Etter en høst preget av sykdom og dødsfall er Vagant forsinket med to tykke utgaver, som kommer med noen ukers mellomrom på nyåret. I mellomtiden skuer vi tilbake på året som har gått.

Årets forsøk på småprat

– Do you do any drunk photography?

Spørsmålet ble stilt i et helt seriøst toneleie, av en amerikansk gjesteforsker ved et lokalt institutt. Jeg ble umiddelbart begeistret. Dette, tenkte jeg, er hvorfor de sier amerikanerne er så gode på small talk. De er skikkelig gode til å stille åpne, inkluderende og svært overraskende spørsmål. Selv jeg, en introvert fotograf som mangler all mingleteknisk ferdighet og anser småprat som et nødvendig onde, så frem til den kommende samtalen. Jeg forsøkte å svare like åpent:

– Do you mean photographing drunken people or shooting while I myself am drunk? I have been known to do both.

Hvorpå amerikaneren svarte forskrekket:

– I said drone photography.

ES

Årets mest (kvasi-)upopulære

Det var engang cool at være upopulær. Da den mystiske romanforfatter Abo Rasul i begyndelsen af 00’erne stod frem som billed­kunstneren Matias Faldbakken, skulle man ikke forvente at han kom til at forklare sig. Den eneste åbning til forståelsen af Rasuls litterære projekt var i lang tid teksten »Upopulær« (UKS Forum 3–4/2001). Faldbakken går mindre målrettet efter upopularitet nu i 2025 hvor det blev annonceret at han skal realisere et nationalt mindested for ofrene for 22. juni-terrorangrebet udenfor den nye regerings­bygning i Oslo.

I en tid hvor promovering er et spørgsmål om overlevelse, trænger selv Cappelens upopulære skrifter omtale. Bogserien, som i perioder har været kontroversiel og debatskabende, blev til i 1948 på Cappelens daværende forlægger Henrik Groths initiativ. Den lever i 2025 et aktivt liv med nye tanke­vækkende oversættelser af Peter Sloterdijk, Donna Haraway, Timothy Morton og Anton Jäger, nu i konkurrence med lignende filosofi­serier på småforlagene H//O//F og Existenz.

Den belgiske stjerne­akademiker Anton Jägers Hyperpolitikk. Ekstrem politisering uten politiske følger fra 2023 (oversat til norsk af Eivind Lilleskjæret, Cappelen Damm) er faktisk underligt forfriskende. Jäger beskriver en verden som er på en rejse væk fra massepolitik (før 1980 hvor fagforeninger og politiske partier havde mange medlemmer) gennem postpolitik (80’erne og 90’erne) og antipolitik (for eksempel Occupy-bevægelsen omkring 2010) til dagens hyperpolitik. I hyper­politikkens æra er engagementet stort, men evaporerer ud i den tynde luft på internettet og har nærmest nul konsekvenser. Det eneste lyspunkt er at Jäger synes at antyde at vi bevæger os cirkulært, og at masse­politikken vil vende tilbage en dag.

SC

Årets drømmer

Regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud ble i februar 2025 tildelt Gullbjørnen på Berlinalen. Filmfestivalens mest høythengende pris gikk til filmen Drømmer, et år etter at den første filmen i trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet ble lansert på samme festival. Sjelden har vel et mer jordnært lag filmarbeidere blitt gjenstand for så mye glitter, stas og oppmerksomhet fra verdenspressen. Handlingen i Drømmer er en variasjon over det hederskronede motivet «forelska i lærer’n», og nesten uten at man merker det, utvider det hele seg til en refleksjon over forventninger til livet og kjærligheten – og forestillingsevnens både frigjørende og villedende kraft. Da Haugerud og kompani ble kalt opp foran sceneteppet etter den fullstappede verdenspremieren i Berlinale-Palast, valgte han å løfte frem viktigheten av å lese, for å kunne drømme. Det norske filmåret 2025 ga gjenlyd internasjonalt, med vidt ulike produksjoner, der et annet usannsynlig ytterpunkt var at Netflix-filmen Troll 2 gjorde nattasangen om Trollmor kjent over hele verden. Suksessen ble formørket av at en undersøkelse viste at en tredel av norske filmarbeidere i 2024 fant seg noe annet å gjøre, og at selv ikke innbringende tiltak som insentivordningen blir tatt på alvor av politikerne.

ALind

Årets magiske sjakktrekk

Før bokbad var et ord, bokbada jeg Erling Kittelsen på det som blei kalt Bokdagen i Oslo, jeg mener det var på Folkets Hus i 1982. Jeg spurte hva den siste boka hans, Tiu. Oppholdsbok nord (1982) handla om, og han svarte med ett ord: mellomrommene.

Også siden ga han meg mye å tenke på. Cirka 20 år seinere holdt jeg et foredrag om forfatter­skapet hans på Nansen­skolen på Lillehammer, under Norsk Litteratur­festival. Jeg leste forfatterskapet i lys av kaosteori, slik den var utlagt av filosofen Norbert Bolz i Kaos og simulasjon (1992, norsk utgave ved Arild Linneberg, Spartacus 2003). Hva er forholdet mellom kaos, kunst og kunnskap i digital­estetikkens tidsalder?

Det er et underliggende tema i Erling Kittelsens forfatterskap. Årets bok, Ingen lang historie. Dikt (Aschehoug) har på forsida en rød hest, en springer på et sjakkbrett. På baksida et bilde i blått: «Magisk kvadrat» av Paul Brand, kunstneren med bilder basert på matematikk og tallmagi for å vise krefter i kosmos.

I Ingen lang historie er sjakk en gjennomgangs­metafor; i en verden der alt står på spill må vi kanskje snu brettet og flytte brikkene mellom rommene på en ny og magisk måte. Skape en annen orden. For å greie det må vi se smutt­hullene i systemet, finne systemets mellomrom.

I Kittelsens mytopoetiske verden er forholdet mellom kaos og orden et gjennomgangs­tema som han forfølger fra de eldste kulturer. Den siste boka er nærmest ei sammen­fatning av forfatter­skapet: Ingen lang historie åpner seg mot ei «endeløs» historie, løs i begge ender – åpen for kaos i kosmos og to typer orden, en regelstyrt og en som løper løpsk. Mellom dem er det mellomrom, og dermed muligheter: til dialog og Fredsslutning (2016), to stikkord til Kittelsens diktunivers.

