‘At dere menn aldri kan snakke om noe,’ utbrøt jeg, ‘uten straks å måtte si: Dette er tåpelig, dette er klokt, dette er godt, dette er ondt! Hva vil alt dette egentlig si? Har dere da utforsket de indre beveggrunnene for en handling? Kan dere med sikkerhet påvise årsakene til at dette skjedde, hvorfor det måtte skje? Kunne dere det, ville dere ikke være så raske med dommene deres.’
Den arketypiske romantiske helten Werther har ordet ved 250-årsjubileet for førsteutgaven av Goethes Den unge Werthers lidelser. Men hva er det han sier? Han sabler ned skråsikre konklusjoner fra selvoppnevnte moraldommere. Men hvem er de? «Dere menn»? Som om Werther ikke selv er mann?
Kanskje snakker vi om en tilsnikelse. I så fall er det en tilsnikelse i oversettelsen til Sverre Dahl (Gyldendal, 2010). I den tyske grunnteksten står det nemlig ihr Menschen. Werther tiltaler med andre ord «dere mennesker», ikke «dere menn». Konsulterer vi de tidligere oversettelsene av Goethes roman til norsk, ikke mindre enn fem i tallet – foretatt av H. L. Bernhoft (Wulfsberg, 1820), Ingeborg v. d. Lippe Konow (Aschehoug, 1896), Rolf Hiorth-Schøyen (Erichsen, 1915), Nils Lie (Gyldendal, 1956) og Lotte Holmboe (Cappelen, 1973) – kan vi se at ingen av dem bruker ordet «menn». Bernhoft sløyfer leddet til fordel for «altid skal I», mens Hiorth-Schøyen og Lie gjør om selve henvendelsesformen og velger henholdsvis «menneskene» og «mennesker», slik at Werthers utrop framstår mer som en allmenn påstand om menneskehetens tilbøyelighet til overilte dommer over andres gjøren og laden.
Er Werthers utfall mot «dere menn» en inkurie hos Dahl? Så enkelt er det ikke. Man trenger knapt mer enn alminnelig gode historiekunnskaper og en dæsj språkfølelse for å innse at det tyske substantivet Menschen den gangen, og i hvert fall i en replikk som denne, av en samtidig leser trolig ville ha blitt oppfattet nettopp i betydningen «menn». Det er den fordømmende holdningen til de voksne mennene av en viss stand Werther er ute etter å peke på, ikke ethvert menneskes holdning.
Høviske drømmer og vrangforestillinger
Den unge Werthers lidelser portretterer en arketypisk avstandsforelskelse. Slike forelskelser har mange lett for å fordømme, og i dag ville de vel ofte også bli stemplet som svermerier fra historiens skraphaug. Men er ikke menneskenes hjerter uforandret i alle dager?
Werther virker fjern. Men han er nok like fjern fra den enda mer arketypiske kjærligheten på avstand, nemlig den såkalte høviske kjærligheten. Da denne ideen om kjærlighet oppsto i middelalderen, var det staute riddere med sverd eller lanse, samt hest, brynje og hjelm, som etter å ha vært i krigen opphøyd kunngjorde sin kjærlighet til den kanskje uoppnåelige jomfru. Blant de provençalske trubadurene fra 1000-tallet og utover ble «kjærlighet på avstand» (amor de lonh) fortolket som noe vakkert i seg selv: Beundringen for idealkvinnen gjorde at mannen strakk seg i retning idealet.
Når middelalderens riddere kunne drømme og dikte høvisk om uoppnåelige kvinner, var det kanskje nettopp fordi de var menn som hadde gjort brave dåder de var stolte av. Da kunne de avslutte dagen med en følsom drøm om elskov, og anse den som noe som foredlet sjelen, til tross for at den aldri ville kunne bli til et kjødelig forhold.
For Werther oppleves kjærligheten ikke som foredlende, men som en lidelse fordi den ikke kan bli til ekteskap, ettersom Lotte allerede er trolovet med Albert. Fortsatt kan brevene hans gjøre inntrykk på oss med sin oppriktighet og ømhet. Samtidig uttrykker han seg patetisk inntil det grensepsykotiske. En tilsvarende erkjennelse må Goethe selv ha kommet til, for i sin selvbiografi Dichtung und Wahrheit («Diktning og sannhet») fra 1811 kommenterte han at verket beskriver en «syk vrangforestilling i ungdommen» (eines kranken jugendlichen Wahns).
Drømmefabrikkens løfte om lykke
Forsmådde menn er klisjeer i litteraturen. Og hvis virkeligheten etteraper kunsten og forholdet ikke blir noe av, må man kvitte seg med forelskelsen, sier kanskje far, mor, bror og vennegjeng. Det er enklere sagt enn gjort. Kanskje burde man heller si: Det må være lov å være avstandsforelsket. Det kan være fint, det – å beundre et annet menneske for skjønnhet og gode egenskaper. Problemet oppstår først når man, som Werther, blir besatt av at forelskelsen må munne ut i et faktisk forhold.
En mulig årsak til at slike besettelser fortsatt eksisterer den dag i dag, er de moderne drømmefabrikkene: filmer, tv-serier og romaner, kort sagt medier, også sosiale medier. Bidrar ikke disse til ungdommelige illusjoner om at alle en dag vil bli del av et sterkt parforhold, at gjensidig kjærlighet er noe man med rimelighet kan forvente å oppleve, at livet har mengder av lykke å by på? Empiriske realiteter gjør alt dette usannsynlig for svært mange.
