Vestens seksuelle misere

ESSAY. Taperne på det seksuelle markedet har grepet til våpen. Ingen forstår denne typen mann så godt som Michel Houellebecq.

[dropcap]E[/dropcap]n serie sjokkerende massedrap har de siste årene brakt incel-fenomenet frem i massemedienes søkelys. I fjor hevdet den amerikanske poeten og litteraturkritikeren Adam Kirsch i The New York Times at Michel Houellebecq forutså denne bevegelsen av unge, frustrerte menn.

Hva er en incel? Uttrykket er en forkortelse for involuntary celibate og brukes om single menn uten seksuell erfaring. Skal man tro incel-ene selv, fører mangelen på sex til isolasjon, ensomhet, misogyni og i ekstreme tilfeller altså massedrap. Begrepet ble ironisk nok introdusert av en kvinne. En kanadisk student kjent under aliaset Alana opprettet i 1993 en nettside der hvem som helst kunne diskutere sitt ufrivillige sølibat. Siden har ordet blitt tatt i bruk av den såkalte mannosfæren: blogger og diskusjonsfora der mer eller mindre marginaliserte menn drøfter sine utfordringer. I dag består incel-bevegelsen av menn som angriper kvinner – og da særlig feminister – for å ha fratatt dem deres naturgitte rett på sex.

Én av dem var 22 år gamle Elliot Rodger. 23. mai 2014 drepte han tre kompiser i leiligheten sin, før han angrep en kvinnelig studentforening i Ista Vista i California. Før han tok livet av seg selv, rakk han å drepe seks personer og skade 14 andre. Like før hendelsen sendte han rundt et 141 siders manifest via e-post og la ut en video på YouTube der han redegjør for beveggrunnene for handlingene sine. Det vel syv minutter lange klippet er spilt inn dagen før angrepet og er fortsatt tilgjengelig på nettet. Opptaket viser Rodger bak rattet i bilen sin. Kveldssolen faller over ansiktet hans, som om han var en helt på vei inn i solnedgangen. Han er lavmælt og virker som en vanlig ung mann. Men noe skurrer, og opptaket bikker raskt over i det groteske: «Jeg skal slakte dere alle sammen,» sier han. «Alle dere som har gjort livet mitt til et helvete ved å nekte meg sex.»   

Blant incels blir Rodger ansett som en helt. Han roses på forskjellige fora og man får kjøpt t-skjorter prydet med portrettet hans. Da Alek Minassian proklamerte et incel-opprør 23. april i fjor, ved å drepe 10 og skade 16 personer med en varebil i Toronto, hyllet han Rodger som inspirasjonskilde. «All hail the Supreme Gentleman Elliot Rodger,» skrev han på Facebook før massakren.

Man kan undres over om man bør ta disse mennene, med deres selvmotsigende og historieløse meninger, på alvor. Men en som i 25 år har behandlet lignende tankegods utførlig og systematisk, er Michel Houellebecq.

«Seksualiteten er et sosialt hierarkisk system»
Houellebecqs hovedpersoner er ofte enslige menn som tross vellykkede yrkeskarrierer og relativ velstand opplever seg selv som seksuelle tapere. Felles for dem alle er også depresjon, ensomhet og forakt for kvinner og seg selv.

Debutromanen Utvidelse av kampsonen (1994) følger to mellomledere i informatikk som på grunn av sin lave seksuelle markedsverdi står utenfor i konkurransen om fysisk nærkontakt med det annet kjønn. I mangel av sex, blir sex det eneste som betyr noe. «Siden jeg verken er pen eller sjarmerende, og i tillegg plages av tilbakevendende depresjoner, tilsvarer jeg på ingen måte kvinners forestilling om idealmannen,» sier den navnløse fortelleren.   

I mangel av sex, blir sex det eneste som betyr noe.

Han bekjenner og identifiserer seg som en taper i det han kaller det seksuelle hierarki. Enda verre står det til med fortellerens kollega, romanens egentlig sentrale skikkelse, Raphaël Tisserand, som er 28 år og jomfru. Mot slutten av romanen erkjenner kollegene sin felles eksklusjon. Etter en kveld på byen hvor Tisserand blir avvist av en ung kvinne som siden forlater nattklubben med en mer attraktiv mann, følger mellomlederne etter paret. Fortelleren oppfordrer Tisserand til å ta hevn ved å drepe dem. Hvorfor? Fordi, forklarer han (oversatt av Thomas Lundbo), «[d]et er den eneste sjansen du har. Når du kjenner hvordan de skjelver under kniven din, når de trygler for sine unge liv, da er det endelig du som er sjefen; da eier du dem med hud og hår.» Forskjellen mellom Rodger/Minassian og Tisserand er at Houellebecqs litterære antihelt ikke utfører drapet, selv om han er på nippet til å gjøre det. Han forstår at det ikke vil endre på noe.

Houellebecqs mellomledere er helt klart «proto-incels», men det er utenkelig at de skulle slutte seg til noe som helst slags fellesskap, utover det forkvaklede kameratskapet seg imellom. De står alene. Møter de andre ufrivillig sølibatære, hater de dem like mye som de forakter seg selv; de synes bare å være i stand til å klage sin nød til enkelte utvalgte. «Ingen seksualitet, ingen ambisjoner; heller ingen egentlige distraksjoner…» sier en av dem, og erkjenner at mangelen på sex skaper en dvaletilstand som påvirker andre deler av livet. Det lille de har av fritid tilbringes til å spise ferdigmat foran tv-en. 

Virkelighetens incels tilbringer etter alt å dømme mesteparten av tiden foran pc-en, hvor de i fellesskap har utviklet en subkultur. De kommuniserer delvis ved hjelp av et stammespråk preget av inneforstått ironi. Dette språket baserer seg ikke minst på populærkulturelle stereotyper. I forkant av Toronto-angrepet i fjor skrev Alek Minassian: «We will overthrow all the Chads and Stacys!» En «Stacy» er en nedsettende fellesbetegnelse for tiltrekkende kvinner, en «Chad» hennes mannlige ekvivalent, mens alle som kan finne seg en partner er en såkalt «Normie». Når Elliot Rodger planla sitt drapstokt var det nettopp «Stacys» han ville angripe, de kvinnene han begjærte men ikke kunne få. 

Der incels legger skylden for at kvinner ikke vil ligge med dem på kvinnefrigjøring og feminisme, og opererer med en virkelighetsforståelse satt sammen av populærkulturelle fragmenter, utformer Houellebecq en massiv sivilisasjonskritikk. Anliggendet hans er ikke bare å skildre en minoritet av seksuelt frustrerte menn, men å vise hvordan den økonomiske liberalismen i dag gjelder også på det seksuelle området. Som fortelleren i Utvidelse av kampsonen påpeker:

Akkurat som tøylesløs økonomisk liberalisme, og av tilsvarende årsaker, skaper den seksuelle liberalismen tilfeller av kronisk fattigdom. Noen har sex hver dag, andre fem-seks ganger i livet, eller aldri. Noen har sex med flere titalls kvinner, andre med ingen. Det er dette som kalles «markedets lov». I et økonomisk system der oppsigelse er forbudt, vil alle stort sett klare å finne sin plass. I et seksuelt system der ekteskapsbrudd er forbudt, vil alle stort sett klare å finne en sengepartner. […] Noen seirer på begge fronter; andre lider nederlag på begge.

For Houellebecq er 68-opprøret bare siste fase i en total liberalisering av samfunnet, med minst tre forutgående hovedstadier. Først liberaliseringen av politikken med stormingen av Bastille, dernest liberaliseringen av økonomien i 1830-årene og til slutt den seksuelle liberaliseringen i 1968. Ved fremveksten av ultraindividualismen har tidligere relasjonsdannende institusjoner gått tapt, mens seksualiteten ikke lenger er underlagt sosiale og religiøse konvensjoner, men utelukkende baserer seg på samtykke. Ifølge Houellebecqs fortellere skaper dette systemet nødvendigvis tapere, som vil klandre vinnerne. Dette perspektivet berører her og andre steder tenkningen til den marxistiske filosofen Michel Clouscard, som i Néofascisme et idéologie du désir (1972) og Critique du libéralisme libertaire (1986) kaller tiden etter 68 for liberal-libertariansk. Hos Houellebecq som hos Clouscard opptrer den seksuelle frigjøringen som kapitalismens trojanske hest: Den etablerte et nytt marked – for mennesket som seksuelt vesen.

Hos Houellebecq opptrer den seksuelle frigjøringen som kapitalismens trojanske hest.

Kvinnehat og antifeminisme
Mange unge menn som sliter med kjærlighetslivet har de senere årene omfavnet den kanadiske professoren Jordan Peterson. Peterson hevder at incel-enes raseri kan stagges ved å fremme kulturelle og sosiale normer basert på monogami og tradisjonelle familieverdier, noe som i lengden vil gi alle menn større sjanser til å finne seg en partner. Innenfor denne tankegangen vil den skjeve fordelingen der et fåtalls menn har tilgang på mesteparten av (de seksuelt løsslupne) kvinnene, i lengden destabilisere samfunnet, noe som i ikke minst vil ramme barna. Peterson er likevel klar på at dersom en mann ikke makter å komme noen vei med det annet kjønn, så ligger problemet på ingen måte hos kvinnene.

En som ikke klarer å skaffe seg en partner er Michel i Plattform (2001), som omgår problemstillingen ved hjelp av sex-turisme. I en av sine mange tirader sier Michel at menn er vettskremte av vestlige kvinner, som er blitt kresne, kravstore og på sett og vis har vokst ifra mannen. Løsningen hans er å reise til Asia hvor tradisjonelle kjønnsroller og utbredt fattigdom letter tilgangen på uforpliktende seksuelle forbindelser. Michel hevder at liberalismens innvirkning på seksuallivet har gjort at mennesker vanskeligere oppnår kontakt med hverandre:

[Vestens mennesker] har helt mistet evnen til å gi. De kan prøve så mye de vil, men de klarer ikke lenger å oppleve sex som noe naturlig. Ikke bare skammer de seg over egen kropp fordi den ikke tåler sammenligning med pornostjernenes, men av samme grunn føler de seg overhodet ikke tiltrukket av motpartens kropp […]. Vi er blitt kalde, rasjonelle, ekstremt opptatt av vår individuelle eksistens og våre rettigheter. (Oversatt av Per E. Fosser.)

Denne tankegangen gjenspeiles i at romanens mange sexskildringer er preget av nettopp den kontaktløsheten romanpersonene førsøker å unnslippe. Michel oppnår kontakt først idet han innleder et forhold med en kvinne som gjengjelder følelsene hans. Når hun dør, trekker han seg umiddelbart tilbake til sin sølibatære dvaletilstand. 

Avstanden mellom kjønnene kommer til uttrykk i at Houellebecqs mannlige romanpersoner forakter kvinner de ikke er tiltrukket av, mens de føler seg truet av kvinner de begjærer. Disse reaksjonene er beslektet med incel-enes forestilling om kvinnen som fienden, og deres idé om at kontrollen over kvinners liv og kropp på gjenvinnes.

Elliot Rodgers erklæring i sitt manifest om at han var i «krig mot kvinner» ble hyppig diskutert på incel-nettsider, blant annet TheRedPill, en undergruppe på nettstedet Reddit: «Feminister og religiøse fanatikere streber etter å ta fra menn alle deres seksuelle utløp, enten det er prostitusjon, sex-reiser, selv pornografi for å masturbere. Dermed bærer politikerne delvis ansvaret for det økende antallet sex-forbrytelser mot kvinner og barn, og antakelig også for ødeleggelsene forårsaket av Elliot Rodger» (sitert fra «The New Man of 4chan», Angela Nagle, The Baffler 3/2016). Uttalelsen kunne like gjerne opptrådt i en bok av Michel Houellebecq. De fleste romanpersonene hans forfekter anti-feminisme (også kvinnene, som Christiane i De grunnleggende bestanddeler (1998)), med den begrunnelsen at feminismen begrenser deres seksuelle utfoldelsesmuligheter. Kvinneforakten har likevel ikke nådd så langt at de ønsker å «avskaffe» kvinnen. Houellebecqs helter er riktignok desillusjonerte og ofte dypt ulykkelige, men ikke fortapt i vrangforestillinger og ideologisk kvinnehat. Drømmen om et lykkelig liv beror tross alt på håpet om et tilfredsstillende kjærlighetsforhold. 

Drømmen om et lykkelig liv beror på håpet om et tilfredsstillende kjærlighetsforhold.

Mens mellomlederne i debuten er ufrivillig sølibatære, blir personene i de senere romanene mer og mer promiskuøse, uten at de av den grunn finner lykken. Her ligger en nøkkel til å forstå Houellebecqs forfatterskap. Både det ufrivillige sølibatet og promiskuiteten skyldes det samme, nemlig hvordan det ultraindividualistiske samfunnet former hver enkelts søken etter kjærlighet. Når Tisserand nekter å betale for seksuelle tjenester, er det fordi han ønsker seg en kjærlighetsrelasjon. Etter å ha innsett at reell kontakt vil forbli uoppnåelig for ham, tar han livet sitt.