De ytterste merdene Vestlandsnatur i opprør

Så fikk norsk oppdrettsnæring endelig sin egen skrekkfilm! De mest skremmende fremtoningene i filmen er basert på det høyst reelle fenomenet lakselus, som her forstørres med hundre og stiger opp fra en Sognefjord i ulage for å finne nye verts­organismer. Ellers er det største utbyttet av Kraken skråblikket på et nyrikt Norge der fjordene ligger som lovede land for lokale oppdretts­entreprenører og inter­nasjonale lakse­investorer.

Regissør Pål Øie kan neppe ha lest de kultur-/næringspolitiske reglene som sier at norsk underholdnings­film med nasjonal­romantiske motiver skal fremme turisme. For kino­gjengere som har gått med sommerplaner om kajakk­padling i dype fjorder, forsvinner nok padleiveren raskt når naturen her slår tilbake mot oppdretts­teknologien. Og hvordan undervanns­restauranten Under (i Lindesnes, i filmen lagt til Sogn) brukes som luguber location, vil neppe føre til økning i bordbestillingene.

Historien om øyet

Krakens gjennomgangsmotiv er marinbiologen Johannes granskende øyne. Filmen drives fremover av at hun ikke klarer å slutte å se og studere – hun er alltid på jobb, hele tiden årvåken, inntil hun stirrer selve døden i hvitøyet. Øyeformen gjentar seg i alt fra hennes egen navle til sugekoppene på vesenene fra dypet.

Johanne er ansatt ved Havforsknings­instituttet i Oslo og var en gang vitenskapelig ansvarlig for filmens novum: «Sonic Lice», et apparat som sprer lydbølger i vann og ved visse frekvenser gjør at parasitter slipper vertsorganismen. Hun får i oppdrag å inspisere lakse­anlegget i bygda Vangsnes etter at mystiske hendelser har funnet sted, og innser etter hvert at tildragelsene skyldes at bruken av apparatet har overskredet alle avtalte grenser. Et Cthulhu-aktig urvesen er blitt vekket fra sin dvale på bunnen av Sogne­fjorden og mengder av monster­parasitter søker nye verter.

Blikkbokslabyrint

Vi får i forbifarten vite at oppdretts­­anleggets administrasjons­­bygg er satt sammen av deler fra ulike krigsskip (!). Dette tjener som forklaring av hvorfor bygget etter hvert fremstår som en lukket boks egnet for forfølgelses­­scener, ikke så ulikt et romskip eller en ubåt, og at det kan dras med ut på fjorden uten å synke. I denne blikkboks­­labyrinten blir det nødvendig å bruke smale ganger og lufteanlegg til å gjemme seg, i scener som sender tankene til Alien (1979) og Games Workshop-spillet Space Hulk (1989). Dette er et annet Vestland enn det vi kjenner fra Jon Fosses forfatterskap.

Mange detaljer viser filmatisk raffinement, men spenningen forblir en smule uforløst, med unntak av i kajakk­­scenen mange allerede kjenner fra traileren. I den lange, men hektiske sekvensen der uhyrets tentakler fosser gjennom administrasjons­bygget som om de leter etter noen å hevne seg på, forstår publikum at rolle­figurene er redde, men føler vi det? Selv ikke i de mest klaustro­fobiske scenene, eller når eieren av oppdretts­anlegget og datteren hans kaver i vannet i en kamp på liv og død, oppstår særlig mye nerve. Her jages folk av et evig mas parasitter og tentakler, men det blir mest pent å se på.

Kvaliteten på lyd, bilde og spesialeffekter er gjennomgående høy, og bidrar til en viss schizofreni i uttrykket; flere scener hadde trolig kledd en mer primitiv splatter-fremstilling. For at filmen skulle ha fungert som en fullblods skrekkfilm, måtte den nok ha satset på mer gørr og voldsommere action. Nå er den på et vis verken fugl eller – unnskyld uttrykket – fisk.