Goethes roman kan, ikke minst på grunn av avstanden i tid, tjene som startpunkt for diskusjoner om kjønn og rolleforståelse. Det har den også gjort tidligere, blant annet gjennom tilsvarsromanen Die neuen Leiden des jungen W. (1972) av Ulrich Plenzdorf, oversatt til norsk av Peter Magnus: Den unge W. og hans nye lidelser (Gyldendal 1974). I denne pseudodokumentarromanen spiller en slags generalisert drømmefabrikk en vesentlig rolle.
Drømmeri og realpolitikk
Plenzdorfs sylskarpe tilsvarsroman henter det knapt 200 år gamle sujettet og plasserer det inn i samtidens Øst-Berlin. Hovedpersonen Edgar Wibeau spiller inn lydbånd til sin «våpenbror Willi», slik Werther skrev brev til Wilhelm. Noen transkripsjoner av disse lydbåndene blir gjengitt i romanen, i tillegg til andre vitnesbyrd om hovedpersonen etter hans lett ufrivillige død – selvmord var ikke tillatt omtalt i østtyske bokutgivelser. Hoveddelen av romanen består likevel av hovedpersonens egen retrospektive fortelling, fra dødsriket så å si.
Når Edgar begynner å framføre passasjer fra Werthers brev på lydbåndene han spiller inn til Willi, later hensikten primært til å være å sjokkere og forvirre den angivelige vennen, få ham til å «gå i dørken», «få krampe», «himle med øynene» og «falle av stolen».
Det er noe hardt ved Edward, Ed som han kalles, eller Eddie, som han selv kaller seg. Han føler han må understreke at han tidlig hadde erfaring med jenter, fjorten år gammel faktisk, hun tre år eldre: «I løpet av mindre enn seksti minutter hadde jeg henne der jeg ville ha henne. Ganske pent levert av en fjortenåring, synes jeg.» En slik tilgjort «tøffhet» vil være kjent for mange. Den dukker opp hos pubertale menn i alle aldre. Det er som om man skulle ha hatt en pute å gjemme ansiktet i når disse folka spiller ut sine pillow moments.
Apropos amerikanske uttrykk. Ed nevner flere ganger at han føler seg «real high». Når det plutselig fantes «ekte jeans» til salgs, var det ifølge hovedpersonen en «happening». Selv flikker han på en sang:
Oh, Bluejeans.
White Jeans? – No
Black Jeans? – No
Blue Jeans, oh
Oh, Bluejeans, jeah
Oh, Bluejeans.
Old Jeans? – No
New Jeans? – No
Blue Jeans, oh
Oh, Bluejeans, jeah
Ed leser bare to bøker: Robinson Crusoe og romanen til «denne Salinger-fyren», med andre ord The Catcher in the Rye. Men så kommer han over Goethes roman. «Ikke lite jævelig dum!» er hans umiddelbare dom over «denne håpløse Werther-typen». Hånlig beskriver han språkføringen i Werthers desperate brev: «Og så den stilen – med hjerte og sjel og lykke og jeg vet ikke hva. […] Nei, han som skrev det der, skulle lese min Salinger ved leilighet. Det er ekte, det.»
Kort sagt er det noe erkeamerikansk ved Ed og hans umulige lengsel etter lykke. Det er som om liksom-tøffheten fra amerikanske drømmefabrikker har sivet inn i hans østblokkliv. Og da er han plutselig blitt disponert for drømmen om kvinnen og den gjensidige kjærligheten. På et tidspunkt forelsker han seg i Charlie, som er forlovet med Dieter, og må gjøre følgende innrømmelse: «Aldri i livet hadde jeg trodd at jeg skulle skjønne denne Werther så godt.»
Det er ikke lenger nok for Ed å skjøtte sitt verv og være en anstendig samfunnsborger. Han er preget av en lengsel etter noe annet og mer. Men i jakten på noe meningsfullt blir han en forstilt skikkelse. Den unge mannen som lenge fant Goethes hovedperson latterlig, blir etter hvert mer og mer lik «Old Werther». Romantikkens drømmerier lever videre, selv om de nå mest virker som fabrikkerte drømmer fra Amerika.
Ikke bare fordømmelse
Ulykkelige forelskelser opphører neppe å eksistere med det første. Men hvordan takler vi dem? Kjærlighet kan gi mening til livet, men livet er slett ikke utstyrt med en garanti for at vi noensinne vil finne slik mening. Da er det kanskje bedre å finne meningen et helt annet sted, i yrkeslivet, i vennskapsforhold, i å gjøre seg ulike erfaringer, dyrke interesser og søke innsikt.
Goethes 250 år gamle roman kan lære oss noe om kjærlighet og kjønnsroller. Kanskje også om mennesker eller menn og om forhastede konklusjoner? Livet er ikke så lett å forstå alltid. Noen ganger viser ting seg å være annerledes enn man først antok. Vi er alle sarte og sårbare. Noen ganger trenger vi ikke bare fordømmelse, men også forståelse. Kanskje kan Werthers ulykkelige skjebne minne oss på at vi iblant trygt kan være litt romsligere med hverandre.