ALinn

Årets hemmelige generasjon

Da Morgenbladet i sommer for fjerde gang kåret Norges fremste forfattere under 35 år, stusset en og annen over listen. Hvem var disse forfatterne? At få hadde hørt om særlig mange av dem, at de gjerne bare hadde utgitt én bok og at kun noen av dem var kjent fra avisdebatter, skal ikke legges noen av talentene til last. Snarere var det et uttrykk for en litterær offentlighet som er i ferd med å bryte sammen, som synes å ha gitt opp å skape friksjon og som dermed gjør litteraturen mindre viktig enn den kunne ha vært. Ikke minst skyldes det hemmelige ved generasjonen et bolig­marked som har satt en effektiv stopper for unge nordmenns mulighet til å bruke tyveårene på dagdriveri, lesing og skriving. En rekke diskusjons­tråder på Facebook har utover høsten gjort det tydelig at middel­aldrende og eldre forfattere ser på situasjonen for samtids­litteraturen som kritisk. Forfatterne under 35 har imidlertid ikke deltatt – de er ikke på Facebook. Den kommende litteraturen gjærer nok et sted. Men hvor?

ALind

Årets mest elegante pengesluk

Logoen til batterifabrikken MORROW er et palindrom i rotert forstand, hvor den andre R’n snus opp/ned, slik at MOR møter omsnudd MOR midtords i en MORMORopprivende etteraping av ideen om sirkulær økonomi. MORROW planla opprinnelig å begynne med kommersielt salg av batterier i årets tredje kvartal, men allerede i januar måtte 50-60 ansatte sies opp. Å energi eier snaut halvparten av selskapet og har investert 1,3 milliarder kroner, hvorav 618 millioner kroner ble bokført som tap i 2025. Å energi eies av Statkraft og et tredvetalls norske kommuner. Lillesands ordfører Einar Holmer-Hoven (H) uttalte nylig at de store tapene ikke er noe godt tegn. Men mer elegant logo skal vi lete lenge etter!

ØB

Årets rap battle

Forhåpentligvis vil aldri kyras raping slutte å få folk til å fnise – og i hvert fall ikke prompinga. Så lenge fordøyelses­gasser ennå ikke er forbundet med gravalvor, har vi det nok stort sett greit. Men de politiske forholdene er nå slik at kyr avkreves å avgi mindre metan for å bøte på effekten av det industrialiserte samfunnets utslipp av fossilt karbon, og dermed ble bovaer – et tilsetnings­stoff for drøvtyggerfôr – til et allment hatobjekt. Hvem skulle trodd at konflikten om en ingrediens i kufôr, innført i forbifarten i en jordbruksavtale mellom staten og bondeorganisasjonene, skulle ta opp i seg så mye av tidas forsknings­skepsis, klima­mistillit, fremmedgjort fra naturen-het og mistenksomhet mot oljefondet? Det er ingen tvil om at matsystemet, globalt så vel som nasjonalt, er skakkjørt. Skrik og skrål om bovaer var i 2025 enda en distraksjon som tok oppmerksomheten bort fra de dypere­liggende problemene.

SEH

Årets litteraturhistoriske innsats

Da Øystein Rottem døde i 2004, mistet Norge sin siste markante litteratur­historiker – forfatteren av de tre bindene i Norges litteratur­historie som dekker perioden 1945–1995 (utgitt i 1995–1998). Disse bindene møtte en del kritikk fra professorhold, særlig da ved litteratur­vitenskapelig institutt i Bergen. Arild Linneberg holdt ved utgivelsen av det midterste bindet et foredrag for norsklærere kalt «Gravtale over en olding med lovsang over de døde», som han selv kalte «en parodisk lovtale» over «en død sjanger som hadde levd et langt og lykkelig liv». Men trenger vi virkelig ikke flere litteratur­historier? Bør sjangeren – eller lesemåten – kanskje snarere vekkes fra de døde?

Etter Rottems bortgang har mange savnet samlende historie­fortellinger å vende seg til for å få kvesset tanken på teser om de lange linjene i alt som er blitt skrevet på norsk. Å lese dagens litteratur­kritikk er litt for ofte som å møte impresjonistiske snapshots uten innbyrdes forbindelses­linjer eller ambisjoner om reflekterende synteser. De få litteratur­historiske fremstillingene som er skrevet, er gjerne preget av å være tiltenkt pensumlister.

Et velkomment unntak er Eilif Guldvog Hartvedt og William S. Mørchs tekst «Den litterære taksonomi» i BLA 3/2025, som viste et sjeldent overblikk og formulerte en rekke treffende – og umiskjennelig unglitterære – karakteristikker av vår nære fortids ulike litterære praksiser og miljøer. Det dreide seg, som de selv formulerte det, om et forsøk på å «kartlegge de mest fremtredende familiene i Norges litterære økosystem, med et spesielt fokus på deres vekstforhold, karakteristiske trekk og de mest dominerende eksemplarene innen hver gruppe». Snart er nok historien tilbake for fullt i norsk litteraturkritikk; den måtte bare gå omveien om botanikken.

ALind

Årets musikalske tilpasning av en i utgangspunktet uønsket lyd

Da de californiske pop-elektro­akustikerne i Matmos ga ut albumet Metallic Life Review i juni, ble det klart at opptakene duoen gjorde på Chateau Neuf i Oslo i 2006, endelig var kommet til nytte. For vaktmesterører var det liten tvil om at en av inngangs­dørene trengte smøring, og rikelig av det. Matmos var etter hva ryktene forteller ikke til å få kontakt med store deler av dagen fram til konserten. Forsøk på å finne ut av hva musikerne ville ha å spise ble angivelig møtt med: «Hysj, vi prøver å fange den lyden her!» Den som hører på låta «Norway Doorway» vil kanskje tro det er en messingblåser. Men er det jazz? Det er ikke så lett å svare på når et hovedpoeng ved musikken er at alt avhenger av ørene som lytter.

SEH

Årets infrastruktur-som-nasjonsbygging

Før 1890-tallet måtte man komme seg frem i Norge uten å ta tog, og først på 1970-tallet ble tuneller et vanlig verktøy i norsk veiutbygging. Langsomt ble landet asfaltert. Det er ikke underlig at skatteprosenten har vært høy! Man skulle bare ønske at mer av skatteinntektene ble brukt på infrastruktur som Raumabanen, som i år måtte holde stengt i tre måneder, etter et voldsomt regnvær i midten av juli, heller enn på mangefelts veistrekninger der landskapet fra de reisendes synspunkt blir abstrahert og man lulles inn i en følelse av ren forflytning. Norge var aldri ment å være et land for de høyeste landbårne hastigheter, og å late som noe annet er å slipe ned det furete og værbitte i nordmenns selvforståelse. Å tilgjengeliggjøre et kronglete landskap gjennom å følge landskapets egne linjer, slik Raumabanen gjør, er derimot en kulturgjerning. Togbane gjennom Romsdalen: Det er nasjonsbygging som kan måle seg med Bjørnson.

