Hans Magnus Enzensbergers lille bok Norsk utakt ble en klassiker etter utgivelsen i 1984. Boken har fortsatt mye å fortelle oss i dag. Det følgende utdraget er gjengitt med vennlig tillatelse fra Aschehoug forlag v/Universitetsforlaget, Suhrkamp Verlag, Hans Magnus Enzensbergers arvefellesskap og oversetter Lasse Tømte.
Liten Oslo-rapsodi
Alle er mot Oslo. Oslo får ikke nok å rutte med. Oslo er fattig. Oslo har ingen ting å si. Nordmenn liker ikke hovedstaden sin. Hver sjette innbygger i landet bor i Oslos oppland. Desto verre! Oslo, det gemyttlige Oslo, er for stort for dem. Og alt som er for stort, blir mislikt. For mange folk på ett brett, for høye hus, for mye penger, for stor makt, for mange trafikklys, fremmedord, lysreklamer, utlendinger, alkoholikere, funksjonærer og horer. Å kalle det hat, ville være for sterkt sagt. Hat ville være for enkelt. Det dreier seg bare om et stille forbehold, en muggen mistenksomhet, en fariseisk, knipen, fordomsfull gammel motvilje.
For min del har jeg sans for Oslo. Jeg mener ikke den aktverdige lille residensbyen som ennå er intakt, metropolen i miniatyr, som ved begynnelsen av det nittende århundre hadde hele 8 000 innbyggere. Ikke det berømte partiet mellom Slottet og Stortinget, med Nationaltheatret i midten, beskyttet av den norske kulturens hellige treenighet: Holberg Bjørnson Ibsen i bronse. Ikke den berømte Karl Johans gate, mellom Handelsstanden og byens beste restaurant, der etiopiere trommer, amerikanske turister flanerer og lallende arbeidsløse forsiktig sjangler utenom klyngene av silkeramp. Jeg mener ikke engang det beskyttede vestkant-Oslo med borgerskapets leiegårder og villaer rundt Bygdøy allé og Frognerveien («Den eneste tyske byen fra gründerperioden som har overlevd den annen verdenskrig uten skader», sa en klok kvinnelig kunsthistoriker jeg spaserte sammen med der engang). Og jeg mener så absolutt ikke det nye åttiåras Oslo, med alle høyhusene sine, med glasstårnene til hotellene og oljeselskapene, med sosialkontorene, shoppingsentrene, de glitrende kulturbunkerne og de trøstesløse bankene. Og aller minst mener jeg det forstads-Oslo som ble skapt på tegnebordet, med de golde innfartsveiene og de kjedsommelige utdannelsesfabrikkene sine.
Det er det usamtidige, det skitne, uryddige, kaotiske Oslo jeg har sans for, en by som vet å verge skinnet. Her har moderne byregulering lidt det ene nederlaget etter det andre. Planleggerne som i sin vandalisme har greid å utrydde hele bykjernen i Stockholm, kommer sørgelig til kort mot den livskraftige sjusketheten og det egenrådige kaoset i Oslo. Her har teknokratenes tvangsforestilling om en «bilvennlig» by aldri hatt en sjanse.
Bare noen skritt fra de politiske og økonomiske maktsentra finner man stadig levninger av en verden som motsetter seg enhver rasjonalisering: Gammeldagse forretninger som selger jernvarer og forklær og hatter, bakgårder med små trykkerier hvor den stampende maskinlarmen høres helt inn i nabokafeen, som bærer det ærverdige navnet «Christiania Dampkjøkken», nedstøvede bingohaller og gamle bryggerier og obskure kinesiske restauranter og speilutsalg med blindvinduer. En praktfull gammel kinoinngang smykket med en kopperbaldakin bærer det forlokkende navnet LDORADO, og på de siste femten årene har ingen funnet det bryet verdt å fornye den manglende bokstaven E.
Det er det usamtidige, det skitne, uryddige, kaotiske Oslo jeg har sans for, en by som vet å verge skinnet.