En lignende ubestemmelighet finnes i forholdet mellom rollefigurene. På sitt vis fremstår manuset gjennom­arbeidet: Alle som har replikker står i et tydelig spenningsforhold til hverandre, profesjonelt, familiært, romantisk og når det gjelder sosiale hierarkier. Men kun Johanne får egentlig personlige egenskaper. Det hintes om en fortidig romanse mellom henne og marin­biologen på anlegget, men vi får ikke nok informasjon til å begripe hva slags forhold de står i til hverandre, utover at de er to attraktive mennesker med lignende faglig tunnelsyn og «en fortid».

Et par tilreisende tøffinger fremstilles særdeles skissemessig. Det blir klart at de er øko-aktivister ute etter å sabotere – man aner hint til Pelle og Proffen-filmen De blå ulvene (1993). Men satiren blir for sløv, det nevnes noe om hasjrøyking, og så forsvinner anføreren i dypet.

Lys og mørke

Filmens grunnidé er god: Teknologien og rovdriften på naturen vekker et fabeldyr fra folketroen, som svarer med å gjengjelde og rive hele oppdretts­riggen løs fra land. Kjempe­monsteret ledsages av monster­parasitter. Vitenskapens representant finner spor og forsøker å forstå. Mens kapitalen fremstilles som en kulturell parasitt på både vitenskapen og alt lovverket kaller «marine ressurser».

Filmen har et gjennom­tenkt forhold til hva det vil si å bringe noe fra det mørke dypet opp på lerretet. Å lyssette under vann er notorisk vanskelig, ikke minst når det filmede skal forestille en norsk fjord, som – i motsetning til tropiske farvann – ikke er kjenne­tegnet av fargerike korallrev. For å skape kontraster til brunt, grønt og mørkt, utskiller monstrene et fluoriscerende stoff med det påfallende navnet «luciferens» – Lucifer betyr som kjent Lysbæreren (Lux = lys), om enn vi kjenner navnet bedre som djevelens egennavn. I tillegg brukes oppdretts­anleggets industrielle belysning, dataskjermer og en rød nødrakett for å skape visuell variasjon. Oppdretts­anleggets egen opplysningsfilm og en sightseeing i helikopter over en isbre er oppfinnsomme innslag.

Om Kraken er grunnleggende destruktiv av natur, eller om den snarere søker å gjenopprette økosystemets balanse, forblir åpent. Kanskje vil dette monstrum marinum bare bli latt i fred for menneskelig griskhet og naturtukling? I alle fall møtes Johanne og dypvannsuhyret til sist i, vel, øyenhøyde. Krakens enorme tentakler kan også med litt godvilje forstås som først og fremst vitebegjærlige. De drypper riktignok slim og er livsfarlige, men noe lignende kan man si om menneskets proteser, maskinene. Slim er ikke nødvendigvis verre enn (smøre-)olje.

Fjordfolket

Filmen kunne gjerne ha tatt mer aktivt i bruk mytene om Kraken og inneholdt flere av de historiske film­opptakene av øyenvitner som forteller om møter med kjempe­­vesenet på sognemål. Disse opptakene minner om arkiv­funnene som er satt sammen til den dypt menneskelige og likeledes kinoaktuelle dokumentar­­filmen Havfolket (2026), som har fått navn etter nordmenn bosatt i det vær­meldingen kaller «utsatte strøk». Vi har beveget oss langt fra det trauste og matnyttige som her vises dokumentarisk frem, til dagens finne-på-film med budsjett i 60-millioners­­klassen.

Havfolket lever i nærkontakt med det åpne havet, på natur­­kreftenes nåde og har døden som nabo. De som bor lengst inne i fjorden er en mellomting mellom havfolk og land­krabber, og kan begynne å innbille seg at de er skaper­­verkets herrer. Da kan det gå riktig ille, er monster­filmen Krakens moral.