ALind

Årets mystiker

Det hverdagslige er gåtefullt, og det gåtefulle er hverdagslig, sa Walter Benjamin en gang. Jødisk mystikk, kabbala i forening med marxisme, var ifølge han sjøl underliggende i skriftene hans fra 1920–1940. Da han la ved sin siste tekst «Om begrepet historie» (1940) i et brev til Gretel Adorno skreiv han at han ikke ville utbasunere dette med mystikken, det kunne føre til «grandiose misforståelser». Det mystiske i tilværelsen ligger skjult bak det vi ser. Å se det innebærer et alternativt verdensbilde basert på en alternativ filosofi: Å tenke i konstellasjoner, fragmenter, se historia ikke som ei rettlinja utvikling, men i bruddstykker og sprang. Alt vi kan erkjenne, skjer glimtvis, og disse lysglimtene er det vår oppgave å samle inn. Samle lys til en bedre verden.

Jeg visste at kabbala – i likhet med Swedenborgs mystisisme – har vært viktig for diktere, fra Ralph Waldo Emerson og William Blake via Balzac, Charles Baudelaire og August Strindberg fram til Kafka og Borges, André Breton og surrealismen og Elsa Morante; hos komponister som Gustave Mahler, Alban Berg, Arnold Schönberg og Tommie Haglund, samt i bildekunsten, foruten Blake hos Vasilij Kandinskij og Anselm Kiefer.

Men jeg visste ikke at Frans Widerberg hører til i samme tradisjon. I Gjensyn med Widerberg. Drømmeren – kunstneren – esoterikeren (Forlaget Press 2024), av Svein Olav Hoff, Øyvind Storm Bjerke og Jan-Erik Ebbestad Hansen, skriver sistnevnte om «esoterikeren Frans Widerberg». Jeg fikk boka først i våres, så den står i hylla mi for årets. Pussig nok dukka den opp da vi forberedte et innlegg til Kapittel-festivalen i Stavanger: om kabbala i litteratur og filosofi med vekt på jødisk mystikk hos Walter Benjamin, Franz Kafka og Jon Fosse. Og så viste det seg at Ebbestad Hansen skriver om mystikk som et hovedtema også hos Widerberg.

Fargene i Widerbergs bilder, motiver som sveversken, hesten og det himmelske lyset, stjernene på nattehimmelen over menneskene – Ebbestad Hansens lysende framstilling får en djupere sannhetsgehalt til å glimte fram i bildene. Widerbergs inderlige interesse for tarotkort og Aleister Crowley er også, som Ebbestad Hansen skriver, påfallende, en interesse han delte og utviklet med sin venn Axel Jensen, en forfatter som var opptatt av esoteriske emner.

Men det er ikke mystisk at mystiske motivkretser har ligget i det skjulte i denne kunsten, for det mystiske tilhører en virkelighet som, for å si det med Theodor W. Adorno, ynder å skjule sitt vesen. Vi behøver ikke å vite hva det er for å fornemme at det er der.

ALinn

Årets europeiske oversettelse

De siste ukene av 2025 har medie­prosjektet Ukraїner/The Ukrainians («Ukrainerne») turnert med bok­presentasjoner av sin siste utgivelse. Ukraїner ble grunnlagt i 2016 og lager billedrik høykvalitets­­journalistikk, bøker og video­reportasjer, basert på reiser og feltarbeid i Ukrainas regioner. Målet er å vise frem Ukrainas store kulturelle og språklige mangfold, der historien, menneskene og stedene veves sammen i tekster og bilder som siden presenteres på ukrainsk og i oversettelser. Boken som denne uken ble lansert i Lviv, finnes fra før på ukrainsk, engelsk, tysk og japansk. Den heter Ukrayinanıñ içinden og er en krymtatarsk oversettelse av Bohdan Lohvynenkos Ukraїner: Landet fra innsiden, som bygger på en serie reiser i årene 2016–2018. Oversetter Mamure Tsjabanova betoner viktigheten av utgivelsen ikke bare på grunn av innholdet, men også for å bevare og videre­utvikle krymtatarsk, et av Ukrainas minoritets­­språk med urspråkstatus. På Krym under russisk okkupasjon er mulighetene for å bruke krymtatarsk i medier, utdanning og kultur nærmest lik null, og denne typen synlig­­gjøring og solidaritet mellom fastlandet og halvøya desto viktigere.

Ukrainsk-krymtatarsk samkvem har en lang og fascinerende historie og spenner fra krym­tatarske raid over den ukrainske steppen, på jakt etter «varer» til orientens slave­marked, til den kosakkisk-krymtatarske alliansen mot Polen i 1648, som skapte en de facto uavhengig ukrainsk kosakkstat. I det 20. århundre valgte krymtatarene ved to avgjørende anledninger å alliere seg med Ukraina. 1991 er velkjent, 1917 mindre kjent. Dette året inngikk Kurultaj, det krymtatarske parlamentet, en avtale om fredelig sameksistens med Radaen, det ukrainske parlamentet. Begge de unge stats­dannelsene ble slått ned av bolsjevikene. På Krym ble presidenten – sosialisten, poeten og juristen Noman Çelebicihan – den 23. februar 1918 arrestert, torturert og drept. Liket kastet bolsjevikene i Svartehavet.

IL

Årets nye politikk

Ved det norske stortings­valget i 2025 kunne man stemme på fire nye norske partier (som alle hadde klart å samle over 5000 underskrifter): Ensomhets­partiet, Generasjons­­partiet, Fred og Rettferdighet og Partiet DNI (Det norske industriparti). Disse kom i tillegg til nye partier fra de siste årene, som Konservativt og Norges­­demokratene.

Størst i omtale av dem alle ble Fred og Rettferdighet, som til og med fikk sin egen partiavis, da den tidligere SV-avisa Ny Tid valgte å gi ut et helt bilag til støtte for partiet før høstens Stortingsvalg. Ny Tids gjennomgående skepsis til etablerte politiske miljøers institusjoner og ordskifter ble i sin tur viet en dobbeltside i danske Weekendavisen under tittelen «Ned med Vesten». Men Vesten slik dagens voksne har kjent det, ser ut til å klare å rakne på egen hånd, ganske uten FOR eller Ny Tids mellomkomst. I løpet av året er det blitt fremført mang en svane­sang over den regel­styrte verdens­orden, og den endegyldige bekreftelsen på at etterkrigs­­­tidens dominerende stat har lagt om kursen, kom da USAs nye offisielle sikkerhets­strategi ble lansert i november. Gårsdagens orienterings­­­punkter gjelder ikke lenger, og dermed må alle tenke nytt – med eller uten (gamle eller nye) parti­medlemsskap.

ALind

Årets iskoldeste dukkert

Hvem havde troet at den danske forfatter Anders Bodelsens (1937–2021) science fiction-roman Frysepunktet (1969) skulle udkomme på engelsk i den profilerede Faber Editions-serie? Det drejer sig om Joan Tates oversættelse fra 1971, og den omtales i TLS i samme åndedrag som Aldous Huxleys Brave New World (1932). Den ellers realistisk orienterede roman­forfatter havde en kærlighed til såkaldt genre­litteratur, den slags kiosk­litteratur som romanens hoved­person Bruno arbejder med på et ugeblad i det herrens år 1973 hvor han pitcher ideer til sine forfattere.

Da han bliver diagnosticeret med uhelbredelig kræft, bliver han en af de første mennesker der nedfryses til et tidspunkt i fremtiden hvor der vil findes helbredelse. Han vågner først op i 1995 og siden i 2022 til en verden hvor lægerne styrer absolut alt. Evigt liv er blevet en realitet – og uforeneligt med livskvalitet og frie valg. De langvarige fryseture kværker også følelses­­mæssige bånd mellem mennesker som fryses bort fra deres partnere og afkom.

I Bodelsens version af fremtiden findes der elbiler og fjernsyn som fylder en hel væg, men man slår op i analoge telefonbøger og går rundt med middelalderlige stearinlys i lommen når systemet er ved at bryde sammen. Man kan få indopereret computer­styrede nyrer, men globale, elektroniske kommunikations­netværk har endnu ikke taget over. Vejret kan man kontrollere for behagelighedens skyld. Til trods for alderstegnene rammer bogen en vis tidsånd. Helvedesagtigt er der uden tvivl.

SC

Årets Man(n)

2025 års man är härmed korad och vinnaren är ingen mindre än Thomas Mann. Juryns motivering lyder: Thomas Mann tilldelas priset för hans förmåga att överkomma totalitära böjelser och bli en övertygad demokrat, trots att vinden blåste åt ett annat håll. Thomas Mann lyckades under 1920-talet lösgöra sig från sin tids toxiska manosfär med monoklar, mensur-ärr, reaktionära tendenser och antisemitiska övertygelser och utvecklades, till mångas förvåning, under ett par år till en av Weimarrepublikens främsta språkrör. I sitt tal till republiken 1922 bekände Thomas Mann – på den tiden omhuldad av anti-demokrater för sin bok En opolitisk mans betraktelser (1918) – sig till »den tyska humanismen«. Juryn ser Thomas Mann som en ledstjärna i en tid då unga män återigen tycks vända sig bort från humanismen och börja sukta efter forntidens förmodade glans och totalitarismens barbari. För 150 år sedan föddes han i Lübeck, men hans liv och verk är fortfarande vid god vigör.

MOS

Året for voksne sakprosadebutanter

Allerede i våres spådde jeg at den 45-årige kuratoren Johanne Nordby Wernøs autistiske journaler kunne vise seg å være årets mest lysende norske sakprosa­utgivelse. Da nominasjonene til Brageprisen ble rullet ut i slutten av oktober, var Wernøs Kaninen har stått opp nominert, som eneste debutbok i sakprosa­kategorien. Få dager før prisen gikk til Åsne Seierstads Ufred, kom en annen voksen debutant ut med et enestående sakprosaverk. I Liv Kristin Steen Brundtlands I varetekt meg ta forteller den 51 år gamle ungdomsskole­læreren om oppveksten i og rettssaken mot Norsk Luthersk Misjonssamband. Begge utgivelser bæres frem av en sterk formidlings­vilje og kjennetegnes av imponerende språklig presisjon og oppfinnsom bildebruk. Hvorfor begråte mangelen på unge, skjønnlitterære talenter når det åpenbart er i den middel­aldrende sakprosaen den virkelige fornyelsen skjer?

JEH

Årets nordiske hodepine

USAs president Donald Trump gjorde i 2025 et slags krav på Grønland. Han vil nok forsøke igjen i 2026. Grønlenderne har opp gjennom historien blitt utsatt for overgrep beslektet med dem fornorskings­politikken innebar for samene, og mye av politikken i denne halvveis selvstyrte delen av staten Danmark er av god grunn preget av agg. Danskene har ikke godt nok skjøttet ansvaret sitt for den enorme isdekte landmassen i Polhavet og Atlanterhavet, og må nå balansere mellom å respektere de 56 000 grønlendernes ønske om mer selvstyre (med fare for at det kan utnyttes av Trump-administrasjonen) og å holde dem innenfor riksfellesskapet. Dette er også en nordisk oppgave: Grønland var lenge norsk, og ansvaret for en fornuftig bearbeidelse av vår koloni­fortid – og opprett­holdelsen av territoriell suverenitet – er noe vi alle må aksle. Skulle amerikanerne forsøke en land grab, vil det sende sjokkbølger gjennom vår skandinaviske selvforståelse og endelig bekrefte også for Norge – det europeiske landet med størst avstand til virkelighets­forståelsene ellers i Europa – at heller ikke vi lenger lever i den lange freden.

ALind

Årets eventyrlige «Space for Defence»

I Mellom fortid og framtid. Åtte øvelser i politisk tenkning (1968, Solum Bokvennen 2026) har Hannah Arendt et kapittel om «Erobringen av rommet og menneskets stilling». Et foredrag hun holdt etter at Sovjet­­unionen hadde sendt et første menneske ut i verdensrommet, Jurij Gagarin. Arendt spør hva som vil skje når verdens­­rommet, ikke lenger jorda, blir vår nye målestokk? Hun frykter at det menneskelige perspektivet vil forsvinne. 

Ikke siden Lotta Lotass’ diktsamling Tredje flykt­hastigheten (2004) om Jurij Gagarins ferd, har jeg lest noe liknende, før nå: Terje Dragseths nye roman, Astronaut­monologen (Cappelen Damm). I åpnings­­scenen sitter «Jeg, Astronaut #9950» omgitt av elektro­­kultur og kvante­­computere og styrer romfergen Hippocampus på vei ut i rommet. Aleine. Romfergens skrog skjelver. Han er engstelig, tenker tilbake på barn­dommen og de riktignok kafkaeske, men mer jordlige omgivelser.

Hvor er han på vei? Og vi? I kvantefysikkens tidsalder med et nytt verdensbilde med helt nye koordinater for subjektet i tid og rom?

Mens jeg leser, dukker ei nyhets­melding opp på NRK. «Norge skal bli ledende innenfor romfart», står det, «satsing på verdens­rommet står på trappene.» På Kongsberg Våpen­fabrikks side finner jeg mer i et grense­sprengende engelsk om «Space for Defence»: Norge skal bli verdens­ledende i militariseringa av rommet!

Den politiske stormanns­galskapen i geopolitikken har som all manisk-depressiv psykose (som det het før) sin bakside: kommune­økonomien. Ødslinga av pengesummer koster, og så mangler den maniske plutselig midler. Hva ødslinga koster, leser jeg i lokalavisene her jeg bor på Vestlandet: nedlegging av skoler, kutting av lærer­stillinger og i helsevesenet der det trengs flere, avvikling av støtte­kontakter for funksjons­hemmede, slukking av lysene på gater og veier, og så videre med nedskjæringer en masse ut i depresjonens mørke for oss her i vårt jordiske habitat.

Er dét forholdet mellom poesi og politikk i dag? At politikken er destruktiv. At militariseringa av rommet lar mennesket i stikken. Mens Terje Dragseth derimot utforsker rommet fra et humanistisk standpunkt, undersøker hvor vi står som mennesker i verden, med rommet som utfordring: «Space for Defence» er det poesien som gir oss.

ALinn

Årets maskespill

Maskespillprisen går til teknologiselskapet Watchbird som utviklet ansiktsplagget SAFEgaiter®, norsk: SIKKERHETSgamasjer. Produktet skulle doneres Ukraina gjennom forsvarets industriportal, ifølge VG til en pris av 3000 kroner per maske. Dette ga en forventet salgskontrakt på 100 millioner kroner. Test viste at ansiktsgamasjen ikke beskytter mot tåregass og gir dårlig vern mot luftpartikler. Den eneste effekten synes å være at SAFEgaiter® skjuler og varmer ansiktet, som en vanlig buff. Etter VGs artikler ble salgsprosessen stoppet, og Watchbirds gamasjer blir ikke sendt til fronten. Applaus!

ØB

Visjonsdikt anno 2025

I 1924 skreiv Vladimir Majakovskij langdiktet Vladimir Iljitsj Lenin, en lovsang til Lenin. I 2025 utga Leif Høghaug sitt langdikt Jonas Gahr Støre, en sørgesang over Støre. Sosialdemokratiets fall begynner i diktet allerede i 1923, da DNA skilte lag med NKP, «ein framskriden stridande bolsjevik/ skrømtet Det norske Arbeidarpartiet/ lærte å hata».

Da jeg anmeldte boka skreiv jeg om Høghaugs tredje øye, at visjonsdiktet vil ha oss til å se og sanse det vi unnlater å se og sanse i virkeligheten rundt oss. Utlagt: se virkeligheten som den er og forstå at vi må forandre den bestående orden.

Liknende grep kjennetegner flere av årets bøker. De er samfunnskritiske på en grunnleggende måte. Ikke ved at de belyser enkelttemaer, men snarere i sin grunnstruktur: ved å omgruppere virkelighetens elementer peker de mot et nytt verdensbilde og en annen samfunnsorganisering.

Denne nye kunsten er politisk ved å være kunst, tenker jeg og er fornøyd med tanken.

ALinn

Årets kritiske tenkning

I april fant to tilsynelatende ulike, men likevel beslektede arrangementer sted i Oslo to dager på rad. Den ene dagen ble det første Fosseforedraget holdt på Det kongelige slott, av den franske filosofen Jean-Luc Marion. Dagen etter ble det første nummeret av tidsskriftet Cloaca Maxima lansert på Verkstedet, søsterbaren til Café Sara. Selv om tilstelningene i det ytre knapt kunne være mer forskjellige, lå noe felles til grunn for dem. Nasjonal­bibliotekar Aslak Sira Myhre og redaktøren av Kloakken, Mazdak Shafieian, brukte samme uttrykk da de beskrev hva de ønsket å oppnå: kritisk tenkning. Begge ville gå imot tidsånden; peke ut muligheter for noe annet enn publikums­tilpasning gjennom algoritmer; sette i omløp andre tekster enn den slags folk flest til vanlig blir eksponert for. Den franske filosofens foredrag var i bunn og grunn et klassisk tidsskrift­essay. Forskjellen mellom seansen på Slottet og tekstene i Kloakken besto først og fremst i pomp og prakt og et par millioner kroner i lanserings­budsjett. Men viktigere enn lanserings­ritualene er de offentlige ring­virkningene, og når året nærmer seg slutten, må vi nok konstatere at Shafieians polemiske essay i debutnummeret førte til mer kritisk ordskifte enn Marions katolske grublerier.

ALind

Årets blockbusters

Blockbuster oppsto ikke som betegnelse på kommersiell film. Begrepet dukka opp i litteratur­sosiologien, om litteratur som brøyt barrierene mellom såkalt seriøs dikting og populær­litteratur. Det dreier seg om å bryte opp stengsler.

To av årets bokutgivelser som sprenger grenser for hva ei bok kan være, eller er, var Vegen heim til Svartskog av Geir Egil Bergjord (foto) og Arild Rein (tekst) (Samlaget), og Tore Vagn Lids Triggersystemet. Lesedrama (med illustrasjoner av Øystein Nesheim, Cappelen Damm). Allerede tittelen på Reins og Bergjords bok drar meg opp fra godstolen. Svartskog, det veit jeg da hvor er, kjørte ofte forbi der på Mosseveien inn til Oslo da jeg bodde i Vestby under studietida. Men hva har det med Stavanger å gjøre, som boka henter hendelsene fra?

Det skjedde en forbrytelse i Svartskog, den dunkle hendelsen danner et mystisk, dystert bakteppe for boka. Som handler om et Stavanger sett fra skyggesida, men skrivi med kjærlighet til byen. Reins tekster mot Bergjords poetiske fotos, og det fremmedgjørende blikket i både tekst og bilder, fremmedgjør ikke, men skaper nærhet, slik kunsten kan: Vegen heim til Svartskog skaper nye måter å se på, gir nye synsvinkler ved å sprenge sjangergrenser som en blockbuster.