Foran Prins Augusts Minde, et gamlehjem fra det attende århundre, sitter skjeggete pensjonister på en falleferdig benk og tømmer den ene ølflaska etter den andre. For tredve år siden seilte de kanskje på Shanghai og Valparaiso som fyrbøtere eller maskinister under norsk flagg. Hos gullsmeden i nærheten får man fortsatt dåpsskjeer med rune- og rosettornamenter i dragestil, slike man før i tida kunne se på bondegårder overalt i landet. Fra gårdsplassen til et toetasjes trehus fører en vaklevoren trapp opp til en svalgang hvor de selger brukte klær, og hvor en hvithåret tømmermann har verkstedet sitt. Litt lenger borte, i Skippergata, drar jeg kjensel på et helt spesielt slags minnesmerke. Den møkkete parkeringsplassen er et minne fra husokkupasjons-kampene i Oslo, og får en til å huske at det også her i landet fins trangsynte bypolitikere og brutale politifolk.
Oslo er grov, men kan også være anstendig. Oslo er synden, men også frelsen. Fromme besøkende kan bare slå opp i avisen under rubrikken «Forsamlinger og underholdning», og de vil finne alt hva hjertet kan begjære: Forsamlingshuset Zion, Vekkeropet, Betel, Det Nye Liv, Immanuelkirken, Sentralkirken, Pinsevennene, Frelsesarmeen, Blå Kors, Tabernaklet, Baptistene, Indremisjonen, Syvendedagsadventistene, Filadelfia og Salem, Saron, Ebenezer, Maran Ata og Betlehem …
Men yndlingsbutikken min heter «Gledens kilde». Den ligger skrått overfor den svære, grå og uttrykksløse betongkolossen som huser den norske regjeringen. Her fins det salt fra Rødehavet mot eksem og reumatisme, askebegre med påtrykt Fadervår, kampskrifter som river masken av rocken og avslører dens sanne ansikt – gjett hva vi får se, for tredve kroner? Den lede Satans grimme åsyn!
Ellers er «Gledens kilde» også en helt alminnelig papirforretning. Om kulturministeren der borte i regjeringsbygget skulle slippe opp for kulepenner, er det bare å krysse gata, og de to gamle damene bak disken selger ham med strålende smil en rosafarget penn hvor det står med gullbokstaver: «Guds fred».
De som jobber med den uløselige oppgaven å skulle gjøre Oslo til en rasjonell by, virker i det hele tatt nokså rådløse og fortapte.
Og når han forlater kontoret for kvelden, trenger han bare gå et par hundre meter for å få seg en halvliter i «Gamlehjemmet» til jazzfolket fra femtiåra. Der spiller Chet Baker, med fjeset herjet av narkotika, for et blandet publikum. En gråhåret billedhuggerske lytter fortapt til hans evergreens, jenter med ryggsekker og hestehale står ved disken, langhårete frikere i svarte bondeaktige loppemarkedsvester prater hviskende med lolitaer i hvit og rosa fritids-look, og den magre ynglingen der borte, som nipper elegisk til glasset, er kanskje Norges svar på Peter Handke.
Alt i alt kan man med en viss tilfredshet fastslå at planen om en gjennomgripende modernisering av Oslo ikke ble noen suksess. Det overrasker neppe kjennere av norsk lynne. Men ettersom byplanleggere mangler evnen til å lære av erfaringer, lar de seg på ingen måte avfinne med slikt. Også i Oslo klamrer de seg til bulldoserfantasiene sine. Deres siste seier er oppførelsen av en ny jernbanestasjon, en diger mørkerød kasse hvis indre er utstyrt med rulletrapper, og som minner om flyplassen i en latinamerikansk hovedstad. Men også denne gangen har det loslitte, gjenstridige Oslo seiret over motstanderne: Riktignok fikk planleggerne rasere et stort område, men den gamle Østbanestasjonen med sin verdige fasade, sine støpejernsøyler og sin klassiske stål- og glasskonstruksjon måtte de la stå.
De som jobber med den uløselige oppgaven å skulle gjøre Oslo til en rasjonell by, virker i det hele tatt nokså rådløse og fortapte. De har ikke det samme drivet og den samme patosen som sine dyktige forgjengere. Den gang, for femten år siden, så det nemlig en tid ut til at det nakne framskrittet skulle seire også i Norge. Funksjonalismens fanebærere (på folkemunne kalles den «funkis» i Skandinavia) var fast besluttet på å slå brede, sosialistiske bresjer gjennom virvaret i byen. De ville bringe lys, luft og sol til arbeiderklassen, og kunst til folket. Denne drømmen om menneskelighet viser seg ikke bare i det monumentale mursteinsrådhuset med de redselsfulle skulpturene, men også i den prektige Arbeiderparti-bygningen på Youngstorget. To gamle innskrifter på midtaksen av tårnbygningen forkynner ennå det ideologiske programmet: «Arbeiderbladet», og under: «Den Norske Opera». Men denne strålende framtidsvisjonen er nå bare en reminisens. Fasadene og butikkene, innskriftene og dørklinkene fra tredveåra forvandler seg langsomt, men sikkert til severdigheter. Det vakreste produktet fra denne tida, en upåaktet nyskapning fra kromepoken, fins det tusenvis av, på alle gatehjørnene fra Rådhusplassen i Oslo til Nordkapp. Det er verdens mest elegante telefonkiosk, i knallrødt og sink, tegnet i 1936 av en arkitekt ved navn Fasting.
