Et Norge i krig Våpenindustrien under lupen

Tidlig i sin nye bok besøker den mangeårige vitenskaps­journalisten og nåværende universitets­lektoren Unni Eikeseth (f. 1974) hjørnesteins­bedriften Nammo på Raufoss. Nammo er en av verdens ledende produsenter av ammunisjon og jetmotorer, med 3700 ansatte i 11 land, og fortsatt hoved­kvarter i Vestre Toten. Hun møter blant andre den NTNU-utdannede ingeniøren Erland Ørbekk, som er høyt oppe i bedriftens forsknings- og utviklings­avdeling. Han jobber med ramjet-teknologi, rakett­motorer til missiler for det amerikanske jagerfly­selskapet Boeing, motorer han sammen­ligner med designet til en moderne vedovn.

«Det er tydeleg at han er ein utviklar med humoristisk sans og med eit stort ønske om å formidle den høgteknologiske fagkunnskapen sin til lekfolk på ein lett tilgjengeleg måte», observerer Eikeseth. Hun blir tilsynelatende revet med av formidlings­iveren hans (eller kjenner seg igjen i den, som forhenværende program­leder for Newton, NRKs vitenskaps­program for barn og unge), særlig da han tar henne med til en fabrikk­reaktor i «industriell storleik», hvor en brun, tyktflytende væske blir rørt rundt. Det er brenselet til rakett­motorene. «Det ser ut som sjokolade», kommenterer hun. «Vi ler litt av det og tanken på at det heile er eit skalkeskjul for å kunne ete mest mogleg sjokolade.»

Det er ikke tvil om at bindingene mellom våpenindustrien og NTNU eksisterer.

Underfundig underlig­gjøring kan forekomme i møte med en av Norges største våpen­produsenter. I Emil Triers dokumentar The Norwegian Solution (2009), som var første gang fabrikken slapp et filmteam inn, ser vi de ansatte spille Yatzy i lunsjen, bedriftens fysio­terapeut demonstrere kettlebell-øvelser og en HMS-sjef som i Reodor Felgen-stil forsikrer at i hans tid har det ikke vært noen styggere ulykker enn «et uhell hvor en person brant seg litt på hånda ‘ta litt sats». Men Unni Eikeseth er trolig den første journalisten som har dratt til Nammo og fått følelsen av å ha havnet i Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

Svak lukt av sitron

Hun vet imidlertid hva hun driver med. Gjennom intervjuer med nøkkel­personer ikke bare ved Nammo, men også hos Chemring Nobel på Sætre i Akershus, som produserer råvarene til rakett­brenselet, hos samfylkingene Forsvarets Forsknings­institutt på Kjeller, som samarbeider om å utvikle brenselet, og hos Kongsberg Gruppen, som produserer selve missilene, risser Eikeseth effektivt opp det nasjonale militær­industrielle kretsløpet. Og selv om hennes modus gjennomgående er avvæpnende nysgjerrighet heller enn revolver­journalistikk, og boken byr på malende beskrivelser som ikke ville vært aparte i et Newton-innslag – «Det er ei svak lukt av sitron i lufta over luktene av metall og olje», registrerer hun hos Nammo: «Det kan minne litt om ein bilvask» – er Krigens laboratorium ikke alvorssky, men blott­stiller snarere en latent absurditet i våpen­industrien. Som når hun nevner at eksplosiv­produksjonen til Chemring Nobel opprinnelig holdt til i Oslo, men ble flyttet ut av byen etter at hele fabrikken «gjekk i lufta».

Overlegne produkter

«Det høyrest nervepirrande ut å jobbe med sprengstoff», bemerker Eikeseth. Som doktorgrads­student i organisk kjemi, minnes hun, måtte hun stadig ned i kjelleren av kjemiblokka på NTNU for å hente det eksplosive løsemiddelet eter, og var «alltid litt redd for at eteren skulle ta fyr. Eg kjenner nesten enno korleis handflatene blir klamme av frykt». Denne frykten forlater egentlig aldri boken, selv om – eller kanskje nettopp fordi – hun for det meste holder følelsene mer i sjakk.

Tidvis er det vanskelig å avgjøre om hun bare er nysgjerrig eller sokratisk på grensen til det utspekulerte, som når hun hos Nammo snakker med noen «trivelege folk som eg tenker at eg gjerne kunne hatt som kollegaer»: Hun spør en av dem, ammunisjons­teknologen Erlend Brekke, om han skulle ønske at han kunne legge fram sine forsknings­gjennombrudd for omverdenen, slik andre akademikere gjør? Men han har ikke noe behov for å publisere. «Viss produktet skal vere overlegent det motstandaren brukar, er det jo eit poeng at det ikkje må vere kjent for alle», blir Eikeseth forklart. «Det finst dessutan enkelte fora der våpen­utviklarar kan dele informasjon med andre. Dei er òg flinke til å gje kvarandre anerkjenning internt når ein har oppnådd noko etter å ha stanga i veggen gjennom vanskelege utviklings­prosjekt.» Så det er ikke bare på LinkedIn det skjer.

Et akademisk spørsmål

Forholdet mellom våpenindustrien og akademia er åpenbart noe som engasjerer Eikeseth. Hun påpeker at Nammo bygger et nytt produksjons­anlegg på Raufoss og har utlyst 700 nye stillinger, samtidig som lærer­utdanningen ved NTNU, der hun selv jobber, skal si opp 15 til 20 personer – som er en tanke­vekkende, men tross alt antakelig spuriøs utvikling. Derimot er det ikke tvil om at bindingene mellom våpen­industrien og NTNU eksisterer. Gjennom den såkalte Kongsberg­avtalen kan studenter og stipendiater skrive oppgaver og avhandlinger med biveiledere fra Kongsberg Gruppen. NTNU-rektor Tor Grande har presisert at samarbeidet er rettet mot «den sivile delen» av bedriften, men Eikeseth kommer over ferske student­oppgaver med titler som «Absolute Position Control in Remote Weapon Station» og «Ildstilling for Javelin med overdekning», som i hvert fall ikke høres utpreget sivile ut.