Med lesedramaet Triggersystemet krysser Tore Vagn Lid nær sagt alle grenser til de sjangrene som ligger nær dramaet han dermed fornyer. Triggersystemet er det mest vidtgående eksemplet i nyere norsk dramatikk på det Knut Ove Arntzen i sin bok av året, Teater i bevegelse, kaller «totalkunstverk»: Tekst, illustrasjoner, musikalske komposisjoner glir over i hverandre, også det grafiske og bokutstyret er idiosynkratisk; boka er «klassisk» med gullskrift på grønn bakgrunn (bare skinnbind mangler), fonter og farger og det fine papiret trigger systemet hos leseren. Betegnelsen «lesedrama» knytter det auditive og visuelle sammen, og viser dessuten til forelegg som Goethes Faust (1790–1832) og Ibsens Peer Gynt (1867): Også Triggersystemet er et verdens­historisk drama om samtidas store konflikter. Hos Vagn Lid om økologi og overlevelse, ideologisk ensretting og politisk propaganda: Vi lever i en «nærsynt epoke», et nytt verdens­bilde er nødvendig, som kaptein Noah i boka sier det, ved å «få bittesmå bevegelser til å utløse de store». Brunsneglen er den kloke seeren, mens myldrende småkryp i jorda holder økosystemet oppe, og duene flyr med fredsbudskap.

Ordet blockbuster blei visstnok brukt første gang under andre verdenskrig om bomber som var kraftige nok til å knuse en boligblokk. Som blockbuster er Triggersystemet da snarere det motsatte – en slags motblockbuster mot blockbusters?

ALinn

Årets Knausgård

Tidlig i Jeg var lenge død, årets roman i Karl Ove Knausgård Morgenstjerne-serie (den sjette), får bokens hovedperson, den asosiale astrofysikeren Joar Løyning, besøk av sin mer snakke­salige storebror, begravelses­agenten Syvert. Han forteller at han vurderer å førtids­pensjonere seg, for å reise og jobbe «mer med investeringene mine». 

«Hvor vil du reise hen?» spør Joar pliktskyldigst.

«San Siro har jeg alltid hatt lyst til å se. Nou Camp også. Og Old Trafford har jeg utrolig nok aldri vært på.»

Han snakker altså om hjemme­banene til henholdsvis AC Milan, FC Barcelona og Manchester United. Så klart han har lyst til å se dem. Syvert Løyning (junior), som vi har lært å kjenne tidligere i roman­serien, særlig i bok to, Ulvene fra evighetens skog (2021), er en utpreget folkelig type, som liker enkel husmannskost, stemmer FrP og trekker i blazer og olabukse når han er på reise. Selvsagt har han også en «bucket list», og at den inkluderer europeiske fotball­stadioner – selv om han, så vidt vi vet, ikke har noe lidenskapelig forhold til selve klubbene – understreker bare karakter­tegningen av en banal person. Antakelig kunne han tenke seg å svømme med delfiner også.

Men drøye to uker etter utgivelsen av Jeg var lenge død var det nettopp på San Siro at Norges herre­landslag kvalifiserte seg til VM i fotball, for første gang siden 1998, ved å slå Italia 4–1. Og det var bare noe veldig treffende, ja, nærmest noe kosmisk – om ikke helt på nivå med at en ny stjerne dukker opp på himmelen og forrykker alt – i hvordan Syvert Løynings lengsel der og da kom i berøring med det norske fotball­publikummets forhåpninger. Ikke minst var det et friskt pust inn i et bokverk som i det store og hele er mer opptatt av hans lillebrors interesse for russiske 1800-tallsmystikere og dommedags­matematikere. Eller som Syvert sier, da det viser seg at Joar kjenner til San Siro:

«Se det! Endelig viser du litt innsikt i noe som faktisk betyr noe.»

SVG

Årets programleder

Det er blitt en sørgelig sedvane at norske politikere etter at de slutter i politikken, går inn i kommunikasjons­bransjen. Men så har vi de SV-politikerne som når de runder 40, blir landets fremste journalister. Snorre Valen er i dag, etter noen år som sentral drivkraft i publikasjonene Nidaros og Trønderdebatt, en velskrivende kommentator i Morgenbladet, med et skarpt blikk for politikkens både idealistiske og pragmatiske sider, mens Audun Lysbakken har utklasset resten av Podkast-Norge med den fremragende intervju­serien Skjebnetid (Manifest Media), om den geopolitiske situasjonen etter Russlands andre invasjon av Ukraina og Donald Trumps andre innsettelse i januar. Lysbakken har snakket med så vidt ulike skikkelser som den globale styre­grossisten og tidligere lederen for Oljefondet Knut Kjær, Jørn Sund-Henriksen fra Norsk-ukrainsk venne­forening og LO-rådgiver Jonas Bals. Han har vist seg som alt annet enn en museums­vokter, og i stedet gjort det siste årets geopolitiske rystelser merkbare (og tydbare) gjennom høyttalere og øretelefoner. (På tampen av året ble Lysbakken riktignok ansatt som leder for «Vest-Norges Brussel-kontor», men hevder overfor Bergens Tidende at denne jobben ikke vil gjøre ham til lobbyist, så kanskje – men bare kanskje – er han ennå ikke havnet i kommunikasjonsbransjen.)

ALind

Årets længsel mod nye horisonter

De fleste af os vælter nok ud af 2025 temmelig angste og udmattede af krig og ulykke i verden. I kunstverdenen bygger følelsesbølger sig op som fører til en slags institutionel selvsabotage. Her opstår stive koncepter ud fra en forestilling om at kunsten først og fremmest er et politisk virkemiddel med den primære mission at skabe retfærdighed i verden. Værre er det at den politiske aktivisme synes at følges med en vis idétørke.

Den amerikanske kunstkritiker Dean Kissick, som i 2024 udgav Harper’s-essayet »The Painted Protest: How Politics Destroyed Contemporary Art«, sagde i juni 2025 i et interview med Kunstkritikks Louise Steiwer: »Jeg siger ikke, at kunsten ikke skal være politisk. Jeg taler om en bestemt type meget hul og performativ, egentlig fake, politisk kunst, der er blevet enormt dominerende. Jeg synes ikke, at det er en konservativ eller reaktionær position at kritisere disse.«

Ikke længe efter publiceringen af Kissicks essay udgav den London-baserede kunst­kritiker Rosanna McLaughlin en pamflet med titlen Against Morality på det lille berlin­baserede forlag Floating Opera Press. I dette bidrag til forlagets Critic’s Essay Series efterlyser hun en kunst som »transcends simple moralizing in order to speak to the complex and messy reality of what it is to be alive« – og den efterlysning er vel ikke svær at skrive under på? Vi tager forventningsfuldt solbriller på og skuer mod 2026: Mon der skulle dukke nogle nye idéer og muligheder op?

SC

Årets markedsføringstrender

Etter at norske forlag i flere år har tjent godt på influenser­utgivelser, ser det ut til at de nå ikke bare satser på å gjøre influensere til forfattere – men også forfattere til influensere. I starten av bokhøsten la Oktober ut et Instagram-innlegg utformet som en såkalt starterpack-meme, der et menneske eller et miljø fremstilles gjennom klærne, maten og de andre forbruksvarene som kjennetegner livsstilen deres. Innlegget viste en mørkebrun frakk; en kopp svart kaffe; en sølvgrå, halvlang herrefrisyre; og to bøker. Da jeg zoomet inn på de bittesmå omslagene, kunne jeg se at det dreide seg om Det tredje riket (2022) og Nattskolen (2023), bok tre og fire i Knausgårds Morgenstjernen-serie. Et mindre subtilt hint om hvilken forfatter det handlet om var hashtaggen i midten av bildet: #KNAUSTOBER.

Samtidig skurret noe ved innleggets tone. Mens en starterpack bruker stereotypier for å latterliggjøre, oppmuntret bildeteksten til etterligning. Med sin oppriktige promotering av Knausgårds klesstil kunne det virke som om Oktober heller spilte på influenserens erkepost: OOTD (outfit of the day). I slike innlegg gjør avsenderen seg til en slags papirdukke ved å bryte ned dagens antrekk til hvert enkelt plagg og tilbehør.

Blant de som hadde likt #KNAUSTOBER-innlegget var kontoen til Samlaget. Noen uker senere la de ut sin egen OOTD, der Jon Fosse sto side om side med en slags dissekering av antrekket hans. Øverst sto det: «Stel stilen: Jon Fosse på Frekhaug kai 5. oktober 2023.» Mens Oktober promoterer utgivelsen av Jeg var lenge død, sjette roman i Morgenstjernen-serien, helt til slutt i bildeteksten, nevnes ingen av Fosses utgivelser i innlegget til Samlaget. Dette ser ikke ut til å ha plaget følgerne deres. Tvert imot fikk innlegget flere likerklikk enn vanlig (samt en begeistret kommentar av Nationaltheatret og en flamme-emoji av Forsvarsmuseet). Mens man kan lure på hvor mange bøker Oktober og Samlaget har solgt ved hjelp av memes, hashtags og inspo, var disse innleggene definitivt ikke bokhøstens mest uheldige markedsføringstriks – bare spør Aschehoug.

EBR

Årets gjenganger

gjenganger (substantiv):
som går igjen, viser seg etter sin død ; gjenferd ; spøkelse
(NAOB)

Men den konservative kristen­dommen var ikke død.

Noen hadde bare mistet den av syne fra sine elfenbens­tårn i storbyene, der man i sin caffèmocca­drikkende¹Caffè latte er en bestilling man nå først og fremst hører i kafeer på landsbygda. ignoranse mente at humanistiske ideer og gjennom­reformerte kristne idealer hadde vunnet frem en gang for alle. Den gang ei: Plutselig hoppet den gammeldagse kristen­dommen frem fra sine gjemsler og bedehus. Den sprang inn i politikken, i sosiale medier, i podkaster og avis­artikler, ja, selv i Vagants spalter fant den plass.

I verdens­politikken er konservativ kristendom igjen en drivkraft. De to wannabe-solkongene som for tiden gjør felles sak mot Europa, Donald Trump og Vladimir Putin, forsøker å legitimere sin anti­demokratiske og imperialistiske politikk gjennom ulike former for konservativ kristendom.

Også i Norge er kristendommen hot, og den blir mer ungdommelig og mer konservativ på én gang. Hovedstaden fikk i 2025 en ny kvinnelig biskop med dreadlocks og piercings, Sunniva Gylver, som snakker om inkludering og mangfold, og er passe spiselig for de fleste, inkludert The New York Times. Omtrent samtidig fant KrF en ny, populær og velfrisert leder i Dag-Inge Ulstein, som står i spissen for et parti som har gjen­oppdaget gamle hjerte­saker som tradisjonell kjønns­identitet og motstand mot abort og skilsmisse. Ulstein snakker om tro på en måte som ville fått Kjell-Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland til å rødme. Det har gjort ham populær i ungdomspartiet, som nå mener at like­stillingen «har gått for langt» og i stedet fremmer tradwife-konseptet som familieideal, og ellers mener at abort bør bannlyses selv etter voldtekt.

Som samtaletema ble kristendom og religion salonfähig igjen. Antallet podkaster som tar opp ulike sider av kristen­dommen skyter i været. Den omstridte Wolfgang Wee har gjentatte ganger tatt opp kristendom som tema for sine podkaster, som når hundre­tusener av lyttere. Tidsånden suser også gjennom Vagants nettsider, med diskusjon om nakenhet og en omfattende debatt mellom Hilde Sandvik og Asle Toje, som tematiserte religionens rolle i politikk og samfunn.

Puh. 2025 ble altså året da vi snakket om kristendom igjen, også i Norge. Historiens veier er uransakelige. 

SF

Årets tristeste bokhandelnedleggelse

Mitt første møte med bokhandelen H.P. Willi i Tübingen i tyske Baden-Württemberg fant sted en vakker sensommerdag i september 2009. Det var da 13 år siden den unge dr.theol. Hans-Peter Willi hadde startet det som skulle bli en av det moderne Tysklands mest særpregede akademiske bokhandler.

H.P. Willi var filosofi, teologi, filologi, kulturhistorie, sosiologi – Geisteswissenschaft pur. Ikke en blyant, taperull eller yogamatte til salgs. Butikkens logo var hentet fra stridsskriftet Augenspiegel, forfattet i 1511 av en av byens store sønner, filologen og filosofen Johannes Reuchlin. Augenspiegel var et kampskrift mot brenning av jødenes hellige skrifter, og en forsvarstale for toleranse, dialog og åpenhet.

