Årets power napper

Prisen går i år til en person, der med en bemærkelses­værdig evne til at tage det hele lidt med ro, har vist verden, at lederskab ikke altid handler om fart, men også om at tage sig tid (måske lidt for meget tid) til de store beslutninger. Joe Biden får prisen for sin evne til at levere politiske taler, hvor tempoet ofte matcher en hyggelig efter­middags­lur, og for de mange øjeblikke, hvor verden har overvejet, om han stadig var i live. Med glimt i øjet og stoisk ro har han gjort det afslappede lederskab til en kunstart – og mindet os om, at selv de største præsidenter godt kan sætte tempoet ned. Bare de også husker at sige farvel i ordentlig tid.
CJI

Årets sikringsventil i samfunnsmaskineriet

Høyrt på det lokale biblioteket i Midtre Gokk: Tre elleve-tolvårige jenter kjem inn. Med stjerner i auga lar den eine blikket sveipe over bokreolane og seier: «Vi kan late som vi er på eit kjøpesenter!» Av dette trekk eg slutninga at biblioteket er ein fødestad for allslags draumar. Vil du late som du er på eit kjøpesenter, så er du fri til å late som du betaler med leikepengar. Men denne rare plassen, der der du kan få lese alt du peiker på, er ein nødvendig sikringsventil i samfunnsmaskineriet. Å legge ned bibliotek er å gjere samfunnet mindre demokratisk, mindre jamstilt og mindre sosialt. Den pågåande demonteringa av kulturen har no nådd oss i Midtre Gokk, eller rettare sagt Leikanger i Sogn, der politikarane i Sogndal altså har foreslått å legge ned biblioteket. Ein demonstrasjon på torget seinare, melder partia at dei har ombestemt seg. Det oppløftande ved dette miniatyrdramaet er at folkeleg mobilisering hjelper, men akkurat det same dramaet står på speleplanen stadig fleire stader i landet, utan manus, og gjerne ikkje berre ein gong.
ØV

Årets mest poetiske flyulykke

Den sjuende juni 2024 satte en 90-åring seg bak spakene i et Beech T-34 veteranfly fra 1961. Mannen hadde tusener av flytimer bak seg, både her i jordlige skylag og i verdens­rommet. 56 år tidligere hadde han fotografert jorden fra omløpsbane rundt månen, og med det tatt et av historiens viktigste fotografier («Earthrise,» julaften 1968). Denne junidagen forsøkte William Anders tilsyne­latende å pushe grensene på annet vis. Da veteran­flyet gikk i vannet i høy hastighet, ble det rapportert at 90-åringen hadde forsøkt å fly en såkalt invertert loop, en akrobatisk manøver som stiller store krav til både fly og pilot. I dagene etter Anders’ ulykke og dødsfall, var vi mange som snakket om at dette var en poetisk utgang på et begivenhetsrikt liv. Jeg tror vi også kan være takk­nemlige for at denne poetiske utgangen ikke fant sted over befolket område.
ES

Årets prisvinnende pickup-handler

Andrij Ljubka, med venner, har siden våren 2022 kjøpt 320 pickuper og kjørt dem egenhendig til fronten øst i Ukraina. Ljubka har skrevet fire diktsamlinger og seks romaner, blant dem Karbid (2015), der helten prøver å realisere en original idé for effektiv ukrainsk EU-integrasjon: Vi graver en tunnel fra Karpatene til Ungarn, og når alle ukrainere har krøpet gjennom tunnelen, er Ukraina i EU. Romanen er en fest, med mye lun humor. 16. desember i år mottok Ljubka Joseph Conrad-prisen, som deles ut av Det polske instituttet i Kyiv. Ljubka sa i takketalen: «For meg er prisen både en utmerkelse for det jeg har gjort og et ‹forskudd› i en vanskelig periode, der jeg er mer frivillig enn forfatter.» Prispengene på 5000 euro går til – en ny pickup.
IL

Årets prekære kulturarbejder

Hvordan kan læsning og skrivning være et arbejde? Det kan virke som at forståelsen for dette er på vigende front i den almene offentlighed. Forfatter og kritiker Jeppe Krogsgaard Christensen har i et år med læsning og skrivning. en fastholdelse (Melodika, 2024) skrevet en smertefuld dagbog om en prekær arbejdssituation, hvor »betalerens magt over den betalte« vælter som »en sort gletsjer gennem hjemmet«. Krogsgaard Christensens kulturarbejder står stridbar i offentligheden i sine hullede sko.
SC