Men Per Marstrander, gode gamle Per Marstrander, har stått imot moderniseringens store støvsuger like til i dag. Han fins ennå, uanselig og standhaftig som en romanfigur hos Kielland, Hamsun eller Kinck. På Rosenkrantz’ plass, knapt to hundre meter fra Stortinget, står et falleferdig, grått lite hus. I utstillingsvinduet til bokkafeen i første etasje ser man alskens revolusjonære plakater fra Afrika og El Salvador. Men på den matte glasskiven i annen etasje står det med falmede bokstaver: «Per Marstrander, Tanninsetninger og reparasjoner. Inngang om hjørnet. Kontortid 8–16.»
Den knirkende trappa fra 1890 har ikke blitt malt på lange tider, dørhåndtaket er i stykker og det lukter stramt i gangen. En graffiti maner folk som kommer inn: Lev fritt!, og i rommet ved siden av herr Marstrander har Oslo Barne- og Ungdomskorforbund sitt tilholdssted.
Skyggebokserne
Synes av dette beskjedne dørskiltet gjorde et visst inntrykk på meg. Uansett hvor uanselig hovedkvarteret til Barne- og Ungdomskorforbundet enn kunne virke – tross gjentatte forsøk har jeg aldri møtt en levende sjel der, verken formann eller kasserer, ja ikke engang den frivillige hjelpersken som slår i hjel tida med å løse kryssord, følgelig kunne jeg heller ikke si hva som skjuler seg bak denne enkle gulnede døra – og det fikk meg til å tenke over fenomenet. Tross alt var ikke Barne- og Ungdomskorforbundet den eneste frivillige sammenslutningen av frie borgere jeg hadde støtt på under mine spaserturer i byen. Jeg hadde inntrykk av at det formelig vrimlet av slike organisasjoner i Oslo. Mange av dem residerer i store sandsteinsvillaer, andre skjuler seg bak postkasser som åpenbart aldri blir tømt, ettersom de flommer over av gamle postsendinger som har samlet seg opp i ukenes løp.
Norge har omtrent like mange innbyggere som Detroit, Shenyang, Madras eller Bogotá, nemlig rundt fire millioner. Men samtidig fins det anslagsvis tredve millioner medlemmer i landet. Ingen i hele verden er bedre organisert. Det syvfoldige foreningsmedlemskapet ser ut til å henrykke nordmennene. I det minste er det dem til tilfredsstillelse og avlastning. På annen måte kan man ikke forklare dette rike tilbudet av kirker og foreninger, yrkesorganisasjoner og fagforbund, sportsklubber og losjer, sekter og selskap med alle tenkelige formål. Det er umulig å gi en uttømmende beskrivelse av dette mangfoldet, så jeg nøyer meg med et lite utvalg av de nasjonale foreningene jeg har støtt på under mine streiftog: foreninger for kristne leger, for hundekjørere, for venner av jakt-, schäfer- og trekkhunder, for såpe- og kartongfabrikanter, for idrettsfolk, både handikappede og døve, for gymnaster og kvinnelige gymnastikklærere. Her fins Norges Grossistforbund med rikelig plass til både ur-, rør- og fruktgrossistene, landsforeningen for parapsykologer, geitealslaget, foreningen for motstandere av fluor i drikkevannet, en ditto for motstandere av støy, for pendlere, for avholdsfolk og for totalavholdsfolk (som formodentlig er bitre fiender). Klart atskilt fra hverandre er lagene for film-, litteratur-, musikk- og teaterkritikere, foreningen for fengselsbetjenter og Tae-Kwon-Do tilhengere (hva nå det kan være), og endelig boksernes forbund, ikke å forveksle med proffboksernes, som er helt selvstendig.
«Hvis jeg hører ordet nasjonalromantikk én gang til», sa Bobby og hevet bestikket truende, «da skriker jeg så glassrutene klirrer.»
Nå: Hvor mange proffboksere kan det være i Oslo? Har de virkelig behov for eget kontor, eget medlemskartotek, styreformann, sekretær og eget brevpapir? Kunne de ikke ganske enkelt treffes, la oss si hver torsdag kveld, på stamkafeen, uten dagsorden? Tåpelige spørsmål! Hvem var det da som skulle tale proffboksernes sak og forsvare deres interesser, sørge for at deres rettmessige krav ble innfridd? Det skulle ta seg nydelig ut om hver eneste hundekjører og parapsykolog ga seg til å gi uttrykk for meninger og synspunkter på egen hånd! Nei, da er det mye mer fornuftig å gå sammen i en organisasjon som kan samle medlemmenes meninger sammen til en hendig liten pakke, ja simpelthen heve dem til en livs- og verdensanskuelse!
Dette er ikke bare boksernes og pakkefabrikantenes soleklare rett, det er også en forskole for demokratiet. I tillegg har det en ytterligere fordel: I organisasjonenes navn er det ikke den foraktelige egoismen som kommer til orde, den rendyrkede egennytten, men et kollektivs solidariske overbevisning. Medlemmet støtter foreningen og foreningen støtter medlemmet: Én for alle og alle for én. Den enkelte nordmann finner det upassende å lage bråk, å komme trekkende med krav mot naboen og å pukke på privilegier. Men desto mer avhengig er han av organisasjonen sin, for den har alltid rett. Den kan forlange både gull og grønne skoger og slå i bordet av hjertens lyst.
Korporativisme, kaller sosiologene det, og trekker resignert på skuldrene. Maktsegmentering, erosjon av det politiske systemet, gruppeegoisme. Sannsynligvis har de ikke Barne- og Ungdomskorforbundet på Rosenkranz’ plass i tankene, men de mektige arbeidsgiver- og fagorganisasjonene. Men er de egentlig så ille? 60 % av alle fagorganiserte har ikke lenger noe med den store paraplyorganisasjonen LO å gjøre. Riksmeklingsmann Bjørn Haug karakteriserer den før så allmektige landsorganisasjonen som «en koloss på leirføtter», og informasjonssjefen i det statlige oljeselskapet Statoil betegner den kort og godt som en pensjonistforening.
Oljearbeiderne på kontinentalsokkelen tilhører minst sytten forskjellige, innbyrdes uavhengige fagforeninger. Også arbeidsgiverne kives titt og ofte.
Jeg kan naturligvis ikke oppkaste meg til dommer i disse sakene, men jeg har inntrykk av at nordmenns kjærlighet til foreningene sine er større og heftigere jo mindre de er. Omgangen med dem er kanskje så bekvem nettopp fordi de kan delegere sine sosiale udyder til foreningene. Som medlem kan man henge fra seg hele sin skakkjørthet, sin stridslyst og sitt viktigpetteri i garderoben, i trygg visshet om å finne alt igjen i foredlet form i sluttresolusjonen. Etter avstemningen går til og med proffbokserne hjem som bedre mennesker, mennesker som ikke vil gjøre en flue fortred.
Norge er et påfunn
Vi satt fem stykker rundt en diger spaghettata. Innholdet i kjelen avslørte hvilke store framskritt sivilisasjonen har gjort i denne delen av verden. Spaghettien var nemlig faktisk spaghetti, ikke denne klebrige, grå nudelerstatningen som før var gjengs i Norden. Hvitvinen som sto på bordet var god og kald, og over sausen svevde en lett duft av hvitløk og oregano.
Jeg var havnet i et bofellesskap som forekom meg både muntert og verdensvant. Studinene som bodde her gikk under navnet «de tre søstre», til tross for at de ikke var i slekt med hverandre og ellers kom fra hver sin kant av landet. Heller enn å vantrives i de høyt subsidierte, men likevel dyre hyblene i studentbyen, hadde de leid seg et stort og romslig hus. Elsa påstod at hun studerte sosialantropologi, et typisk arbeidsløshetsfag. Hun virket blomstrende og sunn, men, som det snart skulle vise seg, var hun et intellektuelt monster. Venninnen Tania, av uutgrunnelige årsaker kalt Bobby, var liten, spenstig og gløgg, og studerte landbruksteknikk. Den tredje, en blek, livlig bergenserinne, var litteraturhistoriker og skulle bli lærer. Kunnskapsløse var ingen av dem. De anså det for helt normalt å ha en Indiareise i folkevognbuss, et års utviklingshjelp i Tanzania eller i det minste en haiketur gjennom Makedonia bak seg. Bofellesskapet hadde innrettet seg riktig hyggelig, med en streng ideologi, sporadiske raserianfall og en merkverdig økonomi: en fjerdedel studielån, en fjerdedel deltidsjobb, en fjerdedel hjemmefra og en fjerdedel svart arbeid. De tre søstrene skjelte ut patriarkatet og den konservative regjeringen («Nei, så vemmelig!») og holdt seg hele tida à jour med de aktuelle diskusjonstemaene. På oppslagstavlen i kjøkkenet hang en allerede lett gulnet plakat og erklærte pornografi og prostitusjon krig på kniven. For bare et par uker siden hadde denne kampanjen samlet alle progressive krefter under banneret sitt, på beste metodist maner. Nå var den sunket som en slipestein i fjorden, ned i den venstreorienterte glemselens dyp. I mellomtida sto et annet problem på dagsordenen. De tre søstrene hadde røket i tottene på hverandre over det siste kravet fra de lesbiske: retten til kunstig inseminasjon, selvsagt med det offentlige helsevesenets hjelp, og på dets regning.
«Først taushet i hundrevis av år, den såkalte firehundreårignatten, og så, simsalabim, har plutselig et par dusin embetsmenn, storbønder og kjøpmenn tryllet en ny nasjon fram av hatten.»
Den tredje verden, så langt fra å være en fjern fantasi, satt lys levende ved bordet, i en beskjeden egypters skikkelse. Han het Akhmed, og fulgte striden om denne nye menneskeretten med forskremt blikk. Riktignok forsynte han seg av hvitvinen uten betenkeligheter, men spaghettisausen finsmakte han mistenksomt etter spor av svinekjøtt.
«Vet du hva», sa Elsa. «De lesbiske kan dra dit pepper’n gror. Vi skulle heller hjelpe han der. Han skjønner jo ingen ting.»
Hun mente meg.
«En utlending som skal skrive om Norge, må man jo få medlidenhet med», bemerket Bobby. «Alt som er å si om dette gørr kjedelige landet er blitt sagt fem hundre ganger før av de gørr kjedelige folkene som bor her.»
«Nå får du gi deg!» ropte de to andre.
«Hvis jeg skal si hva jeg mener,» fortsatte antropologen og ristet det blonde håret sitt, «er Norge et påfunn, en temmelig søkt fiksjon.»
Medsøstrenes skjærende protester forundret meg ikke det minste.
«La meg vennligst få snakke ferdig», krevde Elsa. «For to hundre år siden ble det sagt av en som skulle vite det: ‹Ingen Nordmand er til.› Og han hadde helt rett.»
«Og hvem var denne galningen?» spurte Bobby.
«Høegh-Guldberg, en dansk embetsmann. Omtrent 1775.»
«Nåja. Ja, han skulle vel vite det.»
«Nemlig. Du skjønner», fortsatte Elsa, henvendt til meg, «i firehundre år var vi en dansk koloni. I hele denne tida eksisterte det så å si ikke noe Norge, ikke engang i navnet. Forfedrene våre var noen fattige, avdankede og historieløse mennesker som levde spredt omkring på et digert territorium, som en bråte indianerstammer, hver med sin egen dialekt, uten veiforbindelser, uten skriftspråk og uten egne institusjoner.»
«Jeg vet det», sa jeg.
«Og da danskene, uten vår medvirkning, råkte opp i vanskeligheter på grunn av Napoleonskrigene, møttes 112 herrer på et gudsforlatt gods i 1814 for å proklamere sitt elskede fedrelands uavhengighet og for å skrive en forfatning.»
«Det derre kan vi», innskjøt Bobby.
«Ja, men hvordan det hele kom i stand, har til dags dato ingen greid å forklare meg. Først taushet i hundrevis av år, den såkalte firehundreårignatten, og så, simsalabim, har plutselig et par dusin embetsmenn, storbønder og kjøpmenn tryllet en ny nasjon fram av hatten. Det er det rene kuppmakeri.»
«Bolsjevikene i St. Petersburg», sa jeg, «var heller ikke mer enn et par hundre mann.»
«Jeg tror neppe sammenlikningen vil falle i særlig god jord her i landet. Dessuten varte ikke herligheten lenger enn fem måneder. I oktober 1814 satt vi der igjen med en utenlandsk konge, denne gangen en svenske. Uavhengige for alvor – det glemmer dere utlendinger bestandig – ble vi ikke før i 1905.»
«Og hva så?» innvendte jeg. «Det er da ikke så spesielt. Dere var i alle fall tidligere ute enn finnene, tsjekkerne, jugoslavene og irene.»
«Og egypterne», sa egypteren.
«Nå må dere ikke hoppe på historieforfalskningen til Elsa!» Nå kom litteraturhistorikeren med i samtalen. «Norge som påfunn, det er en av kjepphestene hennes. I virkeligheten er vi en urgammel nasjon.»
«Vi også», sa egypteren.
«Bare les sagaene våre fra tolvhundretallet.»
«Skrevet av en islending», ropte Elsa. «Inntil for to hundre år si den fantes det overhodet ikke noen norsk litteratur. Det skulle da du vite!»
Akhmed sendte meg et bekymret blikk. Jeg la fra meg gaffelen. Søstrene var på god vei til å framføre en av de berømte skinnfektningene sine for åpen scene.
Det skulle ta seg nydelig ut om hver eneste hundekjører og parapsykolog ga seg til å gi uttrykk for meninger og synspunkter på egen hånd!
«Og hva var så hovedbeskjeftigelsen til forfatterne våre», fortsatte Elsa nådeløst. «Anedyrkelse! Konstruering av en mystifikasjon! Gjenoppretting av noe som for lengst var forsvunnet, om det noensinne fantes! Våre beste hoder slet i årevis med dette galmannsverket. En av de klokeste og mest utspekulerte var Vinje, den eneste geniale journalisten dette landet har fostret. Han kalte seg Dølen, og det kan du trygt oversette med heimfødingen, selv om han så langt fra bodde på landet, men i hovedstaden. Og hva skrev han om det norske folket? ‹Det maatte setjas i Stand eller restaureras.› Vennligst merk deg metaforen! Det dreide seg om en museal reparasjon. Denne Vinje vek ikke tilbake for noen ting. Til og med nødvendigheten av forfalskning var noe han innså med kaldblodighet. Han siterte det franske ordtaket ‹Si Dieu n’existe pas, il faut l’inventer›, og trakk den konklusjon at om Norge ikke fantes, måtte man finne det opp.»
«Nåja», sa litteraturhistorikeren motvillig, «det var jo på nasjonalromantikkens tid.»
«Hvis jeg hører ordet nasjonalromantikk én gang til», sa Bobby og hevet bestikket truende, «da skriker jeg så glassrutene klirrer. Om dere aner hvor kvalm jeg blir av det tullet! Den såkalte folkemusikken med den hysteriske felegnikkinga, borgerskapet kledd som gårdsgutter og budeier fra gamle dager – det er svindel hele greia.»
«Selvsagt. Men det var en ytterst produktiv svindel. Folkene som var med på den, fikk jo rett. Prosjektet var vanvittig, men det gikk. De skapte en nasjon av ingenting.»
«Tullprat!» skrek Bobby. «Jeg holder meg til fakta. Mekaniseringen av landbruket, jernbaneutbyggingen, skipsfarten, det er sånt som betydde noe, ikke alskens sinnsvakt vås! Alt i det nittende århundret var vi verdens tredje største sjøfartsnasjon!»
«Det er nettopp det som er poenget», sa den listige Elsa. «Alltid ligge i teten, men med en kollektivroman i bakhuet, hvor det vrimler av vikinghelter og staute Telemarksbønder! Det er hele hemmeligheten vår: usamtidigheten. Vi er en nasjon av vellykte surrehuer!»
Egypteren og meg hadde de tre søstrene glemt fullstendig. Vi hadde aldri hørt om Vinje før, og kunne heller ikke mene stort om mekaniseringen av det norske landbruket.
«Hvis en forlegger vil gjøre dødssikker butikk her i landet, gir han ut et praktverk i kunstlær om norsk historie. Jo flere bind jo bedre.»
«Vi må tette igjen det svarte hullet i historien vår, forstår du? Vi må bevise at vi virkelig har eksistert, eksisterer og vil fortsette å eksistere. Dette arbeidet holder vi på med ennå.»
«Tull», knurret Bobby. «Sånt interesserer ikke et menneske lenger.»
«Men se da bare etter i bokhylla vår! Bygdebok for Tønsberg og omegn. Arbeiderklassen i norsk historie. Slektsbok for familien Strømme. Og så videre. Hvis en forlegger vil gjøre dødssikker butikk her i landet, gir han ut et praktverk i kunstlær om norsk historie. Jo flere bind jo bedre. Det kan gjerne koste et par tusen kroner. Cappelen har solgt over 40 000 eksemplarer av det femten binds mammutverket sitt.»
«Ja, er det ikke fint?» sa litteraturhistorikeren. «Et fremragende arbeid!»
«Jeg klager da heller ikke på det. Jeg bare spør meg hva det kan komme av at det er fire millioner amatørhistorikere her i landet. Og svaret er ganske enkelt: fordi vi har så lite historie! Spør en danske eller en franskmann hva han vet om det tolvte århundret! Ikke det dugg! De grundige svenskene har glemt hele historien sin. Vi, derimot, graver og flikker og restaurerer og får aldri nok. Det kunne vi egentlig ha holdt opp med i 1945.»
«Hvorfor 1945?» spurte jeg.
«Fordi påfunnet Norge da var i boks. Fram til da hadde vi alltid manglet en liten detalj. Ved alle våre frigjøringer gikk det nemlig svært så fredelig for seg. Ikke et fnugg av heroisme! Hadde ikke tyskerne kommet oss til unnsetning», sier hun, og ser på meg med et listig smil, «ville vi simpelthen ha manglet noe. Dere husker vel det berømte bildet av en norsk arbeider med skilue og vindjakke, hvordan han driver okkupantene ut av Akershus festning og vinner verdenskrigen så å si med bare nevene? Det var kronen på verket i den historiske rekonstruksjonen vår.»
«Nå blir du virkelig smakløs», sa Bobby. «Først kjeder du gjestene våre med historier fra steinalderen …»
«Tvert imot! Ingen ting kunne være mer aktuelt enn den måten vi har greid å snekre sammen en historie på. I dag fins det over hundre nye land i verden som står overfor de samme problemene. De prøver å komme opp av den kulturelle søpla som kolonialismen har etterlatt dem i. Men for å greie det må de finne opp en historie, med alt som dertil hører: heltedåder, tradisjoner, et språk, en litteratur. Og er det noe vi nordmenn forstår oss på, så er det det. Derfor identifiserer vi oss med disse folkene. Dessverre ser det ikke ut til at de har det store hellet med seg i forsøket på å skaffe seg en fortid.»
«Det der er bare livsløgner», sa Bobby ergerlig. Og med et sideblikk søkte hun støtte hos Akhmed, egypteren, men han bare ristet rådløst på hodet.
«Det er jo det som er det morsomme!» sa Elsa triumferende. «Selvfølgelig er det en livsløgn. Vi er jo ingen djerve vikinger, vi er velferdsstatens bortskjemte barn. Vi er heller ikke bønder, vi er byboere, med alle de nykkene og vanene kapitalismen fører med seg. Vi er ikke provinsboere, men kosmopolitter. Og endelig er vi ikke stolte og suverene, men en nasjon av kompromissberedte kremmere, like avhengige av verdensmarkedet som en dialysepasient av den kunstige nyren sin.»
«Tenk det, da», hveste Bobby. «Hva var det jeg sa?»
«Men uten livsløgnene ville vi aldri i verden ha greid det! Ikke sant, livsløgnen blir en self fulfilling prophecy, bare man er sta nok til å holde fast på den. Eller som den skjeggete klassikeren pleide å si det: ‹Teorien blir en materiell makt så snart den griper massene.› Ja, kjære venner, det er den norske identiteten: et rent mirakel!»
En pinlig stillhet bredte seg. Spaghettien var kald for lengst.
«Hva synes du så jeg skal skrive om Norge?» spurte jeg den blomstrende Elsa.
«At vi er de største.»
«Men det høres så ironisk ut, Elsa.»
«Ta litt mer vin», sa hun. «Du skjønner, når nordmenn blir ironiske, da kan du være sikker på at de mener det alvorlig.»
