Fem år siden kode rød Varsel til verdensfellesskapet

Sommeren går mot slutten. Før vi veit ordet av det, er det jul igjen, og et og annet sted i Norge kommer Verden venter på oss – et kampskrift for en levelig framtid av Jonas Kittelsen til å ligge under plastgrana, sammen med fast fashion-plagg, noe plastgreier fra Temu og presanger til og fra familie­medlemmer som egentlig har avtalt at det ikke lenger er noen vits i å utveksle julegaver. Man har jo alt man trenger allerede. Mange bøker finner veien under PVC-treet, men få vil nok mistrives mer der enn akkurat Kittelsen. I offentligheten har han protestert mot overforbruk som medie­talsmann for Extinction Rebellion Norge. Han skriver selv at han har deltatt i rundt 50 aksjoner mot fossil­industrien. Utdanningen hans er en mastergrad fra Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Verden venter på oss er Kittelsens første bok.

Innledningsvis handler den om klimakrisa i all sin bredde og dybde, og mot slutten om hva forfatteren ser for seg at må til for å løse den. En del av problem­beskrivelsen bør være kjent for de fleste, uansett hvor mye vi bortforklarer eller ser en annen vei. Mengden karbon i atmosfæren fra fossilt drivstoff gir global oppvarming og risiko for klimatiske vippepunkter som ikke lar seg reversere. Forringede økosystemer truer matsikkerhet og vanntilgang, noe som kan føre til konflikter, migrasjons­bølger og kriger. Det er dem som har bidratt minst til uføret som rammes hardest – fattige folk i fattige stater.

Fossilindustrien har definisjonsmakta

Så langt vil de fleste følge fortellingen om klima­­endringene, men herfra kommer både regjering, næringsliv og byråkrati til å protestere mot Kittelsens framstilling: «Bærekraft», begrepet som kanskje har verdens­­rekorden i å kunne bety hva enn det nå skulle være, betyr ikke lenger noe som helst og var egentlig utgått på dato som en realistisk tilnærming allerede da det ble bredt etablert på slutten av 1980-tallet. Teknologi­­optimisme, manifestert gjennom eksempelvis karbon­­fangst, har svært lite annet å vise til enn grønnvasking. Rike, mektige, olje­produserende land dominerer klima­forhandlingene i FN-regi. Fossil­industrien har definisjons­­makta, for eksempel når det skal utarbeides risiko- og konsekvens­utredninger av nye oljeutvinnings­­prosjekter. Politikerne og det representative demokratiet er fanget av problemer som må løses kortsiktig for realistisk å kunne vinne neste valg.

Heller ikke utenfor Kittelsens bok er det særlig enkelt å finne overbevisende tegn til at klodens temperaturstigning kommer til å holde seg under 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid, som nasjonalstatene ifølge Parisavtalen fortsatt formelt har mål om å begrense temperaturøkningen til. To grader varmere, tre grader eller fire – hva som blir resultatet til slutt, vet ingen, men Kittelsen understreker forskernes poeng om at hver tiendedels grad i varmeøkning utgjør en forskjell. Det er ikke lett å vite hvor eventuelle vippepunkter, som kan føre til betydelig vanskeligere forutsetninger for samfunnet, ligger. Politikerne vedtar ambisjoner for utslippskutt, men klarer ikke å innfri. Jeg skvetter litt når jeg innser at det har gått fem år siden FNs generalsekretær snakket om kode rød for menneskeheten. Siden har utslippene fortsatt å øke. Det ser i det hele tatt ikke særlig lovende ut.

Over til økologisering

Boka har ordet «kampskrift» i tittelen, og sjølsagt mener ikke Kittelsen at det er på tide å gi opp. Det er fortsatt mulig å unngå de verste framtids­scenariene, men verdens­fellesskapet har mindre enn ti år på seg til å kutte utslippene. Det eneste som skal til, er at samfunnets virkemåte og innretning endres fullstendig, og at alle begynner å agere helt annerledes.

Kittelsen vil bort fra økonomisering og over til økologisering. Han kritiserer det han mener er dagens overordnede samfunns­fortelling – at kontinuerlig økonomisk vekst er synonymt med sivilisasjons­framgang. Fortellingen tar ikke hensyn til at planeten har ei økologisk grense, eller som forfatteren uttrykker det: «Klimahandling er dyrt, men hvis vi ødelegger fundamentet som økonomien og samfunnet hviler på, blir konsekvensene astronomiske.» Til å være så opptatt av økologi, er argumentasjonen i boka påfallende antroposentrisk. Slik må det nok også være om resonnementet skal ha noe håp om gjennomslag som politisk argumentasjon.

