Vagantutstilling og Vagantinnstilling

Foto: Øystein Vidnes

Som kjent flyttet Vagant nylig fra sitt kjære Bergen til Berlin. Og under ryddingen av det sagnomsuste kontoret i Nygårdsgaten 2A, dukket det opp tre merkverdige manussider hvis opphav og omstendigheter var fullstendig ukjent for oss. Diktet de inneholdt var skrevet for hånd, hadde tittelen «Vagantutstilling og Vagantinnstilling», og var signert Herman Wildenwey, 1931.

Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes

Fra diktet later det altså til at det dette året ble avholdt en utstilling – en vagantutstilling – som hadde forbløffende profetisk kraft. På utstillingen sirkulerte allerede planene for det som et halvt århundre senere skulle bli det vi kjenner som tidsskriftet Vagant, og sannelig hadde man ikke også forutsett hvilke unge, lovende, og på dette tidspunktet ennå ufødte, aktører som ville bære litteraturens fane videre mot århundreskiftet. Fremtidshistorie har alltid være de beste utstillingers anliggende, slik vi ser i Vagants nylige temaseksjon om verdensutstillingene. Så, tenkte vi, hvilken bedre anledning til å stille dette hittil ukjente diktet frem for verdens øyne, enn på dagen da vi feirer 25 årsjubileet for virkeliggjøringen av den fantastiske fremtidsfantasi Wildenwey så lødig rapporterer fra i diktet sitt?

Herman Wildenwey

Vagantutstilling og Vagantinnstilling (1931)

I

Bergens-solen brenner over Høiden
Over vågen mellom nes og brygge
Over de syv søstres grøntskummende fjell,
Over byknausen med utstillingsplassens enorme areal,
Over det flotte fantasiens Babel for en dag – i planeten Tellus’ hovedstad …

Jeg ser en kjent vagantisk redaktør i en luksusrickshaw,
Det er hr. Vassenden som lar seg trille av to sekretærer, begge fra Østlandet,
Bort mot en bar med kalde drinker under en veldig solskjerm,
Prangende som en forunderlig sopp i en stereometrisk jungel.
I skyggen av korrekturlesernes hemmelige triumf!

Jeg møter en hr. van der Hagen og hører hans kloke, uopphetede forklaringer,
Fremført uten et glimt av håp om at jeg skal forstå noenting.
Han stirrer inn i vagantarkivenes katakomber som en spåkone i en hånd,
Og hva han si’r kan gjerne være sitater, – av Einstein for alt jeg vet.
Men jeg lytter med tørst og appetitt, uforbederlig peripatetisk,
Til talen om en vagantisk morgendag – uten ugress i bedene.

II

Jeg går ut i dagen
Fra en kjempestor såpeboble,
Med hundre tidsskriftsutgaver, tårnfulle,
Tragisk-muntert praktfulle. –
Fagert forgjengelige spalter
Spiser Salmer til frokost
Og kaster dem opp igjen om kvelden.
Laller foreløpig sakte med gullpenner,
Siden sprenger fattige skribenters skarpe analyser ut – og opp til himlen!

Og jeg ser fra Hagerupstatuen, som reiser seg mot solen
Ved Bokvennens lagune,
Vinduets kunstferdige innsjø,
En flotilje av fremmede redaksjoners strev.
Men midt i blant dem,
Som en omtumlet seiler,
90-tallsvagantenes gulnede føljetong,
Halvreist, med sørgeflor om,
Senket ned i en hjemmevevd sort sorg.
Fordi Stueland har flyttet til Voss.
Tiden har frekt,
I forgjengelighetens navn
Gjort krav på en redaktør,
Her ligger hans vagantiske gjerning,
lit de parade
En blek hån mot dagens ivrige og håpefulle
Peker mot det svarte floret:
«I dilettanter, skjerp dere!»

Der går som et dødsblaff
Over pjolterglassene
Og blir til et gufs – som de unge redaktører vanskelig kan bære.

En selsom paranoia major er glimtvis tilstede hos alle redaktører,
Side om side med nokså barnslige saker,
Som overstråler den daglige illustrasjonsinnhenting,
Og minnes den usynlige inskripsjonen:
«I dilettanter, skjerp dere!»

III

Ved tidskriftkollegenes lagune igjen,
Hører jeg et navn, en fane i blåsten.
Hva ville Henning Hagerup, vagantenes profet og skald
Ha sagt eller sunget om denne tid?
«Dette er Vagant. Dette er meg.»
Ville han ha sagt det nu?
Alle slags skribenter i vinden, og midt på broen over lagunen
De fire store statuene,
symbolene på gründertid og gullalder, kritisk korrektiv og vestlandsvitalisme.
Og jeg kunne tenke meg profetrøsten som en røst i ørkenen:
«Er dette Vagant? Er det meg?»

Inne i en olympisk arbeidssal, «Layoutens dunkle katedral»
Møtes bladmakerne til kongress,
Hvor jeg er blant de uberømte innbudne.
De leser Pål Norheim som en kontekst – en oppsang til det velsignede møte.
Hans brusende prosaorgel spilles av en stødig røst.
Siden tales det av Hødnebø, Borge og Grøndahl –,
Den elskelige Tore Renberg taler,
Drysser smilende lesekunst nedover oss.
Han vil skrive vakre bøker, si’r han, som får vakre mennesker til å drømme vakkert …

Henover hodene på de fire statuene, hvislet Lindholms tale.
Et billede blant ordene han sa:
Inntil leserne der hjemme brister i gråt
Ved den blotte lyd av ordet Vagant
Vil litteraturen være forvist fra Norge, være hjemløs som vi!
Sorgtunge, merkelige ord av en mild mann. De satte ikke talefriheten på noen
alvorlig prøve, men de sank som regn i vårt sinns løv.

IV

Og skribentene sprang.
Jeg så det sammen med redaktøren og hans klan.
Over Vagantene tennes alle lys. Bergensskyene rødmer,
Skifter i farver, synker, går i seg selv som høstgrå tåke, som lenges efter Nygårdsgaten.
Redaktørstjernen er steget opp over plassen; en stålhånd løfter den støtt mot
himlen sammen med refusjonsformuleringene og rødpennen.
Og redaksjonsmedlemmet av stål i skinnende drakt, på et fundament
med inskripsjoner av Totland, vender sitt ansikt mot sør.

Vi venter med spenning på redaktørens leide Limousine –
Og driver forbi som tusener driver forbi –
Og alle ser opp mot metallet med stjerner over og Totlands visdom som fotskammel.
«Er han ikke deilig?» si’r fruen og flirter gyllent med stålet.

Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes
Foto: Øystein Vidnes
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.