I 2018 mottok H.P. Willi prisen for «årets tyske bokhandel», i et land med om lag 4500 bokhandler. I desember i år kastet Hans-Peter Willi inn håndkleet. Ikke fordi butikken var konkurs, men fordi han etter flere års leting ikke hadde funnet noen som ville ta over. Det er ikke alltid kapitalismens jernlov som ødelegger. Nedleggelser kan også skyldes mangelen på folk med kunnskap og idealisme.

Det som møtte meg da jeg for første gang hørte dørbjella klinge i 2009, var så overveldende at jeg kom tilbake 15 år på rad. H.P. Willi Buchhandlung und Antiquariat var som et arkeologisk utgravningssted. Man gravde ikke etter potteskår og rustne sverd, men etter kunnskapens skatter. Butikkens mest ordnede deler var veggreolene med Reclam-utgivelser, serien Suhrkamp Wissenschaft og Heideggers samlede verker i 102 bind. Det store eventyret startet når man begynte å grave i bokstablene på gulv, bord og stoler.

Fant man ikke fram, var H.P. Willi raskt på pletten. Var det man søkte ikke tilgjengelig der og da, sørget han for at den bestilte boka kunne avhentes etter et par dager. En klassisk scene var H.P. Willi bak sin disk i konsentrert samtale med byens emerituser om endringene fra en utgave til den neste av et kjent verk.

H.P. Willis skjebne kan skrives inn i historien om de akademiske bokhandlenes død. I storbyene og i enkelte gamle universitets­byer finnes fortsatt bokhandler av denne typen, men utviklingen peker én vei. Fra 2018 til 2023 ble antallet enkelt­stående, kjede­uavhengige bokhandler i Tyskland redusert med 24 %.

For Tübingen kan H.P. Willis sorti ikke ses uavhengig av nedleggingen av bokhandelen Gastl (1949–2022). Gastl var stedet der ånds­høvdinger som Ernst Bloch, Walter Jens og Hans Mayer på tidlig 1960-tall holdt sine timelange seminarer i tobakks­røyken i butikkens legendariske bakrom. Blant de som smøg seg inn var den senere RAF-terroristen Gudrun Ensslin og hennes daværende elsker Bernward Vesper.

For den stolte lærdoms­republikken Tübingen med sitt nesten 600 år gamle universitet var steder som Gastl og H.P. Willi ikke kun bokhandler, men også identitets­dannende åndspalasser. Fotoene av Walter Benjamin, Paul Celan, Martin Heidegger og Ernst Jünger ved inngangen til H.P. Willis rom for antikvariske verk, var mer enn fotografier på en vegg. Med H.P. Willi mister byens Kierkegaard­selskap sitt faste tilholdssted. Ringvirkningene er mange i det store og det små.

Ribbet tilbake står universitetets 30 000 studenter og 6000 vitenskapelige medarbeidere. Tübingen har fortsatt et knippe nisjebokhandler, og det store bokvarehuset «Ossiander» holder bra standard. Men institusjoner som Gastl og H.P. Willi går ikke an å erstatte.

Lukkingen av H.P. Willi har vakt oppsikt langt utover Tübingens lille verden. I en kommentar fra begynnelsen av desember beskrev Frankfurter Allgemeine Zeitung H.P. Willi som kvintessensen av den akademiske høyborgen Tübingen: «En omfattende, alvorlig og nærmest ærbødig interesse for alle kunnskapens manifestasjoner lokalisert på 90 kvadratmeter.» Lignende omtaler har vært å lese i flere andre tyske medier – og nå i Nordens Vagant.

Vantro og sinne, men først og fremst sorg var min reaksjon da jeg sent i november uforberedt møtte skiltet «Wir schliessen – Räumungsverkauf» (Vi stenger – opphørssalg) i butikkvinduet. Tilbudet om 50 % rabatt på titler i butikkens gigantiske boksamling fremkalte ikke annet enn likegyldighet.

Jeg tuslet hjem til hotellet og trakk dyna over hodet.

KAaN

Årets pontifex

Utenfor Gemelli-sykehuset i Roma står en statue av Johannes Paul 2. I februar i år ble pave Frans innlagt der. To måneder senere var han gått ut av dette livet. Uaktet hva som nå skjer med ham, må vi tro at hans ettermæle vil vitne om at pave Frans har vært en kraft for det bedre. Stedt til hvile ble pave Frans ikke i Vatikanet, der pavene tradisjonelt begraves, men i basilikaen Santa Maria Maggiore. Han gikk også imot tradisjonen som tilsa at paver skal bli gravlagt i tre sammenlåste kister. Frans valgte i stedet én enkelt kiste av tre.

Fram og tilbake gikk jeg, mellom kjøkkenet og datamaskinen som strømmet seremonien, prosesjonen og begravelsen direkte. Korsangen blandet seg salig med fuglesangen fra bakgården. Det virket lettere fransiskansk.

Spør du en romer hvilke berømte mennesker som bor i Roma i dag, får du mulighet til å innse noe interessant: Romeren vet ikke det. Bortsatt fra dem hun eller han kjenner personlig. Motsatt eksempelvis New York. «Hun har flyttet til New York.» «Han bor i New York nå.» Disse sist­nevnte typene informasjon må regnes som verdens­omspennende fakta om tusener av enkelt­mennesker. Tentativ konklusjon: I Roma anno 2025 bryr ingen seg om noen av dem alle vet hvem er. Et mulig unntak fra denne regelen er nettopp paven.

I mai ble det kunngjort at Robert Francis Prevost fra Chicago blir ny pave, under navnet Leo 14. Da de latinske ordene lød fra Peterskirkens balkong og ut gjennom de innebygde høyttalerne på min datamaskin, kom jeg til å minnes hvordan jeg sto med studentene mine ute på Petersplassen i 2023 og forsøkte å forklare dem hvordan politikk og religion alltid har vært sammenvevd i Roma. Pontifex maximus var fra de tidligste tider den mektigste religiøse autoriteten i Roma. Senere tok Julius Cæsar tittelen, det samme gjorde senere keisere, før det ble et tilnavn på biskopen i Roma. Og hvem er biskopen i Roma den dag i dag? Det er paven.

EG

---

ØB = Øyvind Berg
SC = Susanne Christensen
SF = Snorre Fjeldstad
SVG = Simen Vågsland Gonsholt
EG = Espen Grønlie
JEH = Johanne Elster Hanson
SEH = Svein Egil Hatlevik
ALind = Audun Lindholm
ALinn = Arild Linneberg
IL = Ingunn Lunde
EBR = Emily Birgit Rust
ES = Eivind Senneset
MOS = Mats O. Svensson
KAaN = Karsten Aase-Nilsen