Nei dægern gutt, der har vi tyskerne! Undset, Grieg og flukten med Norges gull

Graham Greene beskrev en gang Norge som «a little patch of careless culture at the edge of the sea and of the forest». Den engelske forfatteren satte fingeren på en viktig del av norsk selvforståelse – en slags uskyld som muligens kommer av å være et lite, værbitt land med ulendt terreng, og på mange måter skjermet fra verdenssamfunnets storpolitiske svingninger.

Dette gjorde sjokket desto større da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. «Krig var sånt som hendte andre steder i verden, det visste vi nok,» skriver Sigrid Undset i sine krigsmemoarer Tilbake til fremtiden, «men hvor mange av oss har noensinne for alvor trodd at det kunne hende hos oss?»

Nobelprisvinner på flukt

Antifascisten Undset hadde lenge vært en motstander av Hitler og ble svarte­listet i Tyskland allerede i 1933, men avfeide i begynnelsen Quisling og hans tilhengere som «hysteriske halvmenn». Morgenen 9. april befant hun seg i Oslo etter å ha holdt et foredrag i Studenter­samfunnet, og hun ble rådet til å komme seg ut av byen – man fryktet at nobel­pris­vinneren kunne bli tatt til fange og brukt i nazistisk propaganda.

Etter hvert som tyskerne rykket stadig lenger nordover ble det klart at Undset måtte forlate landet. I Tilbake til fremtiden fortelles det om en halsløs flukt gjennom et snøkledt, utbombet innland, før hun etter hvert tok seg over grensen til Sverige, og deretter til USA via Sovjet­unionen og Japan.

I bokens etterord løfter forfatter Morten A. Strøksnes frem Tilbake til fremtiden som en glemt klassiker, og beskriver den som «den mest spontane, livfulle – ja, best skrevne – skildringen av krigs­utbruddet i Norge». Boken med den futuristiske tittelen ble utgitt på engelsk allerede i 1942, mens Undset levde i eksil i USA, og det var meningen at en norsk utgave skulle foreligge så snart freden kom.

Men på grunn av Undsets ufordelaktige beskrivelser av det russiske folk (og deres arkitektur) truet den russiske ambassaden med å stanse utgivelsen av sitt lands forfattere på norske forlag hvis Undsets bok ikke ble stoppet eller sensurert. Aschehoug ga etter for presset, og Tilbake til fremtiden kom derfor ut på norsk først i 1949, fem måneder etter Undsets død.

Rasepreget undertone

Bokens største styrke er uten tvil hvor nær begiven­hetene Undset befinner seg; den ble skrevet i en tid der mye fremdeles var uvisst («[d]et er naturligvis for øyeblikket umulig å kontrollere hvor meget sant det er i ryktene om et systematisk myrderi av svake, syke og defekte individer i Tyskland av i dag»), og fremstår som en raskt nedskrevet øyeblikk­skildring der forfatterens umiddelbare inntrykk og reaksjoner fanges inn.

Det er ironisk nok også dette som gjør Tilbake til fremtiden tungt fordøyelig. Undset skrev med invasjonen og flukten fra Norge friskt i minne. Forfatterens mange utfall mot tyskere og «tyskutseende» mennesker er tidstypiske, og for en leser av i dag står de ofte biologisk baserte karakteristikkene i sterk kontrast til Undsets ramsalte kritikk av nazistenes vulgær­darwinisme: «Epidemiske sinns­forvillelser, som andre folkeslag iallfall tilsyne­latende har vokst av seg, synes den dag i dag å ligge latent i det tyske.»

Hele tiden holder Undset frem de nøysomme, ydmyke og hardtarbeidende nordmennene som den ypperste «folkestamme».

Da Undset ankommer Sovjet­unionen får hennes avsmak for de «tuspete» russerne en rasepreget undertone; alt er skittent og stusselig, og menneskene fremstår simple og uvennlige (dessuten så hun ikke en eneste møbel­forretning under hele sitt opphold i Sovjet­unionen). Japan fremstår derimot som et slags estetisk paradis for den norske forfatteren: «[D]et første syn vi fikk av Japan, var helt betagende vakkert.» Alt Sovjet manglet i ynde og renslighet finner hun igjen i Japan. Og hele tiden holder Undset frem de nøysomme, ydmyke og hardt­arbeidende nordmennene som den ypperste «folkestamme»; de norske soldatene blir beskrevet som «still­ferdige, veloppdragne, hyggelige gutter», mens tyskerne de forteller om, som skråler og skriker i kamp, ifølge Undset fremsto som «en slags ekle dyr som en fikk lyst til å stoppe kjeften på».

Tilbake til fremtiden har tidligere blitt gjenutgitt som en del av Undsets samlede verker. Kanhende er det urett­ferdig at forlaget i 2021 holder frem et såpass hurtig skrevet øyeblikks­verk som en glemt klassiker, for Tilbake til fremtiden blir dessverre ikke en god bok av at den 60 år gamle Undset utviste stort politisk mot før og under krigen. Altfor ofte maler hun med propaganda­litteraturens brede pensel, og litterært sett er boken repetitiv («Venus­stjernen tindret stor og klar på den klare, grønne himmelen») og ofte pratsom til det kjed­sommelige: «Tilbake til hotellet – sant å si, jeg merket med ett at jeg var sulten.»

Eldstesønnen Anders’ død under det norske felttoget nevnes kun i en bisetning; her er det den kollektive, og ikke den individuelle kampen det dreier seg om. Kanhende var det også for smertefullt å skrive om: «[S]elv folk som hadde sett gården sin gå opp i luer eller mistet mann eller sønn, kunne likesom enda ikke tro det var virkelighet.»

Nordahl Griegs filmmanuskript

Da boken ble utgitt i USA under tittelen Return to the Future, var det på Undsets faste amerikanske forlag Alfred A. Knopf. Knopf utga flere norske forfattere i mellom­krigstiden, blant dem Undsets nemesis Knut Hamsun – Undset auksjonerte bort sin nobelmedalje til inntekt for Finlands­hjelpen, mens Hamsun forærte sin til Joseph Goebbels – samt en fremad­stormende ung forfatter som Undset tidlig hadde fått i vrang­strupen, nemlig Nordahl Grieg.

Den katolske anti­kommunisten Undset og den hedenske stalinisten Grieg hadde svært lite til felles, også litterært; Grieg var ingen tilhenger av Undsets litteratur, og toppet det hele da han som ung journalist feil­siterte nobel­pris­vinneren i et avis­intervju. Det eneste de delte var avsmaken for nazismen, og de hektiske april­dagene i 1940 forløp derfor over­raskende likt for dem begge.

I tiden før krigs­utbruddet hadde Grieg begynt arbeidet med Større kriger, et filmmanus om krigen i Europa. Film var et nytt medium for dikteren og dramatikeren – kanhende var det skue­spiller­kona Gerd Egede-Nissen som hadde påvirket ham. Han fortsatte å lefle med formatet under sitt eksil i London, og det finnes fremdeles et uferdig film­manuskript i Nasjonal­bibliotekets arkiver med den tentative tittelen «Guld­transporten».

Her skriver Grieg om den tyske invasjonen og den påfølgende flukten med Norges Banks gull­beholdning til Stor­britannia, der den norske dikteren fulgte med som vakt­soldat og oversetter (etter sine mange opphold i England var han den i følget som behersket språket best). De løse manuskript­sidene ble senere skrevet om og i 1945 publisert i artikkel­samlingen Flagget.

Telefon fra tannlegen

Den livfullheten og umiddel­bar­heten Strøksnes mener å finne i Undsets bok, finner man til gagns i Griegs upubliserte manuskript. Han skildrer invasjonen med et spenningsfylt alvor blandet med en humoristisk timing som gjør det klart at han virkelig mestret film­formatet; en tilsyne­latende alvorlig telefon­oppringning viser seg å være fra tannlegen, og når han senere beveger seg gjennom Oslos gater og luften flerres av tyske fly, antiluft­skytset arbeider fra hustakene og hakekorset vaier fra Stortingets flagg­stang, begynner han å løpe: «[H]ans Fart blir større og større, og til sidst sidder han i – – – Tandlægestolen og gaber.»

I den publiserte artikkel­versjonen av manuset ligger Grieg i tannlege­stolen med munnen full av bomull idet tannlegen kikker ut av vinduet og plutselig utbryter «nei dægern gutt, der har vi tyskerne». I det uferdige film­manuskriptet er det derimot Grieg selv som kommer med dette kraft­utsagnet, etterfulgt av en setning som, om manu­skriptet var blitt til film, kanskje kunne ha blitt udødelig: «Nu maa De skynde Dem at faa Plomben i – dette blir en lang Krig, det gælder om at være hel i Kjæften!»

I manuskriptet repliserer tann­legen: «Ja, hvis nogen har Grund til at komme ud af Byen, saa er det da Dem!» Grieg hadde, i likhet med Undset, lenge vært en uttalt motstander av nazismen og sterkt kritisk til Quisling. Allerede i 1936 advarte han mot den opportunistiske offiseren i sitt kortlevde marxist-månedsblad Veien Frem («hans begavelse er utpreget reseptiv, han eier ikke skapende tanker»). Forfatteren hadde med andre ord gode grunner til å ville komme seg ut av hoved­staden. Men Grieg ønsket ikke å flykte – han ville slåss.

240 millioner kroner

Som en av de vakt­havende soldatene under gull­­transporten spiller Nordahl Grieg en sentral rolle i Asbjørn Jaklins nye bok Flukten med Norges gull. Her skildres den farefulle ferden med Norges gull­­beholdning fra sikkerhets­­hvelvet i Norges Bank til Den Norske Klubb i London. Mens stat­sminister Johan Nygaardsvold og forsvars­sjef Otto Ruge så ut til å dele Sigrid Undsets vantro over at krigen var kommet til lille Norge, var Norges Bank ifølge Jaklin bedre forberedt. Sentral­bank­sjef Nicolai Rygg hadde fulgt utviklingen i Europa på 1930-tallet med bekymring, og sørget for at seddel­deknings­gullet, gull­mengden som tillot Norges Bank å trykke nye sedler, var reiseklart våren 1940. Den øvrige beholdningen var allerede blitt evakuert til USA og Canada.

Ved en eventuell militær invasjon ville det være viktig å bevare landets økonomiske uavhengighet så lenge som mulig, og å unngå at gullbeholdningen havnet i tyske hender. Planen om å evakuere 49 tonn gull ble iverksatt av daværende finansminister Oscar Torp allerede natt til 9. april. Gullmengden som i hui og hast ble fraktet ut av hovedstaden i 26 lastebiler hadde en bokført verdi på 240 millioner kroner, noe som tilsvarer 7,4 milliarder i dag. Jaklin skildrer hvordan den siste lastebilen forlot Norges Bank akkurat idet tyskerne inntok Oslo.

På spørsmål om de tunge skranglekassene inneholdt spiker, fikk en av fiskerne til svar at det var «slik spiker som ikke ruster».

Deretter følger en flukt langs en liknende rute som den Undset ble tvunget til å ta; i første omgang nordover til et sikrere hvelv i nobel­pris­vinnerens hjemby Lille­hammer, og deretter videre gjennom et krigsherjet innland. Etter hvert som konge og regjering forflyttet seg stadig lenger oppover i landet og holdt sine krisemøter i tomme teatersaler og forlatte turist­hotell, fulgte innholdet i bank­hvelvene etter, lagret i jern­beslåtte trekister, stappet ned i ryggsekker og fraktet i bil fra møtested til møtested, stadig med tyske fly over seg.

Etter å ha meldt seg for de militære myndighetene ble Nordahl Grieg bevæpnet og sendt til Lille­hammer i måneskinn for å lempe mystiske kasser merket med initialene «NB» (i Griegs manuskript foregår dette under tysk bomberegn til lyden av «Dovregubbens hall»). Ledet av major Bjørn Sunde reiste en vaktstyrke bestående av «[s]kolelærere, småbrukere og storbønder» nordover gjennom Gudbrands­dalen med tog.

Ved Romsdals­fjorden ble bil­kolonnen med gullet fanget i tysk bomberegn og påfølgende britisk luftvern – Jaklin skildrer hvordan Grieg og lederen for gull­transporten Fredrik Haslund kastet seg ned under et par busker, der Grieg fikk øye på «en liten hvit blomst som trassig hadde skutt opp på en liten bar flekk mellom snøflatene». Haslund mintes senere hvordan dikteren «holdt et meget lyrisk foredrag for meg om vårens blomster», mens Grieg på sin side hevdetat «[d]et blir en egen skjønnhet over naturen når man betrakter den mellom bombardementer». I mellom­tiden ble så godt som hele Åndalsnes jevnet med jorden.

Spiker?

Jaklin siterer en talende rapport fra en britisk offiser om at kjernen i de alliertes problem under felttoget i Norge var «fiendens totale luft­herredømme». På grunn av britisk aktivitet i Romsdalen hadde Luftwaffe igangsatt en voldsom offensiv. Med døds­trøtte sjåfører måtte bilkolonnen derfor fortsette nordover mot Molde, der regjeringen hadde slått leir på Hotell Knausen og kongen og kron­prinsen lot seg intervjue under sølvbjerken.

Da det i slutten av april ble klart at også Molde kom til å falle i fiendens hender, ble det sendt telegram fra London om at Kong Haakon skulle evakueres over Atlanteren – om det så var mot hans egen vilje. En del av gullet ble lastet ombord britiske kryssere, mens resten ble sendt med sivile fisketrålere mot Tromsø. På spørsmål om de tunge skrangle­kassene inneholdt spiker, fikk en av fiskerne til svar at det var «slik spiker som ikke ruster».

