra alle kanter, ouroboros-slangen biter seg selv i halen. Kontinentalplatene gnisser.
Imens er Aud, den etterlatte tvillingen, lagt øde uten Maud. Det som har oppstått parallelt med noe annet, blir før eller siden en rest. Bakke skriver: «Det levande sitt kjenneteikn er innretting. Å vekse er å ligne, å svare.» Lemmene på hver sin side av ryggraden speiler hverandre, med midten av kroppen satt som akse for en forsøkt symmetri: Hendene klapper og øynene skjeler og beina spriker fordi de er to. Øret finnes fordi lyd finnes: «eit svar på lyd, slik auget svarer på lys.» Men et øre som ikke kan høre, er overflødig, matter out of place, et menneskeøre på en rotterygg er «ein kantarell og ein korall […] eit foster og ein sveivegrammofon». Den tilsynelatende funksjonsløse biologien – blindtarm, overvekt, utvekst – er uønsket, ubuden. Den etterlatte behøves heller ikke, og eksisterer liksom vilkårlig. Om en eremitt faller i skogen og ingen er der for å se det … og så videre. Men også bortstøtningen (av andre, av seg selv), er, kanskje som bevis på ydmykhet overfor en gud – flagellant, fakir, asket –, selektiv tilværelseskontroll.
Aud, på sin side, rekonstruerer bilulykker i smug, for å snu dem til ikke-ulykker. Samme forløp, samme sted, men dersom hun lykkes: «gjentekne med eit betre utfall.» «Mange nymfer er offer for elementet dei blir ein del av», skriver Bakke. Auds gjentatte etterligninger ligner myten om Ekko som ble dømt til kun å gjenta andres ord til evig tid. «Eg kjenner inga handling som ikkje er etterlikning», sier kyborgen Jon. Svar besvarer svar, «[i] kryssinga mellom desse kunnskapane, at ting er seg sjølve lik og at katastrofen pågår».
«Erfaringa, ei slags celleforandring, set inn.»
—————————–
Se også:
