ENQUÊTE. Vinduet flytter over på nett. Hva har de litterære tidsskriftenes rolle vært, og hvilken betydning kommer de til å ha? Fem lesere og skribenter kommenterer.
I sommer etterlyste Jan Kjærstad i en Facebook-oppdatering et litterært tidsskrift som evnet å sette dagsorden, og stilte sine algoritmeutvalgte lesere to spørsmål: Hvilke tidsskrift har vært viktige for deg, og hvilke er det bryet verdt å følge i dag? Tråden som fulgte, var en god illustrasjon av at dagens debatter graviterer mot kommentarfelt og sosiale medier. Men er det debatten tidsskriftene først og fremst skal være verter for? Hva er i det hele tatt tidsskriftenes rolle? Én felles konklusjon var mulig å trekke fra tråden: at tidsskriftene er oss kjære.
I et intervju med Morgenbladet 30.10 peker Kari Marstein, forlagssjef for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, på papirtidsskriftets utfordringer i et endret medielandskap: færre abonnenter, lav utgivelsesfrekvens og få utsalgssteder. For Gyldendal og Marstein er svaret å flytte Vinduet over på nett, i håp om å nå flere lesere og nettopp, slik Kjærstad etterlyser, å kunne sette dagsorden.
Er ryktene om tidsskriftets død overdrevne? Arrangementer som Tidsskriftdagen 2020, etableringen av tidsskriftsentralen Tekstallmenningen og Kulturrådets nye støtteordning Tidsskrift og kritikk, for ikke å glemme de mange tidsskriftutgavene som hver måned utgis, kan tyde på det. Vagant har spurt et utvalg tidsskriftlesere, -skribenter og -redaktører om tidsskriftenes oppgaver og veien fremover.
Papirrefleks
Nils Ivar Lahlum
Jeg har vært en del av bok- og tidsskrift-Norge siden starten av 2000-tallet, som langt over middels litteraturinteressert bokhandler, student, tidsskriftredaktør og forenings- og forlagsmann. Jeg har kjenner godt til de litterære tidsskriftene, leser noen av dem fra tid til annen og får med meg redaktørskiftene. Men jeg har aldri hatt et særlig nært forhold til innholdet.
For meg personlig har litteraturtidsskriftene altså hatt begrenset betydning. Samtidig vet jeg at de har vært viktige for etableringen av nye, og videreutviklingen av etablerte forfatterskap. En sjelden gang har de lagt grunnlaget for debatter om viktige tema i den større offentligheten. Det er i tidsskriftene den uformelle redaksjonelle opplæringen og nettverksbyggingen skjer.
Hvilken form og betydning vil litteraturtidsskriftene ha fremover? I dag jobber jeg med norske og nordiske forskningstidsskrifter i Universitetsforlaget, som utgir blant andre Edda, Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift og Nordisk poesi. Tre knallsterke tidsskrifter med noen av de aller fremste nordiske litteraturviterne i redaksjonene og blant forfatterne. De to første ble heldigitale i 2017, etter å ha vært utgitt på papir siden henholdsvis 1914 og 1998, og parallellpublisert digitalt siden 2005. Nordisk poesi har aldri vært utgitt på papir. Alle tre er gratis tilgjengelige for hele verden på internett. Alle tre lever i beste velgående, så lenge det er oppslutning om dem i de akademiske miljøene og hos dem som støtter utgivelsene.
Har Edda, Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift og Nordisk poesi blitt mer relevante, eller påvirker de forskningen i større grad nå, enn da de var papir- og abonnementstidsskrifter? Det må nok litteraturforskerne selv svare på. Men det at tidsskriftene nå er gratis tilgjengelige har gitt tydelig utslag i artikkelvisningene – uten at redaktørene har blitt klikkdyr av den grunn. Vi antar (og har noen konkrete tilbakemeldinger på) at enkelte av «kjerneleserne» faller fra når et tidsskrift ikke havner i postkassen to til fire ganger i året. Samtidig åpner muligheten seg for flere til å oppdage tidsskriftene når de er digitale, særlig når leseren ikke må betale for tilgangen.
Jeg tilhører dem som mener det digitale gir mye større muligheter for et tidsskrift, enn papirutgaven. Fra ikke å ha et sterkt forhold til de litterære tidsskriftene, er jeg nå for eksempel storforbruker av podcastene til Times Literary Supplement og New York Times Book Review. Jeg mottar daglig nyhetsbrev fra ulike publikasjoner, med lenker jeg kan følge direkte inn til artikler jeg har lyst til å lese, og leser – nå sist til Edda 4/2020, som tar for seg hvordan epidemier er blitt skildret i litteraturhistorien. Podkastene gir meg perspektiv og tipser meg inngående og omgående om nye bøker, innenfor både skjønnlitteratur og sakprosa. Samtidig kan jeg klippe plenen, rake løv eller måke snø. Når jeg er ferdig kan jeg gå inn, sette meg ned og bestille og lese bøkene som omtales. På papir, selvsagt – jeg trenger ikke ha Kristofer Hivju til å lese Louise Glück for meg.
Når Gyldendal og Kari Marstein, forlagets sjef for norsk skjønnlitteratur, bestemmer seg for å legge ned papirutgaven av Vinduet, og satse heldigitalt og gratis for leserne, er det et friskt og modig grep. Det rasler samtidig i piper, tweedjakkehengere og lyden av underarmer som løsner fra chesterfieldsofaer. «Vi må ha papir!», roper de, før de setter på seg hodetelefonene og søker opp den siste episoden av The Book Review.
Vi tror vi vil ha papirtidsskrifter, men abonnementstallene viser noe annet. Et støtte- og distribusjonssystem som gjør redaktørjobben til en lang motbakke, gjør det ikke enklere. Kanskje det er et tegn på at vi bør la Bring og Interpress få lov til å holde på med det de er gode til: distribusjonsinnovasjon og nystekte boller. Så kan vi andre utforske nye måter å formidle kritikk og kunnskap på.
Nils Ivar Lahlum, f. 1979. Redaksjonsleder i Universitetsforlaget og nestleder i Norsk tidsskriftforening. Bor på Stange.
Tenkende fellesskap
Johannes Grytnes
Nå når presidentvalget i USA akkurat er avsluttet, er det lett å få øye på de negative sidene ved medielandskapet. Mange medier later til å være fanget i et slags «autoerotisk spill», hvor skinnkonflikter spilles ut for åpen scene til de involvertes glede. Tenk bare på hvordan Trumps suksess hele veien har vært avhengig av medienes demonisering av ham. Dette skuespillet som vi er maktesløse tilskuere til, tror jeg tidsskriftene på noen områder kan motarbeide.
Tidsskriftene er ikke underlagt det samme produksjonsregimet som de mediene hvis oppgave det er «å sette dagsorden». Hastighet, aktualitet og klikk er simpelthen ikke like sentralt i tidsskriftenes selvforståelse og eksistensberettigelse. Tidsskriftene utgjør en mer saktegående, reflekterende del av offentligheten, som ikke søker å stille politikere til ansvar, men som gjør samtalene på barer og kafeer og rundt middagsbord litt mer spennende og produktive. Dét er vel så viktig, om ikke viktigere, for det er jo først og fremst der folk lever sine liv og utvikler en politisk bevissthet.
Tidsskriftene utgjør ikke bare et supplement til de hegemoniske mediene, de danner også et alternativ. Medienes ulike former skaper forskjellige offentligheter, og dermed også forskjellige måter å lese, forholde seg til sine medmennesker og drive politikk på.
Om det moderne medielandskapet skaper maktesløshet, apati og angst, hva fremdyrker en offentlighet tuftet på tidsskriftet? Jeg opplever at tidsskrifter, i hvert fall dem jeg har erfaring med, er opptatt av å bygge tenkende, skrivende fellesskap som engasjerer både skribenter og lesere. Kanskje det skyldes størrelsen, kanskje det er fordi tidsskrift i mindre grad enn aviser formidler fakta og informasjon, og i stedet tenker med sine lesere. Det er noe intimt med et tidsskrift. Og kanskje er intimitet ikke så rent lite politisk i en verden hvor avstand mellom mennesker (i alle mulige former) synes å være det herskende prinsipp.
For meg er det et åpent spørsmål om denne intimiteten kan overleve en overgang til internett. Det finnes jo massevis av blogger der ute som dyrker fellesskap som kan være både engasjerende og kritiske. Men internett slik vi kjenner det i dag har også noen problemer som jeg tror tidsskriftene bør tenke over. Det har en iboende flathet; alle ting er like gyldige, noe som like gjerne kan oppleves som at alle ting er likegyldige. Motsatt denne flatheten kan man i møte med et papirtidsskrift oppleve en «objektenes intimitet», man kan erfare den omtanken og det arbeidet som ligger i utformingen av en ting man kan ta på. Hvordan overfører man det til internett?
Johannes Grytnes, f. 1994. Skribent i BLA og Vagant. Tidligere redaktør i Prosopopeia. Bor i Bergen.
Con amore
Ottar Gadeholt
Postkassen min flommer over av tidsskrifter: The Blizzard og Josimar, Vinduet og Vagant, LRB og BLA, Monocle til salongbordet og Leo til ungene. For en leseglad mann er det vanskelig å unngå: Gjennom internett kommer man i berøring med mange dyktige skribenter, og da er det nærliggende å tegne abonnement på publikasjonene de skriver for. I tillegg kommer de rene nettabonnementene på tidsskrifter som Persuasion og Subjekt.
Jeg får sjelden anledning til å nyte tidsskriftene ferske, for hverdagen krever sitt. Til gjengjeld blir følelsen av velfortjent ro en betydelig del av opplevelsen.
Leserbrevene er en utmerket amuse-bouche, for å se hvilke assosiasjoner og kuriosa som beveger andre lesere til å skrive om artikler man selv har lest, og når giftpilene flyr og florettene lyner er det nesten så man setter på popkornet.
Den egentlige lesingen begynner med lederartikkelen, for å se om redaktøren legger føringer for resten av utgaven. Det er i slike utgaver, med en bærende idé, at man kan ane den gjensidige påvirkningen mellom tekster og mellom forfattere som utgjør tidsskriftsmediets viktigste fortrinn, nemlig redaktøren som hengsel og mellomledd. Samtidig gjelder det å finne balansen mellom oppdragsartikler og tekster som er skrevet con amore.
Man leser sjelden tidsskriftene fra perm til perm. Men når man finner en av de artiklene som virkelig begeistrer – i ordets rette forstand – og som man leser igjen og igjen og igjen, er det en opplevelse som rettferdiggjør ethvert abonnement. En god tidsskriftartikkel formidler hva et annet menneske tenker, mer konsist og direkte enn en skjønnlitterær tekst, og det er som om leseren absorberer dens amore gjennom diffusjon.
For en skribent er tidsskriftet det eneste mediet man kan sende lange, grundige tekster til, av den sorten man skriver for sin egen fornøyelses skyld. Og selv når man ikke blir antatt, er det givende (om ikke alltid like hyggelig) å få tilbakemelding fra en erfaren redaktør.
Redaktørens forløsende hender er ikke avhengig av et fysisk format, men både for leseren og skribenten er det å foretrekke. Førstnevnte, fordi ren elektronisk formidling drukner i de andre e-postene man får, og man har hverken lyst eller anledning til å fordype seg i lange tekster på en skjerm (dessuten er popkorn og elektronikk en uheldig kombinasjon!). For skribentens del medfører den elektroniske tekstens legemsløshet en devaluering – teksten føles ikke mer verdifull enn en bloggpost eller en tweet.
Til sist er det viktig å minne om at ikke alle i kultur-Norge befinner seg i biografisk eller geografisk nærhet til litterære episentre som Bergen eller Bø. For disse utenforstående er tidsskriftene en av de få arenaene hvor diskusjonen finner sted i åpent lende – og ikke på Facebook-vegger eller nachspiel. Hvis også disse arenaene marginaliseres (slik det er skjedd med avisene), blir skillet mellom «innenfor» og «utenfor», eller «andedammen» og «verden» enda skarpere. Det ville være synd for alle parter.
Ottar Gadeholt, f. 1980. Lege og skribent. Debuterte som romanforfatter med Martin Lange (Solum Bokvennen, 2020). Bor i Würzburg.
Kollektivt arbejde
Susanne Christensen
Det er heldigvis meget forskelligt, hvad man får ud af et forfatterstudie. Jeg kan næppe tale om »min generation«, men et par af os fra Skrivekunstakademiet 99–00 og Forfatterstudiet i Bø 00–01 var voldsomt optagede af at sprede vores aktiviteter ud. Vi ville arbejde med litteratur på mangfoldige måder, vi ville ikke bare arbejde ud fra vores egne navne og bygge hæderkronede subjekter. Vi ville arbejde kollektivt, i småforlag og i tidsskriftredaktioner.
Vi havde taget Roland Barthes og Michel Foucaults kritik af forfatterrollen til os, og lavede det om til en popmelodi: »Det er bedre at iklæde sig ti hatte end en tiara!« Vi var glødende interesserede i tidsskrifthistorie og var optaget af så forskellige tidsskrifter som danske Klingen (1917–20) og Sidegaden (1981–84), svenske Rondo (1961–64), transition(1927–38), L=A=N=G=U=A=G=E (1978–81) og Chain (1994–2005), og hvad som helst vi kunne få fingrene i.
I de tidlige 00’ere deltog jeg i yderst aktive fællesskaber, som fulgte med i alt, der skete i Vinduet, Vagant, svenske OEI og Luj – nordenfjeldske litteraturtidsskrift (2003–2005). Dette var også tiden for aktive blogfællesskaber og nettidsskrifter som nypoesi.net og afsnitp.dk.