Årets mest snurrige uttalelse

I sommer tok Senterparti-politiker Fredrick Bjerke til orde i VG for å redusere måkebestander ved skyting. Han mente det var blitt for mange måker i byene, selv om seks av ni fastlandsmåkearter er rødlistede. Uttalelsens konkrete foranledning var en rekke makabre måkemord begått av mennesker. Deriblant hadde flere måkeunger blitt skutt med luftgevær og fått hodene avrevet. Istedenfor å knytte disse handlingene til menneskelig dårskap, la Bjerke like gjerne skylden på måkene selv: «Måker begynner dessverre å bli hatet veldig mange steder, [noe] som skyldes konflikten når måker er i byen og begynner å bli nærgående og aggressive.» Tydeligvis var det ofrene, i dette tilfellet kjeppjagede og ihjelskutte måker, som måtte bære ansvaret, ikke overgriperne utstyrt med kuler og krutt. Besynderlig nok oppfordret Bjerke til mer av det samme: «Hvis det å skyte måker er vesentlig for å få ned konflikter, er dette noe vi skylder arten.» (Det frister å spørre: Hvilken art?) Måten å unngå grove dyredrap på, var for Bjerke altså flere og mer organiserte avrettinger av dem. Snurrig nok.
SB

Årets offentlighetsskaper

Audun Vinger er redaktør av Jazznytt, en av to forfattere av det ukentlige nyhets­brevet Now’s the Time, initiativ­tager til Nasjonal­museets nye festival om kunst­publikasjoner, utgiver av Tidens Ånd, (tro-)fast kritiker i Dagens Næringslivs lørdags­utgave og scene­intervjuer i utallige sammen­henger, enten de handler om å løfte frem forfattere, kunstnere eller musikere. Den norske kultur­offentlig­heten har på kort tid gjennomgått en grunn­leggende fragmentering, men lever videre i bladfyken Vingers minne og fotspor; det er bare å forsøke å henge seg på.
ALind

Årets polyfone østblokportræt

Eva Vezjnavet – et pseudonym for den hviderussiske journalist Sviatlana Kurs – har i kollektivromanen Hva leter du etter, ulv? (oversat af Marina Hobbel, Existenz forlag, 2024) leveret et intenst portræt af sit skadeskudte hjemland, af vold, undertrykkelse og overtroisk folkeliv i små landsbyer i de hviderussiske sumpområder.
SC

Årets mest nidkjære arkivarbeid

Peter Handkes notatbøker – over 75 000 sider – er blitt digitalisert av det tyske litteraturarkivet i Marbach og det østerrikske nasjonalbiblioteket i Wien. Foreløpig er notisheftene fra mars 1976 til november 1979 – nesten 3000 sider – lagt ut på nett: De er scannet, transkribert og kommentert. Ikke en flekk har gått de ansvarlige hus forbi. Og ikke én notatbok har samme farge eller format, viser det seg, i denne legeringen av skjermlesning og papirromantikk, digital humaniora og genidyrkelse.
ALind

Årets rövdebatt

De flesta debatter suger röv. Men det svenska mottagandet av The Substance nådde under hösten 2024 nya höjder – eller avgrunder. Den satiriska body horror-filmen erbjöd enligt kritikerna inte mycket mer än närbilder på inoljade, åldrade eller groteska bakdelar, som om detta per automatik var någonting dåligt. Siri Vaara i Expressen tyckte i sin tur att de svenska skribenterna förbisåg alla andra element i filmen, inte minst beroendet av den mystiska »substansen«; bakdelen är en del av helheten. Men det är som om Vaara blundar för de rövar regissören Coralie Fargeat sedan debuten Revenge (2017) skildrat högst stiliserat i en exploitation-anda där vi görs medvetna om oss själva som åskådare. Stina Andersson gav prov på samma blindhet som Vaara när hon i FLM konstaterade att hon efter att ha sett The Substance hade »en starkare minnesbild av [Margaret] Qualleys bakdel än ansikte«. Om det verkligen är Qualleys bakdel vi ser i egen hög person och inte ett konstfullt utsnitt, en protes eller till och med en body double, får vara osagt. Precis som i William S. Burroughs-anekdoten om mannen som lärde sitt rövhål att tala, och som därefter inte kunde få det att sluta tala, så ger The Substance oss mer än vad vi vill ha, som i en spegel där den polerade ytan spricker upp i ett kadaveröst leende. Man skulle kunna jämföra detta med det berömda Stanley Kubrick-stirrandet där karaktärer ser direkt in i kameran med ett maniskt flin. Fargeat har bara vänt på greppet – eller kroppen – och konstaterar: Om man stirrar länge in i ett anus, stirrar det också in i en själv.
JH