Innen fiskeskøytene ankom landets fungerende hovedstad Tromsø i begynnelsen av mai var Sør-Norge allerede tapt.

Ombord på den lånte fiskebåten «Alfhild II» var det brokete mannskapet hele tiden på vakt. Operasjonen skulle holdes strengt hemmelig selv mens gullet ble loset nordover langsmed kysten, og mennene ombord forvekslet flere ganger hval og sjøfugl med tyske ubåter. Innen fiske­skøytene ankom landets fungerende hoved­stad Tromsø i begynnelsen av mai var Sør-Norge allerede tapt.

Ifølge Jaklin var det mens Grieg voktet over det norske gullet på «Alfhild II» at han forfattet det ikoniske diktet «17. mai 1940», som på nasjonal­dagen ble lest over den lille fliken av riks­kring­kastingen som fremdeles var fri. Da gullet etter syv uker endelig var trygt på plass i London, sjekket den norske dikteren inn på Charing Cross Hotel der han sporen­streks ringte til kameraten Graham Greene og gjen­fortalte hele det merkelige eventyret.   

Haltende tempo

Flukten med Norges gull åpner med et lovende litterært anslag («Natta var altfor lys for det som nå skulle skje»), uten at dette følges opp i den videre teksten. Jaklin, som har bakgrunn som journalist og redaktør i avisa Nordlys, skriver effektivt og informativt, men ujevnt – ofte er det noe oppramsende og refererende over prosaen, der ord og egennavn gjentas på uelegant vis: «Finans­minister Oscar Torp drøftet evakueringen av gull­beholdningen med Rygg allerede 8. april. Natt til 9. april ga Oscar Torp, gjennom en ekspedisjons­sjef i departementet, Rygg beskjed om å iverksette planen.»

Teksten har også et til tider haltende tempo – visse episoder vies uforholds­messig mye oppmerksomhet, mens diffuse begreper som «de tyske krav» blir stående uforklart. De mest levende beskrevne episodene og karakteristikkene er ofte hentet fra sekundær­kilder; når Fredrik Haslund skildres som en dovent vennlig sjef som ploppet oliven inn i munnen på sine medarbeidere når han skulle gjøre ekstra stas på dem («det var som å få en høy orden»), er dette tatt rett ut av Griegs Flagget. Andre ganger er setninger herfra gjengitt ordrett uten hermetegn.

Gullmynter på Gardermoen

De norske gullbarrene ble aldri hentet hjem fra USA etter krigen; de fleste av dem ble solgt i 2004. Derimot landet nærmere åtte tonn gull­mynter på Gardermoen i desember 1987, 47 år etter at de ble evakuert sammen med konge og regjering. Da var det lenge siden den reddede gull­beholdningen hadde vært avgjørende for norsk økonomi.

«Kanskje var ikke det norske gullet viktig for den tyske krig­føringen,» innrømmer Jaklin i bokens siste kapittel, «men Norge ville åpenbart ha stått svakere uten det. Slik følte de det, også de som deltok.» Grieg siteres på at den norske gull­beholdningen «var noe av forut­setningen for et fritt Norge, muligheten, til å få kjøpt våpen, gjen­reise hæren og en dag skure bort fra landet det slimet som de fremmedes seier hadde lagt over alt».

Til tross for en omfattende offentlig skitten­tøyvask etter krigen, der man blant annet diskuterte viktig­heten av selve gull­transporten og i hvilken grad Norges Bank tilpasset seg okkupasjons­makten, er den dramatiske flukten med Norges gull blitt stående som et symbol på nasjonal motstand, ikke fordi gull­barrene i det amerikanske hvelvet nødvendigvis spilte noen avgjørende rolle, men fordi de i likhet med Sigrid Undset ankom USA på spektakulært vis i en tid der mye fremdeles var uvisst.

Nettopp denne uvissheten gjør Undset og Jaklins bøker til lesverdige dokumentasjons­arbeider; Undset fordi det umiddelbare ved hennes krigs­skildringer gir oss et kompromiss­løst innblikk i hvordan det opplevdes å få sitt hjemland invadert; Jaklin fordi han demonstrerer hvordan bønder, fiskere, bank­funksjonærer og nasjonal­skalder ble tvunget til å improvisere når det trengtes som mest, og gjennom­førte en nær sagt umulig operasjon «mot alle odds». Men om man ønsker en virkelig spontan, livfull og godt skrevet skildring av krigs­utbruddet i Norge, bør man ta seg en tur på Nasjonal­biblioteket.