Krigens laboratorium er på sitt beste når Eikeseth retter blikket mot hva det eskalerende våpenkappløpet gjør med folk, de som jobber med våpnene, de som bruker dem og de som blir rammet av dem.

Hun virker heller ikke spesielt imponert over NTNU-rektorens argument om at dette dypest sett er et spørsmål om akademisk frihet og at «det viktigaste er at vi har ein god diskusjon på det». Men det forblir noe utvendig over disse partiene: Eikeseth går ikke i like stor grad til kildene som hun gjør ellers i boken – sitatene til Grande er fra et intervju i Universitetsavisa. Og da hun til slutt oppsøker et arrangement på et Scandic-hotell i Trondheim, hvor Kongsberg Gruppen tilbyr byens studenter en «case-konkurranse» etterfulgt av en treretters middag, nøyer hun seg med en kjapp deltaker­enquête (som hovedsakelig får fram at de oppmøtte studentene er sultne) og en detaljert beskrivelse av menyen (kort fortalt: laks, indrefilet, sitronterte), før hun konkluderer: «Freistande middagar kan det vere vanskeleg å seie nei takk til, men vi bør aldri gløyme at det finst fleire val på menyen når det gjeld kva retning vi skal velje for oss sjølve eller samfunnet.» Det er en parole det ikke er vanskelig å stille seg bak, men det er også litt som å si at det viktigaste er at vi har ein god diskusjon på det.

Endestasjonen

Krigens laboratorium er på sitt beste når Eikeseth retter blikket mot hva det eskalerende våpenkappløpet gjør med folk, de som jobber med våpnene, de som bruker dem og de som blir rammet av dem. Hos Nammo spør hun ammunisjonsteknologen Erlend Ørbekk om hvor mye han tenker på «endestasjonen» for produktene han jobber med: «Eg tenker i alle fall lite på sluttproduktet, det er meir den teknologiske interessa og iveren for å få det til å fungere som driv oss. Og sånn trur eg veldig mange har det», svarer han.

Så er det over til den ukrainske frontlinjen. Her intervjuer Eikeseth frivillige redningsarbeidere, soldater og en militærlege, det vil si, hun sender spørsmål til den norske frilans­journalisten Dyveke Underthun Aarhus og følger med på videolink. (Eikeseth er transparent om metoden; at Aarhus ikke bare er frilans­journalist basert i Ukraina, men tilknyttet den inter­nasjonale bataljonen til Azov-brigaden, kunne også vært nevnt.) Militærlegen forteller om hvordan russiske droneangrep – som vel å merke ikke har noe med norsk våpen­industri å gjøre – kan forårsake «tusenvis av hol i kroppen til ein soldat». Det eneste som fyller legen med håp, er at snart «vil kanskje nokon finne opp nanorobotar som kan gå inn i organismen og fjerne alle fragment og lukke alle småskadar». Men hvis det er i den retningen den militær­teknologiske utviklingen går, får man i alle fall ikke inntrykk av det i Krigens laboratorium.

Unni Eikeseth er trolig den første journalisten som har dratt til Nammo og fått følelsen av å ha havnet i Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

Selv er Eikeseth «langt unna krigen i Ukraina», påpeker hun, og det preger også boken. Hun underslår ikke at luftvern­missilene norsk våpenindustri samarbeider om, kan gi et livsviktig bidrag til ukrainsk forsvarskamp. Hun hører ut Nammos direktør for mellom­kaliber ammunisjon når han argumenterer for at det går an å være direktør for mellom­kaliber ammunisjon og tenke at virksomheten deres først og fremst skal ha en avskrekkende og preventiv effekt. Men det er ikke dagsaktuelle sikkerhets­politiske og yrkesetiske problem­stillinger hun dveler mest ved. Etter hvert antar Krigens laboratorium mer form av debatt- enn reportasjebok, og mister med det noe av momentumet, for problemstillingene Eikeseth vil skape debatt om, er enten av tidløs art («Men stemmer det eigentleg at mennesket er så krigersk av natur?») eller i framtiden («Korleis gjer vi nye generasjonar av fysikarar, kjemikarar, biologar og sivilingeniørar i stand til å reflektere over moralske og etiske spørsmål og til å bidra til fred?»)

Noen utfordringer

Til slutt kommer hun med noen utfordringer til leserne, og «vitskapsfolk og teknologar» i særdeleshet: «Som samfunns­borgarar kan vi stille spørsmål ved sanningane vi får presentert om opprusting» og «vurdere om arbeidet vi gjer verkeleg er til menneskets beste, og om det bidrar til ei berekraftig framtid.»

Under samtalene med kjemikere hos Chemring Nobel på Sætre, som har mangedoblet eksplosiv­produksjonen etter Russlands fullskala­invasjon, blir hun da også gjort oppmerksom på at bedriften samtidig «prøver å få til ein sirkulær kjemi»: «Til dømes er eddiksyre eit avfallsstoff i eksplosiv­produksjonen som blir nytta i biogass­produksjon. Dermed er det mange bussar som køyrer rundt på biogass som stammar frå eksplosiv­produksjon på Sætre.» Det er kanskje ikke akkurat hva hun legger i «til menneskets beste», men hun nevner det likevel.