Når du har gjort tidsskriftet til en livsstil og tænker på det som en alternativ familie, siger det sig selv, at følelserne stikker dybt. Jeg er ikke optaget af nostalgi, men er skeptisk til digitaliseringsentusiasmen og til de, som mener, at fremskridtet ikke kan stoppes, og at en ny vidunderlig verden vil åbne sig, når Vinduet bliver tryllet om til et norsk svar på Lithub.com. Gemmer det sig ikke noget under, som handler om, at forlagene ikke gider betale for papirtidsskrifterne længere?
Jeg mener også, at det opkørte tempo er opreklameret. Det er sandt, at trafikken findes andre steder, ofte på Facebook, og at dette ikke tjener aviserne og tidsskrifterne, som traditionelt har været værter for denne type social energi. Teksten er et materiale, som bliver formet i samvær med en redaktion, dermed tager det også lidt tid, før den kommer til verden. Den type tekst kan ikke erstattes af en snaksaglig blogskrift, som flyder afsted 24 timer i døgnet som fra en vandhane. Mediet lægger til rette for de tekstformer, som kan realiseres, og sådan som nettet former sig idag, langt mere kommercielt end i de glade 00’ere, vil man uden tvivl forsøge at fange unge menneskers opmærksomhed. Man vil uundgåeligt komme til at lade sig styre af klikøkonomi. Som jeg spidsformulerede mig på Twitter i anledningen af nyheden om, at Vinduet digitaliseres: »Det er ekstremudgaven af eventificering hvor skriftkulturen som vi kender den dør ud.«
Susanne Christensen, f. 1969. Kritiker og essayist. Seneste bok: Leonoras reise (Oktober, 2019). Bor i København.
Virkelighetsorientering
Truls Unholt
De litterære tidsskriftene bidrar til å holde det litterære maskineriet og vitale deler av den offentlige samtalen i gang. Uten tidsskriftene vil nye bøker måtte konkurrere enda hardere om å få kvalifisert mottakelse. Allerede i dag utgir de store forlagene en hel del skjønnlitteratur som blir ignorert i den litterære offentligheten. Oppmerksomheten rundt utgivelser fra de mindre forlagene er jevnt over enda mindre. Faren er selvsagt at hele bredden av medier samler seg om noen få utgivelser som alle skal mene noe om, mens like gode eller bedre bøker blir ignorert.
For egen del har mottakelsen av debutromanen min Mor forsvinner (Tiden, 2020) vært en virkelighetsorientering i så måte. Til tross for at det er stadig vanskeligere å bli synlig i den litterære offentligheten, har romanen min vært heldig og blitt gjenstand for mye oppmerksomhet de seneste månedene. Samtidig har verdien av kvalifiserte lesninger blitt tydeligere for meg. Som romanforfatter trenger jeg kompetente kritikere, for eksempel Odd W. Suren og Even Teistung, som går inn på romanens premisser og leser den i sammenheng med den tradisjonen jeg forholder meg til og som vi må kunne forutsette at lesere av litteraturkritikk også har et forhold til. I beste fall bruker kritikeren teksten som råmateriale i sin egen erkjennelsesprosess, slik det blir gjort i artikkelen «Alle historiers mor» publisert i seneste nummer av BLA (10/2020). Her viser artikkelforfatterne hvordan den litterære offentligheten kan fungere på sitt beste.
Det jeg som romanforfatter imidlertid ikke trenger, er en litterær offentlighet bestående av anmeldere som verken behersker et oppdatert begrepsapparat eller har noen særlig tradisjons- eller kontekstforståelse, men som til gjengjeld kan stille opp med følelser, ideologi, moralisme og et perspektiv på hva en roman er og skal være som var utdatert allerede for hundre år siden. Da tenker jeg ikke i første rekke på bokbloggere av typen «Vaffelhjerte», «Pusekatt» eller «Strikkekos», som kan fungere som en slags forbrukerveiledere for likesinnede, men på betalte anmeldere i enkelte av våre største dagsaviser og nisjemedier. Mitt råd til disse er: Hvis du ikke forstår hva boken handler om, ikke anmeld den.
For øvrig tror jeg at fremtiden for litteraturtidsskriftene ikke ligger i å utgi mer spesialiserte utgaver av dagsavisenes kultursider, der klikk skal omsettes til kroner, men i å satse på kvalitet, den grundige lesningen og litteraturens egenverdi. Til tross for at vi ikke kommer utenom at driften av et tidsskrift også har med økonomi å gjøre, er jeg slett ikke sikker på at ivrig publikumstilpasning er den økonomisk mest fornuftige veien å gå.
Truls Unholt, f. 1970. Forlegger i Teori & praksis forlag. Debuterte som romanforfatter med Mor forsvinner (Tiden Norsk Forlag, 2020). Bor i Oslo.