Middelalderens vagantdiktere var omflakkende studenter som lovsang nytelsen og skrev spotteviser mot presteskapet og øvrigheten.
Tidligere publisert i Vagant 1/1988
Betegnelsen «vagantdikter» er avledet av middelalderlatinens «clericus vagans» (flertall: «clerici vagantes»), dvs. klerker (presteviede menn) som vandret omkring i middelalderen og levde av å tigge. Siden de fleste av høymiddelalderens studenter formelt sett var geistlige, var «vaganter» også en betegnelse for tidens omvandrende studenter, «vagi scholares» (skolarer), som vandret fra universitet til universitet for å spesialisere seg (i Paris teologi, i Bologna jus, i Salerno medisin osv.). Vi møter dem først i Frankrike på 1100-tallet. De spredte seg hurtig, utviklet seg etterhånden til et brorskap av omstreifere og ble til sist noe av en landeplage. Selvfølgelig fantes det mange bona fide studenter blant dem, men også noen som bare var rekende fantefolk. De som var virkelige studenter i vår mening av ordet, hadde som regel vandringen bare til festlig mellomrett i alvorlige leseår, før de kom i geistlige embeter eller kunne gå inn i verdslige tillitsposter.
Av det frie vandrerlivet vokste det frem poesi. Det som har overlevet til våre dager finnes spredt rundt i tallrike biblioteker. Den største og merkeligste samlingen av vagantviser som finnes, heter Carmina Burana (Sanger fra Beuern) etter et kloster Benedikt-beuer i Øvre Bayern, der håndskriftet opprinnelig fantes. Det skriver seg fra slutten av 1200-tallet. I dag mener man at svært mange av vagantvisene ikke ble skrevet av omvandrende studenter, men av eldre akademikere, som kanskje hadde vært igjennom en vandretid, men var vel etablerte i gode stillinger i det øyeblikk de begynte å dikte. Vi kjenner fem vagantdiktere ved navn. Tre av dem var blant tidens mest prominente administratorer, og bare én, den såkalte erkepoeten, ser ut til å ha levet det liv han prediket. Han er den mest berømte av dem. Like fullt vet vi ikke hva han het. Det finnes opplysninger som tyder på at han var ridder av fødsel, kanskje også tjenestemann eller diplomat som arbeidet for den tysk-romerske keiser.
Vagantpoetene var lærde diktere, som skrev på latin. De kunne leke med klassisk og bibelsk språk, og flere av dem, bl.a. erkepoeten, hadde et kjennskap til romersk mytologi og diktning som en renessansehumanist kunne ha misunt dem. De la vekt på å skjule sin kunst – det gjaldt å gjøre versene så lette og uanstrengte som mulig, tonen mest mulig spontan og personlig. De fleste av tekstene er viser, som bygde på rytme og på moderne uttale av latinen, på samme måte som den rike latinske salmediktningen i samtiden. Det synger i dem, og noen av dem ble nok også sunget. Det er også viktig å merke seg at disse dikterne brukte rim. Særlig hadde de en forkjærlighet for ramserim. Vagantdiktningens innhold er meget broket: elskovsviser, drikkeviser, naturbeskrivende dikt, åndelige sanger m.m. Spottedikt er en viktig del av den. Som oftest er kirken og dens menn skyteskive, spesielt gjerrige geistlige som ikke ville hjelpe fattige skolarer med mat eller penger.
I stor utstrekning avspeiler vagantpoesien livsinnstillingen til den nye studentklassen, en menneskegruppe i middelalderen som sto utenfor de gamle klassene; bønder, adel, presteskap, og som derfor var skeptisk til en del av det som hadde vært tradisjonell tenkning og holdning. Vagantene avviste ikke gudstroen, men stilte seg i opposisjon til middelalderens stramme kontroll over tanken og til dens rendyrking av det åndelige, som førte til en fordømmelse av sunn og menneskelig livsutfoldelse. Det underliggende tema i visene er Horats’ «carpe diem» (nyt dagen), og visene går da inn for sengens og vertshusets gleder i hedonismens ånd. Denne livsinnstillingen peker fremover mot renessansen, og det er den som skapte en trassig og glad hevdelse av livet her på jorden, med alt som hører til, i denne diktningen.
