Det begynner som på en klasseavslutning, mer spesifikt en klasseavslutning hvor foreldre er til stede: To tenåringer – en gutt med overshirt og midtskill, ei jente i hvit bluse og skjørt – går fram med hver sin bunke talekort. Jenta ønsker velkommen. Gutten opplyser om nødutgangene. Så er formalitetene overstått. «De siste to månedene har vi lest oss i hjel», fortsetter jenta. «Det har vært en utfordring, kanskje mer for noen av oss enn andre. Noen av oss har blitt bitt av lesebasillen. Og andre vil legge lesinga igjen på bokhylla for alltid.»
Eksperiment i plenum
De fleste litteraturpriser feller smaksdommer. Men noen priser betyr mer enn andre. Og så finnes det en prisutdeling hvor det er som om selve litteraturen – for ikke å si poenget med å lese den, eller overhodet skrive den – skal opp til doms. Det er Ungdommens kritikerpris.
Prisen, som er inspirert av Goncourt des Lycéens, ungdomsvarianten av den franske Goncourt-prisen, ble innstiftet i 2005 av Foreningen !les, som i fjor slo seg sammen med sin søsterorganisasjon Leser søker bok, droppet utropstegnet og ble til Stiftelsen LESE. Daglig leder Vibeke Røgler i stiftelsen har jobbet med prisen så lenge den har eksistert, men tenker fortsatt på den som et «eksperiment», sier hun fra scenen, et eksperiment som «gir ungdommen en stemme i den litterære offentligheten».
Prisen baserer seg på nominasjonslisten til Kritikerprisen, altså Norsk kritikerlags utmerkelse av årets beste (skjønnlitterære) voksenbok, som syv utvalgte klasser i den videregående skolen, fra ulike trinn, utdanningsprogram og fylker – fra Nordland i nord til Agder i sør – leser og snakker seg gjennom i løpet av våren. Deretter møtes en «storjury», bestående av to representanter for hver klasse, for å bli enige om deres vinner, dagen før alle involverte samles til prisutdeling på Sentralen, det gamle sparebankbygget i Oslo, fire timer til ende.
Nobelvinner som avatar
Tidligere år har prisen og elevene forholdt seg til så mange som åtte nominerte skjønnlitterære bøker. I år består nominasjonslisten bare av tre titler, men de skal fortsatt gjennom 832 sider i løpet av to måneder, minus vinterferie og påske, med mindre man skulle finne på å lese da også. Dessuten er det denne gangen snakk om noen «ekte tungvektere», som kulturministeren senere denne dagen skal si: Jon Fosse, for hans første post-Nobel-bok, Vaim; Karl Ove Knausgård, for hans sjette bok i Morgenstjerne-serien, Jeg var lenge død; og Vagants egen Susanne Christensen, for hennes romandebut, Svalene sover på månen.
Sedvane tilsier at de nominerte forfatterne i tur og orden blir intervjuet av elever for åpen scene, men selv om kjøreplanen til pressen er noe vag på detaljene, tyder lite på at Jon Fosse vil ta turen fra Grotten til Sentralen for anledningen, siden det bare er satt av fem minutter til seansen. Det viser seg at han har svart skriftlig på innsendte spørsmål fra elevene; svarene blir projisert på lerretet bak scenen og lest opp av en ansiktsløs nynorskstemme som bestemt ikke er Fosses. Nødløsningen er kanskje litt stusselig som underholdningsinnslag, men svarene så umiskjennelig fosseske at forfatterens nærvær på en eller annen måte er følt likevel: «Eg ser det ikkje som mi oppgåve å ‘forklara’ at eg skriv slik eg skriv, heller ikkje å ‘forklara’ kva det eller det måtte tyda», begynner stemmen. «Eg vil ikkje tolka meg sjøl. Eg veit ikkje meir enn det som står skrive i romanen», fortsetter han. Et par spørsmål seinere: «Igjen: Eg tolkar ikkje meg sjøl!»
«Neida», legger hun til, med et smil og hevet røst, så alle rundt henne kan høre: «Nå skal vi ut og lese!»
Men til slutt får ungdommen Jon Fosse på gli. «Mange synes at boka er humoristisk. Lo du selv mens du skrev den?» lyder et av de siste spørsmålene. «Eg prøver aldri å skriva humoristisk, eg skriver i fullt alvor», understreker han. Men: «I Vaim er vel det komiske innslaget temmeleg tydeleg. Det er ikkje tolking, bare et faktum.»
Rungende applaus fra salen.
Lost in translation
Så er det tid for Karl Ove Knausgård, som heller ikke er til stede fysisk, men har gått et skritt lenger enn sin gamle skrivelærer Jon Fosse, ved å sende en video fra sin pågående storbyferie i Japan. Han sitter ved et kafébord med en notisbok hvor han har notert seg spørsmålene fra elevene, men han har satt seg utendørs, på gateplan, og bakgrunnsstøyen fra kollektivtrafikk, byggearbeid og fotgjengere med munnbind gjør videoen til en ganske fragmentarisk opplevelse.
Knausgård forsøker å forklare at hele Morgenstjerne-prosjektet rett og slett «handler om hva verden er». Det er bare at «verden forandrer seg. Din verden er annerledes enn min verden», fortsetter han, og vi forholder oss hver og en til vår indre verden og verden utenfor den, legger han til. Dette blir ikke minst klart for ham når han er på reise, for da går han alltid i søvne – han gjorde det seinest på hotellrommet natten i forveien. «Men poenget mitt er at det er som å skrive en roman, egentlig. For hver gang man går i søvne, har man en virkelighet som man er i, og så har man en ytre verden», sier han: «I alle disse bøkene prøver jeg å operere med begge disse nivåene hele tiden.» Det prøver han også på fra sitt kafébord i Japan.
Som samtaleleder Eira Kluge fra Stiftelsen LESE sier under den påfølgende scenepraten om Jeg var lenge død med to andreklassinger fra Gimle katedralskole i Kristiansand og Aftenposten-kritiker og forfatter (og ikke minst forhenværende ungdomsprogramprofil fra NRKs «U: Filter») Mari Grydeland: «Det var en veldig bråkete video, men det var jo hyggelig å se ham.»
Fra første til tredje person
På dette tidspunktet har den tredje og siste nominerte, Susanne Christensen, to gjenstående valg: å fremstå som hologram eller i egen person. Hun går for det siste. Og da hun setter seg på scenen, sammen med to førsteklassejenter fra dramalinjen på St. Hallvard i Lier, for dagens første virkelige forfattersamtale, er det som om en hittil uant ro senker seg. Det er formodentlig ikke alle i forsamlingen som skjønner hva Susanne Christensen mener når hun begynner med å forklare at hun har skrevet sin første roman «utifra en litteraturkritisk tankegang», og det er kanskje heller ikke alle som er kjent med den amerikanske autofiksjonsforfatteren Chris Kraus’ hybridform av personlig fortelling og essayistikk, som hun trekker frem som en inspirasjonskilde. Men en av Lier-jentene komplimenterer henne for at Svalene sover på månen har «noen ord som virker som litt ungdommelig språk», og samtalen varer og rekker, inntil vi er langt inne i romanens glidende overgang fra første- til tredjepersons fortellerinstans.
«Det er et spill med leseren», forklarer Christensen.
«Det er litt for å leke med deres fantasi, egentlig. Det er ikke for å lure leserne, men for at de skal stille spørsmål.»
«Mm. Ja. Jeg har ikke noen flere spørsmål her», må den ene jenta fra St. Hallvard til slutt medgi.
Tung tids tale
«Nei, nå skal det bli godt med en pause. Så nå tar vi en pause», sier den mannlige konferansieren. Samtidig rykker stadig flere representanter for den litterære offentligheten inn, for nå nærmer det seg prisutdeling. Snart er kulturminister Lubna Jaffery på plass, det samme er generalsekretær Anne Merethe K. Prinos i Norsk kritikerlag, opptil flere redaktører fra Forlaget Oktober (som da også har to forfattere, Knausgård og Christensen, med i racet) og Den norske Forfatterforenings nye leder Sivert N. Nesbø. Han er bare inne i sin andre dag i stillingen, men virker likevel varm i trøya når han etter pausen tar scenen.
«Hva slags hull er det egentlig vi har falt ned i?» begynner han sin tale til ungdommen.
Han tenker på at vi «frivillig gir vekk kontrollen over oppmerksomheten vår», lever i «konstant rastløshet» og «snart ikke kommer til å kjenne igjen arbeidslivet eller livsverdenen vår», på grunn av KI-revolusjon og språkmodeller.
«Vi klamrer oss til de lyspunktene som fins. Ungdommens kritikerpris er et sånt lyspunkt», fortsetter han. «Litteraturen er selvfølgelig ikke alene det som skal redde oss fra geopolitikkens og tek-dystopienes mørke. Litteraturen er ikke det ene middelet som skal snu utviklingen og føre oss inn i lyset. Men jeg tror helt oppriktig at det er viktig for et menneske å lese bøker, og i lesingen kan det finnes kime til opprør, til en insistering på at verden faktisk kunne vært helt annerledes.»
Pustetrening i helvete
Sivert N. Nesbø er ikke alene om å være ute i et stort ærend. Kulturminister Lubna Jaffery minner om at «boken utgjør nesten alt det algoritmehelvetet ikke er», og at lesing er en «motvekt mot desinformasjon» og «tidstappende doomscrolling», og at «en lesende befolkning er viktig for å ta vare på demokratiet» og lærer oss «å bli kritiske og puste bedre».
Innimellom bolkene snakker jeg med en norsklærer som virker litt matt over den skjebnetunge retorikken. Han mener det hadde hatt sterkere effekt om Stiftelsen LESE hadde fått nobelprisvinner Jon Fosse ned hit, det ville vært «som å møte Erling Braut Haaland». Om ikke annet er det kanskje bare et spørsmål om tid før Brauten selv dukker opp her, i hjertet av det lesekriseindustrielle komplekset, i og med at han nylig kjøpte norgeshistoriens dyreste bok, et eksemplar av Snorre Sturlasons Kongesagaer, donerte den til hjemkommunen og utlyste en lesekonkurranse for barn og unge i samme slengen.
«Og det er dere som har bestemt hvem som vinner», avslutter Lubna Jaffery. «Det synes jeg er ganske rått, egentlig.»
Demokratiet lever
Ungdommens kritikerpris 2026 går til en bok som ifølge jurybegrunnelsen «skiller seg ut på grunn av sin unike natur og jakten på svar»: Jeg var lenge død av Karl Ove Knausgård, som også ble hedret med de voksnes kritikerpris tidligere i vinter. Forlagsredaktør Kjersti Instefjord tar imot blomster og diplom i hans fravær, og takker for «kanskje den viktigste prisen i Norge», før Oktobers markedsavdeling en knapp time seinere har en pressemelding ute.
«Boken utgjør nesten alt det algoritmehelvetet ikke er.»
Etterpå snakker jeg med Venus Ariapoor, dagens kvinnelige konferansier, som går første klasse studiespesialisering på Kirkeparken skole i Moss. Hun er normalt en ivrig leser, særlig av engelskspråklig fantasylitteratur, forteller hun, men «litt burnt out» på bøker akkurat nå. Hun deltok også på storjurymøtet dagen i forveien, som gikk langt på overtid, siden de ikke klarte å bli enige. Til slutt falt avgjørelsen ved ekstraordinær avstemning, snarere enn ved argumentasjonskunst. Så kanskje har kulturministeren et poeng: En lesende befolkning hegner om demokratiet.
Shopping og lesing
Den andre konferansieren heter Maximillian Bondoux og har, i likhet med Ungdommens kritikerpris, franske aner. Han går til daglig i tredje klasse på Nesodden videregående, hvor han tar påbygging fra yrkesfaglig utdanningsprogram, og representerte også skolen på jurymøtet. Der skal han ifølge ryktene ha tilhørt Jon Fosse-lobbyen og argumentert for at den gjengse skoleungdom som kommer seg gjennom Jeg var lenge død, neppe vil lese en bok igjen med det første. Men etter utdelingen er han mer diplomatisk. Da jeg spør om han er blitt bitt av lesebasillen eller har lagt lesingen på den metaforiske bokhylla – scenariene i det innledende konferansiermanuset fra Stiftelsen LESE – svarer han: «Litt begge deler.»
På vei ut fra Sentralen passerer jeg en påskebrun, kåpekledd jentegjeng fra Kirkeparken vgs og spør hva de skal nå. «Shoppe», sier en av dem salig. Før hun tenker seg om. «Neida», legger hun til, med et smil og hevet røst, så alle rundt henne kan høre: «Nå skal vi ut og lese!»