Fremtidige generasjoners interesse

Det er ganske ukontroversielt å si at et representativt parlamentarisk system som det norske er noe av det nærmeste menneskeheten har kommet abstrakte ideer om demokrati og medbestemmelse. Likevel er det gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om den norske implementeringen av demokrati­idealene evner å håndtere ei krise av det omfanget som klimautviklingen representerer. En hovedgrunn er at velgere som først vil få stemmerett i år 2099 ikke har stemmerett nå. Kittelsen beskriver hvordan et system som i sin fundamentale virkemåte er den samme som da Grunnloven ble vedtatt i 1814 ikke er konstruert for å ta hensyn til også framtidige generasjoners interesser. Det var ikke så mange forbrennings­motorer på Eidsvoll den gangen. Men nå er slike motorer over alt, og mens jeg tar pause fra å lese Kittelsens tekst, ser jeg reportasjer om fortsatt kutt i dieselavgifter eller ikke som følge av proppen i Hormuz-stredet.

Rike, mektige, oljeproduserende land dominerer klimaforhandlingene i FN-regi.

Politikerne må sjølsagt håndtere legitim misnøye blant folk som ikke ser pengene strekke til i hverdagen etter at de har innrettet livene sine på den måten som samfunns­strukturen legger opp til. Kostnaden er at diskusjonene om langsiktige løsninger blir utsatt enda en gang, og det kommer til å skje igjen og igjen. Her om dagen snakket jeg med en bonde som hadde sikret seg 2500 liter diesel i påvente av at prisen på ny skal stige brått.

Dersom man søker på nettet etter forfatterens navn, finner man raskt en NRK-artikkel hvor Høyre-politiker Peter Frølich omtaler Kittelsen og medaktivister som «ytterliggående klima­ekstremister uten respekt for demokratiet». Uttalelsen kom i forbindelse med en sivil ulydighets-markering i regi av Extinction Rebellion i Olje- og energi­departementet i 2021. Mellom hjemme­kontoret mitt og den lokale dagligvare­butikken har det de siste ukene hengt en plakat på et kabelskap hvor avsenderen er Extinction Rebellion og budskapet er «Everyone gone forever». Selv om det er trivielt sant at alt liv på jorda på ett eller annet stadium kommer til å forsvinne for all tid, er det ingen som, antropocen eller ei, seriøst mener at menneskenes karbon­utslipp er en eksistensiell trussel for alt liv i et evighets­perspektiv. «Everyone gone forever» er en ekstrem påstand. Det er ikke til å undres over at Kittelsen har behov for å forklare hvorfor han mener at de radikale samfunns­endringene han tar til orde for ikke er uttrykk for ekstremisme.

Fosen og Nord-Østerdalen

Det er sikkert ikke så mange som syntes verden var blitt underlig da veganeren Greta Thunberg i 2023 dukket opp utenfor regjerings­kvartalet for å protestere til støtte for den mest areal­ekstensive kjøtt­produksjonen vi har i Norge, men det gjorde i hvert fall jeg. En ekstrem tolkning av økokrise fører til en konklusjon om at reindrifta må tvangs­avvikles, tamreinen på en eller annen måte må renatureres (eller hva man skal kalle det) og inngå i et idealisert, pseudo-opprinnelig system med ulv, jerv, gaupe og bjørn som toppredatorer. En mer edruelig tolkning er å anerkjenne de folke­rettslige forpliktelsene stor­samfunnet har overfor samisk reindrift.

Kittelsen legger samiske rettigheter til grunn som en selvfølge og identifiserer den sentrale problem­stillingen knyttet til at reindrifta er blant dem som merker klima­endringene først og tydeligst. Han trekker fram aksjonene etter at Høyesterett konstaterte at staten først hadde brutt menneske­rettighetene i Fosen-saken og deretter lot det gå lang, lang tid uten at noe skjedde for å rydde opp, som blant de mest vellykkede eksemplene på sivil ulydighet de siste åra. Manuset måtte muligens til trykk før det var praktisk mulig å vurdere forslaget om erstatningsbeite i Håmmålsfjellet-Sålekinna, som diskuteres i Facebook-feeden min mens jeg skriver dette. Forslaget ser i mine øyne ut som noe både siidaene på Fosen og folk og dyr som allerede holder til i Nord-Østerdalen fort kan komme til å tape på. Selv om aksjonen kanskje var vellykket, er det ingen garanti for at det som oppnås er noe annet enn utilsiktede konsekvenser. Vindmøllene på Fosen blir stående, og det vi har i vente er bygging av ti mil gjerde i et område hvor konfliktene mellom reindrifta og resten er ille nok allerede. Hvis ikke hensikten til staten er splitt og hersk, kan det likevel bli resultatet.

Kittelsen har ikke tro på at en radikal klimapolitikk av den typen som hypotetisk kan bli Norges bidrag til å holde den globale temperatur­økningen under to grader med god margin, kommer til å få flertall i Stortinget. Til det er de rike og mektiges innflytelse over politikerne for stor. Likevel ser han ut til å mene at han skal klare å få majoriteten av de folkevalgte med på en gjennom­gripende reform som skal munne ut i et system som er mer direkte, kollektivt og desentralisert enn dagens representative parlamentarisme.

