«Jeg hadde begynt å tenke på fugler igjen,» står det tidlig i Vidar Sundstøls roman Nattsang. Jeg-fortelleren, en navnløs, middelaldrende forfatter bosatt i Telemark, står midt i et samlivsbrudd, med et barn involvert. Om nettene er han våken, tar inn «stillheten fra den sovende, snart oppbrutte familien». Vi aner en stor fortvilelse. En natt holder han en fuglebok fra barndommen i hendene. Som gutt skjøt han en liten trekryper med luftgevær, en barnestrek. Da han plukket opp den døde fuglekroppen «med sitrende vinger og en bloddråpe ytterst på det spinkle, krumme nebbet», og fant fuglens navn og art i fugleboka, ble noe forandret i ham for alltid. Hendelsen ble starten på en lidenskap for fuglekikking.
I nåtid ligger mørket over Bø. Jeg-personen ser for seg hvordan dalen i en annen tidsalder har vært dekket av vann og isbreer. Tanken på de enorme geologiske kreftene som har virket i tusenvis av år, kan for et lite øyeblikk gjøre sorgen over den oppløste familien lettere å bære: «Tiden beveget seg ikke mot morgen, men lå utstrakt rundt meg, som et hav eller en ørken, og et sted ute i dette endeløse var vi tre blitt så små at jeg ikke greide å få øye på oss.»
Den fortvilte grunnstemningen er gjenkjennelig fra Sundstøls forrige roman, En hellig lund (2022). Der fulgte vi en aldrende forfatters siste nedtegnelser i en dystopisk framtid hvor mennesker har tatt knekken på økosystemene og alle trær var døde. Romanen fortalte om en sorg over at samfunnet og naturen, slik han hadde kjent dem, var endret for alltid.
I Nattsang, en punktroman med enkelttekster som sjelden overskrider et par sider, opplever jeg-fortelleren to parallelle tapserfaringer. Idet han skilles og flytter fra kona og barnet, finner en oppløsning sted av det nære båndet som har eksistert mellom far og sønn. Nå er forholdet redusert til såkalt helgesamvær. Det første året bedriver han og sønnen fuglekikking; en delt fascinasjon for fuglenes liv blir en måte å holde fast i hverandre på, uten å bruke ord. Dette skjøre fellesskapet ebber snart ut; sønnen er på vei inn i ungdomstida, og pilene de to har markert på terrengkartet «peker mot innsirklede øyeblikk som er blitt liggende igjen etter oss i skogen». Det umulige i forholdet mellom forelder og barn er vakkert beskrevet, og flettes sammen med meditasjoner over fugleliv:
I kalde vinternetter, mens vi sover i våre oppvarmede hus, sitter fuglekongene tett sammen på nattekvist, bokstavelig talt som perler på en snor. Den første tiden etter skilsmissen sov gutten og jeg andføttes på en gammel sovesofa, og hver natt måtte jeg holde om den ene ankelen hans helt til han sovnet, som om armen min var en trosse som hindret hans indre skip i å drive fra land og ende opp på et for ham fullstendig fremmed sted det ikke fantes noen vei tilbake fra. Ingen vet med sikkerhet om fuglekongene drømmer, men hvorfor skulle de ikke gjøre det? En type gruppedrømmer, kanskje, som de bare har tilgang til når de en vinternatt sitter tett sammen på en grein og alle de små hjernene liksom er trædd på en streng som svinger med en frekvens man ikke finner noe annet sted i verden enn i fuglekongedrømmer.
De er vi som fyller verden med mening og symbolsk verdi – hva naturen «ønsker», er utenfor vår horisont.
Det andre tapet er den langsomme, katastrofale utraderingen av fuglene selv. For en ornitolog i vår tid vil observasjonene gjennom kikkerten uunngåelig være preget av at mange av artenes dager er talte, etter hvert som menneskene forstyrrer stadig mer av utmark, våtmark og hekkeplasser. Blant fuglene jeg-fortelleren observerer er vepsevåken, en fredet rovfugl som «ses nesten utelukkende når den sirkler på en varmluftsstrøm høyt der oppe», og som ofte har blitt forvekslet med såkalt skadefugl og skutt ned av jegere.
En intens sorgfølelse slår inn over meg når jeg leser om fuglene jeg-fortelleren kommer over i nærområdet: vandrefalker og myrsangere, lomvier, linerler og sothøner. Om farene som truer dem fra alle kanter, om hvordan noen fugler, som kråkene, snedig har tilpasset seg menneskesamfunnet, mens andre ikke klarer overgangen og må gi tapt. Som åkerriksens dans mellom slåtteljåene, en langsomt tillært overlevelseskunst, før slåmaskinen gjør sitt inntog. Nå finnes ikke lenger noe sted i åkeren å flykte til: «I stedet ventet de sammentrengt i det siste høye gresset. Nebb rørte ved nebb, ungenes vingestubber beveget seg fåfengt. På alle kanter møtte øyet andre øyne. Svarte, perlerunde.» Så er de døde.