Årets stjerner i lyståke

Et av Henrik Ibsens merkeligste dikt er «Stjerner i lyståke» (1885). Jeget i diktet er på «kometferd» ut i verdensrommet dit stjerner fødes, i Andromedatåka, i kaos. På jorda hersker det et annet kaos, ufruktbart. Jeget i diktet håper lyset kunne samle seg her nede og føde nye stjerner. Andromeda er tittelen på en roman av Therese Bohman fra 2022 som kom på norsk i Monica Aasprongs oversettelse i 2024. Den handler om forfattere og forlag. Om en kaotisk forlagsbransje, der det eneste som gjelder er å skape nye kommersielle kometer. Her samles alt om dette. Forleggere, forlag, kritikere, medier: På årsfesten er det bare salgstall som får øynene til å lyse. Den eldre forlagsredaktøren Gunnar mister gleden over arbeidet sitt. Han redigerer kvalitetsserien «Andromeda» med glitrende forfattere, like vanskelig å få øye på i litteraturens kosmos som stjernene i Ibsens fjerne stjernetåke. Det blir et skuespill av alt sammen, sier han. Avisene besudler alt, besudler kunsten med sine blikk og litteraturen med sine lesninger. Alt han har bygd opp, faller sammen. Det er ikke det at han ikke forstår samtida, han forstår den altfor godt: Det handler om profittmaksimering, og «opportuna drivkrafter». Men hvordan har de kunnet ta alle som sine gisler? spør han. Så får han hjelp av nyansatte Jenny, som blir glad for kulturmannen. Men Gunnar dør, Andromedaserien blir nedlagt, Jenny slutter da den nye sjefen hennes får funklende blikk bare av bøker med salg som stiger til himmels. Jeg tenker: Ibsens kosmiske visjon får ny mening i Andromedas jordnære versjon av stjerner i lyståke.
ALinn

Årets livligste samtale om kunstig intelligens

I et år der det ble snakket om kunstig intelligens overalt hele tiden, står en samtale mellom Bår Stenvik, Inga Strümke og Arild Brandrud Næss på Litteraturhuset i Trondheim igjen i minnet. Den ligger ute som podkast og får på energisk vis frem hva som står på spill i dagens forrykende utvikling, uten at noen av samtaledeltakerne setter seg på bakbeina (slik humanister kan ha en tendens til å gjøre). De fremstår som politiske dyr; selektivt omfavnende, klart grensesettende og med vilje til å ta innover seg at ting vil bli annerledes i fremtiden.
ALind

Årets mest krukkede

Den sprælske keramikkunstner Heidi Bjørgan (f. 1970) har med Heidi + Rasmus = Sant (KODE Kunstmuseene i Bergen, 21. november 2024 til 16. marts 2025) lavet en udstilling som er rig på konversation mellem hendes værker, hvor deformation og utraditionel brug af forskellige typer glasur spiller en rolle, og det ældre interiør i Rasmus Meyers kunstsamlinger. Bjørgans ekspressive objekter har åbne, mørke munde som synes at synge og brumme.
SC

Årets mest relevante 25-årsjubileum

I mitt eksemplar av romanen Fight Club (1996) står det: «To Kenneth Moe – Relax and let the Opal work for you – !! Chuck Palahniuk.» Dette fordi Palahniuk besvarte fanbrev i form av gavepakker fylt med signerte bøker, sjokolade og nips, deriblant et nokså harry halskjede med en angivelig magisk opalstein. Jeg fikk også en plysjkamel fordi kamelen ifølge ham var mitt såkalte spirit animal, slik pingvinen var totemdyret til den navnløse hovedpersonen i Fight Club. Nå som jeg har fått både boken og filmen på avstand, er det vanskelig å skille dem fra hverandre. De er ett og samme stykke overskridende underholdningskunst: Eksplosive ord og bilder som sprengte seg inn i min kjedsommelige tenåringsangst og fylte meg med en trang til å leve annerledes. For meg handler ikke denne fortellingen først og fremst om ødeleggelse. Fight Club er et tvetydig kjærlighetsbrev til den menneskelige vitaliteten. Ikke at verden har beveget seg så langt fremover siden filmen kom ut for 25 år siden, men den hjelper oss å forstå hva som har gått galt, og hvorfor så mange mennesker i den moderne verden lengter etter overskridelse, vold og fanatisk mening.
KM

Årets dobbeltmoral

Som ventet ble det kraftig konkurranse i kategorien «dobbeltmoral». Norge ligger i verdenstoppen i denne tradisjonsrike øvelsen, med høyt nivå blant eliten og sterk oppslutning i bredden. I 2024 ble det satt nye rekorder i spesialgrenen akademisk plagiat blant politikere. Arbeiderpartiets helseminister Ingvild Kjerkol gjorde en mesterlig innsats da det ble kjent at store deler av masteroppgaven hennes (i helsepolitikk) var skrevet av fra eksterne kilder, inkludert skrivefeil: Hun nektet å innrømme noe som helst, men ba i stedet pressen om å skamme seg.

Senterpartiets Sandra Borch gikk likevel av med en klar seier – og fra sin ministerpost – takket være en prestasjon helt utenom det vanlige: Som forskning- og høyere utdanningsminister hadde hun nettopp rukket å anke en sak til høyesterett der en student var anklaget for selvplagiat, altså å ha gjenbrukt egenskrevet tekst, da det ble kjent at ministeren selv hadde stjålet over en femtedel av teksten i sin egen masteroppgave fra andres verker. Begge politikere ønsker for øvrig å fortsette i politikken, så vi kan ha mye å glede oss til i årene fremover.
SF

Årets rapport från bokmässan i Göteborg

Att Den norske Forfatterforenings instagramkonto är ett av internets mest skrattframkallande må komma som en överraskning. Men föreningens ledare, författaren Bjørn Vatne, har en avundsvärd komisk timing. »Vi hejar på kvalitetslitteraturen«, lyckas han trolla en kvinna i Stormtrooper-kostym att skandera och driver därefter runt bland bokmässan i Göteborgs cirka 3500 evenemang. Smakar ost, provar hatt, tittar på kjortlar som »bæres av kunstnere av både folkelig og elitistisk art«, hittar hundpennor. »Äntligen« brister han ut när han kommer till Svenska Akademiens monter och när han bevittnar en poesiläsning framför skylten »Det är okej att inte vara mainstream« säger han: »Yes, nå er vi på hjemmebane.« Ge mannen en egen dokusåpa, Bjørn Vatnes jakt på finlitteraturen.
MOS

Årets motkraft til den allmenne ensrettingen

Aslak Sira Myhre har inntatt en markant plass blant Norges nasjonale strateger. I en verden av underholdningskultur og globale strømmetjenester har han plukket opp flere motkulturelle stafettpinner og gjort Nasjonalbiblioteket til en tydelig motkraft til den allmenne ensrettingen. Digitaliseringen av den norske litterære arven – under navnet Bokhylla – er verdenskjent. I desember signerte Nasjonalbiblioteket en intensjonsavtale om å digitalisere, transkribere og oversette alt av skrifter om norsk historie i Vatikanets apostoliske bibliotek og Vatikanets apostoliske arkiv. Året har ellers stått i Landslovjubileets tegn. I vår ble det annonsert at trondheimsrestauranten Credo skulle flytte inn i Henrik Ibsens gate 110, og at Heidi Bjerkan derfra vil bedrive folkeopplysning-via-ganen om norsk matkultur. En ny rekke Fosseforedrag skal fremover sørge for å bringe verdens fremste litteraturtenkere til Oslo. Nasjonalbiblioteket har dessuten et hyperaktivt foredrags-, samtale- og seminarprogram som gjennomgående insisterer på verdien av kollektiv hukommelse og kulturell variasjon.
ALind

Årets maskuline mystik

Vi møder i Shipping (Cris & Guldmann, 2024) forfatteren Jeppe Brixvold om bord på et containerskib lastet fuld af elektronik som sejler frem og tilbage over Stillehavet mellem Japan, Korea og Latinamerika. Bogens sprog er enkelt og knapt; smukt i sin hypernøgterne stil, hvor søfartstypisk terminologi gør teksten til en slags konkretistisk, maskulin mystik. Det handler også om en arbejdende forfatterhjerne som sender tankerne mod sine romanfigurer; han arbejder mentalt videre på romanværket I de levendes verden (Gyldendal, 2023), men først og fremst er det dagens fysiske arbejde som fylder teksten; han banker rust og er udkigspost.
SC

Årets Linköpingsskildring

Vissa städer lyser med sin frånvaro på den litterära kartan. Det må bo många människor där, och kanske gör de staden känd på andra fält – till exempel inom militära flygplan eller affärssystem – men i litteraturen är staden osynlig. En sådan stad är min hembygd Linköping. Till nyligen fanns det inga Linköpingsromaner, inga Linköpingsdikter värda namnet. Men så kom Bruno K. Öijers senaste diktsamling Växla ringar med mörkret (för övrigt årets poetiska återkomst). I en av diktsamlingens pärlor, »The Guru Papers 1972–1975«, görs Linköping till centrum för den nya litteraturen, till ett svenskt Jena: »minns [väggarna] att vi räddade poesin i landet / när den höll på att torka ut / […] dikterna vi skrev / och vek ihop till papperssvalor / cirklar fortfarande runt Domkyrkans torn / landar aldrig«. Och för en liten stund är faktiskt staden en plats där drömmar blir verklighet.
MOS