I denne demokratiseringen av demokratiet er såkalte folkeråd et viktig virkemiddel. Det går ut på at et tilfeldig, men demografisk representativt utvalg av befolkningen settes sammen slik at hele samfunnets spenn i alder, kjønn, inntekt, utdanning, geografi og politisk ståsted blir hørt. Folkerådet skal få rikelig med tid til å gjennom­debattere ulike problem­stillinger, under kyndig veiledning fra eksperter. Siden skal rådet presentere sine politiske forslag til votering i Stortinget, hvor de skal ha stor tyngde i kraft av sin popularitet og presumptive klokskap. Det er ikke helt lett å få tak på hvorfor Kittelsen mener at en radikal demokrati­reform og en radikal klima­politikk er mer gjennom­førbart enn bare en radikal klimapolitikk.

En ikke-voldelig folkebevegelse

Hvis du poster noe om norsk klimapolitikk på sosiale medier, er det nokså trygt å holde pusten mens du venter på at en eller annen skal kommentere at klimatiltak i Norge ikke nytter; alt vi foretar oss drukner uansett i alle andre lands klimasynder. Da er det interessant å lese hvordan Kittelsen tenker om koordinerte internasjonale aksjoner. En kombinasjon av økonomisk boikott, generalstreiker, folkemarsjer og sivil ulydighet skal samle en handle­kraftig minoritet. Tanken her er at når effektive klimatiltak ikke samler flertall i valg og nasjonal­forsamlinger, er det likevel tilstrekkelig med en kritisk masse i mange land som krever klimahandling høylytt nok til at kravet ikke kan overses. I denne forbindelse ser Kittelsen for seg en ikke-voldelig folke­bevegelse han kaller Solidaritet. Den skal samle eksempelvis klimaaktivister, menneskerettighets­forkjempere, fagbevegelsen, fredsrørsla, urfolk, bondeopprør og LHBTIQ+. Enkeltvis er de ulike bevegelsene for svake. Men om alle står samlet, vil en kunne få stengt ned både Goliat-feltet og det meste annet før det går for langt.

Det er lett å si at samfunnet må bygges om til noe radikalt annerledes, og det er kanskje urimelig å be en noenogtjueårig aktivist­forfatter om å ha en gjennomførbar plan for hvordan forvandlingen i så fall skal gjennomføres. Det er vanlig å stille spørsmålet om hva vi skal leve av etter olja. Mye må være annerledes, mens andre ting åpenbart forblir som før. Også etter olja lever vi av å spise mat.

Til å være så opptatt av økologi, er argumentasjonen i boka påfallende antroposentrisk.

Et eksempel på noe som bare nevnes i forbifarten er regenerative jordbrukspraksiser, som Kittelsen mener må få en mye større utbredelse både i Norge og resten av verden. I slikt jordbruk spiller husdyrgjødsel en stor rolle i å oppnå den ønskede jordhelsa og økologiske rikdommen. Samtidig framstilles det som et problem at arealer brukes til dyrefôr, og forfatteren legger til grunn at folk må spise plantebasert. Kittelsen skriver ikke at folk i Norge bør spise mer av kornsorten bygg, men jeg er likevel helt enig med ham i det. Sjøl veit jeg ikke helt hvor jeg skal begynne for å kunne regne på hvor mange kyr som vil være nødvendig for å oppnå den ene eller andre andelen regenerativ drift i Norge, og det finnes ingen sertifiseringsordning som definerer entydig hva som er regenerativt og ikke. Men det synes åpenbart at hvis økologisering av samfunnet betyr en storstilt omlegging bort fra kunstgjødsel til regenerativ dyrking, så oppnår en neppe noe kutt i drøvtyggertallet. Hvis en annen verden er mulig, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at veien til dette mulige vil være minelagt av utallige kryssende ambisjoner. Kua, som mange i dag ser på som et klimaproblem, er bare ett eksempel.

Kontrollen over naturen

For egen del blir jeg sittende og fikle med en tankerekke. Hvis økonomisering av samfunnet er at mennesket forsøker å kontrollere naturen og tjene penger på den, og økologisering av samfunnet er å oppheve skillet mellom mennesket og naturen, slik at menneske og natur går ut på det samme, får vi til å kontrollere denne nye naturen slik at den slutter å utvinne petroleum? Dette er sikkert bare ordgyteri. Egentlig har jeg lovt meg sjøl at jeg ikke bruker ordet «natur», for jeg forstår ikke hvor den begynner og hvor den slutter, og jeg liker best begreper som har en klar avgrensning.

Mange vil sikkert oppfatte Kittelsen som pessimist, men det vanskelige er å fatte hvor han henter optimismen fra. «Hvis huset ditt brenner ned, trenger du ikke håp for å hente et brannslukkings­apparat», skriver han i et avsnitt om hvor lei han er av at eldre generasjoner klapper ham på skulderen og erklærer at ungdommens engasjement gir håp for framtida. Her hvor jeg sitter, er det ingen antydninger til verken røyk eller flammer, og utenfor vinduet må kornavlingene ha blitt bedre enn i fjor. Naturen ser uforskammet grønn og frisk ut.