Sundstøl er opptatt av hvilken rolle plante- og dyreriket spiller i menneskets forestillingsverden. I En hellig lund minnes jeg-fortelleren gården han vokste opp på, der rydningen av jorda vitnet om hvilke hensyn som gjaldt for hundrevis av år siden. Skog viser spor etter hvordan våre forfedre har overlevd.
Trær og fugler har hatt en sterk symbolsk betydning. De førkristne Överhogdalteppene viser Yggdrasil som sentrum i universet, en «kosmisk sammenbindende struktur» som folk overførte til sine fysiske hjem som tuntrær. I Nattsang har fuglene en lignende symbolsk dimensjon. Romanen henspiller på det finske nasjonaleposet Kalevala, om kvinanden, hvis egg ble opphavet til himmel og jord. Trekkfuglenes tverrkontinentale bevegelsesmønster binder sammen kosmos i menneskets fantasi: «Med sine sykliske bevegelser holder de jordkloden samlet, som om den er et garnnøste med løs tråd og de ustoppelig må fly tråden rundt og rundt nøstet for å hindre at det forfaller til et kaos ingen greier å finne trådenden på.»
Idet en art forsvinner, dør tusenårlange forestillinger ut, hender som strekker seg gjennom tida.
En styrke ved romanen er at den framhever vår evne til kjærlighet og samhørighet med naturen. Slik minner den om Kerstin Ekmans Løpe ulv,oversatt fra svensk av Bodil Engen (Aschehoug, 2022 – opprinnelig Löpa varg, Albert Bonniers Förlag, 2021). Også i Ekmans roman betrakter vi naturen gjennom kikkertlinsen: En aldrende jeger gjennomgår en sjelelig oppvåkning idet han observerer en ensom hannulv i skogen, et svært sjelden syn. Ekmans og Sundstøls jeg-personer har det til felles at de drives av en trang til å beskytte dyrene mot ødeleggelsen som truer dem, men ingen av dem reduserer naturen til en pleiepasient man skal synes synd på. Det dreier seg snarere om respekt og ærefrykt. Om at det er maktpåliggende at vesenene fortsetter å finnes, fordi de er majestetiske og imponerende, fengslende og uutgrunnelige. Hver skapning rommer en verden, eller et mysterium.
Middelalderens mennesker har ganske enkelt ikke klart å se for seg at man i framtida ikke lenger ville skyte med pil og bue.
En roman som pirker i såkalt klimasorg og artsdød må også ta innover seg, tror jeg, at denne sorgen er et menneskelig fenomen. Ulven eller vepsevåken bryr seg naturligvis om den smerten de føler mens de er i live, men neppe om hvorvidt de ved sin død er den siste av sitt slag på jorda. Dette bringer tankene til en tekst Sundstøl skrev i boka Debris (Harpefoss hotell, 2015), som består av en samling tegninger av Egil Martin Kurdøl med utgangspunkt i dyre- og fugleliv i Australia og Skandinavia. Her skriver Sundstøl om geologiens langsomme, uunngåelige utskiftning, mylderet av små bestanddeler som oppløses og settes sammen på nye måter: «Det er dette som er vekst; at alt forsvinner. Slik vokser verden ut av verden og blir borte.» Innsikten om at alt dypest sett er midlertidig – naturen og mennesket så vel som båndet mellom foreldre og barn – dirrer gjennom Nattsang. På et tidspunkt forestiller jeg-fortelleren seg hvordan det ville sett ut om menneskene forsvant og alle spor etter oss ble fullstendig overgrodd: «Alt savn ville vært borte fra verden.» Det er vi som tillegger dyr og planter symbolsk verdi, som savner dem når de er borte – hva de selv «ønsker», er utenfor vår horisont.
At romanen tillater seg å sirkle rundt meningstap uten at det slår beina under de mange lyriske beskrivelsene av fuglenes liv, gjør den til en rik leseropplevelse. Nattsang framstår som et usedvanlig oppmerksomt vitnesbyrd om det som er i ferd med å ødelegges foran øynene våre. Etter lesningen ble jeg sittende og tenke på et parti i Sundstøls forrige bok, En hellig lund, om et felt med barlinder i skogen. Disse saktevoksende trærne ble brukt til å lage piler, og feltet ble plantet av mennesker for hundrevis av år siden, slik at kommende slektsledd skulle ha en jevn tilførsel av materiale. Middelalderens mennesker har ganske enkelt ikke klart å se for seg at man i framtida ikke lenger ville skyte med pil og bue. Det sier noe om menneskets forestillingsevne: både hvor lukket den kan være, og hvordan noe plutselig bryter igjennom og åpenbarer helt nye muligheter.