Årets antologi med maskinskrevet litteratur

I et glassatrium et steinkast unna resten av Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen, foregår banebrytende og internasjonalt anerkjent forskning på «nye fortellingsformer i digitale medier», som nesten ingen har hørt om. Centre for Digital Narrative er det eneste aktive «senter for fremragende forskning» i Norge som først og fremst springer ut fra humaniora. Her lanserte UiB- og MIT-professor Nick Montfort sammen med poet og skrivelærer ved University of Maryland Lillian-Yvonne Bertram tidlig i desember boken Output: An Anthology of Computer-Generated Text, 1953–2023. Antologien samler samtaler, brev, romaner, sonetter og visuell poesi fra både bøker og internettets kriker og kroker – også fra nettsider som sluttet å fungere ved årtusenskiftet. Hver tekst presenteres av redaktørene, i et forsøk på å bøte på den manglende historiseringen av computer-generert tekst. ChatGPT tok verden med storm da det ble lansert i 2022, men du verden så mye mer interessant det er å høre om litteratene som selv gjøv løs bak programmeringstastene! Ta Leonard Richardsons program, som i 2013 genererte Alice’s Adventures in the Whale. Programmet bytter ut all dialog i en roman med dialog fra en annen, man kan jo bare gjette hvilke: «‹What sort of a bamboozingly story is this you are telling me?› thought Alice ‹Do you pretend to say, landlord, that this harpooneer is actually engaged this blessed Saturday night, or rather Sunday morning, in peddling his head around this town?›»
DG

Årets pamflett om ulydighet og opprør

Det er rekordvarm september, vi sitter ute på kafeen i Ellen Keys Park i Stockholm, Ulf Olsson og jeg. Ulf er pensjonert litteraturprofessor, fortsatt kritiker i Expressen og en mann av den gamle skole, lærd, belest og lugn. Vilken ironi! ler han, kommenterer det rosa omslaget på romanen min. Så snakker vi om hans nye bok, Olydiga undersåtar. En pamflett (Nirstedt/Litteratur, 2024).

Han ber meg lese den når jeg kommer hjem, og jeg adlyder. Ulydighet kan straffe seg også når den kan være moralsk begrunna. Bokas første eksempel på det er Michael Kohlhaas i Heinrich von Kleists fortelling fra 1810, om hestehandleren som gjør opprør mot fyrsten og tyr til terror og mord. Han har rett, men er det rett det han gjør for å hevde sin rett? Når er det riktig å gjøre opprør og på hvilke måter?

En pamflett er et smedeskrift som er skrivi med kjærlighet. Olydiga undersåtar er en slags omsorgsfull samfunnskritikk, der vi kan se våre egne viktigste problemer i dag i litteraturens kritiske lys: forholdet mellom makt og underordning, maktmisbruk og opprør. Fra Adam og Evas opprør i første Mosebok og Prometevs’ og Antigones ulydighet mot makta i greske tragedier til Thomas Pynchons roman Mot dagen (2006). Samt i filosofi fra Aristoteles og John Stuart Mill til Hannah Arendt og Herbert Marcuse. Hva er frihet, hva er tvang, og når er ulydighet riktig? Er ikke ulydigheten egentlig konstruktiv: den vil gjøre samfunnet bedre, mer menneskelig, friskere?
 
Gjelder det ikke dagens klimaopprør? spør Ulf Olsson. Behandlinga av fredelige klimaaktivister har vært hard i Sverige, og det er blitt ruskevær ute. Orkanen hyler og regnet pisker mot ruta idet jeg leser bokas siste spørsmål: om historia vil avsluttes ved at noen som er lydige til slutt vil adlyde ved å trykke på knappen.
ALinn

Årets kulturpolitiska antiklimax

Ett tag verkade det som om avantgarde­teatern skulle återkomma till Berlins Volksbühne. Det började viskas om att den norsk-tyska teaterduon Vegard Vinge och Ida Müller tillsammans skulle ta över posten som teaterchef efter den avlidne René Pollesch. Men så förkunnade Berlins kultur­senator Joe Chialo massiva budget­nedskärningar: de feta åren är förbi. Eftersom teatrar inte kan spara på de fasta kostnaderna (lokalhyra, personal) från ett år till ett annat, måste besparningarna ske på bekostnad av föreställningar. Man kan inte klandra Vinge/Müller för att tacka nej. Vem vill leda en teater som inte har råd med teater? Vem vill flytta till en stad som stoltserar med att nya motorvägar är viktigare än kultur?
MOS

Årets uldne kreation

Det nye, danske dogmestriks­­fællesskab Hedestrik har længe forsøgt at genoplive et ældgammelt håndværk, og de har nu udgivet en bog, der samler idealisme og opskrift, og uden forbehold hylder et tvær­­generationelt uld-venindefællesskab. Som ethvert andet 2024-foretagende har ulddamerne et manifest: »Dogmestrik er hændernes højsang til det langsomme«, skriver de, og de vil lære fra sig, langsomt lade plastik­garn fra Kina erstattes af fedtet, lanolin­fyldt uld fra lokale gårde med »meningsfuld« fåreavl. Selvom nogen nok vil rynke på næsen af både uldpolitisering og den 1970’er-agtige ordlyd, der hænger ved »dogmestrik«, er der alligevel noget håbefuldt trodsigt og kærligt i kollektivets langsomme opråb: »vi vil strikke sweatre der tager så lang tid at producere, at de bliver for dyre til at kunne sælges.« Bogen Hedestrik. Uld, landskaber & Håndværk fremstår med sin ru papirkvalitet og bare, syede ryg akkurat som de hyrde­vest­bærende kvinderne bag: egenartet og rå.
CH

Årets Dark Maga-klovn

Hvis der er én, der nægter at blive voksen og i stedet kaster sig ud i storslåede projekter med barnlig entusiasme, er det Elon Musk. Den syd­afrikanske iværksætter har i år kapret tronen som drenge­røvenes klovn. Fra at bygge biler, der kører på strøm, og flammekastere, der slet ikke burde eksistere, til at omdanne Twitter (nu X) til en fest for russiske bots og fake news – han er den moderne Dr. Frankenstein, der skaber sine egne monstrøse kreationer. Ikke fordi han skal, men fordi han kan. Men mens han bygger raketter og ændrer inter­nettets ansigt med sine håbløse ideer om »ytringsfrihed«, er det resten af verden, der må betale prisen med et digitalt helvede, hvor misinformation, had og larm styrer. Musk har ikke kun været en medspiller i Trumps Maga-fantasier – han har selv dyrket den anti-demokratiske strømning, der glorificerer under­gravning af institutioner og etableret et medieimperium, hvor konspirationer og manipulation i dag er hverdagskost.
CJI

Årets pinligste forsøk på populistisk politikk

Reidar Digranes, kulturbyråd i Bergen og medlem av en krets unge gamle Senterparti- ideologer, trodde øyensynlig at det ville gi god uttelling blant «vanlige folk» å kutte kunstnerstipendene fra Bergen kommunes kulturbudsjett. Der tok han (og hans rådgiver Knut Olav Alhaug) feil. Det kom ingen positiv folkelig respons på veivalget, som ble møtt av massive protester og reversert i løpet av budsjettforhandlingene. 
AL

Årets oppgjør

Ble 2024 året da fortellingen om skjerm­samfunnet endret seg? Lenge var digitaliseringen umulig å kritisere uten å framstå som bakstreversk. Skolebøker skulle byttes ut med «digitale læremidler», alle førsteklassinger skulle sitte bøyd over hvert sitt nettbrett og enhver bedrift drømte om at akkurat de skulle finne opp en app som kopierte suksessen til Stolpejakten. Skjermens løfte var å gjøre ting lettere for oss. I 2024 innså vi at skjermen stjeler tiden vår og gjør oss ukonsentrerte. 2024 var året da kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun reiste riset mot digitaliserings­jaget som i lang tid har fått jage gjennom norske skole­korridorer. Det var året da Maja Lunde skrev en bestselger der hun advarte mot at skjermene gjør at barn sover kortere, dagdrømmer mindre, leker sjeldnere. Og det var året da folke­bibliotekene ikke lenger synes det er nødvendig å minne om at «biblioteket er mer enn bare bøker», slik vi gjorde inntil besvimelse da jeg jobbet som bibliotekar for et tiår siden. I dag deler bibliotekene i stedet ut mobil­soveposer og lanserer kampanjer for å få oss bort fra skjermen.
FW

Årets forfatterperformance

Årets forfatter­performance går til Thomas Boberg for Insula (Gyldendal), en roman, der har skabt høje bølger på Fejø ved at udviske grænsen mellem fiktion og virkelighed. Boberg skildrer livet på øen med en så tilsyne­ladende skarp præcision, at de lokale føler sig både genkendt og, i flere tilfælde, udstillet. Hans fiktive portrætter af naboerne har forvandlet dem til litterære figurer og bragt dem ind i den offentlige debat. Måske er det netop denne magt, han har glemt, selv om han selv tidligere har været offer for Madame Nielsens spindelvæv. Årets performance­pris går derfor til en forfatter, der får os til at reflektere over, hvordan vi alle er en del af andres historier – og hvad der sker, når vi skaber dem.
CJI

Årets litterære usamtidighet

De russiske formalistene i litteraturteorien var på 1920-tallet opptatt av samtidslitteraturen, men på en ny og uvant måte. De mente at verk fra fortida som blei aktualiserte i nåtida, tilhørte nåtida og ga samtidslitteraturen en ekstra dimensjon ved å vise sammenhengen mellom før og nå. Også Hans Robert Jauß, «oppfinneren» av «resepsjons­estetikken», det å studere mottakelsen av litterære frambringelser, brukte begrepet usamtidighet om et tidligere verks betydning i en ny og annen sammenheng. Begrepet stammer fra Marx og betyr snarere samtidighet; at noe fra en tidligere epoke eksisterer i samme tid som seinere frambringelser. Det gjelder for eksempel oversettelser av klassikere.
 
Dette blei tydelig for meg da jeg i år anmeldte Rune Christiansens essaysamling Betydningsfulle detaljer. Her aktualiserer han August Strindberg, særlig Spøksonaten (1907), Christiansen har sett at drømme­spillet handler om å se noe andre ikke ser. Da Janne Sund og jeg oversatte Walter Benjamins Passasjeverket (2018), oppdaga vi til vår overraskelse at Benjamin så Strindbergs Sagor (1904) som avgjørende for den franske surrealismen. Eventyret «Lodsens vedermödor» handler om en los som går ombord i et spøkelses­skip der han plutselig befinner seg i en arkade som minner om Birger Jarls Passage i Stockholm: Slik glir drøm og virkelighet over i hverandre og knyttes til handels­kapitalismens nye verden. Louis Aragons Le Paysan de Paris (1926) plagierer nesten Strindbergs eventyr i framstillinga av de parisiske passasjenes fantasmagori: det nye fantastiske varemarkedet.
 
2024 feires i år som surrealismens hundre­års­jubileum, ettersom André Bretons første surrealistiske manifest utkom i 1924. Der spøker også Strindbergs forbilde, mystikeren Emanuel Swedenborg, i bakgrunnen. Både Aragon og Breton gjorde Strindberg til sin samtidige, slik Christiansen viser at Strindberg også gjelder nå. Slik får uttrykket sam-tid i årets litteratur bokstavelig talt ny mening.
ALinn

Årets realiserte utopi

House of Foundation i Moss fylte i 2024 15 år. Tiden da huset åpnet virker allerede som et fjernt land, særlig etter en høst der kutt i kulturtilbud har skapt overskrifter i mange kommuner: Tenk at det for 15 år siden gikk prestisje i å reise kultur- og litteraturhus i ethvert prestegjeld her i landet! Men House of Foundation skilte seg fra starten av ut. I Moss tok ikke visjonene om et kulturhus form over kringler og kaffekopper i møterommene, blant kommunale strateger og private velgjørere som inspirert av operahuset i Bjørvika og Litteraturhuset i Wergelandsveien ønsket å gi sin kommune et kulturelt løft (og ære være dem for det!). House of Foundation oppsto nedenfra, fra ideene og nettverket til en unik kulturstrateg i norsk sammenheng: Martin M. Sørhaug. Huset har invitert til litteratur- og musikkfestivaler som ikke ligner andre litteratur- og musikkfestivaler, skapt en trivelig bokhandel og et visningsrom for kunst og er blitt en viktig møteplass, med atelierer, kontorer, bevertning og kafébord. Ikke minst har huset gitt ut det som må være flere hyllemetre med bøker, der særlig utgivelsene av poesi og filosofi tar opp mye plass. House of Foundation fremstår mer og mer som en realisert utopi – i det gamle industrisentrumet Mossefossen.
FW

Årets skuffelse

Ryktene gikk om at sjette bind av Solvej Balles Om udregning af rumfang skulle utkomme 18. november i år. Altså på selveste dagen som gjentar seg igjen og igjen i de hittil fem bindene av historien om Tara Selter. Vinterdagen går i loop, og hun tvinges til å utforske kriker og kroker av Nord-Europa slik verdensdelen fremstår nettopp denne datoen. Har man gledet seg som et barn til oppfølgeren ble det selvfølgelig en stor skuffelse at dagen forløp ganske som normalt; tiden stoppet på intet tidspunkt opp ved glimtet av en nyhetsmelding om en nyss utkommet romanoppfølger. Nesten like stor var skuffelsen over at undertegnede først fikk høre ryktene etter den 18. november, og dermed ikke bare måtte leve med lengselen etter å ha fortsettelsen i hende, men også gikk glipp av magien ved å gå og vente på at bindet snart skulle komme. Dobbel nedtur.
RL

Årets leieste varslede tidsskriftnedleggelse

Nettopp nå som vi trenger forståelse av de østlige delene av Europa og Russland som mest, melder redaksjonen i tidsskriftet Nordisk Østforum at de må legge ned, fordi det kommer inn for få bidrag. De vil utgi tidsskriftet i ett år til, og alt publisert materiale vil fortsatt ligge gratis tilgjengelig på nett (sjekk for eksempel ut bokanmeldelsene, som slett ikke bare dreier seg om akademisk litteratur). Men 2025-årgangen, den 39., vil bli den siste. Nedleggelsen presenteres som et fait accompli. Forhåpentligvis vil den fungere som et forskningspolitisk varsko: Internasjonalisering er vel og bra, men ikke minst i statsvitenskap, historie og språk- og kulturfag må det også legges institusjonelt og økonomisk til rette på publisering på egne språk, i former rettet inn mot en mer eller mindre allmenn offentlighet. Ellers kan det gå riktig ille.
ALind

Årets nye stormagt

Fremtid blev til nutid i skakverden anno 2024. Det indiske landshold vandt i september Skakolympiaden i Budapest på suveræn vis, og i december blev 18-årige Gukesh Dommaraju den yngste verdensmester nogensinde efter at have slået kineseren Ding Liren. Denne triumf er den foreløbige kulmination på Indiens eksplosive udvikling mod at blive verdens førende skaknation; en udvikling der, hvis den fortsætter, kan føre til en årtier lang dominans på linje med Sovjetunionens i midten af det forrige århundrede. Skakkens historie bliver ofte til en surrogatfortælling for politiske og kulturelle anliggender, hvilket journalisten og skakentusiasten Morten Runges bog Dronning til h6 – Skakhistoriens dramaer fra krig til kunstig intelligens (Lindhardt og Ringhof, 2024) vidner om. Gennem seks partier tegner han portrætter af en række af de vigtigste skikkelser fra spillets nyere historie, ofte valgt mest med blik for hvad de kan fortælle om verden uden for brættets 64 felter. Hvert kapitel tager sit navn fra et markant træk fra de udvalgte partier – norske læsere vil måske vide, at bogens titel henviser til Magnus Carlsens legendariske dronningeoffer, der sikrede ham VM-titlen i 2016. Hvis dette års VM-kamp kommer med i en opdateret udgave, bliver det helt sikkert under titlen Tårn til f2, Ding Lirens afgørende svipser i det sidste parti, et træk der bliver kaldt den største fejl i verdensmesterskabernes historie. Hvad den store fortælling om dette kapitel af skakhistorien bliver (kinesisk kollaps, indisk optur?) får vi muligvis de første indikationer på i 2025.
KLL

Årets delseier

Norge har fått ny abortlov etter nesten et halvt århundre. Loven formaliserer allerede eksisterende praksis ved å utvide grensen for selvbestemt abort fra 12 til 18 uker. Fosterantallsreduksjon blir igjen selvbestemt, samtidig som det potensielt kan bli mer opprivende å få innvilget senabort, da mor nå må argumentere ut ifra egen omsorgsevne heller enn medisinsk diagnose hos fosteret. Selve stortingsvoteringen føltes egentlig som et eneste stort nemndsmøte, der en gjeng fremmede byråkrater gikk sammen om å forvalte norske kvinners underliv. Dette var så langt vi kom i denne omgang. Sees om nye 50 år.
JEH

Årets Buttigieg-favoritt

For fem år siden fikk en norsk forfatter for første gang æren av en forbindelse med Pete Buttigieg. Kort tid etter at borger­mesteren fra Indiana stilte som president­kandidat i 2019, avslørte han at han kunne norsk. Foranledningen bragte ytterligere forbauselse, til nordmenn så vel som amerikanere: Buttigieg hadde opprinnelig lært seg det skandinaviske språket for å utforske Erlend Loes forfatterskap. (Da han med stor begeistring oppdaget Naiv. Super, var det den eneste av Loes romaner som hadde blitt oversatt til engelsk. Buttigiegs begeistring for Loe er muligens ikke gjensidig, men det er en annen sak.) I år var det Jon Fosses tur. Da Bidens samferdsels­minister ble bedt om bokanbefalinger i en september-episode av The Ezra Klein Show, var det én bok han virket spesielt ivrig etter å snakke om: Fosses Morgon og kveld (2000). Det er fristende å stille seg tvilende til sann­ferdig­heten i dette boktipset – hvor mange romaner leser egentlig stats­råder når landet de styrer er i ferd med å gå av sine demokratiske hengsler? – men det skal sies at Buttigieg i denne omgangen tillot seg å ty til en oversettelse. I tillegg var han villig til å innrømme at han vurderte å gi opp etter de første sidene: «like a lot of Nordic writers, he’s not really into punctuation». Buttigieg holdt likevel ut Fosses syntaktiske eksperimenter, og kunne fortelle Klein at han ikke vet når han sist ble så rørt av en roman.
EBR

---

SB = Sindre Brennhagen
SC = Susanne Christensen
SF = Snorre Fjeldstad
DG = Daniel Ginsby
JEH = Johanne Elster Hanson
CH = Camilla Hougaard
JH = Joni Hyvönen
CJI = Christian Johannes Idskov
KLL = Kasper Lyngholm Larsen
ALind = Audun Lindholm
ALinn = Arild Linneberg
RL = Ragnild Lome
IL = Ingunn Lunde
KM = Kenneth Moe
EBR = Emily B. Rust
ES = Eivind Senneset
MOS = Mats O. Svensson
FW = Fredrik Wilhelmsen